Jurist

lovkyndig

En jurist er en profesjonsutøver innen rettsvitenskap (også kalt jus eller juss) som har gjennomført et profesjonsstudium ved et universitet og avlagt juridisk embetseksamen, og er i Norge en beskyttet tittel.[1]

Vitnemål om bestått juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo

Jusstudiet er i Norge og mange andre land et integrert profesjonsstudium. Jurister utgjør en regulert profesjon og har monopol på en rekke stillinger knyttet til rettspleien som advokat, dommer eller statsadvokat, og i mange land monopol på å yte rettslig bistand i og utenfor rettergang, herunder å gi rettslige råd til klienter. I tillegg til rettsvesenet, den offentlige påtalemakten og privat advokatpraksis arbeider jurister i høyere stillinger i statsforvaltningen, i diplomatiet, i lederstillinger i politiet, i militæret (blant annet innen den militære strafferettsrettspleien og som folkerettsrådgivere for militære styrker) og i høyere stillinger i næringslivet eller organisasjoner. Flere organisasjoner, offentlige virksomheter og bedrifter har også ansatte advokater, som typisk driver advokatvirksomhet på vegne av én stor klient.

Jurist er sammen med lege og teolog en av de tre eldste profesjonsutdanningene eller embetsstudiene ved europeiske universiteter. Jurister er i mange land underlagt særskilte krav til sikkerhetsstillelse, taushetsplikt, skikkethet og etikk ved yting av rettslig bistand. Tittelen jurist er i Norge beskyttet gjennom advokatloven og kan bare brukes av den som har norsk juridisk embetseksamen, dvs. master i rettsvitenskap, før 2004 betegnet cand.jur.,[2] eller har fått godkjenning fra Advokattilsynet på grunnlag av yrkeskvalifikasjon som «jurist» fra en annen EØS-stat. Den som uriktig utgir seg for å være jurist kan videre straffes etter straffeloven § 165. Det tradisjonelle advokatmonopolet på å yte rettslig bistand ble avskaffet i 2022, og Advokatlovutvalget så for seg fremvekst av en ny bransje med jurister som yter rettslig bistand, særlig utenfor rettergang, i konfliktrådene og i sivile saker ved domstolene. Rundt 30% av norske jurister var også advokater per 2022, men adgangen til å ha passiv advokatbevilling faller bort med den nye advokatloven, og loven legger dermed opp til en ytterligere innskrenking av hvilke jurister som kan bruke advokattittelen. Beskyttelsen av tittelen jurist er ment å kompensere for dette, ved at tittelen jurist blir den vanlige beskyttede tittelen for juridiske profesjonsutøvere uten en aktiv advokatpraksis, også dem som er kvalifisert for advokatbevilling uten å ha aktiv advokatpraksis.

Den norske tittelen jurist oversettes til engelsk som lawyer, mens tittelen advokat oversettes som advocate (vanlige titler for advokater i engelskspråklige land er advocate/barrister og solicitor i Storbritannia, og attorney-at-law i USA).

Begrepet «jurist»Rediger

Begrepet jurist stammer fra det latinske ordet for rett, ius (jus). På norsk, andre skandinaviske språk og mange andre språk betegner jurist generelt en person med juridisk embetseksamen, uavhengig av om personen har advokatbevilling og uavhengig av hva personen arbeider med. Det mest dekkende generelle engelske begrepet for en person med juridisk profesjonsutdanning er lawyer, et ord som stammer fra norrønt lag, lov, dvs. en lovkyndig person (sammenlign f.eks. uttrykket international lawyer, den generelle engelske betegnelsen på en folkerettsjurist). En person med advokatbevilling kalles i Storbritannia barrister, solicitor eller advocate, og i USA attorney-at-law (og i mindre formell språkbruk attorney). Begrepet jurist brukes på engelsk primært om rettslærde (og i USA delvis også om dommere), og har på engelsk konnotasjoner av at personen er en anerkjent forsker innen rettsvitenskap, typisk en jussprofessor; dermed vil det kunne virke pompøst å bruke begrepet jurist om en vanlig juridisk yrkesutøver (f.eks. en advokat) med juridisk profesjonsutdanning, men uten større forskningskvalifikasjoner. På tysk brukes begrepene Jurist og Rechtsanwalt på samme måte som jurist og advokat på norsk, der jurist generelt betegner en person med juridisk profesjonsutdanning.

