Wikipedia

Orknøyene

øygruppe, skotsk region
Orknøyene
Orkney Islands
Arcaibh
Orknøyene

Orknøyenes flagg

Orknøyene i mørkeblått
Geografi
Areal:
- Totalt
- % vann
990 km²
? %
Adm. senter Kirkwall
ISO 3166-2-kode: GB-ORK
ONS-kode: 00RA
Demografi
Befolkning:
- Totalt ( 2010)
- Tetthet
20 100
19 / km²

Orknøyene[a] er en øygruppe nord for Skottland. Den er en av Skottlands regioner, et stattholderskap og styres av det lokale regionsrådet Orkney Islands Council. Gruppen av omkring 200 små øyer starter 16 km nord for Caithness. Den største øya kalles The Mainland (vanligvis betyr dette fastlandet, men her er hovedlandet en mer passende oversettelse).

Administrasjonssenteret er Kirkwall, som ligger på Mainland. Byen har omkring 7 000 innbyggere, mens den eneste andre byen, Stromness, har omkring 2 000 innbyggere (2004). Med totalt drøye 19 000 innbyggere har Orknøyene det laveste befolkningstallet av de 32 skotske regionene.

Etymologi

rediger

Navnet på øygruppen har røtter tilbake til oldtidens geograf Klaudios Ptolemaios (født 90 e.Kr, død 168 e.Kr) som kalte øyene for Orcades. Det gamle gæliske navnet på øygruppen var Insi Orc, som betyr «øya til Orcene». Orc betyr ung gris eller villsvin[trenger referanse]. Da de norske vikingene kom til øya tolket de Orc som Orkn, som var et gammelt norrønt ord for sel eller kobbe. Ordet ey betyr øy, slik at navnet ble Orkneyjar, i dag forkortet til Orkney på engelsk. Av Vincens Lunges etterlatte papirer fremgår det at man på den tid oppfattet navnet Orknøyene som Ørkenøerne, altså «Ørken-øyene».[1]

Historie

rediger

Førhistorisk tid

rediger
 
Utgravning av fortidsminnet Skara Brae
 
Steinsetningen Ring of Brodgar på Mainland, Orknøyene

Det finnes spor etter menneskelig aktivitet på Orknøyene tilbake til år 3100 f.Kr. Det viktigste funnet er den førhistoriske bosetningen Skara Brae, som etter en kraftig storm i 1850 kom frem i dagen etter å ha vært begravd under sanddynene i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland. I 1924 kom flere rester av steinhus for dagen etter tilsvarende uvær. Arkeologiske utgravninger ble foretatt mellom 1928 og 1930 av Vere Gordon Childe. Skara Brae ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999 og er en av Skottlands fire verdensarvoppføringer.

Ring of Brodgar (også Brogar) er en førhistorisk steinsetning. Den ligger også på øya Mainland. Steinsirkelen ligger på et eid mellom innsjøene Stenness og Harray. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av arkeologer og er ikke datert. Noen antar at den kan være reist rundt år 2500 f.Kr., mange år før Stonehenge og andre førhistoriske monumenter på De britiske øyer og i Europa ellers.

Piktere og romere

rediger

De tidligste innbyggerne var piktere, og det finnes rester etter flere av deres underjordiske hus, weems, gravhauger, runde tårn (brochs), steinsirkler og obelisker. Blant bevarte gjenstander finnes møllesteiner, beinkammer og enkel keramikk.

Romerne var kjent med Orknøyene og seilte antagelig rundt øygruppen. De ga øyene navnet Orcades. Det er gjort funn som viser at de handlet med innbyggerne, direkte eller indirekte, men de gjorde ikke noe forsøk på å okkupere øyene.

I henhold til Arthurlegenden kom kong Lot, sir Gareth, sir Gaheris, sir Gawaine og sir Agravain fra Orknøyene.

