Slagkrysser

Slagkrysser er en type krigsskip utviklet på begynnelsen av det 20. århundre, først introdusert av Royal Navy. Konseptet var et krigsskip med bevæpning på linje med slagskip, men med lettere pansring for å oppnå større fart. Tanken var at slagkryssere skulle bruke større slagkraft og rekkevidde til å ødelegge fiendtlige kryssere og samtidig være raske nok til å unnslippe slagskipene. Slagkrysseren ble utviklet som en etterfølger for den eldre panserkrysseren, og utviklingen av den nye skipstypen hang sammen med utviklingen av dreadnought-slagskipet. De første slagkryssere, som begynte med HMS «Invincible», ble opprinnelig beskrevet som «dreadnought-kryssere» (dreadnought cruiser).

Den britiske slagkrysseren HMS «Invincible»

Slagkrysserne hadde samme type store kanoner som slagskipene, og de var generelt like store og like dyre som de samtidige slagskipene. Man hadde kuttet ned på pansringen i skroget og på antallet av kanoner, for å ha høyere hastighet, som ble oppnådd med kraftigere maskineri, en slankere skrogform og altså mindre vekt. De første slagkryssere hadde tynnere pansring enn de samtidige slagskipene, dermed var ikke slagkrysserne i stand til å motstå granater tilsvarende sin egen hovedbestykning. Sjømilitært sett var skipene «ubalansert», ettersom de kunne forårsake mer skade på andre enn hva de selv kunne absorbere.

Skillet mellom slagskipe og slagkrysseren ble aldri riktig fastslått. Utviklingen av den britiske slagkrysseren i Royal Navy ble styrt av admiral John «Jackie» Fisher, som betraktet den som en revolusjonerende ny type panserkrysser som kunne erstatte slagskipet. Slagskipet hadde i svært mange år vært Storbritannias «hovedskip», det viktigste våpenet til sjøs. Fishers idé gikk ut på å benytte slagkryssere til forsvar for imperiet, ledet av et verdensomspennende etterretningsnettverk, som skulle gjøre det mulig for Admiralitetet å plotte inn alle skipenes bevegelser, slik at slagkrysserne kunne oppsøke og ødelegge fiendtlige skip som truet sjøhandelen, og angripe større fiendtlige skip på lang avstand.

Dreadnought-slagkrysserne fortsatte å dominere sjøkrigen gjennom hele første verdenskrig, og slagkrysserne ble brukt i rollen som en hurtig og hardtslående utvidelse av slagskipsflåten. Slagkrysserne inngikk i flåtene i Storbritannia, Tyskland, Japan og Det ottomanske imperiet, og under krigen hadde disse deltatt i flere sjøslage mellom Storbritannia og Tyskland, blant annet Jyllandsslaget.

Ved krigens avslutning var det svært få forskjeller mellom designet for en slagkrysser og et hurtig slagskip (fast battleship). Storbritannia, Japan og USA hadde utarbeidet planer om nye slagkryssere etter den første verdenskrigens slutt, og disse skulle ha kraftige kanoner som slagskip, men med større hastighet i bytte mot mindre pansring. Flåtetraktaten i Washington, underskrevet av flåtemaktene i 1922, la begrensninger på byggingen av større krigsskip fra året 1922, men skilte ikke mellom slagskip og slagkryssere. Den nye generasjonen som var underveis, ble skrapet på grun av traktaten.

Fra 1930-årene var det bare Royal Navy som fortsatte å bruke betegnelsen «slagkrysser» som klassifisering av krigsskip. De hurtige og lette slagskip, som ble bygget av Tyskland og Frankrike i denne perioden («Scharnhorst-klassen», to skip: «Gneisenau» og Scharnhorst, og «Dunkerque-klassen»), ofte ble omtalt som slagkryssere. Disse skipene hadde lik god pansring som mange slagskip, men hadde ikke så kraftige kanoner som deres hovedbestykning.

