Cubas president

statsoverhode
Republikken Cubas president
Presidente de la República de Cuba
Miguel Díaz-Canel
TypeStatssjef
Sittende
Miguel Díaz-Canel

siden 19. april 2018
TiltaleformEksellense
Etablert20. mai 1902 (første gang)
10. april 2019 (reetablert)
NestlederRepublikken Cubas visepresident
Nettstedwww.presidencia.gob.cu

Cubas president (spansk: Presidente de Cuba), offisiell tittel republikkens president (spansk: Presidente de la República), er statsoverhode og øverstkommanderende av forsvaret. I tillegg er embetsholder representant for Den cubanske stat både innenriks og utenriks. Presidentembetet og førstesekretæren av Cubas kommunistparti (CKP) utgjør de mektigste embetene innenfor landets konstitusjonelle rammer og hverdagspolitikk ettersom Cuba har et sosialistisk politisk system. CKP er ansvarlig for å veilede staten ved å utforme en nasjonal politikk, mens statsapparatet – ledet av presidenten – har som oppdrag å iverksette denne politikken.

Det første statssjefs embetet ble etablert i 1901–grunnloven. Grunnloven (og presidentembetet) var inspirert av den amerikanske styringsmodellen. Dette styringssystemet vedvarte frem til Den cubanske revolusjon i 1959. I perioden 1959–76 hadde ikke Cuba en nasjonal grunnlov. Fidel Castro som landets øverste leder styrte gjennom statsminister-embetet. I 1976 ble den sovjetiske modellen innført på Cuba å Fidel Castro ble valgt av Nasjonalforsamlingen for folkemakten som regjeringssjef og statssjef i tillegg til sin rolle som leder av kommunistpartiet. I løpet av sin embetsperiode ledet Fidel Castro arbeidet til statsrådet og ministerrådet, to kollektive beslutningsorganer. Etter hans død innførte Raúl Castro flere endringer til det politiske systemet ved blant annet å gjøre statssjefsembetet mer uavhengig av statsrådet. I 2019 ble embetet «Statsrådets president» oppløst og erstattet med dagens presidentembetet.

Presidenten er ansvarlig for den regelmessige og koordinerte driften av regjeringsapparatet, og ivaretar landets uavhengighet og territoriale integritet. Statsoverhodet kan innkalle til ekstraordinære møter i nasjonalforsamlingen. Presidenten er pliktig til å nominere en statsminister til nasjonalforsamlingen, som da stemme for eller avslå forslaget. Statsministeren leder det administrative arbeidet til ministerrådet (landets regjering), men presidenten er ansvarlig for å føre den generelle statlige politikken. I tillegg er presidenten som øverstkommanderende ex officio leder av Det nasjonale forsvarsrådet. Presidenten kan foreslå endringer av sammensetningen i ministerrådet til statsrådet og nasjonalforsamlingen.

Presidenten velges for en femårsperiode av nasjonalforsamlingen i en hemmelig avstemning. Kandidaten må få mer en 50 prosent av stemmene for å bli valgt. Cubas grunnlov setter en grense på maksimalt to valgperioder. Den utvalgte presidenten må avlegge en ed om embetet til nasjonalforsamlingen.

