Invasjonen av Grisebukta

Invasjonen av Grisebukta (spansk: La Invasión de Bahía de Cochinos; eller la Invasión de Playa Girón) var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros[1][2] regjering med CIA-trente eksilcubanere med støtte fra USAs regjering.

Invasión de Playa Girón
Konflikt: Den kalde krigen og «krigen mot bandittene»
Dato17-19. april 1961
StedGrisebukta, Cuba
22°13'0,01"N 81°10'0,01"V
ResultatAvgjørende seier til Cubas regjering
  • Invasjonen ble slått tilbake
  • Fidel Castro beholder makta
  • Cuba erklæres som sosialistisk stat
  • Bidro til Cubakrisen
Stridende parter
Cubas flagg Cuba
  • Cubas revolusjonære væpnede styrker
  • Brigada Asalto 2506
    USAs flagg Amerikas forente stater
  • CIA
  • US Air Force
  • Kommandanter og ledere
    Cubas flagg Fidel Castro
    Cubas flagg Osvaldo Dórticos Torrado
    Cubas flagg José Ramón Fernández
    Cubas flagg Juan Almeida Bosque
    Cubas flagg Raúl Castro
    Cubas flagg Che Guevara
    USAs flagg John Fitzgerald Kennedy
    USAs flagg Grayston Lynch
    USAs flagg Allen Dulles
    Cubas flagg Manuel Artime
    Cubas flagg José Perez San Román
    Cubas flagg Erneido Oliva
    Styrker
    ~25.000 soldater[trenger referanse]
    ~200.000 milits[trenger referanse]
    ~9000 væpnede politimenn (totalt)[trenger referanse]
    ~15.000 (deltok i slaget)[trenger referanse]
    1511 eksilcubanske soldater
    USAs flagg 16 B-26 bombefly
    USAs flagg 5 M41 Walker Bulldog stridsvogner
    USAs flagg 8 C-46 transportfly
    USAs flagg 6 C-54 transportfly
    USAs flagg 8 skip
    Tap
    176 døde soldater, opptil 4-5000 døde, sårede og savnede (milits og væpnede sivile) 118 døde og 1201 fanger (alle fangene ble sendt tilbake til USA)
    USAs flagg 4 B-26-bombefly skutt ned
    USAs flagg 2 skip senket

    Plan, forløp

    rediger

    Invasjonsstyrken ble rekruttert blant kubanske Castro-motstandere som levde i eksil i fremforalt Florida. Der ble de utrustet, trenet og finansiert av CIA.

    Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. Invasjonsstyrken var på 1.500 mann.

    Til å begynne med var blant invasjonsområdet og flyplasser blitt bombet. En viktig grunn til at invasjonen ikke kunne lykkes, lå i at den hjelp eksilkubanerne satset på fra USA, var effektiv bombing. Bombeflyene var blitt utrustet for å se ut som sivile fly, dette gav dem et bra dekke. Bombeflyene mislyktes med å sjalte ut alle Cubas flystyrker. Senere forsøk med fly som skulle bombe resterende fly på Cuba mislyktes også, da flyene i stedet selv ble nedskutte av Castros styrker.

    De cubanske styrkene, som hadde mottatt materiell støtte og trening fra østblokknasjoner, beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.

    Hovedinvasjonen fant sted på en strand kalt Playa Girón i Grisebukta. Før daggry den 17. april, kort før klokken to, gikk fortropper i land på Playa Girón for at anbringe posisjonslys som skulle veilede landgangsfartøyene, – og da hadde Fidel Castro mobilisert hele Cuba: hæren, luftvåpenet og militsen var i høyeste alarmberedskat. «Den provisoriske regjering», som i navnet hadde den politiske ledelse av invasjonen, befant seg på dette tidspunkt i en barakke ved en forlatt militær flyplass i Floridas sumpland.

    Etter tre døgn var Gironstranden dekket av utbrente kampvogner, og i havstokken lå senkede landgangsfartøyer. Under militsens og revolusjonshærens konsentrerte ildgivning forblødde leiesoldatene i Zapata-halvøyas sumper.

    Omkring midnatt – natten til den 19. april – ble det gjort et siste forsøk på å redde invasjonen ved direkte militær intervenajon fra USAs side. CIA-agenten Richard M. Bissel, general Lyman Lemnitzer og admiral Arleigh Burke forlangte øyeblikkelig innsats av flåtens jagerfly, som stod parat på dwkket av et hangarskip 50 sjømil fra Giron. Kennedy avviste kravet.

    Neste morgen meddelte Fidel: «Angriperne er blitt tilintetgjort. Etter slaget på Gironstranden står revolusjonen som seierherre. På tre døgn har revolusjonen tilintetgjort en hær det har tatt USAs imperialistiske regjering adskillige måneder å stille på bena».

    USA nektet til å begynne med for å ha støttet invasjonen, men kjøpte senere tilbake eksilkubanerne fra Castros hender.

    Invasjonen er oppkalt etter Grisebukta, som bare en av tre mulige måter å oversette det spanske navnet Bahía de Cochinos.

    Etter den cubanske seier

    rediger

    Etter den mislykkede invasjonen opplevde president Kennedy at han ikke hadde fått de riktige militære råd fra Joint Chiefs of Staff, og satte 22. april 1961 Maxwell D. Taylor til å lede undersøkelsesgruppen som skulle finne hva som gikk galt.

    Gruppen avleverte sin rapport 13. juni samme år. Gruppen konkluderte med at nederlaget kom som en følge av en manglende analyse av mulighetene for suksess med en slik hemmelig aksjon, at det ble benyttet uegnede fly, begrensninger knyttet til våpen, flyvere og flyangrep, samt ikke minst tap av sentrale fartøyer og mangel på ammunisjon.

    I talen Fidel holdt der han snakket om invasjonen, nevnte han ikke presidentens navn en eneste gang. Fidel har senere sagt at man ikke kan beskylde Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Dwight D. Eisenhower og visepresident Richard Nixon.

    De invaderende soldater som ikke døde i aksjonen ble sendt tilbake til USA etter at USA hadde oversendt bistand i form av barnemat og medisiner til en verdi av 53 millioner dollar.[3]

    Forskning av Irving Janis har foreslått at fenomenet gruppetenkning i stor utstrekning rammet de innblandede som planla invasjonen, og at dette bidro til at hele aksjonen mislyktes som den gjorde.[4]

    Referanser

    rediger
    1. ^ Ernesto "Che" Guevara (World Leaders Past & Present) (på engelska). Chelsea House Publishers. 1989. s. 69–70. ISBN 1-55546-835-7. 
    2. ^ Fidel - A Critical Portrait (på engelska). Hutchinson. 1986. s. 450. ISBN 0-09-172602-6. 
    3. ^ https://www.jfklibrary.org/JFK/JFK-in-History/The-Bay-of-Pigs.aspx. 
    4. ^ Levine John M., Moreland Richard L., red. (2006). Small Groups: Key Readings (på engelska). New York: Psychology Press. s. 242. ISBN 0-86377-593-4.