Joe Biden

USAs 46. president

Joseph Robinette Biden jr. (uttales [ˈbaɪdən]; født 1942) er en amerikansk politiker, som har vært USAs 46. president siden 20. januar 2021.[19] Fra 2009 til 2017 var han USAs 47. visepresident under president Barack Obama, og fra 1973 til 2009 var han senator for delstaten Delaware. Han tilhører Det demokratiske parti.

Joe Biden
Joe Biden presidential portrait.jpg
Offisielt portrett, 2021
FødtJoseph Robinette Biden jr.
20. nov. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
St. Mary's Hospital, USARediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[5], advokat[6], universitetslærerRediger på Wikidata
Akademisk grad Candidatus juris, bachelorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved Syracuse University (19651968)[7][6], University of Delaware (19611965)[6], Archmere Academy (–1961)[8][6], Garden City CollegiateRediger på Wikidata
Ektefelle Neilia Hunter (19661972)[9], Jill Biden (1977–)Rediger på Wikidata
Far Joseph Robinette Biden sr.[10]Rediger på Wikidata
Mor Jean Biden[11]Rediger på Wikidata
Søsken Valerie Biden Owens[12], James Biden, Francis BidenRediger på Wikidata
Barn Beau Biden, Naomi Biden, Hunter Biden, Ashley BidenRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser
11 oppføringer
2. klasse av Trestjerneordenen, Presidentens frihetsmedalje (2017)[13], Hilal-e-Pakistan (2008)[14], Ellis Island Medal of Honor, 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden, Sankt Georgs seiersorden, Frihetsordenen, storkors i særklasse av Boyacá-ordenen (2016)[15][16], Laetare Medal (2016)[17], Nishan-e-Pakistan, Time 100 (2021)[18]Rediger på Wikidata
Nettstedjoebiden.com Rediger på Wikidata
USAs president
20. januar 2021–
VisepresidentKamala Harris
ForgjengerDonald Trump
USAs visepresident
20. januar 2009–20. januar 2017
PresidentBarack Obama
ForgjengerDick Cheney
EtterfølgerMike Pence
Senator
3. januar 1973–15. januar 2009
ValgkretsDelaware
ForgjengerJ. Caleb Boggs
EtterfølgerTed Kaufman
Signatur
Joe Bidens signatur

Han vokste opp i Pennsylvania og Delaware. Familien var katolikker og tilhørte den jevne middelklassen. Han studerte jus og begynte som advokat. I 1972 ble han overraskende valgt til senator, som en av de yngste i historien. Han satt mange år i Senatets utenrikskomité. Han var motstander av Gulfkrigen, men støttet innlemmelsen av tidligere østblokkland i NATO og intervensjonen i Kosovo. Han støttet invasjonen av Irak i 2003, men motsatte seg å øke det amerikanske troppebidraget i 2007. Han ledet også Senatets justiskomité og stod bak en tøffere narkotika- og kriminalitetspolitikk i 1990-årene. Biden forsøkte å bli nominert som demokratenes presidentkandidat i 1988 og 2008, men nådde ikke opp. Biden var en av de mest erfarne senatorene da han ble nominert til visepresidentkandidat i 2008.

Biden og Barack Obama fikk et tillitsfullt forhold som visepresident og president. Biden spilte derfor en viktigere rolle i politikkutformingen enn mange tidligere visepresidenter. Biden fikk ansvaret for de store investeringene i offentlig infrastruktur, et ledd i motkonjunkturpolitikken etter finanskrisen. Han ledet forhandlingene med det republikanske kongressflertallet om flere store forlik. Han sørget for flertall i Senatet for en ny atomnedrustningsavtale med Russland, støttet intervensjonen i Libya, og var blant strategene bak tilbaketrekningen fra Irak i 2011.

Han vant presidentvalget i 2020 mot sittende president Donald Trump. Biden tiltrådte som president under koronapandemien og skaffet flertall for en krisepakke for USAs økonomi samt store investeringer i offentlig infrastruktur. Han forpliktet på nytt USA til Parisavtalen. I september 2021 ble de siste amerikanske troppene trukket ut fra Afghanistan, etter at Taliban hadde overtatt kontrollen over landet.

