Klinisk rettsvitenskap

Klinisk rettsvitenskap eller klinisk jus (etter engelsk clinical law) er anvendelsen av rettsvitenskap i virkelige eller simulerte, virkelighetsnære situasjoner for å løse juridiske problemer.

Begrepet brukes dels om juridisk bistand, særlig gjennom rettshjelptiltak som særlig henvender seg til personer som ikke har råd til ordinære advokattjenester (på engelsk kalt law clinic), og dels i læringssammenheng innen juridisk profesjonsutdannelse om en tilnærming som vektlegger praksisnær læring gjennom arbeid f.eks. med virkelige klienter, rollespill eller lignende. I juridisk profesjonsutdannelse har mange universiteter i moderne tid begynt å innføre en klinisk tilnærming til undervisningen, i kontrast til eldre tiders forelesnings- og seminarbaserte undervisning. Begrepet «klinisk professor» (og lignende) brukes i flere land, herunder i USA, om juridiske universitetslærere som har sitt hovedvirke i den juridiske profesjonen (som f.eks. advokat, dommer eller statsadvokat) og som gjerne underviser i de noe mer praktiske sidene av faget, på samme måte som begrepet brukes innen medisin om universitetslærere med klinisk hovedstilling og som underviser i kliniske fag. Ved noen universiteter særlig i engelskspråklige land kan klinisk rettsvitenskap være et eget fag.

Det beslektede begrepet juridisk klinikk (etter engelsk law clinic) betegner særlig en klinikk tilknyttet et juridisk fakultet som tilbyr juridisk bistand, ofte på pro bono-basis. Klinisk rettsvitenskap er en relativt ny terminologi og tilnærming som kan spores tilbake i 1950-årene i engelskspråklige land, og som senere har spredt seg til andre land; i Norge har UiO begynt å bruke dette begrepet og innføre en klinisk tilnærming i profesjonsstudiet. Både terminologisk og idémessig er klinisk rettsvitenskap inspirert av undervisningen i andre profesjonsutdannelser som medisin og psykologi. Edvard Vogt har pekt på at medisinfaget også var et teoretisk fag før det rådende empiriske og erfaringsbaserte paradigmet.