Under den andre verdenskrig kom slagkrysserne i kamp på nytt. Det ble ikke påbegynt arbeid på nye skip, og produksjonen av slagskip ble redusert, ettersom ressursene istedenfor var brukt på produksjon av fly og hangarskip. Et mindre antall nyere skip blir ofte beskrevet som slagkryssere, deriblant den sovjetiske Kirov-klassen.

De første slagkryssere

Slagkrysseren var en markant utvikling av pansrede kryssere og slagskipene av annen klasse som hadde blitt bygget i 1890-årene, hovedsakelig på grunn av den britiske admiral Fisher. Omkring år 1900 var den moderne panserkrysseren et hurtig og sterkt krigsskip, som kunne true handelsruter over hele verden, og som også kunne samarbeide med en slagskipsflåte. Royal Navy, og spesielt Fisher, var bekymret over trusselen fra disse pansrede kryssere (spesielt de av den franske flåten) mot den verdensomfattende britiske handelen om det skulle bryte ut krig. Fisher kom på at hvis den britiske panserkrysseren skulle være hurtigere og ha kraftigere artilleri, vil man ha et effektivt svar på denne trusselen. Han var imidlertid også meget opptatt av HMS «Renown», som var klassifisert som «annenrangs slagskip», som var sjøsatt i 1895. Disse annenrangs slagskipene kunne ikke møte et førsterangs slagskip, og hadde blitt designet med høyere toppfart for å unnslippe disse. Slagskipene av annen klasse kunne derimot engasjere pansrede kryssere med sterk bestykning. Så tidlig som i 1901 hadde Fisher kommet med motstridende utsagn om hvordan han betraktet slagskipet eller krysseren som basis for den fremtidige utviklingen av krigsskip.

I tiden 1902-1904 gikk den britiske sjømilitære tankegangen inn for kraftig pansrede slagskip fremfor de hurtige skipene Fisher ønsket. Det var kommet planer om et skifte fra blandede kanonkalibre («store kanoner av blandet kaliber») i hovedbestykningen, som karakteriserte pre-dreadnought slagskip fra 1890-årene, til et design med ensartede store kanoner, det såkalte «all-big-gun» konseptet med svære kanoner med ett kanonkaliber. Det hadde kommet utkast av design på slagskip med utelukkende 305 mm eller 254 mm kanoner, og panserkrysser med utelukkende 234 mm kanoner.

Etter Fisher i sommeren 1904 var utnevnt til tittelen First Sea Lord, det vil si flåtesjef for Royal Navy, ble det besluttet å bruke 305 mm kanoner for den neste generasjon av slagskip, på grunn av overlegenhet på lange avstander. Kanonene for den neste generasjon panserkrysserne skulle imidlertid ble mer omstridt. Størrelsen og prisen på de neste panserkrysserne betydde at det vil være nyttig om disse kunne delta i slaglinjen sammen med slagskipene, og det mente 305 mm skyts som hovedbestykning. Den samme tankegangen fikk japanerne til å utruste deres nyeste kryssere av Tsukuba-klassen med fire 305 mm kanoner etter disse var bestilt i juni 1904. Det er også fullt mulig at Fisher presset på for at panserkrysseren skulle ha samme bevæpning som slagskipet, i troen om at krysserdesignet på lengre sikte skulle erstatte slagskipet. Beslutningen om å gi den neste generasjonen av panserkryssere en bestykning med utelukkende store kanoner var den avgjørende faktor i utviklingen av slagkrysseren. Om skipene var utrustet med 254 eller 234 mm kanoner, ville de bare ha vært bedre panserkryssere.

