Joe Biden

USAs 46. president

Joseph Robinette Biden jr. (/ˈbaɪdən/; født 20. november 1942 i Scranton i Pennsylvania) er en amerikansk politiker, som har vært USAs 46. president siden 20. januar 2021.[25] Fra 2009 til 2017 var han USAs 47. visepresident under president Barack Obama, og han var senator for delstaten Delaware fra 1973 til 2009. Han representerer Det demokratiske parti.

Joe Biden
Joe Biden presidential portrait (cropped).jpg
FødtJoseph Robinette Biden jr.
20. nov. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
St. Mary's Hospital, Scranton[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[6], jurist[7], universitetslærerRediger på Wikidata
Embete USAs president (20. januar 2021),[8][9][10][11][12][13] USAs visepresident (20. januar 2009– 20. januar 2017), senator i USA (3. januar 1973– 3. januar 1975),[14] senator i USA (3. januar 1975– 3. januar 1977),[14] senator i USA (3. januar 1977– 3. januar 1979),[14] senator i USA (3. januar 1979– 3. januar 1981),[14] senator i USA (3. januar 1981– 3. januar 1983),[14] senator i USA (3. januar 1983– 3. januar 1985),[14] senator i USA (3. januar 1985– 3. januar 1987),[14] senator i USA (3. januar 1987– 3. januar 1989),[14] senator i USA (3. januar 1989– 3. januar 1991),[14] senator i USA (3. januar 1991– 3. januar 1993),[14] senator i USA (3. januar 1993– 3. januar 1995),[14] senator i USA (3. januar 1995– 3. januar 1997),[14] senator i USA (3. januar 1997– 3. januar 1999),[14] senator i USA (3. januar 1999– 3. januar 2001),[14] senator i USA (3. januar 2001– 3. januar 2003),[14] senator i USA (3. januar 2003– 3. januar 2005),[14] senator i USA (3. januar 2005– 3. januar 2007),[14] senator i USA (3. januar 2007– 3. januar 2009),[14] senator i USA (3. januar 2009– 15. januar 2009),[14] Kommune-/bystyremedlem (4. november 1970– 8. november 1972)[15][16]
Akademisk grad Candidatus juris, bachelorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved Syracuse University (19651968)[17][7], University of Delaware (19611965)[7], Archmere Academy (–1961)[18][7]Rediger på Wikidata
Ektefelle Neilia Hunter (19661972)[19], Jill Biden (1977–)Rediger på Wikidata
Far Joseph Robinette Biden sr.Rediger på Wikidata
Mor Jean BidenRediger på Wikidata
Søsken Valerie Biden Owens, James Biden, Francis BidenRediger på Wikidata
Barn Beau Biden, Naomi Biden, Hunter Biden, Ashley BidenRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser
13 oppføringer
2. klasse av Trestjerneordenen, Presidentens frihetsmedalje (2017)[20], Hilal-e-Pakistan (2008)[21], Ellis Island Medal of Honor, 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden, Sankt Georgs seiersorden, Frihetsordenen, storkors i særklasse av Boyacá-ordenen (2016)[22][23], Laetare Medal (2016)[24], Terra Mariana-korsets orden, Nishan-e-Pakistan, Trestjerneordenen, Boyacá-ordenenRediger på Wikidata
Nettstedjoebiden.com Rediger på Wikidata
USAs president
20. januar 2021–
VisepresidentKamala Harris
ForgjengerDonald Trump
USAs visepresident
20. januar 2009–20. januar 2017
PresidentBarack Obama
ForgjengerDick Cheney
EtterfølgerMike Pence
Senator
3. januar 1973–15. januar 2009
ValgkretsDelaware
ForgjengerJ. Caleb Boggs
EtterfølgerTed Kaufman
Signatur
Joe Bidens signatur
Våpenskjold
Joe Bidens våpenskjold

Han vokste opp i Pennsylvania og Delaware. Familien var katolikker og tilhørte den jevne middelklassen. Han studerte jus ved Syracuse University og begynte som advokat. I 1972 ble han overraskende valgt til senator, som en av de yngste i amerikansk historie. Han satt mange år i Senatets utenrikskomité. Han var motstander av Gulfkrigen, men støttet innlemmelsen av tidligere østblokkland i NATO og intervensjonen i Kosovo. Han støttet invasjonen av Irak i 2003, men motsatte seg å øke det amerikanske troppebidraget i 2007. Han ledet også Senatets justiskomité og stod bak en tøffere narkotika- og kriminalitetslovgivning i 1990-årene. Biden forsøkte å bli nominert som demokratenes presidentkandidat i 1988 og 2008, men nådde ikke opp. Biden var en av de mest erfarne senatorene da han ble nominert til visepresidentkandidat i 2008.

