Norgesparagrafen

Norgesparagrafen er det tredje avsnittet i håndfestningen som kong Christian III utstedte 30. oktober 1536. Den innebar først og fremst at det norske kongeriket skulle innlemmes under den danske krone, på lik linje med de (øvrige) danske landsdelene. I praksis betydde dette at det norske riksrådet opphørte å eksistere, og at lensforvaltningen i stor grad lå i danske lensherrer og klienter sine hender. Norge ble dermed et lydrike under Danmark. Riksstatusen og graden av selvstendighet har imidlertid blitt framstilt på ulike måter av historikergenerasjonene siden Oldenborgstaten ble et tema for historieforskning i kjølvannet av 1814.

Christian III av Danmark og Norge.

I forkortet og moderne språkdrakt lyder håndfestningens tredje paragraf:

Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, slik som de andre lands­del­ene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.

Bakgrunn

Norgesparagrafen var resultatet av en lang prosess som foregikk i tiden forut for Christian IIIs seirende utgang av grevefeiden (1534-36). Flere av de viktigste norske slotslenene hadde i generasjonen før Christian III blitt overtatt av et dansk klientell, og det foregikk maktkamper helt fra 1520-tallet. Det danske riksrådet framsto som langt mer samlet enn det norske, og det deltok aktivt i styret av Norge fra denne perioden av. Det norske riksrådet var fragmentert og oppsplittet, selv om dets leder Olav Engelbrektsson ledet en bevegelse imot den danske overtakelsen.

Høygeistligheten hadde dominert det norske riksrådet, og Olav Engelsbrektsson var ikke noe unntak. Han var katolsk erkebiskop og hadde støttespillere i området rundt Trondheim. Alle menn av betydningsfull rang sør for Dovre hadde derimot hyllet Christian III som norsk konge høsten 1536, og til og med Olav Engelsbrektsson selv hevdet at han også ville hylle Christian III, dersom de kunne komme til en form for enighet. Olav Engelsbrektsson hadde imidlertid mektige støttespillere i huset Habsburg, og nektet å gi slipp på idéen om et uavhengig Norge, da han regnet med militær bistand fra habsburgerne. Han hadde nemlig i 1529 kontaktet den tidligere avsatte Christian II (fetter av Christian III), som på denne tiden levde i eksil i Nederlandene. Christian II selv var protestant, men hans kone var søster av keiser Karl V av Det hellige tysk-romerske riket, som i likhet med Olav kjempet for den katolske kristenheten. Christian II stilte seg derfor på Karl V og Olavs side i maktkampen. I 1531 ankom Christian II Norge med nærmere 7 000 mann disponert av Karl V, men kraftige stormer i Skagerrak gjorde innseilingen kaotisk, og til tross for at Christian II og hans følge etter hvert klarte å samle seg i Oslo, oppnådde han kun støtte i deler av det geistlige sjiktet, og vant ingen militær seier.

I 1535 ble Christian IIs datter Dorothea giftet bort til pfalzgreve Fredrik II på Karl V sin oppfordring. Like etter sendte så pfalzgreve Fredrik II en støtteerklæring til Olav der han lovet militær støtte fra både ham selv og keiser Karl V. Olav sendte sine støttespillere nedover Østlandet for å lese opp støtteerklæringa for folket, men med heller labert hell. Bøndene i Norge hadde ingen militær funksjon, i motsetning til i Sverige, og få bønder sluttet seg til opprørsbevegelsen Olav prøvde å starte opp. Christian III var fullstendig klar over Olavs forbindelser til habsburgerne, men sommeren 1536 vedtok keiser Karl V at forsvaret av de spanskkontrollerte Nederlandene var viktigere enn militære offensiver utenfor habsburgske områder. Dette gikk heller ikke Christian III hus forbi. Pfalzgreve Fredrik II sendte likevel to skip fra de habsburgske Nederlandene til Norge vinteren 1537, men dette inntraff samtidig som Christian III sendte sine soldater nordover for å annektere Norge, og Fredriks to skip kom derfor ikke til noen nytte.

Overtakelsen 1536-37

Selve statskupprosessen gikk forholdsvis rolig for seg, og den danske øvrigheten sikret seg raskt kontrollen over de slottslen som ikke allerede var i deres besittelse. Allerede høsten 1536 ble Akershus festning tatt av Peder Hanssøn. Oslo var ikke noe imponerende skue i 1536. Festningen var ennå preget etter brannen i 1527, mye var lagt i ruiner og lite hadde blitt gjort for å bygge det opp igjen. Selve bosetningen lå på andre sida av Bjørvika. Bispeborgen sto der fra den gamle storhetstiden, men byen besto hovedsakelig av et titalls gårder. Peder dro videre nordover til Hamar for å proklamere den danske kongens myndighet overfor den delen av geistligheten som ennå ikke hadde anerkjent den danske kronen. Biskopene i Hamar ble arrestert og døde siden i fangenskap, for øvrig i selskap med Stavangers biskoper.