Gitt de radikale endringene i skipsbyggeriet som Fisher ønsket å innføre, ble det utnevnte en designkomite (Committe on Designs) i desember 1904 for å stakke ut retningslinjer for bygging av fremtidige krigsskip. Selv om komiteens oppgave var å undersøke og rapportere om kravene til fremtidens skip, var de viktige beslutninger allerede tatt av Fisher og hans stab. Utgangspunktet for komiteen var et slagskip som kunne ha en toppfart på 21 knop, utstyrt med 305 mm kanoner uten sekundær bestykning, og som kunne benytte de eksisterende dokkanlegger. Deretter en krysser, som skulle ha en toppfart på 25,5 knop, og også skulle ha en hovedbestykning på 305 mm skyts med samme pansring om den nyeste panserkrysseren, HMS «Minotaur». Krysseren også skulle være i stand til å bruke de eksisterende dokkanlegger. Slagskipet ble det revolusjonerende HMS «Dreadnought», og krysseren som ble kjøllagt i våren 1906 sammen med to søsterskip, ble HMS «Invincible».

Invincible-klassen på tre skip, «Invincible», «Inflexible» og «Indomitable», hadde sin sprede begynnelse allerede i 1902 da admiral Fisher innledet samtaler med skipskonstruktøren W.H. Gard om hvordan den neste generasjonen av panserkryssere skulle bli. Annenrangs og tredjerangs slagskip som HMS «Renown» kunne ikke lenge møte nyere panserkryssere som hadde blitt større og sterkere, blant annet hadde fire 10-tommer (254 mm) kanoner av eldre design mot førsterangs panserkryssere som HMS «Black Prince», som hadde seks 9,2-tommer (234 mm) kanoner. I løpet av 1900-årene var en ny generasjon panserkryssere bygd og sjøsatt av Royal Navy, og som skulle i stigende grad inkorporerte elementer fra slagskipsbyggingen.. Hver slagskipsklasse hadde deres «overensstemmende» panserkrysserklasse i 1900-årene, og det var ikke gjorde unntak for HMS «Dreadnought» og Invincible-klassen.

Krysserklassen ble påbegynte i våren 1906 og var ferdigbygget for leveranse i 1908, og de ble tilsynelatende forsinket en smule, fordi man vil først se om det var problemer med HMS «Dreadnought». Skipene tilfredsstilte spesifikasjonene man hadde lagt fram i forkanten av byggingen. Invincible-klassen hadde et deplasement på over 20 000 tonn tungt lastet, tilsvarende deplasementet til slagskipet «Dreadnought» på 22 000 tungt lastet, men hadde dobbelt så stor maskinkraft (41 000 hestekrefter mot 23 000 hestekrefter) for å oppnå den planlagte toppfarten på 25 knop. De hadde åtte 305 mm kanoner fordelt i fire tårner, en forut, en akterover og to sidetårner i midtaksen mot ti kanoner av samme kaliber i «Dreadnought». Panseret var fra 152 mm langs skipssiden (panserbeltet) og 178 mm på kanontårnene, mens «Dreadnought» hadde opptil 280-300 mm tykkelse i pansringen. Klassen stod for en markant forøkelse av fart, størrelse og skuddkraft i forhold til de nyeste panserkryssere, men pansringen var den samme som i HMS «Minotaur».

De tre Invincibler skulle ha samme oppdrager som panserkrysserne disse erstattet. Man forventet at de ville være bedre for deres tiltenkte oppdrager. Disse roller skipene skulle utfylle var:

• Tung oppklaring. I kraft av deres styrke kunne Invincible-klassen bryte gjennom skjermen av kryssere, som lå omkring en fiendtlig slagskipsflåte. Når de hadde observerte fienden, kunne de bruke deres overlegne fart under tilbaketrekningen.
• Nærstøtte til slagskipsflåten. De kunne innta plasser i hver ende av slaglinjen, hvorfra de både kunne forhindre fiendtlige kryssere fra å forstyrre slagskipene, og selv kunne angripe fiendtlige slagskip som hadde innledet kamp med andre slagskiper. Dessuten kunne de fungere som en hurtig fløy av slagflåten for å utmanøvrere fienden.
• Forfølgelse. Hvis en fiendtlig flåte trakk seg tilbake, kunne Invincible-klassen bruke sin hastighet til å innhente de langsomme skipene, som deretter kunne beskytes.
• Beskyttelse av handel. De nye skipene kunne fange fiendtlige kryssere og andre skip som forsøkt å ødelegge handelsflåten.