HistorieRediger

BakgrunnRediger

Det første forsøket på å etablere en cubansk stat fant sted i 1811 da José Agustín Caballero skrev et forslag til en nasjonal grunnlov.[1] Dette ble fulgt opp av et nytt grunnlovsforslag i 1821 av Claudio Zequeira og et tredje i 1823 av Félix Varela.[1] Disse forfatterne var enige om at Cuba skulle forbli en selvstyrt del av kolonimakten Spania.[1] I 1851 ble den cubansk-venezuelanske Narciso López den første til å foreslå å etablere en selvstendig cubansk stat uavhengig av Spania.[1] Dette ble etterfulgt i 1858 med et nytt grunnlovsforslag (kjent som «Ave Marias grunnlov»).[1] I 1868 startet Den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania.[1] Krigen førte til at Spania ga Cuba selvstyre i 1897, men at landet forble en del av det spanske imperiet.[1] Ordningen varte frem til 1. januar 1899 da Spania tapte den spansk-amerikanske krigen.[1] Fra 1899 til 1902 var Cuba underlagt et midlertidig amerikansk militærstyre.[2] Amerikanerne lagde en grunnlov (som trådte i kraft 1902) i samarbeid med ledende cubanere, som innførte det amerikanske styringssystemet i Cuba.[2] Den største forskjellen fra den amerikanske modellen var at det cubanske presidentembetet hadde mer makt enn den amerikanske.[1]

Det politiske styringssystemet vedvarte frem til 1930 da president Gerardo Machado opphørte grunnloven. Det som etterfulgte var tre år med undertrykkelse, demonstrasjoner og opptøyer. Den 12. august 1933 ble Machado kuppet og etter amerikansk innblanding ble Carlos Manuel de Céspedes y Quesada innstilt som ny president. Dette ble etterfulgt av et oligarki som besto hovedsaklig av representanter fra de velstående klasser.[3] Den nye politiske eliten innførte en ny grunnlov i 1940.[3] Den demokratiserte samfunnet ytterligere, men korrupsjon og klientelisme svekket borgernes evne til å påvirke samfunnet.[3] Når det radikale anti-korrupsjons Ortodokspartiet så ut til å vinne presidentvalget i 1952 initierte Fulgencio Batista et kupp.[4] Batistas regjering opphevde grunnloven og innførte et autoritært styre som vedvarte frem til 1959 da 26. juli-bevegelsen tok makten.[4]

Moderne embeteRediger

 
Fidel Castro (andre fra venstre) under et statsbesøk i Den tyske demokratiske republikk. Det politiske systemet etablert i 1976 var inspirert av den østeuropeiske styringsmodellen.

Da 26. juli-bevegelsen tok makten vedtok den nye regjeringen «Republikken Cubas grunnleggende lov», som trådte i kraft 7. februar 1959 og opphevet Cubas grunnlov fra 1940.[5] Landets regjering (som var ledet av Fidel Castro) kunne endre den grunnleggende loven uten offentlig konsultasjon eller vedtak i en lovgivende forsamling.[6] De første årene var kjennetegnet av uklare styringslinjer og svake institusjoner.[7] Regjeringsdepartementer ble opprettet, fusjonert og/eller oppløst hyppig.[7] Perioden frem til 1976 var kjennetegnet av hva revolusjonslederne døpte «gerilja-administrasjon».[7] Den amerikanske statsviteren William M. Leo Grande skriver at denne styringsmodellen var grunnlagt på Fidel Castros karismatiske ledelse.[8] Viktige beslutninger ble tatt av Fidel Castro sammen med en liten uformell sirkle av individer som han møtte i løpet av Den cubanske revolusjon hevder Leo Grande videre.[8] Deformalisering av det politiske systemet ville vedvare frem til Fidel Castros død og hemmet landets politisk institusjonalisering.[9]

På 1960-årene initierte den cubanske ledelsen arbeidet med en ny grunnlov.[10] Den sovjetiske modellen ble innført i Cuba den 15. februar 1976.[7] Den nye grunnloven etablerte den lovgivende forsamlingen Nasjonalforsamlingen for folkemakten, statsrådet, ministerrådet, statsminister-embetet og presidentembetet.[6] Fidel Castro ble valgt som statssjef og regjeringssjef i 1976.[11] Dette skilte seg fra normen i andre sosialistiske stater hvor disse vervene ofte ble fordelt på to personer.[11] Til tross for innføringen av sovjetiske institusjoner fortsatte det cubanske systemet å bygge på en slags «dualisme bestående av karismatisk ledelse og legal-rasjonelle elementer» hevder statsviter Bert Hoffmann.[note 1][12] Embetene Fidel Castro ble valgt til som for eksempel «Statsrådets president» og «Førstesekretær av Cubas kommunistparti» var hentet fra Sovjetunionen og hadde grunnlag i rettslig-bindende dokumenter.[12] Ved siden av dette ble han tildelt embeter som for eksempel «Revolusjonenskommandør» som ikke hadde grunnlag i verken lov eller partiets interne regler.[12]

