Blokade
Blokade brukes om en situasjon når et land eller et område får stengt sine tilførsler av varer og tjenester som ledd i en konflikt med et annet land. Blokade kan skje i forbindelse med krig, men det kan og finne sted før, etter eller uten væpnet konflikt. I nyere tid er blokaden av Cuba under Cubakrisen i 1962 et svært kjent eksempel på en blokade som ikke utviklet seg videre til krig.
Bakgrunn rediger
Under første verdenskrig ble Tyskland utsatt for en blokade av Storbritannia og Frankrike. Denne fikk feilaktig skylden for matmangelen i Tyskland vinteren 1916/1917. For det første forbyr folkeretten (London-erklæringen fra 1909) blokade av matimport. (Selv piggtråd regnes som «kontrabande på visse vilkår» fordi det brukes av bønder). For det annet var det umulig å stanse matimport via nøytrale havner, særlig i Nederland. Da matforsyningen sviktet markant utpå vinteren 1916/1917, skyldtes det at kornprisene var regulert i Tyskland, men ikke prisene på kjøtt. Det lønnet seg da for bøndene å fôre dyrene med korn og selge kjøtt i stedet til svartebørspriser. Et ettkilos brød dekket én dags kaloribehov for en voksen mann. Men korn gir bare fjerdeparten av denne energien når det spises indirekte via kjøtt.
Da de tyske kjøttprisene ble regulert for å stanse denne trafikken, slaktet bøndene dyrene ned (ni millioner griser våren 1915). Dermed avtok tilgangen på gjødsel, og man fikk skrinnere avlinger. Til overmål sviktet også potethøsten. Nå kom «turnipsvinteren». Bøndene greide seg, men i byene kokte folk turnips og en sirup av sukkerroe som ennå spises på potetkaker på julemarkedet i Köln, kalt Reibekuchen (= raspekake, kake av raspet potet) mit Rübenkraut (= med roe-urt). Det prøyssiske landsbruksdepartementet behandlet blokaden som en form for jordbrukstariff, som høyrepartiene ikke så noe unaturlig ved.[1]
Andre kjente tilfelle av blokade som ledd i krigføring er kontinentalblokaden under Napoleonskrigene.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble det tydelig hvor avhengig landet var av importert korn. Norske bønder klarte bare å dekke mellom en tredjedel og en fjerdedel av befolkningens faktiske behov. USA sa seg villig til å eksportere korn til Norge, men Winston Churchill nedla veto fordi dette ville bety et hull i blokaden mot Tyskland. Dermed stod bare én mulighet åpen for Norge, og det var å importere korn fra fienden selv. Ved frigjøringen hadde Norge mottatt 808.716 tonn korn og mel fra okkupasjonsmakten – nesten to års forbruk. I bytte fikk Tyskland fisk og tran, men kaloribalansen viste et overskudd i norsk favør på over 760 millioner kilogramkalorier.[2]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 75-76), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7
- ^ Egil Ulateig: Justismord (s. 126), forlaget Aschehoug, Oslo 1993, ISBN 82-03-17250-4