Biden og Barack Obama fikk et tillitsfullt forhold som visepresident og president. Biden spilte derfor en viktigere rolle i politikkutformingen enn mange tidligere visepresidenter. Biden fikk ansvaret for de store offentlige investeringene i infrastruktur, et ledd i motkonjunkturpolitikken etter finanskrisen. Han ledet også forhandlingene med det republikanske kongressflertallet om flere forlik om finans- og skattepolitikken. Han sørget for å få flertall i Senatet for en ny atomnedrustningsavtale med Russland, støttet intervensjonen i Libya, og var blant strategene bak tilbaketrekningen fra Irak i 2011.

Han vant presidentvalget i 2020 mot sittende president Donald Trump. Biden har tilbragt mesteparten av sitt arbeidsliv som politiker i Washington og regnes som den første demokratiske «insider» som president siden Lyndon B. Johnson. Biden regnes som en kompromissmaker på tvers av politiske skillelinjer.[26]

Oppvekst, utdannelse og familieRediger

Joe Bidens foreldre var Joseph R. Biden sr. og Catherine Eugenia «Jean», født Finnegan. Han er av irsk og delvis engelsk og fransk avstamning. Han har to brødre, James Brian Biden og Francis W. Biden, og søsteren Valerie (Biden) Owens.[27] Da han var ti år gammel flyttet familien fra Scranton til Claymont, senere til Wilmington, der faren kunne forsørge familien som bruktbilselger.[28][29]

Han gikk den katolske skolen Archmere Academy i Claymont og deretter college ved University of Delaware i Newark, der han studerte historie, statsvitenskap og engelsk. Han spilte amerikansk fotball og baseball i skoletiden.[29][30][31] I 1965 begynte han på jusstudiet ved Syracuse University, hvor han avla kandidateksamen i 1968. Biden stammet som barn, men fant sin egen tale- og leseteknikk da han var tidlig i 20-årene.[31][32]

Han giftet seg i 1966 med Neilia Hunter, som også studerte ved Syracuse University og utdannet seg til lærer. De fikk sønnene Joseph R. «Beau» Biden III og Robert Hunter Biden og datteren Naomi.[33]

Han fikk advokatbevilling i Delaware i 1969 og begynte som offentlig forsvarer. I slutten av 1960-årene brøt det ut raseopptøyer i Wilmington, og Delawares guvernør, som var konservativ demokrat, erklærte unntakstilstand og satte inn Nasjonalgarden.[34] En advokatkollega rekrutterte Biden til en gruppe av mer progressive demokrater.[34][35] I 1970 ble han valgt til county councillor i New Castle County. Han var lokalpolitiker samtidig med advokatgjerningen. Dette ble starten på hans politiske karriere.[36]

Valget og familietragedien i 1972Rediger

Ved valget til Senatet i 1972 stilte Biden som demokratenes kandidat. Han var bare 29 år gammel og nokså ukjent, og den republikanske motkandidaten var den populære senatoren og tidligere guvernøren J. Caleb Boggs. Biden var den eneste demokraten som ville utfordre ham.[37] Biden hadde nesten ikke penger å drive valgkamp for, og han ble regnet som sjanseløs.[29] Biden viste seg som en kontaktskapende og effektiv kandidat. Til tross for at demokratene tapte stort i presidentvalget det året, ble det en overraskende seier til Biden i senatsvalget. Han vant med bare 3 000 stemmers margin.[28][38]

Få uker etter valget omkom Joe Bidens kone Neilia og datteren Naomi i en bilulykke. Begge sønnene ble hardt skadd, men overlevde.[33][39] Han var nå alenefar og vurderte å si ifra seg plassen i Senatet, men kom i stedet til å togpendle hver dag mellom Washington, D.C. og familiens hjem i Delaware.[28][38][40] I januar 1973 ble han tatt i ed som senator, stående ved siden av sine sønners senger på sykehuset. Biden var 30 år gammel og en av de yngste senatorene i USAs historie.[39][41]

I 1977 giftet han seg på nytt med Jill Tracy Jacobs, som han har datteren Ashley med. Jill er engelsklærer.[33]

Senator (1973–2009)Rediger

 
Senator Joe Biden og president Jimmy Carter.