Det siste tiåret av Fidel Castros styretid var kjennetegnet av en deinstitusjonalisering av parti- og statsapparatet.[12] For eksempel sier partiets grunnlov at en partikongress skal bli innkalt hvert femte år, men ingen partikongress ble avholdt i 2002 (og ingen uttalelse om hvorfor ble annonsert).[12] I statsapparatet ble nærkontakt med Fidel Castro anerkjent som en god grunn til forfremmelse.[12] For eksempel var grunnlaget for å utnevne Felipe Pérez Roque til utenriksminister i 1999 at han var «bedre kjent med ideene og tankene til Fidel Castro enn de fleste».[note 2][12] Roque forsto dette og fortalte nasjonalforsamlingen i 2005 at cubansk sosialisme var grunnlagt på en karismatisk modell fremfor institusjonalisme.[12] Han hevdet at folks blinde tro på Fidel Castro var revolusjonens «største skatt»; «Måten vi forstår denne autoriteten på er som følger: 'Jeg forstår ikke så godt, men hvis Fidel sa det, er jeg sikker på at det stemmer.»[note 3][12] Videre hevdet han at «sosialisme er vitenskapen om å sette et godt eksempel»[note 4], og konkluderte at «Så lenge dette landet har en ledelse basert på eksempel... så er den uovervinnelig.»[note 5][12]

Som statspresident innførte Raúl Castro reformer for å institusjonalisere det politiske systemet på bekostning av den personaliseringen av makt som hadde kjennetegnet Fidel Castros styre.[13] I hans første tale som statssjef sa Raúl Castro at «Kommunistpartiet, en sikker garantist for den cubanske nasjonens fortsatte enhet, er den eneste verdige arvtaker til vårt folks tillit til sin leder [Fidel Castro].»[note 6][14] I samme tale hevdet han at «Institusjonalisering er... en av bærebjelkene som sikrer revolusjonens usårbarhet på det politiske feltet».[note 7][14] Institusjonalisering argumenterte Raúl Castro ville sikre at revolusjonen ville fortsette selv etter at dens historiske ledere var døde.[14] I et stikk mot Fidel Castros linje påsto Raúl Castro at improviseringen som kjennetegnet hans forgjenger hadde bidratt til «dyre irrasjonaliteter».[note 8][14]

Raúl Castro representerte en annen lederstil som president enn Fidel.[15] Fremfor å fortsette med enmanns-dominering av styringssystemet som kjennetegnet Fidel Castros lederstil fremmet han kollektiv ledelse, en lederstil der beslutninger blir tatt kollegialt.[15] Dette ble videreført i 2011 da han foreslo til den 6. kongressen «å begrense tjenestetid i høye politiske og statlige stillinger til maksimalt to femårsperioder».[note 9][15] Statsviter Ramón I. Centeno mener å kunne tolke «innføringer av tidsbegrensninger som en form for kollegialt forhold for innføring av åremål. Dette vitner om en intensjon om å vende seg til en mer kollektiv beslutningstil – i motsetning til den udefinerte varigheten av karismatisk styre.»[note 10][15] Disse forslagene ble gjort til lov den 19. april 2019 da Cubas nye grunnlov trådte i kraft.[16] Den nye grunnloven endret på rollen til embetet «Statsrådets president» og etablerte et nytt embetet for statssjefen og hans assistent; «Republikkens president» og «Republikkens visepresident».[16]