Det er sannsynlig at skotter fra Dalriada etablerte seg på øyene på begynnelsen av det 6. århundre. Deres tid der var kort, og pikterne etablerte seg på nytt. Keltiske misjonærer kom til øyene omkring 565 og hadde en viss suksess med misjonen, noe gravinnskrifter viser.

Orknøyene blir norske

rediger
 
Harald Hårfagre annekterte Orknøyene i 875

Orknøyene og Shetland ble befolket av norske landnåmsmenn mot slutten av 700-tallet og første halvdel av 800-tallet. På den tiden var det vestlige av Norge i ferd med å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Nordmennene som ankom Orknøyene, fortrengte den opprinnelige lokalbefolkningen, pikterne, og norrønt ble talespråket på øyene.

Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike, var det mange av hans motstandere som rømte landet, og noen av dem slo seg ned på Orknøyene. Herfra drev de plyndringsøkter mot Skottland og Norge. Dette resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte, og rundt år 875 tok Harald og hans menn kontroll over øyene og la både Orknøyene og Shetland inn under den norske kongens skattland. Begge øygruppene ble så gjort til et jarledømme under Ragnvald Mørejarl. Harald ga Orknøyene og Shetland (den gang kjent som Hjaltland) til Ragnvald Mørejarl som erstatning for at hans frillesønn Ivar hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige. Han klarte ikke holde øyene, men den yngre broren Torf-Einar fikk etterhvert kontrollen og etablerte jarledømmet, som også omfattet Shetlandsøyene (tilsammen Nordøyene), og dynastiet som ble ved makten, nesten uavbrutt fram til utpå 1400-tallet.

Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen Eirik Blodøks, men da hans halvbror Håkon den gode kom tilbake til Norge fra England, forsvant oppslutningen om Eirik Blodøks og han flyktet landet. Han fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av Kong Adalstein, og bosatte seg i York (Jorvik), men ble i 941 fordrevet av Kong Adalsteins bror Edmund på grunn av sine plyndingstokter til blant annet Irland og Bretagne. Eirik Blodøks flyktet til Orknøyene og bodde der til han ble drept i slaget ved Stainmoor, Skottland, i 954. Hans enke, Gunhild Ossursdotter, og hans sønner gikk under tilnavnet Eirikssønnene. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge fra sin base på Orknøyene. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget i slaget ved Fitjar ca. år 959, hvor kong Håkons hær seiret, men kongen selv fikk banesår. På sitt dødsleie erklærte Kong Håkon at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

 
Olav Tryggvason kristnet Orknøyene. Maleriet Olav Tryggvason kåres til Norges konge fra 1860 av Peter Nicolai Arbo

Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason i 995, da han kom innom Orknøyene på vei fra Irland. Kong Olav sendte bud på Sigurd jarl og beordret jarlen til å la seg døpe i den kristne tro. Sigurd jarl var motvillig, men ga etter da Kong Olav truet med å drepe hans sønn Hvelp. Øyene fikk en egen biskop på begynnelsen av 1000-tallet. Fra 1153 ble bispedømmet for Orknøyene, Kirkjuvåg bispedømme, underlagt den nyopprettede kirkeprovinsen med metropolitansete i Nidaros (dagens Trondheim). Kirkjuvåg bispedømme var underlagt Nidaros frem til 1472.

Torfinn jarl (død 1064) utvidet Orknøyjarleriket til også å omfatte Hebridene, foruten Caithness (Katanes) og andre, store deler av Skottlands fastland. Orknøyjarlen ble etter denne utvidelsen en jarl både hos den skotske og norske kongen. Torfinn var svigersønn av Finn Arnesson, og gjennom dennes hustru i slekt med Olav den hellige og Harald Hardråde. Kong Magnus Barfot avsatte jarlene og innsatte sin egen sønn Sigurd Jorsalfare som jarl i 1098 i forbindelse med hans besøk på øyene.