Biden ble senator 3. januar 1973, 30 år og 44 dager gammel. Han var med det den sjette eller sjuende yngste gjennom tidene.[42] Biden ble regnet som en moderat liberaler i Senatet. Han måtte balansere mellom progressive og kulturradikale krefter i eget parti og en mer konservativ velgerskare i hjemstaten, for eksempel i betente spørsmål om abort, dødsstraff, bekjempelse av kriminalitet og tvungen bussing av skoleelever mellom svarte og hvite skolekretser.[28][37][43]

Mens han satt i Senatets utenrikskomité, ivret Biden for nedrustning og for en streng etterlevelse av SALT-avtalene mellom USA og Sovjetunionen. I 1979 ledet han en delegasjon som møtte sovjetiske ledere for å skape forståelse for visse innvendinger til SALT II-avtalen. Selv om Senatet aldri ratifiserte SALT II-avtalen, ble avtalen likevel respektert.[37][44][45]

I 1981 tok han sete i justiskomiteen, og i 1984 sikret han støtte blant de demokratiske senatorene for forslaget til ny føderal straffelov. Loven etterstrebet kortere soningskøer, kriminaliserte flere nye forhold, og skjerpet straffene på flere områder, blant annet for narkotikabesittelse. Arbeidet med straffeloven ble ansett som Bidens foreløpig viktigste bidrag i Senatet.[37] I ettertid har Biden beklaget at narkotikalovgivningen fra 1980- og 1990-årene rammet svarte amerikanere uforholdsmessig hardt.[46]

Presidentkandidat i 1988Rediger

I juni 1987 erklærte Biden sitt kandidatur foran presidentvalget i 1988. Han var formann i Senatets justiskomité og ansett som en sterk kandidat. Han var moderat, en god taler og ung nok til å appellere til babyboomere. Tidlig i 1987 samlet han inn mer penger til valgkampen enn noen annen kandidat.[34][47][48]

I september 1987 ble han beskyldt for å ha plagiert deler av en valgkamptale av den britiske arbeiderpartilederen Neil Kinnock, som handlet om hvordan han var den første i sin slekt til å gå på universitetet.[49] Biden hadde tidligere tilskrevet formuleringen til Kinnock, men unnlot det senere.[50] Biden måtte også vedgå at han hadde slurvet og overdrevet egne bedrifter som student. Han ble lett oppfattet som uetterrettelig. Biden trakk seg som kandidat senere den måneden – før primærvalgene.[51][52]

Biden slet med hodepine og nakkesmerter under deler av valgkampen. I februar og mai 1988 måtte han opereres for livstruende hjernehinneblødning. Han måtte også behandles for lungeemboli. Biden var borte fra Senatet i syv måneder for behandling og rekonvalesens.[53][54]

Formann i Senatets justiskomité (1987–1995)Rediger

 
Biden taler ved president Bill Clintons sanksjonering av loven om bekjempelse av voldskriminalitet i 1994.

Fra 1987 til 1995 var han formann i Senatets justiskomité. Han ledet Senatets høringer ved seks nominasjoner av høyesterettsdommere, herunder da Robert Bork ble nominert av Ronald Reagan i 1987 og avvist av flertallet i komiteen, samt da Clarence Thomas ble nominert i 1991 og godkjent av flertallet. Begge nominasjonene var svært omstridte. Høringen av Clarence Thomas i 1991 tok en ny vending da jusprofessor Anita Hill vitnet for komiteen og anklaget Thomas for seksuell trakassering. Biden stemte imot å godkjenne Thomas, men ble kritisert av feminister for hvordan han og resten av komiteen, som bare bestod av menn, hadde behandlet Hills sak. Biden bidrog senere til å få kvinner inn i justiskomiteen.[28][55][56] Biden beklaget senere hvordan høringen utspilte seg.[26]

Biden var sentral i lovarbeidet som førte til at den nye loven om bekjempelse av voldskriminalitet ble vedtatt i 1994. Loven innskrenket adgangen til å eie skytevåpen, utvidet hjemmelen for dødsstraff på føderalt nivå, og skjerpet innsatsen for å bekjempe blant annet hatkriminalitet, seksualforbrytelser og organisert kriminalitet, blant annet med større bevilgninger til politi- og fengselsvesenet. Biden engasjerte seg spesielt for de lovbestemmelsene som gjaldt vold og seksuelle overgrep mot kvinner.[28]

