Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. Betegnelsene marionettstat, og marionettregjering, er også en del brukt. Ordet brukes bare hvis landet er under trussel av militær maktbruk.

Frankrike (i mørk grønnfarge) og dets lydstater (i lys grønnfarge) i 1812

Av historiske lydriker, er Manchukuo et av de mest kjente. Det var under japansk kontroll, men var offisielt selvstendig. Sverige prøvde også å gjøre Norge til et lydrike i 1904 (lydrikepunktene) slik Norge hadde vært under Danmark fra 1537 til 1814, da det ble klart at unionen ville gå i oppløsning. I nyere tid fantes det små lydriker i Sør-Afrika som man kalte bantustaner.

Mange av landene i østblokken under den kalde krigen ble også oppfattet som sovjetiske lydriker. Land som Polen, DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia var offisielt selvstendige og bare «alliert» med Sovjetunionen, men samtidig hadde Sovjetunionen utplassert store militærstyrker i landene, slik at landene i realiteten var okkupert.

1900-tallet var Østerrike-Ungarn i praksis et lydrike under Tyskland fra 1916,[1] mens Frankrikes Vichy-regime er et spesielt kjent lydrike under andre verdenskrig, samt Slovakia, Böhmen-Mähren og Kroatia, alle under Tyskland. Vest-Sahara er et moderne lydrike i dagens samfunn med administrasjon fra Marokko.

Sverige var under andre verdenskrig i realiteten et lydrike under Nazi-Tyskland. Sverige tillot Tyskland å bruke den svenske jernbanen til å transportere soldater, våpen av materiell både til Nord-Norge under slaget om Narvik og til Østfronten. Svensk presse etterfulgte i stor grad Nazi-Tysklands oppfordring til å skrive fordelaktig om Adolf Hitler og Nazi-Tyskland[2].

Referanser rediger

  1. ^ Förster, s. 114–116, The Cambridge History of The First World War, bind II
  2. ^ Veum (2016). Det svenske sviket - 1940-1945. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-1850-9. 

Eksterne lenker rediger