Foruten de store skogene, var det et fredelig bygdesamfunn som møtte Peder og landsknektene i følget hans. En bygd kunne bestå av alt fra noen titalls gårder til godt over 100. Bygdene var gjerne samlet i større eller mindre grupper – 10-12 bygder på det meste. Utover dette fantes det skogsskiller bygdegruppene mellom, og enkelte isolerte bygdesamfunn godt utenfor selv fogdens allfarvei.

I landets største by Bergen satt allerede Christian IIIs lensherre Eske Bille. Han mottok høsten 1536 to skip med omkring 200 soldater under ledelse av Jens Split. Fredelige bønder levde også her, og det var ikke stort annet som møtte dem da de seint på vinteren 1537 seilte nordover for å endelig legge Trondheim under den danske kronen. I februar-mars ble Møre og Romsdal plyndret av landsknekter i det danske følget. Eske Bille hadde tidligere argumentert for en forsonlig politikk overfor Olav Engelbrektsson, mens lensherren i Båhuslen, Claus Bille, ønska å sette hardt mot hardt. Sistnevntes syn skulle også vise seg å være Christian III politiske linje. 1. april rømte Olav landet. Han forlot Trondheim og ankom Nederlandene en måned seinere. Mai 1537 inngikk Christian III og keiser Karl V sin nederlandske regjering en avtale om våpenhvile for tre år framover. Den 7. februar 1538 døde Olav i Lier i dagens Belgia.

De danske soldatene møtte minimalt med motstand da de seilte inn Trondheimsfjorden i slutten av april 1537. Bønder og fiskere langs kysten gjorde i hvert fall ingen motstand. De eneste som satte seg til motverge var noen av Olavs menn som hadde blitt igjen på Steinviksholm. De ga imidlertid opp borgen i midten av mai.

Den norske befolkningens passivitet overfor de danske soldatene tjente dem godt, da Christian IIIs rolle ikke var en aggressiv erobrer, men snarere heller en forsvarer av sin arverett til det norske riket. Innen midtsommeren 1537 hadde kongens menn tatt herredømme over hele Norge.

Originalteksten

Och efftherthij att Norgis riige nw saa forringget er bode aff magtt och formwæ, och Norgis riigis jndbiggere jcke aldene formwæ att vnderholde thennom ænn herre och konnyng, och samme riige er dog forbundet att bliffue hoes Danmarcks krone till ewiig tiidt, och fleste parthenn aff Norgis riigis raadt, besönnerligenn erchebiscop Oluff, som nw er thet störste hoffuett ther vdj riiget, nw vdj ænn kortte tiidtt er twendne gange mett meste partenn aff Norgis riigis raadt falldne frann Danmarcks riige emodt theres egene forplictellsze, tha haffue vij therefore loffuett och tilsagdt Danmarcks riigis raadt och aadell, att thersom gudt aldmegtiste thet saa forsiett haffuer, att vij samme Norgis riige eller nogre the ledmode, slotte, lande eller sysszell, som ther tiill hörer, kunde bekrefftige eller bekomme vnder vortt hörszom, tha skall thet heer effther weere och bliffwe vnder Danmarcks krone, liige som eth aff the andre lande, Jutland, Fyenn, Sielandt eller Skonæ eere, och her effther jcke weere eller hede jngtet koninge riige for seg, menn eth ledemodt aff Danmarcks riige och vnder Danmarcks krone till ewiige tiidt; dog hues feigde ther aff kan komme, schulle Dan. riigis raadt och jndbiggere wære plictuge mett oss troligenn att hielppe vddraghe.

Originaltekst.

Og efterdi at Norges rige nu saa forringet er baade af magt og formue, og Norges riges indbyggere ikke alene formue at underholde dennom en herre og konning, og samme rige er dog forbundet at blive hos Danmarks krone til evig tid, og flesteparten af Norges riges raad, besønnerligen erkebiskop Oluff, som nu er det største hoved der udi riget, nu udi en kort tid er tvenne gange med mesteparten af Norges riges raad faldne fraa Danmarks rige imod deres egne forpliktelse, da have vi derfore lovet og tilsagt Danmarks riges raad og adel, at dersom gud almegtigste det saa forsett haver at vi samme Norges rige eller nogre de ledmode, slotte, lande eller syssel som dertil hører, kunde bekreftige eller bekomme under vort hørsom, da skal det herefter vere og blive under Danmarks krone, ligesom et af de andre lande, Jylland, Fyn, Sjeland eller Skaane ere og herefter ikke vere eller hede intet koningerige for seg, men et ledemod af Danmarks rige og under Danmarks krone til evig tid. Dog hvad feide deraf kan komme,

skulle Danmarks riges raad og indbyggere være pliktige med oss troligen at hjelpe uddrage.

Modernisert ortografi; formuleringene er arkaiske.

Litteratur

• Ersland, Geir Atle; Hilde, Sandvik (1999). Norsk historie 1300-1625. Oslo: Samlaget. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Fladby, Rolf (1987). Knut Mykland, red. Gjenreisning 1536-1648. Oslo: J.W. Cappelens Forlag. 
• Rian, Øystein (1997). Den aristokratiske fyrstestaten 1536-1648. Oslo: Universitetsforlaget.