Oppvekst, utdannelse og familieRediger

Joe Bidens foreldre var Joseph R. Biden sr. og Catherine Eugenia «Jean», født Finnegan. Han er av irsk og delvis engelsk og fransk avstamning. Han har to brødre og en søster.[20] Da han var ti år gammel flyttet familien fra Scranton til Claymont, senere til Wilmington, der faren kunne forsørge familien som bruktbilselger.[21][22]

Han gikk en katolsk skole i Claymont og deretter college ved University of Delaware i Newark, der han studerte historie, statsvitenskap og engelsk. Han spilte amerikansk fotball og baseball i skoletiden.[22][23][24] I 1965 begynte han på jusstudiet ved Syracuse University, hvor han avla kandidateksamen i 1968. Biden stammet som barn, men fant sin egen tale- og leseteknikk da han var tidlig i 20-årene.[24][25]

Han giftet seg i 1966 med Neilia Hunter, som også studerte ved Syracuse University og utdannet seg til lærer. De fikk sønnene Joseph R. «Beau» Biden III og Robert Hunter Biden og datteren Naomi.[26]

Han fikk advokatbevilling i Delaware i 1969 og begynte som offentlig forsvarer. I slutten av 1960-årene brøt det ut raseopptøyer i Wilmington, og Delawares guvernør erklærte unntakstilstand og satte inn Nasjonalgarden.[27] En advokatkollega rekrutterte Biden til en gruppe med progressive demokrater.[27][28] I 1970 ble han valgt inn i det øverste politiske organet i New Castle County. Han var lokalpolitiker samtidig med advokatgjerningen.[29]

Valget og familietragedien i 1972Rediger

Ved valget til Senatet i 1972 stilte Biden som demokratenes kandidat. Han var bare 29 år gammel og nokså ukjent, og han stilte mot den sittende senatoren, den populære republikaneren J. Caleb Boggs. Biden var den eneste demokraten som ville utfordre ham.[30] Bidens valgkampbudsjett var minimalt, og han ble regnet som sjanseløs.[22] Biden viste seg som en kontaktskapende og effektiv kandidat. Til tross for at demokratene tapte stort i presidentvalget det året, vant Biden en overraskende, men knapp seier i senatsvalget.[21][31]

Få uker etter valget omkom Joe Bidens kone Neilia og datteren Naomi i en bilulykke. Begge sønnene ble hardt skadd, men overlevde.[26][32] Han var nå alenefar og vurderte å si ifra seg plassen i Senatet, men kom i stedet til å togpendle hver dag mellom Washington, D.C. og familiens hjem i Delaware.[21][31][33] I januar 1973 ble han tatt i ed som senator, ved siden av sønnenes sykehussenger. Biden var 30 år gammel og en av de yngste senatorene i USAs historie.[32][34]

I 1977 giftet han seg på nytt med Jill Tracy Jacobs, som han har datteren Ashley med. Jill er engelsklærer.[26]

Senator (1973–2009)Rediger

 
Senator Joe Biden og president Jimmy Carter.

Biden ble regnet som en moderat liberaler i Senatet. Han måtte balansere mellom progressive og kulturradikale krefter i eget parti og en mer konservativ velgerskare i hjemstaten, for eksempel i betente spørsmål om abort, dødsstraff, kriminalitetsbekjempelse og tvungen bussing av skoleelever mellom svarte og hvite skolekretser.[21][30][35]

Mens han satt i Senatets utenrikskomité, ivret Biden for nedrustning og for en streng etterlevelse av SALT-avtalene mellom USA og Sovjetunionen.[30][36][37]

I 1981 tok han sete i justiskomiteen, og i 1984 sikret han støtte blant de demokratiske senatorene for forslaget til ny føderal straffelov. Loven etterstrebet kortere soningskøer, kriminaliserte flere nye forhold, og skjerpet en del straffer, blant annet for narkotikabesittelse.[30] I ettertid har Biden ment at narkotikapolitikken i 1980- og 1990-årene rammet svarte amerikanere uforholdsmessig hardt.[38]

