Advokat

Advokat (fra 1848 til 1965 kalt sakfører) er beskyttet tittel på en jurist med bevilling fra staten til å yte rettslige tjenester til private og offentlige klienter, typisk ved rettslig bistand utenfor rettergang, og opptreden som prosessfullmektig ved domstolene i sivile saker og straffesaker. I praksis spesialiserer advokater seg oftest på en bestemt type virksomhet på et avgrenset rettslig område; noen fokuserer på rådgivning i forretningsjuridiske spørsmål og opptrer sjelden ved domstolene, mens andre kan fokusere på å opptre som forsvarere i straffesaker.

En fransk advokatdrakt.

Kravene til advokatbevilling forutsetter juridisk embetseksamen og, avhengig av land, praksis som advokatfullmektig eller lignende, en eksamen eller videreutdanning, eller en kombinasjon av dette. I Norge hadde advokater tradisjonelt et monopol på å yte rettslig bistand, men dette monopolet ble avskaffet med advokatloven av 2022 som legger opp til at alle jurister skal kunne yte rettslig bistand. I Norge er dette fortsatt utgangspunktet for advokatbevilling for å stille som prosessfullmektig ved domstolene; men retten kan gi andre jurister tillatelse i den enkelte sak. Per 2022 var rundt 30% av norske jurister også advokater; adgangen til å ha passiv advokatbevilling faller bort med den nye advokatloven, og loven legger dermed opp til en ytterligere innskrenking av hvilke jurister som kan bruke advokattittelen, samtidig som tittelen «jurist» beskyttes som vanlig tittel for juridiske profesjonsutøvere som ikke utøver advokatvirksomhet.

Historie

Den danske advokatforordningen av 1638 (sagførerforordningen) uttrykker i § 5 at advokater bare er opptatt av sin egen fordel, men man kan ikke klare seg uten dem. I Christian 4.s recess av 1643 ble dette videreført i et forbud mot at advokater - som da ble kalt prokuratorer, et ord som senere fikk betydningen «svindler», «bedrager» - praktiserte i landdistrikter, siden det ble forutsatt at folk utenfor byene var lettere å lure - hvilket advokater ble antatt å ville utnytte. Forbudet ble tatt opp i Christian 5.s norske lov av 1687, basert på at lovverket var tilgjengelig og slik formulert at vanlige mennesker forstod det og kunne forsvare seg selv i en eventuell rettssak. I forordningen av 1638 ble det også innskjerpet at advokater ikke skulle ta seg for godt betalt, ikke bruke falske beviser eller prosedere på noe de måtte forstå var en tapt sak. For overhodet å få lisens som advokat måtte en også si seg villig til å føre saker for fattige enker og folk med nedsatt forstand, uten annen betaling enn dekning av saksomkostninger - men bare om saken ble vunnet.

Etymologi

Ordet «advokat» kommer, via gammelfransk avocat, fra latin advocātus («tilkalt»), fra advocō («å tilkalle»), dvs. en som er tilkalt for å handle eller snakke på andres vegne i en rettssak eller lignende. Det engelske ordet advocate er etter vanlig norsk språkbruk bredere enn det norske ordet advokat. I engelsk språkbruk er ordet både et verb (to advocate = å støtte eller kjempe for) og et substantiv (an advocate = en støttespiller eller forkjemper).

Norge

I Norge er bruken av advokat-begrepet helst knyttet til en person med juridisk embetseksamen (cand.jur.) eller master i rettsvitenskap med advokatbevilling som yter juridiske tjenester («rettshjelp») overfor en klient, normalt i form av rådgivning og/eller representasjon overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter eller andre private parter.

Fra 1848 til 1965 var tittelen «sakfører». Før næringen ble fri i 1848, var tittelen «prokurator», og advokatene var offentlige embedsmenn.

En engelsk advokat med kappe og parykk.

Sverre Riisnæs vedtok i juli 1941 at «alle praktiserende sakførere som...har fått tillatelse til å opptre ved over- eller lagmannsrettene, skal gå over til å bruke betegnelsen «advokat»».

