Wikipedia

Cubas statsminister

Cubas statsminister (spansk: Primer Ministro de Cuba), offisielt tiltaleform republikkens statsminister (spansk: Primer Ministro de la República), er regjeringssjef og representerer det cubanske regjeringsapparatet både innenriks og utenriks når Cubas president velger å ikke gjøre det. Dette embetet assisterer presidenten med det daglig administrative arbeidet i statsapparatet, og er ikke uavhengig av presidentembetet. Statsministeren er en del av den utøvende grenen ettersom Cuba har et sosialistisk politisk system. Sammen med presidentembetet og førstesekretæren av Cubas kommunistparti (CKP) utgjør dette en av de viktigste embetene innenfor landets konstitusjonelle rammer og hverdagspolitikk.

Republikken Cubas statsminister
Primer Ministro de la República de Cuba
Sittende
Manuel Marrero Cruz
siden 21. desember 2019
TypeRegjeringssjef
VirkeområdeCuba
TiltaleformMr. statsminister (uformell)
Hans eksellens (i internasjonal korrespondanse)
ResidensHavanna[1]
Velges avNasjonalforsamlingen for folkemakten
Terminlengde5 år
Etablert10. april 2019 (moderne)
10. oktober 1940 (første inkarnasjon)
NestlederRepublikken Cubas visestatsminister
Flagg
Nettstedwww.cubagob.cu

Statsministeren er ansvarlig for å lede og innkalle til møter i ministerrådet (det cubanske begrepet for regjeringen) og dens utøvende komité om ikke presidenten er tilstede. Som statsminister vil embetsinnhaver være ansvarlig for å kontrollere regjeringensapparat og dens sammensetning. Embetsholder har rett til å kunne foreslå å erstatte og utnevne nye regjeringsmedlemmer til presidenten. Videre er embetsholder ansvarlig for å ivareta og overvåke virksomheten til de sentrale administrative statlige organene, nasjonale enheter og lokal forvaltningen. Videre kan statsminister innta i midlertidig og under ekstraordinære omstendigheter styringen av statens sentrale administrative organer. Regjeringssjefen kan fatte beslutninger i unntakstilfeller om det sentrale administrative apparatet som er innenfor ministerrådets kompetanse som er av presserende karakter uten å informere regjeringen eller dens utøvende komité før etter hendelsen.

Statsministeren blir nominert av presidenten og valgt for en femårsperiode av Nasjonalforsamlingen for folkemakten i en hemmelig avstemning. Kandidaten må få mer en 50 prosent av stemmene for å bli valgt. Cubas grunnlov setter en grense på maksimalt to valgperioder. Den utvalgte statsministeren må avlegge en ed om embetet til nasjonalforsamlingen. Fidel Castro vant det første statsministervalget i henhold til valgsystemet etablert i 1976. I løpet av sin embetsperiode ledet Fidel Castro arbeidet til ministerrådet, et kollektivt beslutningsorgan. Etter hans død innførte Raúl Castro flere endringer til det politiske systemet ved blant annet å sikre at statssjef og regjeringssjef ikke var samme person (som var tilfelle i perioden 1976–2019).

Historie rediger

Bakgrunn rediger

Det første forsøket på å etablere en cubansk stat fant sted i 1811 da José Agustín Caballero skrev et forslag til en nasjonal grunnlov.[2] Dette ble fulgt opp av et nytt grunnlovsforslag i 1821 av Claudio Zequeira og et tredje i 1823 av Félix Varela.[2] Disse forfatterne var enige om at Cuba skulle forbli en selvstyrt del av kolonimakten Spania.[2] I 1851 ble den cubansk-venezuelanske Narciso López den første til å foreslå å etablere en selvstendig cubansk stat uavhengig av Spania.[2] Dette ble etterfulgt i 1858 med et nytt grunnlovsforslag (kjent som «Ave Marias grunnlov»).[2] I 1868 startet Den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania.[2] Krigen førte til at Spania ga Cuba selvstyre i 1897, men at landet forble en del av det spanske imperiet.[2] Ordningen varte frem til 1. januar 1899 da Spania tapte den spansk-amerikanske krigen.[2] Fra 1899 til 1902 var Cuba underlagt et midlertidig amerikansk militærstyre.[3] Amerikanerne lagde en grunnlov (som trådte i kraft 1902) i samarbeid med ledende cubanere, som innførte det amerikanske styringssystemet i Cuba.[3] Den største forskjellen fra den amerikanske modellen var at det cubanske presidentembetet hadde mer makt enn den amerikanske.[2] Under denne grunnloven var presidenten både statssjef og regjeringssjef.[4]