Presidentkandidat i 1988Rediger

I juni 1987 erklærte Biden at han ville stille i demokratenes presidentnominasjon foran presidentvalget i 1988. Han var formann i Senatets justiskomité og ansett som en sterk kandidat. I begynnelsen samlet han inn mer penger til valgkampen enn noen annen kandidat.[27][39][40]

I september 1987 ble han beskyldt for å ha plagiert deler av en tale av Neil Kinnock, som handlet om hvordan han var den første i sin slekt til å gå på universitetet.[41][42] Biden måtte også vedgå at han hadde slurvet og overdrevet egne bedrifter som student. Han ble lett oppfattet som uetterrettelig. Biden trakk seg som kandidat før primærvalgene.[43][44]

Biden slet med hodepine og nakkesmerter under deler av valgkampen. I februar og mai 1988 måtte han opereres for livstruende hjernehinneblødning. Han måtte også behandles for lungeemboli. Biden var borte fra Senatet i syv måneder.[45][46]

Formann i Senatets justiskomité (1987–1995)Rediger

 
Biden taler ved president Bill Clintons sanksjonering av loven om bekjempelse av voldskriminalitet i 1994.

Fra 1987 til 1995 var han formann i Senatets justiskomité. Han ledet Senatets høringer ved seks nominasjoner av høyesterettsdommere, herunder da Robert Bork ble nominert av Ronald Reagan i 1987 og avvist av flertallet i komiteen, samt da Clarence Thomas ble nominert i 1991 og godkjent av flertallet. Begge nominasjonene var svært omstridte. Høringen av Clarence Thomas i 1991 tok en ny vending da jusprofessor Anita Hill vitnet for komiteen og anklaget Thomas for seksuell trakassering. Biden stemte imot å godkjenne Thomas, men ble kritisert av feminister for hvordan han og resten av komiteen, som bare bestod av menn, hadde behandlet Hills sak. Biden bidrog senere til å få kvinner inn i justiskomiteen.[21][47][48] Biden beklaget senere hvordan høringen hadde utspilt seg.[49]

Biden var sentral i lovarbeidet som førte til at den nye loven om bekjempelse av voldskriminalitet ble vedtatt i 1994. Loven innskrenket adgangen til å eie skytevåpen, utvidet hjemmelen for dødsstraff på føderalt nivå, og skjerpet innsatsen for å bekjempe blant annet hatkriminalitet, seksualforbrytelser og organisert kriminalitet. Biden engasjerte seg spesielt for de lovbestemmelsene som gjaldt vold og seksuelle overgrep mot kvinner.[21]

Biden forfattet lovforslagene som etablerte USAs føderale enhet for bekjempelse av misbruk og handel med ulovlige rusmidler. Han engasjerte seg også for å stanse utbredelsen av såkalt voldtektsdop og ecstacy samt misbruk av steroider.[21]

Formann i Senatets utenrikskomité (2001–2003; 2007–2009)Rediger

 
Biden fulgte president Bill Clinton, flere regjeringsmedlemmer og senatorer til Bosnia i desember 1997.

Han ble leder for det demokratiske mindretallet i Senatets utenrikskomité i 1997. Han var komitéleder fra 2001 til 2003 og på nytt fra 2007 til 2009. Han ledet blant annet underkomiteen for europeiske spørsmål. Han ble regnet som en liberal internasjonalist. Han samarbeidet godt med republikanerne, og bygget et stort internasjonalt nettverk.[21][37][50]

I utenrikspolitikken markerte han seg tidlig som tilhenger av et aktiv og om nødvendig militært amerikansk engasjement på Balkan. Han dro selv til Balkan i 1993 og tilbragte en uke der; han hadde et tre timer langt, anspent møte med Slobodan Milošević. Da han var tilbake i USA, gikk Biden inn for å oppheve våpenembargoen mot serbernes motstandere, og for å gi bosniske muslimer militær opplæring. Han var med på å overbevise president Bill Clinton om å sette inn amerikanske luftstridskrefter mot serbiske styrker.[21][37][50][51]

Etter terrorangrepene 11. september 2001 støttet Biden president George W. Bush og gikk inn for flere bakkestyrker i Afghanistan. Han sluttet seg også til standpunktet om at Saddam Hussein burde fjernes fra makten i Irak, og stemte for å gå til krig mot Irak da saken kom opp for senatet.[21]

Presidentvalgkamper i 2008 og 2020Rediger

 
Biden avlegger visepresidentens ed.