I Norge, som i andre land, er det bestemt i lov og forskrift hvem som har rett til å benytte tittelen «advokat», og hvilke rettigheter og plikter dette innebærer. Før 1992 var det vanlig å snakke om et «advokatmonopol», men fra 1992 har alle personer med juridisk embetseksamen/det juridiske profesjonsstudiet rett til å yte rettshjelp på nærmere vilkår; jurister uten advokatbevilling må imidlertid ha «særskilt tillatelse fra retten i den enkelte sak» for å være prosessfullmektig ved rettergang.

Internasjonalt

Det finnes andre bestemmelser internasjonalt. I England og Wales er advokatyrket delt i to kategorier; den ene er barrister, som representerer klienter overfor domstolene, og en annen er solicitor, som bistår klientene utenfor domstolene. I senere år kan solicitors møte i retten for sine klienter, slik at det ikke er behov for en barrister i en del domstoler.

I Skottland er det en advocate som både møter i retten og bistår klienter. Noen av disse kaller seg solicitor advocates, mens andre kaller seg solicitors. Tittelen må være underbygd med domstolserfaring og tillatelse for de to førstnevnte.

I Nord-Irland brukes barristers, ofte kalt lawyers som i USA, og solicitors.

Verken UK eller Storbritannia har et lovsystem som omfatter alle områder. Isle of Man og kanaløyene har egne lover og titler.

Advokatbevilling

I Norge er det domstolloven av 13. august 1915 nr. 5, kapittel 11, og advokatforskriften av 20. desember 1996 nr. 1161 som angir de sentrale bestemmelser om advokaters virksomhet. Det gjelder blant annet spørsmålet om når det er nødvendig med advokatbevilling, hvem som kan få advokatbevilling, samt de mest sentrale plikter som følger av det å utøve advokatvirksomhet.

Domstollovens utgangspunkt er at alle som utøver rettshjelpvirksomhet må ha advokatbevilling. Rettshjelpvirksomhet defineres i loven som ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp, jf. domstolloven § 218. På visse vilkår gjelder det imidlertid enkelte unntak fra kravet om advokatbevilling, jf. § 218 annet ledd. Det praktisk viktigste unntaket er at «den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, men ikke har advokatbevilling, kan yte rettshjelp».

Advokatbevilling gis av det statlige organet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet i form av et skriftlig bevillingsvedtak, jf. § 220. For å kunne motta slik advokatbevilling må den som søker bevilling dokumentere at alle de følgende vilkår er oppfylt:

• Bestått juridisk embetseksamen.
• Alder minst 20 år.
• Minst to års godkjent praksis på fulltid som advokatfullmektig, dommerfullmektig, politifullmektig eller universitetslærer i rettsvitenskap.
• Ved bevilling på grunnlag av praksis som advokatfullmektig kreves i tillegg prosedyreerfaring fra rettssalen, normalt ved å ha ført (prosedert) minst tre rettssaker av et visst omfang.
• Ha gjennomført advokatkurset ved Juristenes utdanningssenter, som går over 46 undervisningstimer, samt må tilhørende advokateksamen bestås.
• Ha hederlig vandel dokumentert ved politiattest.

Juridisk embetseksamen kan tas ved universitetet i Oslo, universitetet i Bergen, og universitetet i Tromsø. Studiet tar normalt fem år.

Advokatlovutvalget foreslo at vilkårene for advokatbevilling skal være juridisk embetseksamen (cand.jur. eller master i rettsvitenskap), tre års praksis som jurist og gjennomført praktisk og teoretisk advokatutdanning på minst 30 studiepoeng; utvalget foreslo at all juridisk praksis skal kvalifisere som praksis, f.eks. også arbeid med juridisk saksbehandling, og at hensynene til bredde primært skal ivaretas i jusstudiet og advokatutdanningen.

En advokat som vil utøve advokatvirksomhet i eget navn, plikter før virksomheten settes i gang og så lenge denne pågår, å stille sikkerhet som dekker eventuelt erstatningsansvar advokaten måtte pådra seg ved utøvelsen av sin advokatvirksomhet. Sikkerheten stilles ved at det hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet deponeres en erklæring fra et norsk skadeforsikringsselskap eller tilsvarende godkjent foretak. I tillegg plikter advokaten å betale et årlig bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Personer som innehar advokatbevilling plikter å melde fra til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet før man setter i gang med å utøve egen advokatvirksomhet (aktivisering av advokatbevillingen).