Helt fra begynnelsen hadde man vært forvirret om hvordan man skulle betegne disse nye panserkryssere av slagskipstørrelse. Ved utgangen av året 1905 før arbeidet på Invincible-klassen startet, var disse beskrevet i et memorandum fra Royal Navy som large armoured ships («store pansrede skiper»), hvilken betyr både slagskip og store kryssere. I oktober 1906 begynte Admiraliteten i London å klassifisere slagskip og panserkryssere bygget etter Dreadnought som capital ships («hovedskip»), mens Fisher brukte ordet «dreadnought» for å betegne slagskip, og deretter som fellesbetegnelse for slagskip og panserkryssere. På den tid ble Invincible-klassen både omtalt som cruiser-battleship («krysser-slagskip») og dreadnought cruiser («dreadnought-kryssere»). Uttrykket battlecruiser eller slagkrysser ble brukt for første gang av Fisher i 1908. Til slutt, den 24. november 1911, meddelte Admiraliteten i sin Weekly Order No. 351 beslutningen om at «Alle kryssere av Invincible-klassen og senere klasser, skal for fremtiden beskrives og klassifiseres som slagkryssere, så de kan skilles fra panserkryssere av eldre type».

Slagkrysserne i dreadnought-våpenkappløpet

I tiden mellom sjøsettingen av Invincible-klassen i 1907 og krigsutbruddet av den første verdenskrig i august 1914 hadde slagkrysseren en underordnet rolle i våpenkappløpet mellom flåtemaktene omkring byggingen av dreadnought-slagskiper. Slagkrysseren fikk aldri en helhjertelig plassering som det tiltenkte nøkkelvåpenet i forsvaret av det britiske imperiet Fisher hadde tenkt seg. Storbritannias strategiske situasjon hadde endret seg i løpet av årene etter slagkrysseren var utklekket som den fremtidige generasjonen av store kryssere. Tidligere hadde den sannsynlige fienden for det britiske imperiet vært en fransk-russisk allianse med mange panserkryssere. Men Tyskland med sin krigsflåte etter hvert var blitt en større trussel, og deretter ble den meste sannsynlige fienden for britene. På den diplomatiske fronten inngikk Storbritannia en allianse med Frankrike, den såkalte entente cordiale i 1904, og deretter en allianse med Russland i 1907. Dessuten var ikke Frankrike eller Russland lengre alvorlige sjømilitære trusler mot de britiske interesser. Mesteparten av den russiske flåten var senket eller erobret under den russisk-japanske krigen 1904-05, mens Frankrike ikke hadde det travelt med å følge etter på det skipsteknologiske området i etterkanten av Dreadnought-revolusjonen. Dertil hadde Storbritannia gode relasjoner med de nyere flåtemakter; Japan (man hadde allerede i 1902 inngått en allianse med japanerne, fornyet i 1905) og USA.

Disse nye strategiske forholder sammen med Dreadnought-slagskipets gjennombruddet betydde at det ble HMS «Dreadnought» og ikke HMS «Invincible», som deretter utgjorde den nye standarden for fremtidige hovedskip i krigsflåtene. Men til tross for dette skulle byggingen av slagkryssere spille en viktig rolle i våpenkappløpet.

