Åpne hovedmenyen

Danmark-Norge

personalunion
Danmark-Norge i 1780.
Reformasjonskongen Christian III som innlemmet Norge som provins i kongeriket Danmark. Av Jakob Binck

Danmark-Norge var to samlede, og i utgangspunktet likestilte, kongeriker, Danmark og Norge. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid. I samtiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne.[1] De to skandinaviske rikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, altså en tidsperiode på 434 år.

Innhold

EpokerRediger

Unionen mellom Danmark og Norge var en tidsperiode som strakte seg over 434 år, som var mangeartet med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.

Personalunion mellom Danmark og NorgeRediger

Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet 434 år med union mellom Norge og Danmark. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.

KalmarunionenRediger

Dronning Margrete klarte i 1397 å samle de tre nordiske riker under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden være arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.

Unionen Danmark-NorgeRediger

Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450, ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten inngått mellom Norge og Danmark samme år og den første valgte konge var Christian I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. Men i ettertiden var de fleste unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge etterhvert ble den svake og avhengige part i unionen - og etterhvert redusert til en provins.[trenger referanse]

For å komplisere statsanliggene ytterligere, var Danmark-Norge også i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble referert til som henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)

ReformasjonenRediger

Utdypende artikkel: Reformasjonen i Norge

Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins.[2] Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner.[klargjør] Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599 som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.[3]

EneveldetRediger

Frederick III innførte eneveldet ved et statskupp[4] i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Norge og dets besittelser ble underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.

Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».

Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk,[av hvem?] og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for å referere til hele området som den oldenburgske kongen behersket. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen.

Avslutning av unionenRediger

Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet Kongeriket Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.

Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som hadde satt varige kulturelle og språklige spor i Norge. Og den dag i dag er det en erkjennelse av dette i den norske språkstriden, med to norske målformer, bokmål som har sine røtter i dansk språk, og nynorsk som ble dannet på norsk folkemålsgrunn.

400-årsnatt?Rediger

Unionen mellom Danmark og Norge varte fra år 1380 til 1814, altså 434 år, hvilket fikk grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».[5] Dette er opphavet til en vanlig oppfatning om at foreningstiden stod for utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark.[6] Imidlertid er dette en satire over nynorskbevegelsen, og især Ivar Aasen, som Ibsen lar opptre som «abekatt».[7]

GeografiRediger

Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etterhvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.

 
Kart over Norgesveldet

Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som idag er Norge, de følgende landskapene Bohuslen, Jemtland, Herjedalen og Idre og Særna, samt såkalte skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.

 
Norden og Baltikum på 12- og 1300-tallet.

██ Norge

██ Sverige 1330-50

██ Danmark

██ Erobret av Danmark i 1219, avstått i 1227

██ De tyske riddernes ordensstat, etablert 1230

Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.

 
Kalmarunionen omkring 1450.

Under Kalmarunionen 1397-1523 lå hele Norden under unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christian I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdsvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864, da prøysserne påførte danskene et nådeløst nederlag i den annen slesvigske krig og de sydlige riksdelene ble tapt.

Men de første besittelsene som gikk tapt var imidlertid Orknøyene og Shetland som ble pantsatt av Christian i 1468-9, et pant som senere aldri ble innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige gikk ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene, skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor de svenske krav over Nord-Norge og en atlanterhavskyst for alltid ble oppgitt.

 
Avståelser fra Danmark-Norge etter freden i Roskilde 1658:
Gult: Skåne og Båhuslen.
Rødt: Halland ble avstått for 30 år i 1645, men gjort permanent i 1658.
Lilla: Avståtte områder Trondhjems len og Bornholm som ble tilbakelevert i 1660 etter opprør gjennom freden i København.

Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før i 1751. Forøvrig var det stabile grensedragninger mellom de skandinaviske land inntil Danmark måtte avstå Norge i 1814.

ØkonomiRediger

Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og foreningstiden med Danmark har senere blitt omtalt som 400-årsnatten.