 
St. Magnuskatedralen i Kirkwall

Noen år senere døde Magnus Barfot, og hans sønn Sigurd Jorsalfare reiste hjem til Norge og delte kongeriket med sine to andre brødre, Øystein og Olav Magnusson (også omtalt som Magnussønnene). Jarlene overtok på ny styringen av jarldømmet. Ragnvald Orknøyjarl ble utnevnt av Sigurd Jorsalfare til jarl over halve Orknøyene i 1129. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen Magnus Orknøyjarl som hadde lidd martyrdøden i 1115. Katedralen i Kirkjuvåg, som Kirkwall het på tiden, var den største domkirken i erkebispedømmet etter Nidarosdomen.

Økt skotsk interesse for de norske øyene

rediger
 
Etter å ha forsvart Hebridene, dør Håkon IV Håkonsson i Kirkwall samme år

Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da faren døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson.

Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet, og var dermed vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak kravet utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger, med den store hæren i ryggen som pressmiddel.

Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige i å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende, og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerte han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær, og han døde av feber der den 17. desember 1263. Hans død forpurret videre norsk ekspansjon i Skottland.

 
Magnus Lagabøte avstår Hebridene og Man mot at Skottland anerkjenner den norske suvereniteten over Orknøyene og Shetland

Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besettelsene. Han avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4 000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland, var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Kirkestriden

rediger

I middelalderen hadde erkebiskopen av Hamburg og erkebiskopen av York en strid med de norske biskopene om den kirkelige jurisdiksjonen på øyene. Den første norske biskopen var William den gamle, som ble bispeviet i 1102. Bispesetet hadde blitt opprettet i 1055. De fortsatte den norske tradisjonen fram til 1558, og deretter hadde øyene en anglikansk biskop til 1580. I 1606 ble det igjen innsatt en biskop, og fra 1638 til 1660 var bispesetet igjen ubesatt. Det ble avskaffet først i 1697.

Pantsettelse av øyene til Skottland

rediger
 
Kong Christian I pantsatte øyene som betaling av medgift

I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av svartedauden, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Danskekongen Christian I var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland, ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som betaling av medgift. Ettersom pantet aldri ble løst ut, har øyene siden tilhørt Skottland.

I 1471 fikk William, jarl av Orknøyene, slottet og eiendommer i Ravenscraig i Fife, mens Orknøyene ble annektert av den skotske kronen den 20. februar 1472.

I 1564 ble Robert Stewart, sønn av Jakob V, sheriff av Orknøyene og Shetlandsøyene. I 1581 ble han jarl av Orknøyene, og ti år senere tok hans sønn over. Men i 1615 ble øyene igjen lagt direkte under kronen.

I 1650 ble Montroses ekspedisjon, som førte til hans fengsling og død, samlet på øyene. Under Protektoratet ble øyene besøkt av en avdeling av Cromwells styrker, som innførte nye jordbruks- og industrimetoder.

I 1707 ble øyene gitt til jarlen av Morton som sikkerhet for et lån. De kunne løses ut mot 30 000 pund, samt en årlig rente på 500 pund. Jarlen solgte sine eiendommer til Lawrence Dundas i 1766.

Selv om norsk lov etter en tid ble erstattet med skotsk, mistet ikke innbyggerne opparbeidete rettigheter til sine egne eiendommer. Som et resultat av dette er fortsatt mange eiendommer omfattet av odelsrett som var fullstendig ukjent på det skotske fastlandet.

Royal Navy

rediger

Under første og andre verdenskrig hadde Royal Navy en stor flåtebase ved Scapa Flow. Den ble nedlagt i 1956.

Tysk senking av egen flåte etter første verdenskrig

rediger
 
SMS «Seydlitz» og 50 andre skip ble senket i Scapa Flow av tyskerne selv

Royal Navy (The Grand Fleet) hadde base i Scapa Flow fra 1914. Herfra seilte flåten til Jyllandsslaget i 1916.