Cubas kommunistpartiRediger

Cuba er en sosialistisk stat hvor Cubas kommunistparti (CKP) har monopolisert staten i henhold til marxisme-leninisme.[17] I landets grunnlov heter det at CKP «var født ut av en enhetlig vilje blant organisasjonene som bidro avgjørende til revolusjonens triumf og legitimert av folket utgjør grunnpilarene og er garantisten for vår økonomiske, sosiale og politiske orden.»[note 11][17] Videre formidler grunnlovens artikkel 5 at CKP er «unikt, martisk, fidelistisk og marxist-leninistisk, og er den organiserte fortroppen til den cubanske nasjonen, opprettholdt av sin demokratiske karakter, så vel som sin permanente tilknytning til folket, er den overlegne drivkraften bak samfunnet og staten.»[note 12][18] I dens kapasitet har CKP ansvar for å organisere krefter for å bygge sosialisme og utvikle landet i en kommunistisk retning.[19] Likevel går det et skille i marxist-leninistisk filosofi mellom «veiledning» og «administrasjon», og partiet er ansvarlig for veilede statsapparatet gjennom generell politikk utforming.[20] Statsapparatet er klart adskilt fra partiapparatet på alle områder, med unntak av på sentral hold; statssjefen er for eksempel som regel også førstesekretær.[21] Rent analytisk er det derfor vanskelig å vite hvilket embete som styrer landet.[21]

Makter, plikter og ansvarsområdeRediger

InnenrikspolitikkRediger

Presidenten er ansvarlig for at Cubas grunnlov blir etterfulgt og beskyttet.[22] Videre er han ansvarlig for å undertegne lover som er vedtatt av Nasjonalforsamlingen for folkemakten, og for å sørge for offentliggjøring av lover.[23] Presidenten kan i samsvar med grunnlovens bestemmelser eller relevante lover foreslå å suspendere, endre eller tilbakekalle ordrer eller avtaler vedtatt av statlige organer som er strid med grunnloven eller loven, eller som kan påvirke landets generelle interesser.[24] Han har rett til å utstedte dekret og andre ordre i henhold til loven.[25]

Presidenten skal representere staten og lede utformingen av statens politikk.[26] Han er derfor ansvarlig for å nominere medlemmer av ministerrådets som kan bli valgt eller avslått av nasjonalforsamlingen.[27] Denne forslagsretten gjelder også valg, suspendering, tilbakekalling og/eller erstatning av embetspersoner som holder embetene statsminister, Folkets høyesteretts president, statsadvokaten, generalkontroller, valgkomiteens president og ministerrådets medlemmer.[28] Videre kan presidenten foreslå valg og tilbakekalling av de provinsielle guvernører og viseguvernørene til den provinsielle forsamlingen det gjelder.[29] Presidenten skal være kjent med, evaluere og vedta beslutninger angående rapporter produsert av statsministeren som dokumenterer hans eller hennes ledelse, så vel som av ministerrådet og dens utøvende komité.[30][31]

Statssjefen har rett til å lede møtene til ministerrådet og dens utøvende komité.[32] Han har også rett til å delta på statsrådets møter, og kan innkalle statsrådet til møte om han ønsker det.[33] I tillegg kan presidenten etablere kommisjoner, komiteer og andre utvalg for å realisere spesifikke mål.[34]

Utenrikspolitikk, sikkerhet og forsvarRediger

Presidenten er statens representant i utlandet,[35] og har derfor myndighet til å utøve Cubas utenrikspolitikk.[36] Utenrikspolitikken skal ta hensyn til hjemlandets forsvar og sikkerhet.[37] I tråd med dette han presidenten myndighet til å foreslå for statsrådet utnevnelsen eller tilbakekallingen av diplomatiske sendemenn til andre stater og internasjonale organisasjoner.[38] Presidenten har rett til å tildele og tibakekalle tittelen «Republikken Cubas ambassadør».[39] Embetsholder har rett til å godkjenne, eller å ikke godkjenne, sendemenn fra andre stater til republikken Cuba.[40] Sjefer for utenriksstasjoner i Cuba må overlevere sine akkreditiver til presidenten, eller i dennes fravær til visepresidenten.[41]