I de første årene etter leveransene av Invincible-klassen fullførte de tre slagkrysserne den opprinnelige hensikten Fisher hadde for den nye krigsskipstypen, som at de skulle kunne senke ethvert skip som var raskt nok til å innhente dem, og unngikk ethvert skip som kunne senke dem. En slagkrysser kunne også i mange tilfeller ta opp kamp med eldre pre-dreadnought slagskiper. Invincible-klassen var langt bedre enn andre lands panserkryssere, så det ikke lenge var hensiktmessig å fortsette byggingen av nye og større panserkryssere. Dette forspranget ble forsterket av overraskelsesmomentet man hadde fått med både HMS «Dreadnought» og HMS «Invincible», som medførte at de fleste flåtemakter stoppet deres byggeprogrammer for å foreta en omfattende gjennomgang av deres design. Det kom for sent for den tyske Großen Kreuzer («stor krysser») SMS «Blücher», som var en fortsettelse fra panserkrysseren med større deplasement med stempelmotor og en hovedbestykning på tolv 21 cm kanoner. I sammenligning hadde HMS «Invincible» dampturbin som fremdrift og åtte 305 mm kanoner. Detaljene omkring Invincible-klassen ble holdt hemmelig så lenge som mulig, slik at «Blücher» var allerede foreldret ved sjøsettingen i april 1908.

Den første tyske slagkrysseren, «Von der Tann».

Det tidlige forspranget førte til at Royal Navy kunne avvise et design fra 1905-6 som ville ha sammensmeltet konseptene bak både slagkrysseren og slagskipet. «X4»-designet kombinerte «Dreadnought»s pansring og artilleri med «Invincible»s fart på 25 knop. Den høyere prisen kunne ikke rettferdiggjøres i forhold til forspranget Storbritannia hadde vunnet, og den stred også mot den nye liberale regjeringens ønsker om besparelser. Istedenfor valgt man den langsommere og billigere Bellerophon-klassen på tre skip, basert på designet bak HMS «Dreadnought».

I 1908 startet Tyskland sitt eget byggeprogram for slagkryssere, og de britiske skipenes overlegenhet var ikke lenge garantert. SMS «Von der Tann», kjølstrukket den 25. mars 1908 og ferdigbygget i februar 1911, hadde åtte 28 cm kanoner, men var langt bedre beskyttet enn Invincible-klassen med opptil 280 mm tykkelse på panseret. Designet stammet fra juni 1907 som først gikk ut på bruk av 30,5 eller 34,3 cm kanoner. Det ble valgt 28 cm kanoner i bytte mot mer pansring for designet som forble en fortsettelse av Große Kreuzer-konseptet som ble oppfunnet av den tyske keiser Wilhelm II og storadmiral Tirpitz i 1904. Man hadde noterte hvordan gapet mellom panserkrysseren og slagskipet minsket med tiden, og at panserkrysseren måtte kunne ta opp kamp med sine motstykker, dermed ble den tyske panserkrysser større for hver klasse. De siste panserkrysserne i Scharnhorst-klassen hadde et deplasement på 12 781 tonn.

Den tyske flåtens overkommando Admiralstab delte ikke Fishers syn om hvordan en slagkrysser skulle konstrueres, heller ikke den britiske klassifiseringen av den nye krigsskipstypen ettersom alle tyske slagkryssere i keisertiden betegnes som Große Kreuzer, det var først senere man hadde ordet schlachtkreuzer om disse «store kryssere». Tirpitz var av den meningen om at slagkrysseren først og fremst skulle ikke være en del av slaglinjen, selv om dette var sett blant annet av japanerne under sjøslagene mot russerne. Disse skulle utgjøre rekognoseringsfartøyer for tung oppklaring og i forkanten av sjøslag, gjerne i en speidergruppe sammen med tilsvarende skip. Overlevelsesevnen var ansett å være viktigere enn kaliberet på hovedbestykningen i en slik rolle.

SMS «Moltke».

HMAS «Australia» av Indefatigable-klassen.