1940 grunnloven endret landets styringssystem fra et presidentsystem til et semipresidentsystem.[4] I det nye systemet utpekte presidenten en statsminister til å koordinere arbeidet til regjeringen.[4] I tillegg til å opprettet statsminister embetet ble ministerrådet (regjeringen) dannet.[4] I tillegg til dette styrket grunnloven borgernes demokratiske rettigheter, men korrupsjon og klientelisme svekket borgernes evne til å påvirke samfunnet.[5] Når det radikale anti-korrupsjons Ortodokspartiet så ut til å vinne presidentvalget i 1952 initierte Fulgencio Batista et kupp.[6] Batistas regjering opphevde grunnloven og innførte et autoritært styre som vedvarte frem til 1959 da 26. juli-bevegelsen tok makten.[6]

Moderne embete rediger

Da 26. juli-bevegelsen tok makten vedtok den nye regjeringen «Republikken Cubas grunnleggende lov», som trådte i kraft 7. februar 1959 og opphevet Cubas grunnlov fra 1940.[7] Videre ble Fidel Castro utnevnt som landets statsminister.[7] Castros regjering fikk myndighet til å endre den grunnleggende loven uten offentlig konsultasjon eller vedtak i en lovgivende forsamling.[8] De første årene var kjennetegnet av uklare styringslinjer og svake institusjoner.[9] Regjeringsdepartementer ble opprettet, fusjonert og/eller oppløst hyppig.[9] Perioden frem til 1976 var kjennetegnet av hva revolusjonslederne døpte «gerilja-administrasjon».[9] Den amerikanske statsviteren William M. Leo Grande skriver at denne styringsmodellen var grunnlagt på Fidel Castros karismatiske ledelse.[10] Viktige beslutninger ble tatt av Fidel Castro sammen med en liten uformell sirkle av individer som han møtte i løpet av Den cubanske revolusjon hevder Leo Grande videre.[10] Deformalisering av det politiske systemet ville vedvare frem til Fidel Castros død og hemmet landets politisk institusjonalisering.[11]

På 1960-årene initierte den cubanske ledelsen arbeidet med en ny grunnlov.[12] Den sovjetiske modellen ble innført i Cuba den 15. februar 1976.[9] Den nye grunnloven etablerte den lovgivende forsamlingen Nasjonalforsamlingen for folkemakten, statsrådet, ministerrådet, regjeringssjef-embetet og statssjef-embetet.[8] Fidel Castro ble valgt som statsrådets president (statssjef) og ministerrådets president (regjeringssjef) i 1976.[13] Dette skilte seg fra normen i andre sosialistiske stater hvor disse vervene ofte ble fordelt på to personer.[13] Til tross for innføringen av sovjetiske institusjoner fortsatte det cubanske systemet å bygge på en slags «dualisme bestående av karismatisk ledelse og legal-rasjonelle elementer» hevder statsviter Bert Hoffmann.[note 1][14] Embetene Fidel Castro ble valgt til som for eksempel «Ministerrådets president» og «Førstesekretær av Cubas kommunistparti» var hentet fra Sovjetunionen og hadde grunnlag i rettslig-bindende dokumenter.[14] Ved siden av dette ble han tildelt embeter som for eksempel «Revolusjonenskommandør» som ikke hadde grunnlag i verken lov eller partiets interne regler.[14]

Det siste tiåret av Fidel Castros styretid var kjennetegnet av en deinstitusjonalisering av parti- og statsapparatet.[14] For eksempel sier partiets grunnlov at en partikongress skal bli innkalt hvert femte år, men ingen partikongress ble avholdt i 2002 (og ingen uttalelse om hvorfor ble annonsert).[14] I statsapparatet ble nærkontakt med Fidel Castro anerkjent som en god grunn til forfremmelse.[14] For eksempel var grunnlaget for å utnevne Felipe Pérez Roque til utenriksminister i 1999 at han var «bedre kjent med ideene og tankene til Fidel Castro enn de fleste».[note 2][14] Roque forsto dette og fortalte nasjonalforsamlingen i 2005 at cubansk sosialisme var grunnlagt på en karismatisk modell fremfor institusjonalisme.[14] Han hevdet at folks blinde tro på Fidel Castro var revolusjonens «største skatt»; «Måten vi forstår denne autoriteten på er som følger: 'Jeg forstår ikke så godt, men hvis Fidel sa det, er jeg sikker på at det stemmer.»[note 3][14] Videre hevdet han at «sosialisme er vitenskapen om å sette et godt eksempel»[note 4], og konkluderte at «Så lenge dette landet har en ledelse basert på eksempel... så er den uovervinnelig.»[note 5][14]