Presidenten er øverstkommanderende for de Revolusjonære væpnede styrker (forsvaret)[42] og ex officio formann av Det nasjonale forsvarsrådet.[43] Som forsvarssjef har presidenten myndighet til å kunne omorganisere forsvaret og[44] som forsvarsrådets leder er presidenten pliktig til å utnevne «Forsvarsrådets visepresident».[45] Gitt denne myndigheten kan presidenten foreslå for statsrådet eller nasjonalforsamlingen å erklære krig eller krigstilstand.[46] Videre kan presidenten beordre en mobilisering av de væpnede styrker om situasjonen krever det, samt å erklære en unntakstilstand eller en katastrofesituasjon i henhold til grunnloven, med underretning om avgjørelsen til nasjonalforsamlingen eller statsrådet ved første mulighet.[47] Presidenten kan utnevne, forfremme og avsette lederne av militære institusjoner i henhold til fastsatte prosedyrer.[48]

Utnevnelse og uførhetRediger

ValgsystemRediger

 
Nasjonalforsamlingen for folkemakten velger presidenten på det første plenærmøte i etterkant av et nasjonalt valg.

Det cubanske valgsystemet er grunnlagt på demokratisk sentralisme, et styringssystem oppfunnet av den russiske marxisten Vladimir Lenin.[49] Alle velgere som er 16 år og eldre kan stemme og nominere deres egne kandidater.[49] Kun individer som er mentalt uføre, som sitter i fengsel eller som er blitt fratatt sine politiske rettigheter kan ikke stemme.[49] Alle som oppfyller kravene til stemmeberettiget, er automatisk lagt inn i det nasjonale velgerregisteret.[49] Det er ikke obligatorisk å stemme på Cuba.[49] Det cubanske systemet skiller seg hovedsakelig fra det tidligere sovjetiske valgsystemet ved at på Cuba må valgte delegater være bosatt i det valgdistriktet de representerer.[49] Alle valg på kommunenivå er grunnlagt på konkurranse mellom mer enn to kandidater (og det er en maksimumsgrense på åtte kandidater per valgdistrikt).[49] For å vinne må en kandidat få mer enn 50 prosent av de avgitte stemmene.[49] Hvis ingen kandidater får flertall, holdes det et nytt valg en uke senere mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer.[49] Kommunevalg blir avholdt to og et halvt år etter siste kommunevalg.[49]

Kandidatene til provinsforsamlingen og nasjonalforsamlingen blir nominert av de nylige valgte kommuneforsamlingene på grunnlag av lister satt sammen av de nasjonale, provinsielle og kommunale kandidatutvalgene.[49] I disse valgene er det kun én kandidat per sete.[49] De nominerte kandidatene stiller deretter til valg, og må få over 50 prosent av stemmene for å kunne bli valgt.[49] Valg av de provinsielle valgforsamlingene og nasjonalforsamling blir avholdt hvert femte år.[50] De valgte representantene til nasjonalforsamlingen velger på sitt konstituerende møte de ledende embetene i staten (som presidentembetet) og statsrådets sammensetning.[51] Kandidatene til disse vervene er bestemt på forhånd av en valgliste lagd av Den nasjonale valgkomiteen etter konsultasjon med hver enkelt folkevalgt representant i nasjonalforsamlingen, men representantene kan ikke foreslå alternativer.[52] Før stemmegivning stemmer nasjonalforsamlingens representanter på å godkjenne eller ikke å godkjenne nominasjonslisten.[53] Om den godkjennes, velger nasjonalforsamlingen kandidatene i henhold til nominasjonslisten.[53]