Biden forfattet lovforslagene som etablerte USAs føderale enhet for bekjempelse av narkotikamisbruk og narkotikahandel. Han engasjerte seg også for å stanse utbredelsen av såkalt voldtektsdop og ecstacy samt misbruk av steroider.[28]

Formann i Senatets utenrikskomité (2001–2003; 2007–2009)Rediger

 
Biden fulgte president Bill Clinton, flere regjeringsmedlemmer og senatorer til Bosnia i desember 1997.

Han ble leder for det demokratiske mindretallet i Senatets utenrikskomité i 1997. Han var komitéleder fra 2001 til 2003 og på nytt fra 2007 til 2009. Han ledet blant annet underkomiteen for europeiske spørsmål. Han ble regnet som en liberal internasjonalist. Han samarbeidet godt med republikanerne, og bygget et stort internasjonalt nettverk.[28][45][57]

I utenrikspolitikken markerte han seg tidlig som tilhenger av et aktiv og om nødvendig militært amerikansk engasjement på Balkan. Han dro selv til Balkan i 1993 og tilbragte en uke der; han hadde et tre timer langt, anspent møte med Slobodan Milošević. Da han var tilbake i USA, gikk Biden inn for å oppheve våpenembargoen mot serbernes motstandere, og for å gi bosniske muslimer militær opplæring. Han var med på å overbevise president Bill Clinton om å sette inn amerikanske luftstridskrefter mot serbiske styrker.[28][45][57][58]

Etter terrorangrepene 11. september 2001 støttet Biden president George W. Bush og gikk inn for flere bakkestyrker i Afghanistan. Han sluttet seg også til standpunktet om at Saddam Hussein burde fjernes fra makten i Irak, og stemte for å gå til krig mot Irak da saken kom opp for senatet.[28]

Kampanjer for å bli demokratenes presidentkandidatRediger

 
Biden avlegger visepresidentens ed.

Biden forsøkte i 1988 å bli Demokratenes presidentkandidat, men avbrøt under nominasjonsvalgkampen.[26] Han vurderte også å stille i 2004, men gjorde det ikke.

Biden stilte atter til valg for Det demokratiske partiets nominasjon av som deres kandidat til presidentvalget i 2008, men trakk seg[26] den 3. januar 2008 etter dårlig resultat under nominasjonsvalgene i Iowa, der han vant oppslutning i kun én prosent av nominasjonskretsene.

I 2008 valgte 257 484 velgere i Delaware ham til amerikansk senator for syvende gang i 2008. Han er med andre ord blitt gjenvalgt seks ganger når man teller med valget i 2008. Han vant med 65 prosent av stemmene. Delawares valglover åpnet for at han kunne stille til gjenvalg samtidig som han stilte som visepresident.

I mai 2015 døde hans eldste sønn Beau av hjernekreft.[59] Han trakk seg fra demokratenes nominasjonsvalg etter sønnens dødsfall noe som åpnet muligheten for Hillary Clinton.[26]

25. april 2019 kunngjorde han at han ville stille som presidentkandidat i 2020.[60] I august 2020 ble Biden offisielt nominert som demokratenes presidentkandidat og valgte senator Kamala Harris fra California som visepresidentkandidat. Biden slo sittende president Donald Trump i valget 3. november 2020.[61] Biden vant valgmannsstemmene i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin som Hillary Clinton hadde tapt til Trump fire år tidligere.[26]

ÆresbevisningerRediger

Biden har blitt tildelt æresdoktorgrader ved en rekke læresteder. Han har også fått flere institusjoner oppkalt etter seg.

