Trondheimsfjorden
Trondheimsfjorden er Norges tredje lengste fjord med sine 126 km fra Agdenes i Orkland kommune til Hjelbotn i Steinkjer kommune. Fjorden ligger i Midt-Norge og strekker seg fra Ørland, sørøstover mot Trondheim, og derfra mot nordøst til Steinkjer. Det dypeste punktet er på 617 meter ved Agdenes.
| Trondheimsfjorden | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Land |  Norge | ||||
 Trondheimsfjorden 63°30′00″N 10°28′00″Ø | |||||
Innløpet ved Ørland-Agdenes er rundt 4 km bredt, men den vider seg ut innover og er ved Flakk-Rørvik 6,5 km og mellom Lade-Seter (Leksvik) 12,7 km.
Fjorden var lenge den viktigste ferdselsåren i regionen, noe som gjenspeilet seg i den tidligere kommuneinndelingen. Deler av tidligere Agdenes kommune var lenge knyttet til hver sin av i alt tre kommuner på nordsiden av fjorden: Den opprinnelige Agdenes med Ørland; Lensvik med Rissa; og Ingdalen med Stadsbygd.
Bru og ferjeRediger
Man kan krysse fjorden
- med Fergesambandet Brekstad–Valset (fylkesvei 710) ytterst i fjorden
- med Fergesambandet Flakk–Rørvik (fylkesvei 715) ved Trondheim
- over Skarnsundbrua mellom Inderøy og Mosvik (fylkesvei 755)
- over Beitstadsundbrua i Steinkjer (fylkesvei 17)
Det går også ferje fra Levanger til Ytterøy i Levanger kommune.
Hurtigbåtforbindelser i fjorden:
- Trondheim-Vanvikan
- Kystekspressen Trondheim-Brekstad, med stopp i Hasselvika i Indre Fosen, Lensvik i Agdenes og videre til Hitra og Kristiansund.
Rutetrafikk på TrondheimsfjordenRediger
I over hundre år var de indre delene av fjorden trafikkert av rutebåt. Den første ruten ble etablert i 1850, og den siste ble lagt ned i 1974, 118 år senere. Trondheimsfjorden har lunefulle vinder slik at regulær persontrafikk med rutebåt kom med dampbåtene. De var ikke som seilbåter så utsatte for vind og vær, og ga grunnlaget til hurtigere og regelmessige ruter innover fjorden
Den første dampbåten som ble satt i rute på indre Trondheimsfjord var hjuldamperen «Nidelven», som var hjemmehørende i Trondheim. Den gjorde sin først tur 26. november 1850. Men trafikkgrunnlaget var for lite, og ruten ble lagt ned og skipet solgt allerede i 1853.
Den 1. mai 1855 ble imidlertid Indherreds Dampskibsselskab etablert med sete i Levanger. Også de satset på hjuldamper, «Indherred», som ble sjøsatt 7. februar 1856. Skipet gikk opprinnelig i rute mellom Trondheim og Inderøy, senere forlenget til Steinkjer. «Indherred» var nærmest enerådende på rutetrafikken i den indre delen av Trondheimsfjorden frem til 1865. Da ble Stenkjær Dampskibsselskab etablert og ruteskipet «Kong Oscar» satt i rute mellom Trondheim og Steinkjer. Utover 1870-tallet økte trafikkgrunnlaget betraktelig og flere privateide båter trafikkerte fjorden. Noen av disse var «Nea», «Levanger» og «Arne».
De trauste sliterne i rutetrafikken i var «Kong Oscar» og «Stenkjær», og hold det gående på fjorden i mer enn en mannsalder. Mot slutten av 1920-tallet satte Indherredsinn et nytt og større skip, det fikk nok en gang navnet «Innherred», og hadde plass til hele 245 passasjerer. Det gikk i rute på fjorden fra 1929 og helt frem til 1956. Etter at «Innherred» gikk ut av rute ble «Bjørnør» innleid for å besørge passasjertrafikken, men allerede i 1958 ble godsbåten «Aalfjord» ombygd til passasjerbåt, og besørget passasjertrafikken inntil 1968.
Den siste båten som gikk i rute mellom Trondheim og Steinkjer var motorskipet «Steinkjer». Båten ble innkjøpt av Indherreds i 1968, og ble satt i rute i desember samme år. Men den 12. september 1974 gikk «Steinkjer» den siste turen i passasjer- og godsfart mellom Trondheim og Steinkjer. Etter 118 år var det slutt på rutetrafikk i indre Trondheimsfjord.[1]
DyrelivRediger
Begge de to vanlige selartene langs norskekysten, steinkobbe og havert, forekommer i Trondheimsfjorden. Enkelte vintre vandrer den arktiske grønlandsselen inn i fjorden, og den kan da sees liggende på elveisen i munningene til Gaula og Nidelva. Den vanligste hvalarten er nise, som vanligvis sees i småflokker på 4–7 individer. Av og til kommer store flokker med grindhval inn i fjorden.[2] Spekkhoggere er også en sjelden gang gjester i fjorden.[3][4][5]
NaturvernRediger
Tauterryggen, som er ei grunne som går over fjorden på tvers mellom Leksvik og Frosta, er et grunnvannsområde - og det grunneste kjente området med kaldtvannskoraller i verden. På grunn av sin uberørte status ble Tauterryggen i juni 2013, sammen med Framvaren og Saltstraumen, vernet som marint verneområde i Norge - de første i sitt slag. I marine verneområder er det forbudt med trålfiske og oljeboring.[6]
Side- og delfjorderRediger
Rekkefølgen er fra kysten og innover.
- Innløp
- Ytre Trondheimsfjord
- Stjørnfjorden
- Hasselvika
- Sundsbukta
- Korsfjorden
- Flakkfjorden
- Strindfjorden
- Nordviksundet
- Levangerbukta
- Eidsbotn
- Hyllbukta
- Børgin (Borgenfjorden)
- Skarnsundet
- Beitstadfjorden
ReferanserRediger
- ^ «Rutebåtene som gikk». Fosna-Folket. 16. januar 2006. Arkivert fra originalen 22. august 2016. Besøkt 17. august 2016.
- ^ P.G. Thingstad (2007). Kunnskapsstatus for «viktige» dyrearter i Trondheim kommune, vurdering av trusler og forslag til tiltak. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet: Vitenskapsmuseet: Zoologisk notat 2007-6. ISBN 978-82-7126-780-3. ISSN 1504-503X.
- ^ «Helge fikk nærkontakt med grindhvalene». adressa.no. 23. mai 2017. Besøkt 19. september 2017.
- ^ «Se hva som dukket opp i Trondheimsfjorden». adressa.no. 10. mars 2014. Besøkt 19. september 2017.
- ^ «– Over hundre hvaler i fjorden». NRK. 8. april 2010. Besøkt 19. september 2017.
- ^ Ole Magnus Rapp, De første nasjonalparkene på havets bunn, i Aftenposten 22. juni 2013, side 12-13.