Freden i Knærød
Freden i Knærød (svensk Knäred) markerte avslutningen på Kalmarkrigen. Fredsforhandlingene mellom Sverige og Danmark-Norge kom i stand på engelsk initiativ og de to parters representanter møttes den 29. november 1612 på en grensebro i nærheten av Knærød i det som den gang var dansk Halland.
Vilkår rediger
Ved fredsavtalen ble freden i Stettin 1570 bekreftet. I tillegg ble det avtalt at:
Sverige skulle:
- gi tilbake Jemtland og Herjedalen,
- si fra seg kravene på Soneburg slott (estisk: Maasi ordulinnus) på Øsel.
Danmark-Norge skulle:
- gi tilbake Borgholm, Kalmar og Øland.
- beholde Elfsborg med Nye og Gamle Lödöse samt Göteborg, dessuten Ale, Askims, Bollebygds, Flundre, Hisings, Säfvedals og Vätle herreder med alle innkomster og avgifter som pant for en krigsskadeerstatning på 1 million riksdaler, som skulle betales innen 6 år (hvilket den svenske kongen klarte[1]). Det ble videre slått fast at den dansk-norske kongen hadde rett til overhøyhet og skatt over sjøsamene ved Vesterhavet, mellom Titisfjord (Tysfjorden) og Varangerfjorden.
Begge land skulle ha rett til å anvende de tre kroner som våpen, dog uten å kunne gjøre krav på landområder tilhørende motparten. Alle undersåtter skulle få handle fritt med hverandre over grensene, og Sverige skulle ikke betale til Øresundstollen.
Underskriving rediger
Allerede den 20. januar 1613 kunne fredsavtalen undertegnes. Freden ble garantert av kong Jakob av England og Skottland. Det danske brevet er datert i Knærød, det svenske i Ulfsbäck cirka 10 km fra grensen.