Som følge av det tyske nederlaget i første verdenskrig ble den tyske keiserlige flåte holdt tilbake i Scapa Flow i påvente av utfallet av fredsforhandlingene i Versailles. Skipene kom til Scapa Flow i november 1918 og ble en attraksjon for øybeboerne. 21. juni 1919 ga den tyske admiralen Ludwig von Reuter ordre om å senke alle skipene for å forhindre at skipene skulle komme på britiske hender som en del av fredsavtalen. 53 skip ble senket og ni sjømenn mistet livet, de siste omkomne i første verdenskrig. Av de 53 skipene var det 10 slagskip (ett ble kjørt på grunn og ikke senket), 5 slagkryssere, 4 kryssere (4 ble kjørt på grunn og ikke senket) og 34 torpedobåt jagere (12 ble kjørt på grunn og 4 forble flytende).

En del av de tyske skipene er hevet, men det ligger fortsatt mange skipsvrak der som et populært mål for sportsdykkere.

Andre verdenskrig

rediger
 
Det britiske slagskipet HMS «Royal Oak» som ble senket av en tysk ubåt en måned inn i andre verdenskrig

Marinebasen i Scapa Flow ble utsatt for både ubåt-angrep og luftangrep fra Luftwaffe. Før krigens start ble det gjort lite for å bygge forsvarsanlegg, ettersom man regnet med at det sterke tidevannet og vanskelige undervannsforhold var tilstrekkelige vern. En måned inn i andre verdenskrig, 14. oktober 1939, ble Royal Navys slagskip HMS «Royal Oak» torpedert og senket av den tyske undervannsbåten «U 47» i havnebassenget i Scapa Flow. 833 sjøfolk gikk ned med skipet. Som et resultat av dette bestemte britene seg for å bygge igjen ett av sundene inn til Scapa Flow. Disse barrierene er i dag kjent som Churchill Barriers, og på det meste var det 1700 menn som holdt på med byggingen, 1200 av disse var italienske krigsfanger. Krigsfangene protesterte mot å bli satt til slikt arbeid, og hevdet dette stred med Genèvekonvensjonen, som forbyr makter som holder krigsfanger, å bruke disse til krigsrelatert arbeid. Britene mente at barrieren ikke var krigsrelatert, men et tiltak for å bedre transporten mellom øyene, ved at man fikk vei mellom øyene og slapp å bruke båt. De italienske krigsfangene bygde et kapell like ved sjøkanten, Italian Chapel, som i dag er en turistattraksjon.

Geografi

rediger
 
Ward Hill er Orknøyenes høyeste fjell (481 meter)

Orknøyene er skilt fra det skotske fastlandet av sundet Pentland Firth, som er 11 km bredt mellom Brough Ness på øya South Ronaldsay og Duncansby Head, Caithness.

Orknøyene ligger mellom 58° 41' og 59° 24' nord, og 2° 22' og 3° 26' vest. Avstanden fra nordøst til sørvest er på 80 km og dekker et areal på 973 km². Øyene er lavtliggende og blottet for høytvoksende vegetasjon, med unntak av vestkysten på de større øyene som har klipper og bratte fjellvegger.

Øya med flest klipper og bratte fjellvegger er Hoy. Det er også her Orknøyenes høyeste fjell ligger, Ward Hill (481 meter over havet). De eneste av de andre øyene som har høyde av nevneverdig grad er Mainland, med Ward Hill (samme navn som fjellet på Hoy) på 268 meter, og Rousay med Wideford Hill.

De fleste øyene har innsjøer (skotsk: loch). Loch of Harray og Loch of Stenness på Mainland er de største.

Orknøyene har ikke trær, noe som hovedsakelig skyldes at øyene ligger utsatt til for kraftige vinder.

Øyene

rediger
 
Kart over Orknøyene
 
Fuglefjell ved Birsay, Mainland

Øyene på Orknøyene slutter som regel på ay som er norrønt for øy. Navnet har øyene enten fått fra hvordan de ser ut eller etter hvem som eide øya. Sanday har fått sitt navn fra store forekomster av sand, mens Graemsay henspiller til at øya var eid av Grim (Grimsøy).