Biden vurderte å stille i 2004, men gjorde det ikke. I 2008 stilte han i Det demokratiske partis presidentnominasjon, men trakk seg etter et dårlig resultat i det første primærvalget i Iowa.[49]

I 2008 valgte 257 484 velgere i Delaware ham til amerikansk senator for syvende gang. I 2008 vant han med 65 prosent av stemmene. Delawares valglover åpnet for at han kunne stille til gjenvalg samtidig som han stilte som visepresident.

I mai 2015 døde hans eldste sønn Beau av hjernekreft.[52] Han trakk seg fra demokratenes nominasjonsvalg etter sønnens dødsfall noe som åpnet muligheten for Hillary Clinton.[49]

25. april 2019 kunngjorde han at han ville stille som presidentkandidat i 2020.[53] I august 2020 ble Biden offisielt nominert som demokratenes presidentkandidat og valgte senator Kamala Harris fra California som visepresidentkandidat. Biden slo sittende president Donald Trump i valget 3. november 2020.[54] Biden vant valgmannsstemmene i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin som Hillary Clinton hadde tapt til Trump fire år tidligere.[49]

PresidentRediger

Biden har tilbragt mesteparten av sitt arbeidsliv som politiker i Washington og regnes som den første demokratiske «insider» som president siden Lyndon B. Johnson. [49]

Joe Biden gikk inn i sin presidentperiode med demokratisk flertall i begge kamre i Kongressen, i Senatet riktignok med knappest mulig flertall, idet det var 50–50 slik at visepresidentens stemme ville være avgjørende ved stemmelikhet.

InnsettelsenRediger

Joe Biden og visepresident Kamala Harris ble innsatt 20. januar 2021. Som ved alle innsettelser siden 1981 foregikk seremonien på United States Capitol på siden vendt mot National Mall. På grunn av koronapandemien var det ingen folkemengde på National Mall, og de inviterte gjestene måtte bære munnbind. Avtroppende president Donald Trump ønsket ikke å delta; den forrige gangen en avtroppende president – som fortsatt var i live – ikke deltok ved innsettelsen av sin etterfølger, var Andrew Jackson i 1869. De tre tidligere presidentene Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama var til stede.

Det var kunstneriske innslag ved Jennifer Lopez, Garth Brooks og poeten Amanda Gorman. Lopez sang bl.a. «This Land Is Your Land», og Brooks fremførte «Amazing Grace». I sin innsettelsestale appellerte Biden til amerikanerne om å stå sammen om amerikanske verdier, og han lovte å kjempe like hardt for dem som ikke stemte på han som på dem som stemte på han.[55]

2021Rediger

Biden startet sitt presidentskap med å signere 17 presidentordrer i løpet av sine første to dager. Han meldte USA inn igjen i WHO og inn igjen i Parisavtalen og omgjorde dermed sin forgjengers utmeldelser.

Den 11. mars signerte Biden en lov som gav 1,9 billiarder USD i støtte til dem som var økonomisk rammet av koronapandemien. Bl.a. ville alle amerikanere med inntekt under en viss grense få en kontantutbetaling.[56]