StedfortrederRediger

Hvis presidenten ikke kan utføre sine plikter som president er visepresidenten stedfortreder.[54] Presidenten selv bestemmer når han eller hun kan gjenoppta sine arbeidsoppgaver. Hvis presidenten blir forhindret fra å utføre sine oppgaver i en lengre periode på grunn av sykdom eller annen form for arbeidsuførhet, blir nasjonalforsamlingens president utnevnt som stedfortredende president og vil fungere inntil en ny president har blitt valgt av nasjonalforsamlingen.[55]

I tilfelle død i embetet eller avskjed vil nasjonalforsamlingen velge ny president.[56] I mellomtiden vil nasjonalforsamlingens president fungere som stedfortredende president.[57]

Stedfortredende presidenter[58]
Navn Tiltrådte Gikk av
Alberto Herrera Franchi 12. august 1933 13. august 1933
Carlos Manuel de Céspedes 13. august 1933 5. september 1933
Manuel Márquez Sterling 18. januar 1934 18. januar 1934
Carlos Mendieta 18. januar 1934 11. desember 1935
José Barnet y Vinageras 11. desember 1935 20. mai 1936
Anselmo Alliegro y Milá 1. januar 1959 1. januar 1959
Carlos Manuel Piedra 1. januar 1959 2. januar 1959
Raúl Castro 31. juli 2006 24. februar 2008

KontorRediger

 
Revolusjonspalasset, presidentens hovedkvarter

Presidentens hovedkvarter er Revolusjonspalasset.[59] Den ble bygd i tidsrommet 1954–1957 og opprinnelig kalt Rettferdighetspalasset.[59] Til å begynne med fungerte bygningen som hovedkvarter til Folkets høyesterett og som politiets nasjonale hovedkvarter.[59] Etter revolusjonen ble det gjort om til hovedkvarter for statssjefen, regjeringen og kommunistpartiets sentralkomité.[59]

Se ogsåRediger

NoterRediger

  1. ^ Opprinnelig sitat: "Despite the adoption of Soviet-style institutions, the dualism of charismatic and legal-rational elements was still reflected in Fidel Castro’s very titles."
  2. ^ Opprinnelig sitat: "familiarized with the ideas and the thoughts of Fidel Castro as few others are."
  3. ^ Opprinnelig sitat: "The way in which we understand this authority is as follows: ‘I don’t understand very well, but if Fidel said so, I am sure that this is how it is’"
  4. ^ Opprinnelig sitat: "Socialism is the science of the example."
  5. ^ Opprinnelig sitat: "As long as this country has a leadership based on example... it is invincible."
  6. ^ Opprinnelig sitat: "The Communist Party, a sure guarantee of the unity of the Cuban nation, is the sole worthy heir to our people's confidence in its leader [Fidel Castro]."
  7. ^ Opprinnelig sitat: "Institutionalization is... one of the pillars of the Revolution's invulnerability in the political field".
  8. ^ Opprinnelig sitat: "expensive irrationalities".
  9. ^ Opprinnelig sitat: "advisable to recommend limiting the time of service in high political and State positions to a maximum of two five-year terms".
  10. ^ Opprinnelig sitat: "In this sense, term limits can be understood as a form of collegial relation for the introduction of term limits attests to the intention of turning to a more collective style of decision-making—as opposed to the undefined duration of charismatic rule".
  11. ^ Opprinnelig sitat: "born through the unitary will of the organizations that decisively contributed to the triumph of the Revolution and legitimized by the people, constitute fundamental pillars and guarantees of our economic, social and political order".
  12. ^ Opprinnelig sitat: "unique, Martiano, Fidelista, and Marxist-Leninist, the organized vanguard of the Cuban nation, sustained in its democratic character as well as its permanent linkage to the people, is the superior driving force of the society and the State."