Øyene deles gjerne inn etter deres plassering i forhold til Mainland. Øyene nord for Mainland kalles samlet Nordøyene mens de sør for Mainland kalles Sørøyene.

Nordøyene

rediger

Nordøyene er den største gruppen, og består av et stort antall øyer som er forbundet med Mainland med ferge. En del av dem kalles holms, holmer, og er svært små.

Sørøyene

rediger

Den sørlige gruppen ligger rundt Scapa Flow. To av dem, South Ronaldsay og Burray, er forbundet til Mainland med Churchillbarrierene.

Pentland Skerries er en øygruppe som ligger lenger sør, nærmere fastlandet, og som ikke tilhører Orknøyene.

Hellige personer fra Orknøyene

rediger
 
Statue av Magnus Orknøyjarl på Nidarosdomens vestfront

Magnus Orknøyjarl

rediger
For utfyllende artikkel, se Magnus Orknøyjarl

Den hellige Magnus Orknøyjarl (Magnus Erlendsson) (født ca. 1076, død 16. april 1115, Egilsay, Orknøyene) led martyrdøden og ble deretter helgenkåret. Han er den eneste norske helgen med pavelig anerkjennelse i tråd med den moderne helligkåringsprosessen. Utenfor Norden regnes han som en skotsk helgen. Magnus var sønnesønn av Torfinn jarl og Ingebjørg Finnsdatter. Magnus Orknøyjarl er vernehelgen for Orknøyene og for fiskere derfra.

Ragnvald Orknøyjarl

rediger
For utfyllende artikkel, se Ragnvald Orknøyjarl

Ragnvald Orknøyjarl (Ragnvald Kale Kollson) (født ca. 1100, død 20. august 1158) var nevø av Magnus Orknøyjarl. Moren var Gunhild, Magnus' søster, som ble giftet bort til Koll, en høvdingsønn fra Jæren. Ragnvald het opprinnelig Kale, men tok navnet Ragnvald etter Ragnvald Bruseson, Olav den helliges fostersønn fra Orknøyene.

Sigurd Jorsalfare utnevnte ham i 1129 til jarl over halve Orknøyene. Han skal ha utført dette oppdraget godt. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen som hadde lidd martyrdøden i 1115

Conran av Orknøyene

rediger
For utfyllende artikkel, se Conran av Orknøyene

Conran av Orknøyene var biskop på Orknøyene. Det finnes få kilder om hans eksistens. 14. februar er hans minnedag.

Verdensarv

rediger
 
Fortidsminnet Skara Brae på Mainland, Orknøyene

Fortidsminnene Skara Brae og Maeshowe ligger på Mainland, og er begge tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999.

Orknøyene ble kolonisert av vikingene. Tydelige spor fra denne tiden finnes på alle øyene, inkludert Brough of Birsay, i de aller fleste stedsnavn og i runeinskripsjoner ved Maeshowe og andre fortidsminner.

Økonomi

rediger

Det meste av landskapet brukes til jordbruk, og sammen med fiske er dette øyenes viktigste næringsveier. Orknøyene eksporterer kjøtt, ost, whisky, øl, fisk og sjømat.

Politikk

rediger

Orknøyene er den minste regionen i Skottland og styres av det lokale regionsrådet, Orkney Islands Council (OIC). OIC ble opprettet i 1974 og har i dag 1800 ansatte og er øygruppens største arbeidsgiver. OIC har 21 folkevalgte, 13 kommer fra Mainlands 13 valgdistrikter. De øvrige åtte kommer fra de øvrige øyene. Representantene (councillors) velges direkte av folket uten partitilhørighet.

Liam McArthur, fra Liberaldemokratene, representerer Orknøyene i det skotske parlamentet. Han etterfulgte Jim Wallace i 2007.

