Presidentvalget i USA 1972
Presidentvalget i USA 1972 var det 47. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 7. november 1972, og gjenvalgte Richard Nixon og Spiro Agnew som henholdsvis president og visepresident for perioden 1973–1977. Imidlertid ble ingen av de to sittende ut hele perioden grunnet korrupsjonsanklager og Watergate-skandalen. Vietnamkrigen var det viktigste stridsemnet, og krigsmotstanderen George McGovern seilet etter hvert opp som Demokratenes kandidat, med fredspolitikeren Sargent Shriver som visepresidentkandidat. Shriver og Agnew var ubeskrevede blad i nasjonal sammenheng da de gikk inn i valgkampen. Både McGovern og Shriver hadde bånd til avdøde John F. Kennedy, som Nixon tapte mot ved valget i 1960. Valgkampen i 1972 ble regnet som svært personlig og skitten.[1]
‹ 1968  1976 ›
| ||||
| Presidentvalget i USA 1972 | ||||
|---|---|---|---|---|
| 7. november 1972 | ||||
|
|
|||
| Kandidat | Richard Nixon | George McGovern | ||
| Parti | Republikanerne | Demokratene | ||
| Hjemstat | California | Sør-Dakota | ||
| Visekandidat | Spiro Agnew | Sargent Shriver | ||
| Valgmenn | 520 | 17 | ||
| Stater vunnet | 49 | 1+DC | ||
| Stemmer | 47 168 710 | 29 173 222 | ||
| Oppslutning | 60,7 % | 37,5 % | ||
Sittende president Valgt president | ||||
Nominasjoner og primærvalg rediger
Demokratene rediger
Tidligere visepresident Hubert Humphrey fra Minnesota forsøkte nok en gang å bli president, etter at han hadde tapt presidentvalget mot Nixon i 1968, og denne gangen under mer strukturerte former enn i 1968, da Robert F. Kennedy ble drept, og Humphrey senere ble valgt til Demokratenes kandidat på partiets kaotiske landsmøte. Sammenlagt vant Humphrey flest stemmer (4,1 millioner), men George McGovern, vietnamkrigsmotstanderen fra Sør-Dakota, vant desidert flest stater (21), mot Humphreys 5. Senator Henry M. Jackson fra Washington vant 7 stater, Guvernør George Wallace fra Alabama vant 6, mens Shirley Chisholm fra New York vant 3 stater. Edmund Muskie, som var Humphreys visepresidentkandidat i 1968, var på forhånd omtalt som en potensiell vinner. Han vant etter hvert 5 stater, og var således langt unna en seier.
Primærvalg rediger
Endelige resultater for Demokratenes primærvalg (i stemmer):[2]
- Hubert Humphrey – 4 121 372 (25,77 %)
- George McGovern – 4 053 451 (25,34 %)
- George Wallace – 3 755 424 (23,48 %)
- Edmund Muskie – 1 840 217 (11,51 %)
- Eugene McCarthy – 553 990 (3,46 %)
- Henry M. Jackson – 505 198 (3,16 %)
- Shirley Chisholm – 430 703 (2,69 %)
- Terry Sanford – 331 415 (2,07 %)
- John Lindsay – 196 406 (1,23 %)
- Samuel Yorty – 79 446 (0,50 %)
- Wilbur Mills – 37 401 (0,23 %)
- Walter E. Fauntroy – 21 217 (0,13 %)
- Uforpliktede – 19 533 (0,12 %)
- Ted Kennedy – 16 693 (0,10 %)
- Vance Hartke – 11 798 (0,07 %)
- Patsy Mink – 8 286 (0,05 %)
- Ingen – 6 269 (0,04 %)
Visepresidentkandidaten ble valgt på Demokratenes landsmøte, og vinneren av en svært splittet avstemning var Thomas F. Eagleton. Mange støttet heller Nixon enn McGovern (eller nektet å støtte McGovern av forskjellige grunner), og det ble derfor mange proteststemmer. Det ble en stund etter landsmøtet oppdaget at Eagleton hadde vært gjennom elektrosjokkterapi for depresjon, og han ble like etter byttet ut. Reubin Aksew, guvernør i Florida, var en potensiell kandidat, men McGovern valgte til slutt Sargent Shriver. Shriver var en tidligere ambassadør til Frankrike, og var svoger til Kennedy-brødrene.
Republikanerne rediger
Richard Nixon var Republikanernes opplagte kandidat, og han vant hver eneste av de 50 statene. Utfordrerne var John M. Ashbrook og Pete McCloskey, men de hadde ikke en sjanse mot Nixons oppslutning på 87 prosent. Spiro Agnew ble gjenvalgt som partiets visepresidentkandidat på Republikanernes landsmøte i Miami Beach, Florida, med 1345 av de 1348 stemmene.