De to følgende slagkryssere av Moltke-klassen i likhet med SMS «Von der Tann» hadde det samme designet, men var videreutviklet med noe større dimensjoner for å ha et femte kanontårn i «superfiring»-arrangementet akterut, dermed ha ti 28 cm kanoner. Det var fire kanontårner i tillegg til det femte, en forut, en akterut og de to midte tårner en echelon (diagonalt) på hver side av midtaksen. Selv om det var teoretisk mulig å ha alle kanoner i en bredside, ville påkjenningene ha blitt for stor om det bakre kanontårnet skulle skyte over skroget. De tyske flåtelovene inneholdt bevilgninger for panserkryssere, og disse pengene ble brukt på de store kryssere, som var like god eller bedre enn de britiske.

De neste britiske slagkryssere var Indefatigable-klassen på tre skip. De var lette forbedrede utgaver av HMS «Invincible», selv om man hadde kurerte noen av forgjengernes feil, var skipene bygget etter stort sett de samme spesifikasjoner, bare noe lengre, for at de midte kanontårner skulle ha skuddfelter også i motsatte skipsside. Det politiske presset om å holde ned omkostningene spilte en viktig rolle i valget av Indefatigable-designet, dessuten hadde man ikke fått rede på detaljene fra det tyske byggeprogrammet for slagkryssere, blant annet om bedre beskyttelse på «Von der Tann».

HMS «Princess Royal», den ene av de to slagkryssere i Lion-klassen.

Den neste generasjonen av britiske slagkryssere var markant sterkere. I 1909-10 hadde det politiske klimaet endret seg som resultat av rivaliseringen med Tyskland. Ønsket om å redusere omkostningene ble overskygget av en følelse av nasjonal krisestemning, som ledet til en kortvarig politisk uro omkring den sjømilitære utviklingen. Det ble dermed bevilget midler for åtte hovedskiper i 1909-10. Fisher ønsket å få alle bygget som slagkryssere, men fikk ikke sin vilje gjennom, og måtte nøye seg med seks slagskip samt to slagkryssere av Lion-klassen. Disse hadde åtte 343 mm kanoner mens hovedbestykningen på en britisk super-dreadnought på den tid var ti 343 mm kanoner. Farten var øket til 27 knop med maskineriet som kunne produsere 70 000 hestekrefter. HMS «Lion» hadde også bedre pansring enn forgjengerne, med 239 mm på panserbeltet og kanontårnene. Men var fremdeles ikke så godt beskyttet som de tyske skipene. De to «løvene» ferdigstilt i 1912 ble etterfulgt av den noe forbedret halvsøsteren HMS «Queen Mary» med litt større maskinkraft (I test klarte «Queen Mary» å nå 28,5 knop på 83 000 hestekrefter) og den samme hovedbestykning. Forut hadde man de to forre tårner i «superfiring», det vil si at kanonløpene lå ovenpå det forreste kanontårnet fra tårnet som var hevet et dekk høyere.

SMS «Seydlitz»

I motsetning til britene som fokuserte på hastighet og kanoner, ønsket tyskerne å forberede panseret og overlevelsesevnen i den neste slagkrysseren. Korvettenkaptäin Vollerthun som ledet arbeidet med designet på «Kreuzer K», konkluderte med at Großen Kreuzer etterhvert tok egenskaper av et hurtig slagskip fremfor en kryssertype, og dermed kunne delta i slaglinjen mot fiendtlige slagkryssere og eventuelt slagskip. Under et møte med Tirpitz kom han med et utsagn som oppsummerte våpenkappløpet: «Britiske slagskip-kryssere, vår Kreuzer-slagskiper».

SMS «Seydlitz» som ble ferdigbygget i 1913, var en forbedret Moltke-slagkrysser. Farten var øket med en knop ekstra til 26,5 knop, og panseret forstørret til 300 mm tykkelse (panserbeltet), tilsvarende man hadde brukt i dreadnoughtene av Helgoland-klassen et par år tidligere. «Seydlitz» var den siste tyske slagkrysseren som ble ferdig før krigsutbruddet.

De første slagkryssere i Japan

«Haruna» på prøveseilas i 1915. Den tilhørte Kongo-klassen, som utgjorde et trinn i utviklingen av slagkrysseren.