De norske titlene cand.jur. og master i rettsvitenskap, i likhet med dansk cand.jur., oversettes gjerne til engelsk som Master of Laws (forkortet LLM). I engelskspråklige land er LLM en juridisk mastergrad som gjerne tas som en frivillig videreutdanning, fortrinnsvis av jurister; fordypningen i det siste året på det norske jusstudiet anses å tilsvare denne graden. Fordi en LLM-grad i engelskspråklige land også kan tas av personer uten juridisk profesjonsstudium i noen tilfeller, og fordi LLM-graden i seg selv ikke gir adgang til den regulerte juristprofesjonen i engelskspråklige land, er det også mulig å bruke dobbeltbetegnelsen JD, LLM for å synliggjøre både profesjonsidentitet (JD) og forskningskvalifikasjon (LLM). JD er den vanlige tittelen som oppnås gjennom et juridisk profesjonsstudium i USA, og er den graden som gir adgang til den regulerte juristprofesjonen (sammenlign tittelen MD som oppnås av leger og brukes som engelsk oversettelse av norsk medisinsk embetseksamen).

BeskrivelseRediger

Norske reglerRediger

Jurister utgjør en regulert profesjon i Norge og andre land. Jurister med norsk juridisk embetseksamen (og på visse vilkår jurister fra andre EØS-land) har i Norge monopol på de viktigste stillingene som er knyttet til rettsvesenet og i utgangspunktet enerett på å yte rettslig bistand i rettergang. Advokatloven som ble vedtatt i 2022 innebærer at tittelen jurist blir beskyttet og bare kan brukes av den som har norsk juridisk embetseksamen (cand.jur. eller master i rettsvitenskap).[1] I forarbeidene til loven fremgår det at dette var den etablerte bruken av tittelen på norsk, selv om tittelen tidligere ikke hadde et direkte lovvern. Det er straffbart for den som ikke har juridisk embetseksamen å bruke tittelen «jurist».[3] Ordningen tilsvarer de ordningene som gjelder for andre regulerte yrker og titler som lege og psykolog i dag.[4][5]

Jurister kan jobbe i mange ulike stillinger. De mest tradisjonelle juriststillingene er stillinger som er knyttet til rettsvesenet, for eksempel som dommer, advokat, eller stillinger i den offentlige påtalemyndighet, som eksempelvis statsadvokat eller politiadvokat, som er stillinger som jurister har enerett på. Mange jurister jobber også i offentlig forvaltning og privat næringsliv. På 1800-tallet var praktisk talt alle ledere og saksbehandlere i departementene jurister, og jurister hadde lenge monopol på lederstillingene. Avhengig av land kan juridiske profesjonsstudier være både teoretiske og praktiske, og i økende grad en kombinasjon av dette; i Skandinavia er profesjonsstudiene tradisjonelt mest teoretisk orientert, men i det 21. århundre har f.eks. UiO begynt å fase inn en mer klinisk juridisk tilnærming, delvis inspirert av undervisningsformer i andre profesjonsstudier.

Betegnelsen jurist er på norsk og andre europeiske språk generelt forbeholdt personer som har gjennomført et fullstendig profesjonsstudium avsluttet med embetseksamen eller tilsvarende. Det er mulig å ta master- og doktorgrader innen juridiske fagområder med en annen fagbakgrunn og oppnå spesialisert forskningskompetanse innen utvalgte deler av faget, men dette kvalifiserer ikke for adgang til juristprofesjonen og de yrkene jurister har monopol på, på samme måte som det kun er profesjonsstudiet som gir adgang til legeyrket, selv om også biologer og andre kan ha spesialisert kompetanse innen humanmedisinske områder.

Advokatloven av 2022 innebærer en forenkling av regelverket for å yte juridiske tjenester som fjerner advokaters og andre juristers generelle rettsrådsmonopol. Endringen begrunnes med ønsket om å fremme innovasjon, samarbeid med andre profesjoner og nye teknologiske løsninger (f.eks. bruk av legal tech), og forslaget nevner særlig mulitidisiplinære foretak der juridisk bistand kan ytes fra foretak som i utgangspunktet driver annen virksomhet slik som f.eks. revisjonsvirksomhet, banker eller forsikringsselskaper. Jurister vil fortsatt ha monopol på stillinger knyttet til rettsvesenet (advokat, dommer og stillinger i påtalemakten), og juridisk embetseksamen vil fortsatt i utgangspunktet være et krav for å opptre som prosessfullmektig for domstolene. Samtidig vil forslaget muliggjøre økt konkurranse blant jurister ved at det blir lettere for andre jurister enn advokater å tilby rettslig bistand utenfor rettergang, og utvalget ser for seg fremvekst av en ny bransje med jurister som tilbyr rettslig bistand. Både advokater og andre jurister som yter ervervsmessig rettslig bistand vil være underlagt særskilte krav til sikkerhetsstillelse.