Barack Obama tildelte ham Presidentens frihetsmedalje med utmerkelse den 12. januar 2017. Det er den høyeste sivile utmerkelsen i USA.[62]

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joe-Biden, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Joseph R. Biden jr., Munzinger IBA 00000023818, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID bidenj[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Joseph Robinette Biden, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id biden-joseph-robinette, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «But life in Scranton was not always so easy for Joe Jr., who was born there on Nov. 20, 1942[...]»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d bioguide.congress.gov[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ https://www.nbcnews.com/politics/2020-election/live-blog/2020-11-07-trump-biden-election-results-n1246882; besøksdato: 7. november 2020.
  9. ^ https://cartwright.house.gov/presidential-inauguration-ticket-request; besøksdato: 7. november 2020.
  10. ^ https://www.risch.senate.gov/public/index.cfm/2021-inauguration; besøksdato: 7. november 2020.
  11. ^ https://www.thune.senate.gov/public/index.cfm/inauguration-2021; besøksdato: 7. november 2020.
  12. ^ https://apnews.com/article/joe-biden-wins-white-house-ap-fd58df73aa677acb74fce2a69adb71f9; besøksdato: 7. november 2020.
  13. ^ «"This Is Democracy's Day": Joe Biden Sworn In as 46th President of the United States» (amerikansk-engelsk). 20. januar 2020. Besøkt 20. januar 2021. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s (på en) Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, Wikidata Q1150348, http://bioguide.congress.gov/ 
  15. ^ http://bioguide.congress.gov/scripts/biodisplay.pl?index=B000444.
  16. ^ "Father’s Tough Life an Inspiration for Biden"; besøksdato: 19. august 2020; publisert i: The New York Times; utgivelsesdato: 23. oktober 2008; sitat: In 1970, he won a seat on the New Castle County Council..
  17. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «To be closer to Neilia and her family, he set off after graduation for Syracuse Law School,[...]»[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «The Bidens scraped together the tuition for Joe Jr. and his brothers to attend the prestigious Archmere Academy. Joe Jr. called the school “the object of my deepest desire, my Oz.”»[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «During his junior year, he took a spring break trip to the Bahamas, where he encountered Neilia Hunter[...] “I fell ass over tin cup in love — at first sight,” he said, and set about pursuing her with a single-mindedness he has shown in his political pursuits.»[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ apnews.com, besøkt 19. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.reuters.com[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ Revista Imagen de los Vallecaucanos (Colombia), «Hace cuatro años Joe Biden recibió la Cruz de Boyacá», utgitt 7. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ es.presidencia.gov.co[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ news.nd.edu, besøkt 4. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ Burns, Alexander; Martin, Jonathan; Glueck, Katie (7. november 2020). «How Joe Biden Won the Presidency». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. november 2020. 
  26. ^ a b c d e f Financial Times, 9. november 2020.
  27. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 5–9. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  28. ^ a b c d e f g h i j Barone, Michael og Cohen, Richard E. (2008). The Almanac of American Politics (engelsk). Washington, D.C.: National Journal. s. 363–365. ISBN 978-0-89234-116-0. 
  29. ^ a b c Broder, John M. (23. oktober 2008). «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden». The New York Times (engelsk). Besøkt 16. november 2020. 
  30. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 27, 32 og 40–41. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  31. ^ a b Taylor, Paul (1990). See How They Run: Electing the President in an Age of Mediaocracy (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. s. 98–99. ISBN 0-394-57059-6. 
  32. ^ McNown, Laurie (2010). «Joseph Robinette Biden, Jr.». I Purcell, L. Edward. Vice Presidents. A Biographical Dictionary (engelsk) (4 utg.). Infobase Publishing. s. 457–465. ISBN 978-0-8160-7707-6. 
  33. ^ a b c «A timeline of U.S. Sen. Joe Biden's life and career». San Francisco Chronicle (engelsk). AP. 23. august 2008. Arkivert fra originalen 25. september 2008. Besøkt 10. november 2020. 
  34. ^ a b c Leubsdorf, Carl P. (23. august 2008). «Lifelong ambition led Joe Biden to Senate, White House aspirations». The Dallas Morning News (engelsk). Arkivert fra originalen 19. september 2008. 