AfghanistanRediger

I april 2021 varslet Biden at USA vil trekke tilbake den resterende amerikanske styrken på 2500 personer fra Afghanistan innen 11. september 2021 – tjueårsdagen for terrorangrepene i USA i 2001.[57] I juli 2021 informerte Biden om at datoen var endret til 31. august 2021.[58] Krigen i Afghanistan hadde pågått siden 2001, og under Donald Trump hadde det blitt forhandlet frem en uttrekkingsavtale med Taliban.[59] I en lynkrig fra 6. til 15. august 2021 overtok Taliban kontrollen over alle provinshovedstedene og til sist Kabul, med unntak av flyplassen.[60].[61] Taliban inntok presidentpalasset i Kabul 15. august 2021 og erklærte at krigen var over. Det samme gjorde president Ashraf Ghani etter at han flyktet fra landet.[62] 13 amerikanerne døde i et terrorangrep utenfor flyplassen i Kabul 26. august 2021. De siste amerikanske styrkene forlot Kabul natt til 31. august 2021. Biden ble kraftig kritisert etter den hastige og lite ærerike uttrekkingen, men forsvarte seg med at krigen ikke kunne vare evig.[63]

InfrastrukturpakkeRediger

Den 15. november 2021 signerte Biden en lov om å investere 1,2 billiarder USD i infrastruktur, det vil si i utbygging av bredbåndsnett, veier, bruer, tog, havner, elektriske ladestasjoner og utskifting av gamle vannrør. Loven hadde blitt støttet også av enkelte republikanere, mens noen få demokrater ikke hadde stemt for loven.[64]

2022Rediger

Den 16. august 2022 signerte Biden loven om redusert inflasjon, som den ble kalt. Den omhandler klima, helse og skatt og ble vedtatt i Kongressen etter lang tids behandling. Demokraten Joe Manchin som representerer West Virginia i Senatet var lenge imot loven, men gikk med på den – etter endringer – i august 2022. 375 milliarder dollar skal investeres i klimatiltak og det ble satt et tak for farmasifirmaenes pris på medisiner i Medicare.[65][66]

I august 2022 kunngjorde Biden at personer med under 125 000 dollar i årsinntekt og som hadde studielån gjennom føderale ordninger, ville få ettergitt 10 000 dollar av sin studiegjeld. Dette var i henhold til Bidens valgprogram.[67]

ÆresbevisningerRediger

Biden har blitt tildelt æresdoktorgrader ved en rekke læresteder. Han har også fått flere institusjoner oppkalt etter seg.

Barack Obama tildelte ham Presidentens frihetsmedalje med utmerkelse den 12. januar 2017. Det er den høyeste sivile utmerkelsen i USA.[68]