Som statspresident innførte Raúl Castro reformer for å institusjonalisere det politiske systemet på bekostning av den personaliseringen av makt som hadde kjennetegnet Fidel Castros styre.[15] I hans første tale som statssjef sa Raúl Castro at «Kommunistpartiet, en sikker garantist for den cubanske nasjonens fortsatte enhet, er den eneste verdige arvtaker til vårt folks tillit til sin leder [Fidel Castro].»[note 6][16] I samme tale hevdet han at «Institusjonalisering er... en av bærebjelkene som sikrer revolusjonens usårbarhet på det politiske feltet».[note 7][16] Institusjonalisering argumenterte Raúl Castro ville sikre at revolusjonen ville fortsette selv etter at dens historiske ledere var døde.[16] I et stikk mot Fidel Castros linje påsto Raúl Castro at improviseringen som kjennetegnet hans forgjenger hadde bidratt til «dyre irrasjonaliteter».[note 8][16]

Raúl Castro representerte en annen lederstil som president enn Fidel.[17] Fremfor å fortsette med enmanns-dominering av styringssystemet som kjennetegnet Fidel Castros lederstil fremmet han kollektiv ledelse, en lederstil der beslutninger blir tatt kollegialt.[17] Dette ble videreført i 2011 da han foreslo til den 6. kongressen «å begrense tjenestetid i høye politiske og statlige stillinger til maksimalt to femårsperioder».[note 9][17] Statsviter Ramón I. Centeno mener å kunne tolke «innføringer av tidsbegrensninger som en form for kollegialt forhold for innføring av åremål. Dette vitner om en intensjon om å vende seg til en mer kollektiv beslutningstil – i motsetning til den udefinerte varigheten av karismatisk styre.»[note 10][17] Disse forslagene ble gjort til lov den 19. april 2019 da Cubas nye grunnlov trådte i kraft.[18] Ministerrådets president embetetet ble oppløst og erstattet med stillingen «Statsminister».[19] Rent formelt innebærer endringene at presidenten delegerer sin rett som regjeringssjef til statsministeren.[20] Dette må ta sted siden grunnloven sier regjeringssjef og statssjef skal være to forskjellige personer.[19] I Cuba er statsministerens funksjon å koordinere arbeidet til ministerrådet på vegne av presidenten.[19] En annen vesentlig endring i grunnloven er at regjeringssjefen og regjeringens medlemmer ikke kan bli valgt til statsrådet, sitte i en valgkomité, holde juridiske stillinger eller å ha funksjoner i et statlig kontrollorgan.[21]

Cubas kommunistparti rediger

Se også: Cubas kommunistparti

Cuba er en sosialistisk stat hvor Cubas kommunistparti (CKP) har monopolisert staten i henhold til marxisme-leninisme.[22] I landets grunnlov heter det at CKP «var født ut av en enhetlig vilje blant organisasjonene som bidro avgjørende til revolusjonens triumf og legitimert av folket utgjør grunnpilarene og er garantisten for vår økonomiske, sosiale og politiske orden.»[note 11][22] Videre formidler grunnlovens artikkel 5 at CKP er «unikt, Martisk, Fidelistisk og marxist-leninistisk, og er den organiserte fortroppen til den cubanske nasjonen, opprettholdt av sin demokratiske karakter, så vel som sin permanente tilknytning til folket, er den overlegne drivkraften bak samfunnet og staten.»[note 12][23] I dens kapasitet har CKP ansvar for å organisere krefter for å bygge sosialisme og utvikle landet i en kommunistisk retning.[24] Likevel går det et skille i marxist-leninistisk filosofi mellom «veiledning» og «administrasjon», og partiet er ansvarlig for veilede statsapparatet gjennom generell politikk utforming.[25] Statsapparatet er klart adskilt fra partiapparatet på alle områder med unntak av på sentral hold; statsministeren er også medlem av CKPs politbyrå for eksempel.[26] Rent analytisk er det derfor vanskelig å vite hvor reell makt stammer fra.[26]

Makter, plikter og ansvarsområde rediger

Forholdet til presidenten rediger

Se også: Cubas president

Ministerrådet rediger

Se også: Ministerrådet (Cuba)

I henhold til Cubas grunnlov er ministerrådet landets regjering; «Ministerrådet er det maksimale utøvende og administrative organ å utgjør republikkens regjering.»[note 13][27] Ministerrådet består av statsministeren, visestatsministre, ministere, rådets sekretær og andre medlemmer bestemt av lov.[28] Statsministeren er medlem av ministerrådets utøvende komité ex officio.[29] Siden ministerrådet ikke er et permanent organ har den utøvende komiteen rettigheter til å ta beslutninger på spørsmål og problemstillinger på vegne av regjeringen.[30] Videre er statsministeren som regjeringssjef ansvarlig for å innkalle og lede møtene til ministerrådet og dens utøvende komité.[31]

