Bergenstraktaten
Bergenstraktaten (Bergens recess) eller Unionsavtalen av 1450 ble inngått mellom norske og danske rådsherrer i Bergen i 29. august 1450. Det var allerede 13. mai samme år inngått en unionsavtale mellom Danmark og Sverige, Halmstadtraktaten, som det var forutsetningen at Norge skulle tiltre. Dette skjedde ikke, sannsynligvis pga. svenskenes uvillighet til å oppfylle sin del av avtalen, og det ble således en egen avtale mellom Norge og Danmark. Kolbjørn Gerst, Olav Nilsson og biskop Torleiv Olavsson var noen av de norske riksrådene som var med på å inngå avtalen.
Avtalen var på mange vis en videreføring av Kalmarunionen inngått i 1397, mellom Norge, Danmark og Sverige, mens Norge og Danmark hadde vært i personalunion med felles overhode siden 1380. Bergenstraktaten tilsa at Norge og Danmark skulle høre sammen til evig tid. Valg av konge skulle gjøres i fellesskap, og den første valgte konge var Christian I fra 1450. Videre skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, så Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. Det forhindret likevel ikke at Christian pantsatte Orknøyene og Shetland som betaling av medgift da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland, mot det norske riksrådets vilje.
Senere, i forbindelse med reformasjonen i 1537 opphørte det norske riksrådet sitt virke, og Norge ble et lydrike under den danske trone, mens siste rest av selvstendighet opphørte i 1660 med innføringen av enevelde.
Dette vedvarte til Frederik VI ved Kielfreden måtte gi avkall på riket etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble da avstått til arvefienden Sverige.
Det kan følgelig diskuteres om Danmark og Norge var i union fra 1380 til 1814, dvs. 434 år, fra 1450 til 1814, dvs. i 364 år, 1450 til 1660, dvs. 210 år, eller 1537 til 1814, dvs. 277 år.