Per 2022 har advokater en automatisk rett til å være prosessfullmektig, mens andre jurister kan være prosessfullmektig med rettens tillatelse i den enkelte sak. Advokatlovutvalget foreslo at alle jurister skal ha en generell rett til å være prosessfullmektig i sivile saker både ved domstolene (unntatt Høyesterett) og forliksrådet, da de må anses godt faglig kvalifisert gjennom sin profesjonsutdanning. Utvalget uttalte at

Når «rettsrådsmonopolet» fjernes, kan en part søke rettslig bistand hos jurister. Det vil være prosessøkonomisk uheldig om parten ikke kan bruke sin representant eller rettslige rådgiver til å bistå seg under en eventuell domstolsprosess. Jurister har en bred juridisk grunnutdanning, og det må forutsettes at de vil kunne presentere en sak for domstolene på en god måte.[6]

Utvalget foreslo også at all juridisk praksis, herunder arbeid som juridisk saksbehandler i forvaltningen, skal telle som praksis ved kvalifisering som advokat (noe som idag bare delvis er tilfelle), og at kravene til prosedyreerfaring skal erstattes av et praktisk og teoretisk advokatkurs på minst et semester som alle jurister skal ha tilgang til, også de som arbeider i forvaltningen eller det private næringslivet.

Utenlandske jurister i NorgeRediger

Etter advokatloven av 2022 (§ 67, annet ledd) er det mulig for den som har yrkeskvalifikasjon som «jurist» fra en annen EØS-stat eller Sveits som tilsvarer den norske regulerte profesjonen og gir adgang til yrker som f.eks. advokat og dommer å søke norsk godkjenning som jurist fra Advokattilsynet på grunnlag av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Godkjenning fra Advokattilsynet er et krav for å bruke tittelen «jurist» i Norge. Kravene er de samme som kreves for å autoriseres som advokatfullmektig på grunnlag av utenlandsk utdanning og eventuelt siden oppnå advokatbevilling, og de to prosessene er dermed nært knyttet sammen. Gradene cand.jur. fra Danmark, juristexamen (jur.kand.) fra Sverige og et fullført juridisk profesjonsstudium med både 1. og 2. juridiske statseksamen fra Tyskland (uformelt betegnet Volljurist, «fulljurist»), er blant gradene som oppfyller disse kravene. Kortere juridiske utdannelser, f.eks. LL.M.-grader som bygger på noe annet enn en juridisk profesjonsutdanning fra et EØS-land, oppfyller ikke kravene. Heller ikke forskningsgrader (som ph.d., uansett om graden er tatt i Norge) som ikke bygger på juridisk profesjonsutdanning fra et EØS-land oppfyller kravene; slike grader gir vitenskapelig kompetanse innen et spesialisert tema, men ikke kompetanse til å være juridisk profesjonsutøver, dvs. arbeide som f.eks. advokat eller dommer.

Personer med utdanning fra utenfor EØS kan etter advokatloven § 67, tredje ledd benytte sin utenlandske tittel og det skal ved all tittelbruk fremgå at tittelen ikke er norsk; dette betyr at tittelen må brukes i originalformen, med et tillegg om land dersom tittelen kan forveksles med norske titler. Det er i § 67, tredje ledd åpnet for at departementet kan gi forskrift om at andre kan benytte tittelen jurist. Ved jevngodhetsvurderinger i andre fag som utgjør regulerte profesjoner, som medisin og psykologi, legges det da stor vekt på at utdanningen må tilsvare den norske utdanningen i innhold, omfang og nivå, og godkjenningspraksisen er svært restriktiv for dem som ikke kommer under yrkeskvalifikasjonsdirektivet i EØS, og fjerde ledd må derfor regnes som en snever unntaksbestemmelse.

HistorikkRediger

I vestlig tradisjon var det opprinnelig ikke noe skille mellom juristutdannelsen og utdannelse i retorikk og politikk. Evne til veltalenhet i de klassiske språk i forsamlinger var den viktigste ferdigheten som jurister ble drillet i. Innføringen av kristendommen i Europa førte til at romerretten ble systematisert og bevart, samtidig som latinen beholdt sin særstilling som språk. Det oppsto et skille mellom kirkerettsjurister, som utøvde kanonisk rett, og verdslige jurister. I det føydale samfunn var kirkeretten dominerende, siden juridisk og politisk makt i stor grad ble utøvd innen gods. Fremveksten av sterke stater i Europa økte etterspørselen etter juridisk utdannede personer.