Se også rediger

Noter rediger

  1. ^ Opprinnelig sitat: "Despite the adoption of Soviet-style institutions, the dualism of charismatic and legal-rational elements was still reflected in Fidel Castro’s very titles."
  2. ^ Opprinnelig sitat: "familiarized with the ideas and the thoughts of Fidel Castro as few others are."
  3. ^ Opprinnelig sitat: "The way in which we understand this authority is as follows: ‘I don’t understand very well, but if Fidel said so, I am sure that this is how it is’"
  4. ^ Opprinnelig sitat: "Socialism is the science of the example."
  5. ^ Opprinnelig sitat: "As long as this country has a leadership based on example... it is invincible."
  6. ^ Opprinnelig sitat: "The Communist Party, a sure guarantee of the unity of the Cuban nation, is the sole worthy heir to our people's confidence in its leader [Fidel Castro]."
  7. ^ Opprinnelig sitat: "Institutionalization is... one of the pillars of the Revolution's invulnerability in the political field".
  8. ^ Opprinnelig sitat: "expensive irrationalities".
  9. ^ Opprinnelig sitat: "advisable to recommend limiting the time of service in high political and State positions to a maximum of two five-year terms".
  10. ^ Opprinnelig sitat: "In this sense, term limits can be understood as a form of collegial relation for the introduction of term limits attests to the intention of turning to a more collective style of decision-making—as opposed to the undefined duration of charismatic rule".
  11. ^ Opprinnelig sitat: "born through the unitary will of the organizations that decisively contributed to the triumph of the Revolution and legitimized by the people, constitute fundamental pillars and guarantees of our economic, social and political order".
  12. ^ Opprinnelig sitat: "unique, Martiano, Fidelista, and Marxist-Leninist, the organized vanguard of the Cuban nation, sustained in its democratic character as well as its permanent linkage to the people, is the superior driving force of the society and the State."
  13. ^ Opprinnelig sitat: "The Council of Ministers is the maximum executive and administrative organ and it constitutes the Government of the Republic."

Referanser rediger

  1. ^ Knowledge Graph, Wikidata Q648625, https://google.com/insidesearch/features/search/knowledge.html 
  2. ^ a b c d e f g h i Franklin & Lopez 2014, s. 6.
  3. ^ a b Franklin & Lopez 2014, s. 7.
  4. ^ a b c d Sánchez-Roig, Rebeca (30. november 1996). «Cuban Constitutionalism and Rights: An Overview of the Constitutions of 1901 and 1940». Association for the Study of the Cuban Economy. Arkivert fra originalen 12. mars 2020. Besøkt 25. februar 2020. 
  5. ^ Franklin & Lopez 2014, s. 8.
  6. ^ a b Franklin & Lopez 2014, s. 9.
  7. ^ a b Tarragó 2017, s. 10.
  8. ^ a b Azicri 1980, s. 322.
  9. ^ a b c d Phillip et al. 2014, s. 34.
  10. ^ a b Grande 2014, s. 51.
  11. ^ Grande 2014, s. 64.
  12. ^ Treto 2014, s. 34.
  13. ^ a b Azicri 1980, s. 323.
  14. ^ a b c d e f g h i j Hoffmann 2019, s. 238.
  15. ^ Hoffmann 2019, s. 239.
  16. ^ a b c d Grande 2014, s. 65.
  17. ^ a b c d Centeno 2017, s. 108.
  18. ^ Ponce, Natalie (19. juli 2018). «Looking Towards the Future: A New Cuban Constitution». Council on Hemispheric Affairs. Besøkt 23. oktober 2019. 
  19. ^ a b c Bye 2019, s. 117.
  20. ^ Bye 2019, s. 192.
  21. ^ Bye 2019, s. 192–193.
  22. ^ a b «Republikken Cubas grunnlov», 2019, «Innledning».
  23. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, §5 første ledd.
  24. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, §5 andre ledd.
  25. ^ Roman 2003, s. 89.
  26. ^ a b Roman 2003, s. 91.
  27. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §133.
  28. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §134 første ledd.
  29. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §135 første ledd.
  30. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §135 andre ledd.
  31. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §144 paragraf c.

Litteratur rediger

Artikler
Bøker
  • Blaker, Christopher (2018). Moon Havana. Hachette UK. ISBN 1631217305. 
  • Bye, Vegard (2019). Cuba, From Fidel to Raúl and Beyond. Palgrave Macmillan. ISBN 3030218058. 
  • Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo, red. (2014). A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
    • Grande, William M. Leo (2014). «After Fidel: The Communist Party of Cuba on the Brink of Generational Change». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
    • Treto, Carlos Alzugaray (2014). «Continuity and Change in Cuba at Fifty: The Revolution at a Crossroads». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
  • Roman, Peter (2003). People's Power: Cuba's Experience with Representative Government. Taylor & Francis. ISBN 0742525651. 
  • Tarragó, Rafael E. (2017). Understanding Cuba as a Nation: From European Settlement to Global Revolutionary Mission. Taylor & Francis. ISBN 131544447X. 
Grunnlov
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cubas_statsminister&oldid=23674783»