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joe-Biden, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Joseph R. Biden jr., Munzinger IBA 00000023818, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID bidenj[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Joseph Robinette Biden, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id biden-joseph-robinette, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, BDUSC-ID B000444[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «To be closer to Neilia and her family, he set off after graduation for Syracuse Law School,[...]»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «The Bidens scraped together the tuition for Joe Jr. and his brothers to attend the prestigious Archmere Academy. Joe Jr. called the school “the object of my deepest desire, my Oz.”»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «During his junior year, he took a spring break trip to the Bahamas, where he encountered Neilia Hunter[...] “I fell ass over tin cup in love — at first sight,” he said, and set about pursuing her with a single-mindedness he has shown in his political pursuits.»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «None of them have left as deep an impression on [Senator Joseph R. Biden Jr.] as his father, Joseph Robinette Biden Sr., a prideful man.»[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ John M. Broder, «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden», publisert i The New York Times, utgitt 23. oktober 2008, besøkt 19. august 2020, «Mr. Biden’s younger sister, Valerie Biden Owens, [...]»[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ apnews.com, besøkt 19. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.reuters.com[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Semana, «Hace cuatro años Joe Biden recibió la Cruz de Boyacá», utgitt 7. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ es.presidencia.gov.co[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ news.nd.edu, besøkt 4. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Time, web.archive.org, besøkt 31. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Burns, Alexander; Martin, Jonathan; Glueck, Katie (7. november 2020). «How Joe Biden Won the Presidency». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. november 2020. 
  20. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 5–9. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  21. ^ a b c d e f g h i j Barone, Michael og Cohen, Richard E. (2008). The Almanac of American Politics (engelsk). Washington, D.C.: National Journal. s. 363–365. ISBN 978-0-89234-116-0. 
  22. ^ a b c Broder, John M. (23. oktober 2008). «Father’s Tough Life an Inspiration for Biden». The New York Times (engelsk). Besøkt 16. november 2020. 
  23. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 27, 32 og 40–41. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  24. ^ a b Taylor, Paul (1990). See How They Run: Electing the President in an Age of Mediaocracy (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. s. 98–99. ISBN 0-394-57059-6. 
  25. ^ McNown, Laurie (2010). «Joseph Robinette Biden, Jr.». I Purcell, L. Edward. Vice Presidents. A Biographical Dictionary (engelsk) (4 utg.). Infobase Publishing. s. 457–465. ISBN 978-0-8160-7707-6. 
  26. ^ a b c «A timeline of U.S. Sen. Joe Biden's life and career». San Francisco Chronicle (engelsk). AP. 23. august 2008. Arkivert fra originalen 25. september 2008. Besøkt 10. november 2020. 
  27. ^ a b c Leubsdorf, Carl P. (23. august 2008). «Lifelong ambition led Joe Biden to Senate, White House aspirations». The Dallas Morning News (engelsk). Arkivert fra originalen 19. september 2008. 
  28. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 86. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  29. ^ Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 59–62. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  30. ^ a b c d Moritz, Charles (red.) (1987). Current Biography Yearbook 1987 (engelsk). New York: H.W. Wilson Company. s. 43–45. 
  31. ^ a b Naylor, Brian (8. oktober 2007). «Biden's Road to Senate Took Tragic Turn» (engelsk). National Public Radio. Besøkt 17. november 2020. 
  32. ^ a b Witcover, Jules (2010). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. s. 93–98. ISBN 978-0-06-179198-7. 
  33. ^ Levey, Noam M. (24. august 2008). «In his home state, Biden is a regular Joe». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  34. ^ «1801: Youngest Senator -- November 16, 1818». www.senate.gov. Besøkt 13. januar 2017. 
  35. ^ Gadsden, Brett (5. mai 2019). «Here’s How Deep Biden’s Busing Problem Runs». Politico (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  36. ^ Caldwell, Dan (1991). «The SALT II Treaty». I Krepon, Michael og Caldwell, Dan. The Politics of Arms Control Treaty Ratification (engelsk). New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-349-60585-9. 