I Danmark-Norge begynte kongemakten å besette statsadministrasjonen med jurister etter innføringen av enevelde på slutten av 1600-tallet. Dette falt sammen med en omfattende profesjonalisering av statsadministrasjonen i det hele tatt. På 1700-tallet og frem til slutten av 1800-tallet var eksamener og pensum dominert av latin. Jurister hadde de fleste og viktigste jobbene i statsadministrasjonen, og først i etterkrigstiden ble økonomer og samfunnsvitere mer tallrike i departementer. 11 av 34 norske statsministre har hatt juristutdannelse.

Det har eksistert mange ulike former for grader i jus ved europeiske universiteter. Tradisjonelt ble doktorgraden brukt i fagene teologi, jus og medisin, og tidligere kunne en jurist ofte omtales som «doktor» til vanlig (doktorgraden var ikke en forskningsgrad på samme måte som i dag). Dette avspeiles gjennom at den vanligste graden for en jurist i USA er Juris Doctor (forkortet JD). Den eldre bruken av «doktor» som en generell tittel for en jurist tilsvarte bruken av tittelen for leger i uformell språkbruk.

I Danmark-Norge ble graden cand.jur. innført ved Københavns Universitet i 1736, og videreført på grunnlag av den felles dansk-norske graden ved etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1811, opprinnelig med samme studieordning og gradsforskrift som den som gjaldt ved Københavns Universitet. Graden ble i Norge fra 2004 gradvis erstattet av graden master i rettsvitenskap som ledd i Bologna-prosessen. Det er ingen betydelig forskjell på omfanget av cand.jur. og master i rettsvitenskap i Norge, ettersom studieåret samtidig ble lengre. I Danmark der studiet har samme omfang som i Norge er gradsbetegnelsen fortsatt cand.jur. I lys av at både Danmark og Sverige har beholdt «kandidat»-betegnelsen, og at betegnelsen også er beholdt i Norge for de to andre tradisjonelle embetsstudiene (teologi og medisin) samt i psykologi, har det også i Norge vært foreslått å beholde cand.jur.-graden eller eventuelt gi den som en sidetittel til dem med mastergrad i rettsvitenskap (tilsvarende bruken av siviløkonom som sidetittel for personer med ulike mastergrader) for å fremme nordisk standardisering, fordi gradsbetegnelsen har så lang tradisjon og fordi cand.jur også fungerer bedre som en kortere og godt etablert tittel. Både cand.jur. og master i rettsvitenskap omtales også som «juridisk embetseksamen», både i dagligtale i juristmiljøet og i enkelte formelle sammenhenger, f.eks. i advokatforskriften som omtaler begge gradene med denne fellesbetegnelsen.

Det er i første rekke gradene cand.jur. og master i rettsvitenskap som kvalifiserer for juridiske stillinger, dvs. stillinger jurister har enerett på hovedsakelig innen rettsvesenet. Jurister har i utgangspunktet enerett på å yte rettshjelp i Norge (domstolloven § 234). På visse vilkår kan advokater med bevilling fra andre EØS-land oppnå norsk advokatbevilling dersom de dokumenterer jevngode kunnskaper om norsk rett gjennom bestått egnethetsprøve ved Universitetet i Oslo; personer med «tilsvarende utdannelse» som norsk master i rettsvitenskap fra annet EØS-land kan også få autorisasjon som advokatfullmektig. Å beherske norsk er nødvendig for å bestå egnethetsprøven. For dommerembeter og dommerfullmektigstillinger stiller domstolloven krav om en av de to norske gradene, cand.jur. eller mastergrad i rettsvitenskap.[7] De fleste som oppnår norsk advokatbevilling eller autorisasjon som advokatfullmektig med utenlandsk utdannelse er utdannet jurister i Danmark eller Sverige, innenfor rettssystemer som ligner det norske; det er i teorien mulig for ikke-skandinaviske jurister fra andre EØS-land å oppnå norsk advokatbevilling, men det vil kreve en betydelig innsats med tilegnelse av norske juridiske kunnskaper og språkferdigheter.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven)». lovdata.no. Lovdata. Besøkt 6. desember 2022. «§ 2.Definisjoner | I denne loven menes med (---) c. jurist: person med juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (---)» 
  2. ^ Forskrift om grader... § 70 Se første ledd nr. 4]
  3. ^ «Prop. 214 L (2020–2021)». Regjeringen.no (norsk). Justis- og beredskapsdepartementet. 11. juni 2021. Besøkt 6. desember 2022. 
  4. ^ NOU 2015:3 Advokaten i samfunnet Se del 7, 28.2 (side 389) og del 9, 31 (side 508) om § 100 (1).
  5. ^ Lovbeskyttelse av juristtittelen
  6. ^ NOU 2015: 3: Advokaten i samfunnet — Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand
  7. ^ Dommerprofil

Eksterne lenkerRediger