ReferanserRediger

FotnoterRediger

  1. ^ a b c d e f g h i Franklin & Lopez 2014, s. 6
  2. ^ a b Franklin & Lopez 2014, s. 7
  3. ^ a b c Franklin & Lopez 2014, s. 8
  4. ^ a b Franklin & Lopez 2014, s. 9
  5. ^ Tarragó 2017, s. 10
  6. ^ a b Azicri 1980, s. 322
  7. ^ a b c d Phillip m.fl. 2014, s. 34
  8. ^ a b Grande 2014, s. 51
  9. ^ Grande 2014, s. 64
  10. ^ Treto 2014, s. 34
  11. ^ a b Azicri 1980, s. 323
  12. ^ a b c d e f g h i j Hoffmann 2019, s. 238
  13. ^ Hoffmann 2019, s. 239
  14. ^ a b c d Grande 2014, s. 65
  15. ^ a b c d Centeno 2017, s. 108
  16. ^ a b Ponce, Natalie (19. juli 2018). «Looking Towards the Future: A New Cuban Constitution». Council on Hemispheric Affairs. Besøkt 23. oktober 2019. 
  17. ^ a b «Republikken Cubas grunnlov», 2019, «Innledning».
  18. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, §5 første ledd.
  19. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, §5 andre ledd.
  20. ^ Roman 2003, s. 89
  21. ^ a b Roman 2003, s. 91
  22. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf a første ledd.
  23. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf d første ledd.
  24. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf n første ledd.
  25. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf ñ første ledd.
  26. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf b første ledd.
  27. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf e første ledd.
  28. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf f første ledd.
  29. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf g første ledd.
  30. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf h første ledd.
  31. ^ Toro, Danae Gonzáles; Martínez, Yise (20. februar 2018). «How do elections work in Cuba?». Granma. Cubas kommunistpartis sentralkomité. Besøkt 24. oktober 2019. 
  32. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf v første ledd.
  33. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf w første ledd.
  34. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf o første ledd.
  35. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf b første ledd.
  36. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf c første ledd.
  37. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf c første ledd.
  38. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf p første ledd.
  39. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf q første ledd.
  40. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf s første ledd.
  41. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf t første ledd.
  42. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf i første ledd.
  43. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf j første ledd.
  44. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf i første ledd.
  45. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §219 første ledd.
  46. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf j første ledd.
  47. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf k første ledd.
  48. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §128 paragraf i første ledd.
  49. ^ a b c d e f g h i j k l m Roman 2003, s. 103
  50. ^ Roman 2003, s. 104
  51. ^ Roman 2003, s. 142
  52. ^ Roman 2003, s. 142–143
  53. ^ a b Roman 2003, s. 143
  54. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §131 første ledd.
  55. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §131 andre ledd.
  56. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §131 tredje ledd.
  57. ^ «Republikken Cubas grunnlov», 2019, artikkel §131 tredje ledd.
  58. ^ «Cuba». worldstatesmen.org. Besøkt 21. oktober 2019. 
  59. ^ a b c d Baker 2018, s. 115

LitteraturRediger

Artikler
Bøker
  • Blaker, Christopher (2018). Moon Havana. Hachette UK. ISBN 1631217305. 
  • Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo, red. (2014). A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
  • Grande, William M. Leo (2014). «After Fidel: The Communist Party of Cuba on the Brink of Generational Change». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
  • Treto, Carlos Alzugaray (2014). «Continuity and Change in Cuba at Fifty: The Revolution at a Crossroads». I Phillip, Brenner; Jimenez, Marguerite Rose; Kirk, John M.; Grande, William M. Leo. A Contemporary Cuba Reader: Reinventing the Revolution. Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 0742555070. 
  • Roman, Peter (2003). People's Power: Cuba's Experience with Representative Government. Taylor & Francis. ISBN 0742525651. 
  • Tarragó, Rafael E. (2017). Understanding Cuba as a Nation: From European Settlement to Global Revolutionary Mission. Taylor & Francis. ISBN 131544447X. 
Grunnloven