  37. ^ a b c Gordon, Michael R. (24. august 2008). «In Biden, Obama chooses a foreign policy adherent of diplomacy before force». The New York Times (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  38. ^ Herndon, Astead W. (21. januar 2019). «Biden Expresses Regret for Support of Crime Legislation in the 1990s». The New York Times (engelsk). Besøkt 17. november 2020. 
  39. ^ Toner, Robin (31. august 1987). «Biden, Once the Field's Hot Democrat, Is Being Overtaken by Cooler Rivals». The New York Times (engelsk). 
  40. ^ Taylor, Paul (1990). See How They Run: Electing the President in an Age of Mediaocracy (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. s. 83. ISBN 0-394-57059-6. 
  41. ^ Dowd, Maureen (12. september 1987). «Biden's Debate Finale: An Echo From Abroad». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  42. ^ Germond, Jack og Witcover, Jules (1989). Whose Broad Stripes and Bright Stars? The Trivial Pursuit of the Presidency 1988 (engelsk). New York: Warner Books. s. 230–232. ISBN 0-446-51424-1. 
  43. ^ Dionne, E.J. (24. september 1987). «Biden Withdraws Bid for President in Wake of Furor». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  44. ^ Taylor, Paul (1990). See How They Run: Electing the President in an Age of Mediaocracy (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. s. 86–89. ISBN 0-394-57059-6. 
  45. ^ Germond, Jack og Witcover, Jules (1989). Whose Broad Stripes and Bright Stars? The Trivial Pursuit of the Presidency 1988 (engelsk). New York: Warner Books. s. 235. ISBN 0-446-51424-1. 
  46. ^ Altman, Lawrence K. (19. oktober 2008). «Many Holes in Disclosure of Nominees' Health». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. november 2020. 
  47. ^ Mayer, Jane og Abramson, Jill (1994). Strange Justice: The Selling of Clarence Thomas (engelsk). Boston: Houghton Mifflin. s. 213, 218 og 336. ISBN 0-395-63318-4. 
  48. ^ Phillips, Kate (23. august 2008). «Biden and Anita Hill, Revisited». The New York Times (engelsk). Besøkt 22. november 2020. 
  49. ^ a b c d e Financial Times, 9. november 2020.
  50. ^ a b Richter, Paul og Levey, Noam N. (24. august 2008). «Joe Biden respected—if not always popular—for foreign policy record». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 22. november 2020. 
  51. ^ Kessler, Glenn (7. oktober 2008). «Biden Played Less Than Key Role in Bosnia Legislation». The Washington Post (engelsk). Besøkt 8. november 2020. 
  52. ^ «Visepresident Joe Bidens sønn død av kreft». Dagbladet.no (norsk). 31. mai 2015. 
  53. ^ Jennifer Bendery og Marina Fang (25. april 2019). «Joe Biden Is Running For President In 2020» (engelsk). Huffington Post. Besøkt 25. april 2019. 
  54. ^ Presidential Election Results. Fox News. Besøkt 7. november 2020.
  55. ^ Mauno, Av Hanne. «USA-ekspert: – Vi har fått en president som kan snakke i hele setninger». Dagsavisen (norsk). Besøkt 18. november 2021. 
  56. ^ «Biden har signert krisepakken». e24.no. Besøkt 18. november 2021. 
  57. ^ Stewart, Phil; Ali, Idrees; Holland, Steve (13. april 2021). «Biden set to withdraw U.S. troops from Afghanistan by Sept. 11». Reuters. Besøkt 20. april 2021. 
  58. ^ Why did Biden choose August 31 as deadline for US withdrawal? Here's a timeline. Hindustan Times. Besøkt 26. august 2021.
  59. ^ USA trekker styrkene ut fra Afghanistan. NRK. Besøkt 16. august 2021.
  60. ^ Talibans lynkrig for makten i Afghanistan. NRK. Besøkt 16. august 2021.
  61. ^ Talibans lynkrig for makten i Afghanistan. NRK. Besøkt 16. august 2021.
  62. ^ Taliban erklærer at krigen er over. Bistandsaktuelt. Besøkt 17. august 2021.
  63. ^ «Defiant Biden defends Afghanistan withdrawal as criticism mounts». www.aljazeera.com (engelsk). Besøkt 18. november 2021. 
  64. ^ Kvaale, Vegard Kristiansen (15. november 2021). «Signerte gigantpakke: - Ikke nok». dagbladet.no (norsk). Besøkt 18. november 2021. 
  65. ^ «Biden signs climate, drug price bill into law, another win for him amid crisis for U.S. democracy». Los Angeles Times (engelsk). 16. august 2022. Besøkt 30. august 2022. 
  66. ^ «Biden hyllet klimapakken da han signerte den». Dagsavisen (norsk). Besøkt 30. august 2022. 
  67. ^ «Joe Biden ettergir studielån. Derfor blir det rabalder av det.». www.aftenposten.no. Besøkt 27. september 2022. 
  68. ^ «Tearful Joe Biden awarded freedom medal by Obama». BBC News (engelsk). 12. januar 2017. Besøkt 12. januar 2017. 

LitteraturRediger

  • Biden, Joe (2007). Promises to Keep: On Life and Politics (engelsk). New York: Random House. ISBN 978-1-4000-6536-3. 
  • Biden, Joe (2017). Promise Me, Dad: A Year of Hope, Hardship, and Purpose (engelsk). New York: Flatiron Books. ISBN 978-1-250-17167-2. 
  • Lahlum, Hans Olav (2020). Trump, Biden og slaget om USA. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-67737-4. 
  • Levingston, Steven og Dyson, Michael (2019). Barack and Joe: The Making of an Extraordinary Partnership. New York: Hachette. ISBN 978-0-316-48788-7. 
  • Osnos, Evan (2020). Joe Biden: The Life, the Run, and What Matters Now (engelsk). New York: Scribner. ISBN 978-1-982174-02-6. 
  • Witcover, Jules (2019). Joe Biden: A Life of Trial and Redemption (engelsk). New York: William Morrow. ISBN 978-0-06-298264-3. 

Eksterne lenkerRediger