Åpne hovedmenyen
William P. Rogers
WilliamPRogersSoS.jpg
Født23. juni 1913
Norfolk i New York
Død2. januar 2001 (87 år)
Bethesda i Washington, DC
Gravlagt Æresgravlunden i Arlington (2001)
Utdannet ved Colgate University, Cornell Law School
Beskjeftigelse Jurist og politiker
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Utmerkelse Presidentens frihetsmedalje
63. justisminister i USA
23. oktober 1957 til 20. januar 1961
ForgjengerHerbert Brownell
EtterfølgerRobert F. Kennedy
55. utenriksminister i USA
22. januar 1969 til 3. september 1973
ForgjengerDean Rusk
EtterfølgerHenry Kissinger
Signatur
William P. Rogerss signatur

William Pierce Rogers (født 23. juni 1913 i Norfolk i New York, død 2. januar 2001 i Bethesda i Washington, DC) var en amerikansk jurist og republikansk politiker, kjent som landets 63. justisminister under Dwight D. Eisenhower og som landets 55. utenriksminister under Richard Nixon.

Innhold

BiografiRediger

Rogers ble uteksaminert ved Colgate University i 1934 og siden ved Cornell Law School i 1937. Etter dette ble han ansatt som assisterende district attorney av Thomas E. Dewey i 1938, som sammen med om lag 50 andre ansatte tok opp kampen mot organisert kriminalitet i New York. Han tjenestegjorde deretter i andre verdenskrig i United States Navy på hangarskipet USS Intrepid, hvor han blant annet overlevde to kamikazeangrep og deltok i slaget om Okinawa. Etter krigen dro han tilbake til stillingen han hadde i New York.

I april 1947 ble Rogers valgt inn til en Senatsoppnevnt spesialkomité for å undersøke det nasjonale forsvarsprogrammet, og her kom han i kontakt med den unge representanten Richard Nixon fra California. Gjennom sitt arbeide i komiteen kom Rogers med en anbefaling til Nixon om å etterforske Alger Hiss, noe som siden gav Nixon stor nasjonal oppmerksomhet og som til slutt endte med at Hiss ble dømt for mened. I mars 1950 forlot han komiteen og ble partner i advokatbyrået Dwight, Royall, Harris, Koegel & Caskey, som senere skiftet navn til Rogers & Wells og som etter en fusjon i 1999 er en del av Clifford Chance, et av verdens ledende advokatbyråer. Noen måneder før Rogers avgikk med døden arbeidet han for øvrig ved Clifford Chance i Washington, DC.

RikspolitikerRediger

Som delegat ved Republikanernes landsmøte i 1952 hjalp Rogers til med å sikre delegater for Dwight D. Eisenhowers presidentkandidatur, og like etter ble han en nær rådgiver for visepresidentkandidat Richard Nixon, som han hjalp med å løse den vanskelige valgkampen gjennom å bidra med den såkalte «Checkers-talen». Som følge av sin innsats ble han av Eisenhower utnevnt til visejustisminister i 1953 under Herbert Brownell. Rogers avløste deretter Brownell som justisminister i slutten av oktober 1957. Som justisminister ble han en talsmann for en konstitusjonell endring for å avklare en eventuell maktoverføring ved fravær av presidentembetet, som var et spørsmål som hadde dukket opp i farvannet av Eisenhowers hjerteproblemer.

Etter at Rogers periode som justisminister gikk ut i januar 1961 dro han tilbake til advokatkontoret, hvor han i 1964 forsvarte The New York Times i rettssaken New York Times vs Sullivan. Året etter ble han av Lyndon B. Johnson valgt som amerikansk delegat i FN, hvor han senere i 1967 også ble medlem av komiteen for Sørøst-Asia. I januar 1969 ble Rogers utnevnt til utenriksminister under Richard Nixon-administrasjonen, hvor han tjenestegjorde frem til han gikk av i slutten av september 1973. Som utenriksminister skapte han den såkalte Rogers-planen (Rogers Plan) i et forsøk på å skape fred i Midtøsten ved å argumentere for en israelsk tilbaketrekning til grensene før 1967, i bytte mot en arabisk anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Denne planen ble i all hemmelighet underbygget av den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger, som selv utførte politiske samtaler med velsignelse av Nixon.

I den samme perioden som han gikk av som utenriksminister var Nixon-administrasjonen allerede under etterforskning på grunn av Watergate-skandalen. Rogers nektet å samarbeide med resten administrasjonen og ga sin avskjedssøknad gjennom et memorandum til presidenten via stabssjef H.R. Haldeman. Rogers ble likevel i midten av oktober tildelt Presidentens frihetsmedalje av Nixon. Etter dette dro Rogers tilbake til sin advokatpraksis, før han igjen returnerte til regjeringsarbeid i 1986 gjennom at han av Ronald Reagan ble utnevnt til en undersøkelseskommisjon etter Challenger-ulykken, som siden ble kalt Rogers-kommisjonen. William P. Rogers døde av hjerteproblemer den 2. januar 2001 i Bethesda i Washington, DC og ble siden gravlagt ved Æresgravlunden i Arlington. Ved sin død var for øvrig Rogers den siste gjenlevende av Eisenhower-administrasjonen.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger


Eksterne lenkerRediger