Primærvalg rediger
Endelige resultater for Republikanernes primærvalg (i stemmer):[3]
- Richard Nixon – 5 378 704 (86,92 %)
- Uforpliktede – 317 048 (5,12 %)
- John Ashbrook – 311 543 (5,03 %)
- Pete McCloskey – 132 731 (2,15 %)
Valgkamp rediger
Nixon hadde selv fått føle hva det ville si å bli svertet av negative slagord i valgkampen i 1960, med reklamer hvor en alvorlig Nixon ble suppelert med påskriften «Ville De kjøpt bruktbil av denne mannen?».[1][4] Derfor var han avhengig å svartmale McGovern så mye han klarte, og beskyldte raskt McGovern for å være en radikal aktivist og kommunistvenn som ville sørge for fri tilgang på abort og rusmidler som LSD.[1] Den 25. april 1972 vant McGovern primværvalget i Massachusetts, og journalisen Robert «Bob» Novak ringte demokratiske politikere over hele landet som var enige i Novaks påstand om at fagforeningsfolk som stemte på McGovern ikke skjønte hva de sto for.[5] Den 17. april 1972 kom Novak med uttalelser som kom fra en demokratisk senator han hadde snakket med om McGovern.[6] Senatoren skal ha sagt at «folket ikke vet at McGovern er for amnesti, [selvbestemt] abort og legalisering av mykere narkotiske stoffer.»[6] Uttalelsene ble stående, og McGovern ble kjent som «the candidate of amnesty, abortion and acid.»[5][7]
Novak ble beskyldt for å ha funnet opp hele samtalen,[6] hvorpå Novak inviterte senatoren ut til lunch for å spørre om han ville la navnet sitt offentliggjøres, men fikk avslag.[6][5] De 15. juli 2005 avkreftet Novak at den uidentifiserte senatoren var Thomas F. Eagleton, den tilsidesatte visepresidentkandidaten, og at han aktet å fremdeles holde senatoren anonym.[5]
Innbrudd i Watergate rediger
Utdypende artikkel: Watergate-skandalen
Omstendighetene rundt innbruddet i Watergate, Demokratenes valgkamphovedkvarter, i Washington D.C., ble ikke klarlagt før etter at valget var over, og var det som førte til Nixons avgang som president den 9. august 1974. Selve innbruddet forekom 17. juni 1972, da en sikkerhetsvakt ved navn Frank Wills så at flere låser på ulike dører i bygget var teipet over. Wills tok av teipen, og tenkte ikke mer over det, før han oppdaget at låsene var blitt teipet over igjen. Han ringte politiet, og fem menn inne i bygget ble arrestert. De fem mennene var Virgilio González, Bernard Barker, James W. McCord jr., Eugenio Martínez og Frank Sturgis. De hadde alle tilknytning til CIA og FBI, og de ble alle siktet for innbrudd og ulovlig avlytting. Etterforskningen av innbruddet og eventuelle forbindelser til Nixon og hans stab, pågikk frem til 1974.
Valgresultat rediger
| Presidentkandidat | Parti | Hjemstat | Stemmer | Prosent | Valgmannsstemmer | Visepresidentkandidat |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Richard Milhous Nixon | Republikanerne | California | 47 168 710 | 60,7 % | 520 | Spiro Theodore Agnew |
| George Stanley McGovern | Demokratene | Sør-Dakota | 29 173 222 | 37,5 % | 17 | Robert Sargent Shriver |
| John G. Hospers | Libertarianerne | California | 3 674 | 0,0 % | 1(a) | Theodora Nathan |
| John George Schmitz | American Independent | California | 1 100 868 | 1,4 % | 0 | Thomas Jefferson Anderson |
| Linda Jenness | Socialist Workers | Georgia | 83 380(b) | 0,1 % | 0 | Andrew Pulley |
| Benjamin McLane Spock | People's Party | California | 78 759 | 0,1 % | 0 | Julius W. Hobson |
| Andre | 135 414 | 0,2 % | – | |||
| Totalt | 92 653 233 | 100 % | 538 | |||
(a) Roger MacBride fra Virginia skulle ha stemt på vinneren av statens valgmannskollegium, Nixon, men stemte heller på Libertarianernes kandidat, Hospers.
(b) Stemmefeil i to valgkretser i Arizona førte til at Nixon og Jenness fikk flest stemmer. Noen kilder oppgir ikke disse ekstra stemmene for Jenness.
Referanser rediger
- ^ a b c Stampe, Pelle (2008). «200 års løgn, hån og spott». Historie (15): 30–33.
- ^ Our Campaigns: US President - D Primaries 1972
- ^ Our Campaigns: US President - R Primaries 1972
- ^ EnglishClub: Would you buy a used car from this man?
- ^ a b c d ‘Meet the Press’ transcript, 15. juli 2007
- ^ a b c d Steve Kraske: With another disclosure, Novak bedevils the dead (Kansas City Star), 28. juli 2007
- ^ Terry Ganey: A slice of history Arkivert 18. januar 2008 hos Wayback Machine. (Columbia Tribune), 19. august 2007
Eksterne lenker rediger
- NRK: USA-valg 2008
- Valg med innbrudd, 1972 (video)
- Innbruddet som felte presidenten (video)
- Stemmer fordelt på stater
- Stemmer fordelt på stater (med grafer)
- Stemmer fordelt på fylker (counties)