  35. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 86. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  36. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 59–62. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  37. ^ a b c d Moritz, Charles (red.) (1987). Current Biography Yearbook 1987 (engelsk). New York: H.W. Wilson Company. s. 43–45. 
  38. ^ a b Naylor, Brian (8. oktober 2007). «Biden's Road to Senate Took Tragic Turn» (engelsk). National Public Radio. Besøkt 17. november 2020. 
  39. ^ a b Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 93–98. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  40. ^ Levey, Noam M. (24. august 2008). «In his home state, Biden is a regular Joe». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  41. ^ «1801: Youngest Senator -- November 16, 1818». www.senate.gov. Besøkt 13. januar 2017. 
  42. ^ Sjette yngst ifølge Senatets Youngest Senator. Andre kilder oppgir også John J. Crittenden som yngre enn Biden.
  43. ^ Gadsden, Brett (5. mai 2019). «Here’s How Deep Biden’s Busing Problem Runs». Politico (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  44. ^ Caldwell, Dan (1991). «The SALT II Treaty». I Krepon, Michael og Caldwell, Dan. The Politics of Arms Control Treaty Ratification (engelsk). New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-349-60585-9. 
  45. ^ a b c Gordon, Michael R. (24. august 2008). «In Biden, Obama chooses a foreign policy adherent of diplomacy before force». The New York Times (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  46. ^ Herndon, Astead W. (21. januar 2019). «Biden Expresses Regret for Support of Crime Legislation in the 1990s». The New York Times (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  47. ^ Toner, Robin (31. august 1987). «Biden, Once the Field's Hot Democrat, Is Being Overtaken by Cooler Rivals». The New York Times (engelsk). 
  48. ^ Taylor, Paul (1990). See How They Run: Electing the President in an Age of Mediaocracy (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. s. 83. ISBN 0-394-57059-6. 
  49. ^ Dowd, Maureen (12. september 1987). «Biden's Debate Finale: An Echo From Abroad». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  50. ^ Germond, Jack og Witcover, Jules (1989). Whose Broad Stripes and Bright Stars? The Trivial Pursuit of the Presidency 1988 (engelsk). New York: Warner Books. s. 230–232. ISBN 0-446-51424-1. 
  51. ^ Dionne, E.J. (24. september 1987). «Biden Withdraws Bid for President in Wake of Furor». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  52. ^ Taylor, Paul (1990). See How They Run: Electing the President in an Age of Mediaocracy (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. s. 86–89. ISBN 0-394-57059-6. 
  53. ^ Germond, Jack og Witcover, Jules (1989). Whose Broad Stripes and Bright Stars? The Trivial Pursuit of the Presidency 1988 (engelsk). New York: Warner Books. s. 235. ISBN 0-446-51424-1. 
  54. ^ Altman, Lawrence K. (19. oktober 2008). «Many Holes in Disclosure of Nominees' Health». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  55. ^ Mayer, Jane og Abramson, Jill (1994). Strange Justice: The Selling of Clarence Thomas (engelsk). Boston: Houghton Mifflin. s. 213, 218 og 336. ISBN 0-395-63318-4. 
  56. ^ Phillips, Kate (23. august 2008). «Biden and Anita Hill, Revisited». The New York Times (engelsk). Besøkt 22. november 2020. 
  57. ^ a b Richter, Paul og Levey, Noam N. (24. august 2008). «Joe Biden respected—if not always popular—for foreign policy record». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 22. november 2020. 
  58. ^ Kessler, Glenn (7. oktober 2008). «Biden Played Less Than Key Role in Bosnia Legislation». The Washington Post (engelsk). Besøkt 8. november 2020. 
  59. ^ «Visepresident Joe Bidens sønn død av kreft». Dagbladet.no (norsk). 31. mai 2015. 
  60. ^ Jennifer Bendery og Marina Fang (25. april 2019). «Joe Biden Is Running For President In 2020» (engelsk). Huffington Post. Besøkt 25. april 2019. 
  61. ^ Presidential Election Results. Fox News. Besøkt 7. november 2020.
  62. ^ «Tearful Joe Biden awarded freedom medal by Obama». BBC News (engelsk). 12. januar 2017. Besøkt 12. januar 2017. 

LitteraturRediger

  • Biden, Joe (2007). Promises to Keep: On Life and Politics (engelsk). New York: Random House. ISBN 978-1-4000-6536-3. 
  • Biden, Joe (2017). Promise Me, Dad: A Year of Hope, Hardship, and Purpose (engelsk). New York: Flatiron Books. ISBN 978-1-250-17167-2. 
  • Lahlum, Hans Olav (2020). Trump, Biden og slaget om USA. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-67737-4. 
  • Levingston, Steven og Dyson, Michael (2019). Barack and Joe: The Making of an Extraordinary Partnership. New York: Hachette. ISBN 978-0-316-48788-7. 
  • Osnos, Evan (2020). Joe Biden: The Life, the Run, and What Matters Now (engelsk). New York: Scribner. ISBN 978-1-982174-02-6. 
  • Witcover, Jules (2019). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. ISBN 978-0-06-298264-3. 

Eksterne lenkerRediger