I visse tilfeller kan utenlandske advokater gis tillatelse til å utøve rettshjelpsvirksomhet i Norge. Advokatbevilling i ett EØS-land innebærer retten til å kunne praktisere som advokat i hele EØS-området.

Opptreden i rettergang

Det gjelder i Norge ingen plikt til å la seg bistå av en advokat, verken overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter. En part kan prosedere saken sin selv eller overlate den til en prosessfullmektig. Retten kan imidlertid «tilbakevise» prosessfullmektigen dersom retten finner vedkommende uskikket. Likedan kan retten pålegge en part å stille med prosessfullmektig dersom parten ikke er i stand til å fremstille sin sak. For Høyesterett må prosessfullmektigen være advokat. Slik vil en part som ikke kan fremstille sin sak, kunne bli pålagt å engasjere advokat for Høyesterett.

En advokat kan la en advokatfullmektig føre saken på sine vegne i retten. Det er da formelt fortsatt advokaten selv som er ansvarlig i saken.

Etikk og regler for god advokatskikk

Det stilles krav til en advokats etikk. Enhver advokat plikter å opptre i samsvar med «Regler for god advokatskikk», som fremgår av advokatforskriftens kapittel 11, som også betegnes som de advokatetiske regler. Av særlig viktighet er kravene til advokatenes uavhengighet og taushetsplikt.

Advokatforskriften stiller også særlige krav til advokaters regnskapsførsel og behandling av betrodde midler som tilhører klientene (klientmidler).

En advokat skal være uavhengig av egen klient og kan ikke motta honorar basert på oppnådd resultat i oppdraget. En advokat har også rett til å ikke bli identifisert med klienten eller klientens meninger, og skal kunne uttrykke klientens meninger uten at dette tillegges advokatens egne.

Advokatforeningen

Selv om det ikke foreligger noen plikt til medlemskap, er nesten alle advokater i Norge medlem av Den Norske Advokatforening. Per desember 2009 hadde Advokatforeningen 7334 medlemmer. De som er medlem av foreningen skal markere dette med «M.N.A», «MNA» eller «Medlem av Advokatforeningen».

Sverige

I Sverige må advokater være medlem av Sveriges advokatsamfund. Er man ikke medlem, har man heller ikke rett til å kalle seg advokat. Advokater må følge Advokatsamfundets regler om god advokatskikk. Advokatsamfundet kan velge å utestenge medlemmer, hvilket innebærer at yrket er selvregulert på en måte som savner motsvarighet i landet. Utestengning som besluttes av en særskilt disiplinnevnd kan skje i henhold til 8. kapittel § 7 i rättegångsbalken om advokaten uppsåtligen gjør urett eller allers förfar uredelig.

Advokatsamfundet bevilger medlemskap for en person som har svensk juridisk eksamen, med en normalstudietid på fire og et halvt år, samt praktisk juridisk virksomhet i minst fem år. Fra den 1. januar 2011 ble kravet senket til tre års praktisk erfaring for å redusere forskjellene mot øvrige europeiske land. For medlemskap i Advokatsamfundet kreves fra og med 2004 godkjent advokateksamen. Eksamen administreres av Advokatsamfundet og avlegges muntlig foran eksaminatorer samt sensorer. Kostnaden for eksamen inklusive obligatoriske kurs er omkring 50 000 kroner, og skal ifølge Advokatsamfundets stadgar bekostes av det advokatfirmaet der søkeren er virksom. Advokatene og Advokatsamfundet er bundet av regler om advokater som finnes i 8. kapittel i rättegångsbalken.

Sverige har ikke advokattvang, hvilket innebærer at en person som skal opptre i domstolene ikke er tvunget til å gjøre det gjennom prosessfullmektig. I Sverige råder heller ikke advokatmonopol, hvilket innebærer at hvem som helst kan opptre for domstolene som fullmektig eller representere andre personer. Derimot må en offentlig forsvarer, som betales med offentlige ytelser, være advokat.

Se også

• Disiplinærsystemet

Litteratur

• Harald Espeli og Harald Rinde Advokatene, kapittel 1 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• (no) Utdanning.no:Advokat Yrkesbeskrivelse av advokat.
• (no) Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
• (no) jus.no – en portal som samler informasjon fra Juristforbundet.no, Advokatforeningen.no, Juristkontakt.no, Advokatbladet.no og Juskurs.no.