Den keiserlige japanske marinen allerede i 1896 hadde vedtatt «6-6 flåteplanen» for utvidelse av krigsflåten med seks slagskip og seks panserkryssere. Som ledd i den nasjonale opprustningsplanen for modernisering av det japanske keiserdømmet til en sterk stormakt, Gashin Shōtan (engelsk:Persevering throught Hardship) skulle den japanske flåten utvides med flere og sterkere skip som deres økonomi kunne tillate. Man var besluttet på, at hver enkelt skip skulle være kraftigere og bedre enn tilsvarende skip fra andre land. De seks nye panserkryssere som var ferdigstilt i 1899-1901, var kraftig bestykket og bedre pansret i sammenligning med eldre slagskiper, og kunne dermed delta i slaglinjen sammen med de fåtallige slagskipene under den russisk-japanske krigen.

Allerede så tidlig som i 1903 hadde en krysserdesign på 17 000 tonn manifesterte seg med en hovedbestykning på åtte 305 mm skyts. Dette designet skulle resultere i semi-dreadnoughten «Satsuma» som var forstørret for en hovedbestykning på tolv 12-tommers kanoner, men istedenfor ble det 4 305 mm og 12 254 mm kanoner i blandet bestykning ved leveransen i 1910. Tsukuba-klassen på to skip, «Tsukuba» og «Ikoma», ble bestilt som erstatning av pre-dreadnought slagskipene «Hatsuse» og «Yashima» som hadde gått tapt utenfor Port Arthur på grunn av miner i mai 1904. Man hadde besluttet å gi disse nye panserkryssere fire 305 mm kanoner på grunnlag av erfaring fra slaget på Gulehavet den 10. august 1904, der hadde russerne åpnet ild på 13 km hold, blant annet ble panserkrysseren «Yakumo» truffet uten at japanerne kunne returnere ilden med deres 203 mm kanoner.

IJN «Tsukuba».

Tsukuba-klassen og etterfølgende Ibuki-klassen på to skip betegnes som «proto-slagkryssere», et mellomledd fra panserkrysseren til slagkrysseren, ettersom disse fire skip egentlige var panserkryssere med usedvanlig sterk bestykning og relativ sterk beskyttelse som ikke overstige 178 mm i tykkelse på panserbeltet og kanontårnene. Det siste skipet, «Ibuki», var forsinket under byggingen etter å ha blitt kjøllagt i august 1905 og dermed ble utrustet med nye dampturbiner for å sammenligne effekten med søsterskipet «Kurama» som hadde stempelmaskiner. «Ibuki» kunne oppnå 21,5 knop, knapt étt knop mer enn søsterskipet. Ved leveransene av disse fire skip fra tidlig i 1907 til 1911 var disse raskt foreldet etter den britiske Invincible-klassen var overrekket til Royal Navy i 1908-1909. I året 1910 ønsket den keiserlige japanske marinen å starte den såkalte «8-8 planen» med åtte slagskip og åtte panserkryssere, men det var utenfor den økonomiske kapasiteten i Japan for øyeblikket.

Japanerne tok utgangspunktet i HMS «Invincible» i deres arbeidet på det nye designet på den fremtidige panserkrysseren som deretter betegnes som slagkryssere, som først i 1911 ble godkjent av det japanske parlamentet som vedtok byggingen av fire skip. Siden 1907 hadde japanerne arbeidet med forskjellige utkaster om den fremtidige panserkrysseren, blant annet fra det britiske skipsverftet Vickers som hadde tilbudt et design på tolv 305 mm kanoner på en krysser med toppfart på 25 knop. Først hadde man tenkt seg et design på 18 500 tonn med blandet bestykning på fire 305 mm og åtte 254 mm kanoner, senere endret til åtte 305 mm kanoner. «B-46» designet utarbeidet i sommeren 1910 skulle ha åtte eller ti 305 mm kanoner som hovedbestykning, men det ble besluttet å endre planene etter å ha lært om de britiske planer for Lion-klassen og muligheten for at de neste amerikanske slagskiper vil ha 356 mm kanoner.