Alistair Morrison Carmichael fra Liberaldemokratene har fra 2001 representert Orknøyene og Shetland i det britiske parlamentet.

Klima

rediger
 
Lavt skydekke er vanlig på Orknøyene. Bilde fra øya Hoy

Klimaet er temperert og stabilt til å ligge så langt mot nord. Gjennomsnittstemperaturen for året er 8 °C, for vinteren 4 °C og for sommeren 12 °C. Vintermånedene er januar, februar og mars, hvor den siste er den kjøligste. Våren starter i april og sommeren i midten av juni. September anses som den beste måneden værmessig.

Gjennomsnittlig årlig nedbør varierer mellom 850 mm og 940 mm. Tåke forekommer på sommeren og tidlig høst.

Media

rediger

Orknøyene har to lokalaviser, Orkney Today og The Orcadian, begge kommer ut hver torsdag. I tillegg har den lokale radiostasjon Radio Orkney, som drives av BBC Radio Skottland, to daglige sendinger. I september 2005 ble øyenes første kommersielle radiolisens tildelt The Superstation Orkney Arkivert 19. mai 2011 hos Wayback Machine..

Flagg

rediger
 
Storbritannias flagg, Union Jack
 
Orknøyenes flagg fra 2007

Orknøyenes offisielle flagg er Union Jack. Ettersom øyene er en del av Skottland er Skottlands flagg også offisielt.

Orknøyenes uoffisielle flagg ble til på midten av 1990-tallet og blir lokalt omtalt som The Cross of St. Magnus (St. Magnuskorset). Det er oppkalt etter Orknøyenes helgen Magnus Orknøyjarl, selv om det ikke foreligger noen historiske forbindelser mellom helgenen og det røde korset på gul bakgrunn. Flagget er gult med et rødt kors, likt de øvrige nordiske flaggene og Kalmarunionens flagg. Fargene er hentet fra Skottlands kongeflagg og det norske riksvåpenet, som et uttrykk for at øyene har røtter fra begge rikene. Flagget har manglet offisiell status fordi Skottlands heraldiske myndighet, Lord Lyon, har ansett det som for likt Ulsters våpen og flagg. På denne bakgrunn ble det i februar-mars 2007 avholdt åpen avstemning om nytt flagg for Orknøyene. Blant de fem forslagene orknøyingene hadde å velge mellom vant et flagg likt Norges, men med gult i stedet for hvitt. Dette fikk 53 prosent av stemmene. Bare 200 personer deltok i avstemningen. Det nye flagget har fått offisiell godkjennelse, både av Lord Lyon og av Orkney Islands Council, den høyeste kommunale myndigheten på Orknøyene.

Språk

rediger

Det norrøne språket her ble kalt norn. Det overlevde, om enn i modifisert form, fram til det 18. århundre, da det ble fortrengt av innflyttere fra Skottland.

Transport

rediger
 
Fly fra Loganair på Fair Isle, en øy midtveis mellom Orknøyene og Shetland

Fly

rediger

Kirkwall lufthavn (IATA: KOI, ICAO: EGPA) i Kirkwall har flyforbindelse med Edinburgh og Glasgow som ligger 90 minutter flytur unna. Aberdeen og Inverness ligger henholdsvis 45 og 30 minutter unna. Alle destinasjonene blir utført av Loganair på oppdrag fra British Airways.

Ferge

rediger

Det går ferger til Orknøyene mellom følgende steder:

Tidslinje

rediger

Litteratur

rediger

Om øyene

rediger

Språket

rediger

Annet

rediger

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ engelsk: Orkney Islands, skotsk-gælisk: Arcaibh, latin: Orcades insulae

Referanser

rediger
  1. ^ Just Bing: Aarstads historie (s. 32), særtrykk av Bergens Historiske Forenings Skrifter, 1922

Eksterne lenker

rediger

Offisielle

rediger

Nyheter

rediger

Annet

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Orknøyene&oldid=24790442»