Richard Nixon
RNIXON.gif
Født9. januar 1913
Yorba Linda
Død22. april 1994 (81 år)
Manhattan
Gravlagt Richard Nixon Presidential Library and Museum
Ektefelle Pat Nixon (19401993)
Far Francis A. Nixon
Mor Hannah Milhous Nixon
Søsken Donald Nixon, Edward Nixon
Barn Tricia Nixon Cox, Julie Nixon Eisenhower
Utdannet ved Whittier College (–1934), Duke University, Duke University School of Law (–1937), grunnskole
Beskjeftigelse Politiker, offiser, advokat, selvbiograf, statsmann
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Språk Engelsk
Livssyn Vennenes samfunn
Utmerkelser
6 oppføringer
American Campaign Medal, Asiatic-Pacific Campaign Medal, World War II Victory Medal, storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1988), Årets person (Time) (1971), Årets person (Time) (1972)
USAs 37. president
19691974
VisepresidentSpiro Agnew, Gerald Ford
ForgjengerLyndon B. Johnson
EtterfølgerGerald Ford
USAs 36. visepresident
19531961
PresidentDwight D. Eisenhower
ForgjengerAlben W. Barkley
EtterfølgerLyndon B. Johnson
Senator
19501953
ValgkretsCalifornia
Kongressrepresentant
19471950
ValgkretsCalifornias 12. distrikt
Signatur
s signatur

Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1968. Blå stater stemte for Hubert Humphrey, hvite for den uavhengige George Wallace, og røde for Richard Nixon, som seiret med 301 valgmannstemmer, mot 191 for Humphrey og 46 for Wallace.
Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1972. Blå stater stemte for George McGovern, røde for Richard Nixon, som seiret med 550 valgmannstemmer, mot 17 for McGovern (Massachusetts) og 1 for libertarieren Joseph Hospers.

Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. april 1994 i Park Ridge i New Jersey) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 19531961 og landets 37. president 19691974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon er også den eneste visepresident som er valgt til president uten å etterfølge den sittende president. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da det ble klart at Kongressen ville stille ham for riksrett. Han er den eneste amerikanske presidenten som har fratrådt frivillig.

Innhold

BakgrunnRediger

Richard Milhous Nixon ble født i Yorba Linda i California 9. januar 1913 av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, og i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to døde av tuberkulose i ung alder.

Utdannelse og militærtjenesteRediger

Nixon gikk på Fullerton High School 1926-1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universetetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som «Nick» og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers.

Politisk karriereRediger

Kongressmann og visepresidentRediger

Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det Republikanske partiet for en plass i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsten i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John Fitzgerald Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv "for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner". Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i Det republikanske partiet i Kongressen. Etter bare en periode i Representantenes hus ble han i 1950 valgt til Senator, også denne gangen for sin hjemstat California.

I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte «Checkers-talen», ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte «kjøkken-debatten». Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i Det hvite hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.

1960-1968, presidentkandidat og sivilt livRediger

Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy.

Nixon tapte valget med knapp margin etter en kontroversiell stemmetelling i Chicago, Illinois.[1] Etter valgnederlaget vendte Nixon tilbake til California, hvor han stilte som kandidat ved guvernørvalget i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte «siste tale», der han anklaget aviser, tv og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.

Han tok med seg sin familie til New York, der han fikk jobb ved et advokatfirma. Han prosederte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid som advokat.[trenger referanse]

Han bestemte seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson.

President 1969-1974Rediger

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

I 1968-valget vant Nixon presidentvalget mot demokratenes norskættede kandidat Hubert Humphrey. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående Vietnamkrigen.

Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av Vietnam på hva han selv kalte en «ærefull» måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, hadde ført til at USA befant seg i en hengemyr i Indokina. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe de nordvietnamesiske forsyningslinjene gjennom Laos og Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister William P. Rogers eller Kongressen ble informert om denne beslutningen.

Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt «vietnamisering» av konflikten, prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon ville nå finansiere og trene de sørvietnamesiske styrkene, ARVN, og samtidig skulle amerikanske soldater og materiell gradvis trekkes tilbake. Kissinger fremforhandlet en fredsavtale med Lê Ðức Thọ i Paris. De to ble tildelt Nobels fredspris for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973.

Den andre presidentperiodenRediger

I 1972-valget vant Nixon en av tidenes største seire i et presidentvalg, mot demokratenes svært liberale kandidat George McGovern.

Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president. Han mente at «landet kunne styre seg selv uten en president», og utformet utenrikspolitikken sammen med Kissinger fra Det hvite hus på bekostning av utenriksdepartementet. Han ble kjent for sin «détente»-politikk (avspenning), som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene.

Som en del av denne strategien åpnet han ved et overraskende kinabesøk i 1972 USAs relasjoner med Kina for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte «Kina-kortet» som pressmiddel mot Sovjet.[trenger referanse] Splittelsen mellom de to kommunistlandene hadde vært åpenbar over flere år. Da diplomatiske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt, var Sovjetunionen umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet, og den resulterte i SALT-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, ABM-avtalen og til slutt Helsingforsavtalen som ble sluttført etter at Nixon var ute av Det hvite hus. Avspenningspolitikken ble videreført under Gerald Fords regjering, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister.

Blant innenrikspolitiske initiativ er Nixons beslutning i 1972 om å opprette romfergeprogrammet i NASA og omorganiseringen av postvesenet fra et eget departement til å bli et heleid føderalt selskap med navnet U.S. Postal Service. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate gullstandarden, noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale valutasystemet.

WatergateRediger

Utdypende artikkel: Watergate-skandalen

Nixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som før valgperiodens utløp har trukket seg frivillig. Nixon kunngjorde sin beslutning 9. august 1974, da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. Nixon ble implisert i forsøke å delle over at medarbeidere i hans valgkamp sto bak et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som Watergate-skandalen ,og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av «Komitéen for gjenvalg av presidenten» (engelsk: Committee to Reelect the President). Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant annet H.R. Haldeman og John Ehrlichman ble dømt til fengsel. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse ved at han ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford, en avgjørelse som var omstridt.

LitteraturRediger

  • Stephen Ambrose; Nixon: the Triumph of a Politician
  • Richard Reeves; Nixon: Alone in the White House
  • Richard Nixon; RN: the Memoirs of Richard Nixon

I andre mediaRediger

  • Nixon (1995), en semibiografisk film av Oliver Stone med Anthony Hopkins i hovedrollen
  • Our Nixon (2013), dokumentarfilm som bygger på super 8-opptak hans nærmeste medarbeidere hadde gjort og intervjuer.
  • Nixon in China (1987), opera av John Adams med libretto av Alice Goodman som bygger på Nixons Kinabesøk i 1972.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Lyndon B. Johnson 
Amerikas forente staters president
Etterfølger:
 Gerald Ford 
Forgjenger:
 Alben W. Barkley 
Amerikas forente staters visepresident
Etterfølger:
 Lyndon B. Johnson