Nyere forskning[trenger referanse] har nyansert bildet av epoken. Det er allikevel ikke til å komme forbi at kongeriket Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, der det var statuert at alt sølv som ble utvunnet skulle gå til Danmark. Unionen med Danmark var nok en økonomisk oppgangstid for Norge, men det var utvilsomt Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.

Kultur og språkRediger

Det norske språket var i den første tiden ikke truet, men etter reformasjonen i 1537 ble det norske språket sakte men sikkert trengt unna som skriftspråk. Først i kirkene og senere ble kun dansk benyttet i skrift. Dette medførte at det norske talemålet ble sterkt påvirket av dansk. Den første Bibelen på norsk ble utgitt først i 1858.

ReferanserRediger

  1. ^ Norgeshistorie.no, Odd Arvid Storsveen: «En halv-dansk nasjon». Hentet 14. des. 2016.
  2. ^ https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/makt-og-politikk/1011-norge-blir-et-lydrike.html
  3. ^ Rune Hagen: Christian 4.s dristige sjøreise til det ytterste nord i 1599
  4. ^ Weidling, Tor Ragnar & Njåstad, Magne. (2017, 6. januar). Norge Under Dansk Styre: 1537-1814. I Store norske leksikon. Hentet 29. januar 2018.
  5. ^ «Mykland, Knut: «'Firehundreaarig natten'», i Historisk Tidsskrift, bind 15. rekke, 1 (1986). Besøkt 23. februar 2015». Arkivert fra originalen 23. februar 2015. Besøkt 22. februar 2015. 
  6. ^ Korslund., Kjetil: «Lite nasjonalt sinnelag», nytid.no. Besøkt 23. februar 2015 Arkivert 23. februar 2015 hos Wayback Machine.
  7. ^ Jan E. Hansen og André Savik (1980). Med ordet i sin makt, 13 essays om riksmålsforfatternes kamp for sproget. Dreyer. s. 119. «Uforment han turde skrige;/ han var Hersker i sit Rige./ – Ak, men saa kom Fremmedaaget/ og forplumred Urskogs-Sproget. / Firehundredaarig Natten /ruged over Abekatten; (Sitat fra originalteksten 

LitteraturRediger

  • Esben Albrectsen, Øystein Rian, Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk, Danmark-Norge – 1380-1814 (4 bind), Universitetsforlaget, Akademisk Forlag, 1997-1998. ISBN 87-500-3517-7.
  • Jørgen P. Barfod: "Danmark-Norges handelsflåde 1650-1700"; Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg: Søhistoriske Skrifter VI; 1967
  • Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Frugtbar Herlighed; Kiøbenhavn 1656 (Reprografisk genudgivet og forlagt af Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie, København 1971). ISBN 87-7500-700-2
  • Rolf Fladby: Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660; Universitetsforlaget, Tromsø – Oslo – Bergen 1978; ISBN 82-00-01792-3
  • Ole Feldbæk: "Den lange fred" (Bind 9 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-11-4
  • Edvard Holm: Danmark-Norges Historie fra den store nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse (1891-1912)
  • Hans Chr. Johansen: "København-Norge en handels- og skibsfartsakse i slutningen af 1700-tallet" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 295-303)
  • Anders Monrad Møller: Fra galeoth til galease. Studier i de kongerigske provinsers søfart i det 18. århundrede. Fiskeri- og Søfartsmuseet – Saltvandsakvariet i Esbjerg 1981; ISBN 87-87453-48-7
  • Albert Olsen: Danmark-Norge i Det 18. Aarhundrede; Nyt Nordisk Forlag, København 1936
  • Øystein Rian: "Norsk utenrikshandel i krigenes Europa i 1600-årene" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 117-126)
  • Benito Scocozza: "Ved afgrundens rand" (Bind 8 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-10-6
  • Mette Skougaard, Norgesbilleder – dansk-norske forbindelser 1700-1905, Gad, 2004. ISBN 87-12-04117-3.
  • Bjørn Sogner: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, Del 2: De anlagte steder på 1600-1700-tallet; Universitetsforlaget 1977; ISBN 82-00-01664-1
  • Uffe Østergård: Europa. Identitet og identitetspolitik, 1998.

Eksterne lenkerRediger