De nye planer omfattet åtte 356 mm kanoner og en toppfart på 27,5 knop med dampturbiner som produserte 64 000 hestekrefter for fire propellakslinger, altså bedre enn HMS «Lion» i hastighet og ildkraft. De svære kanoner ble også bedre plassert, så det ble mulig å skyte over hverandre fra senterlinjen. Pansringen var på 203 mm langs vannlinjen i panserbeltet og 254 mm i barbettene samt 227 mm i kanontårnene. Det første av skipene i Kongo-klassen på 32 000 tonn fullt lastet, ble bygget i Storbritannia, og de tre neste på japanske verfter. Skipskonstruktør Sir George Thurston som hadde utarbeidet designet og deretter ledet byggingen av «Kongo», leverte det sterkeste hovedskipet i verden før krigsutbruddet.

Slagkryssere annetsteds

Bygging av «Izmail» i Petrograd, 1915.

Før utbruddet av den første verdenskrigen i august 1914 hadde bare Storbritannia, Tyskland og Japan slagkryssere i deres krigsflåter. Men flere flåtemakter hadde prosjekter underveis for anskaffelse av slagkryssere, og den som kom lengste var det russiske keiserriket som i 1913 påbegynte konstruksjonen på fire skip av Borodino-klassen, beregnet på tjeneste i Østersjøen som en del av den maritime gjenopprustningen etter de store tapene mot Japan. «Det mindre skipsbyggingsprogrammet» som var vedtatt av den russiske dumaen i 1912, autoriserte bygging av fire slagkryssere.

Den russiske Borodino-klassen skulle ta viktige lekser fra byggingen av «de baltiske dreadnoughter» av Gangut-klassen, som var ansett som et kompromiss mellom slagskipet og slagkrysseren. I likhet med «Gangut» var den italienske skipsdesigneren Cunibertis design foretrukket, det vil si et slett dekk med fire triple kanontårner på senterlinjen med mindre overbygninger og skorsteiner. «Borodino» som ble kjølstrukket sammen med sine søstre den samme dagen i desember 1913, opprinnelig skulle bare ha tre kanontårner med ni 356 mm kanoner, men det ble tilføydet et fjerde kanontårn og baugen ble løftet et dekk høyere for å kunne oppnå større hastighet. Med en hovedbestykning på tolv 356 mm kanoner skulle Borodino-klassen være sterkere enn de tyske slagkrysserne, men med noe svakere beskyttelse som aldri overgikk 238 mm i tykkelse.

Byggingen ble forsinket etter krigsutbruddet ettersom man hadde sendt bestilling på maskineri fra flere land deriblant Tyskland. Etter hvert ble problemene så store at ingen av skipene som var sjøsatt i 1915-1916, ble fullført. Etter krigens slutt skulle den russiske revolusjonen avslutte byggeprogrammet så brått at tre av de fire sjøsatte skipene ble solgt til Tyskland i 1922.

Frankrike var sent med å delta i dreadnought-våpenkappløpet, og satt med en meget stor flåte av eldre panserkryssere fra før som med ett var blitt utdatert av Invincible-klassen, i likhet med tyskerne og japanerne var deres siste panserkryssere, Edgar Quinet-klassen på to skip, foreldret ved ferdigstillelsen. «Edgar Quinet» som hadde en hovedbestykning på fjorten 194 mm kanoner, også hadde en toppfart på 23 knop. Etter en britisk-fransk allianse hadde oppstått, var det ikke lenge et behov for å kappruste med den britiske flåten som etter hvert overtok ansvaret for sikringen av den nordvestre kysten av Frankrike.

Men admiral de Lapeyrère som overtok som marineminister i 1909, forsøkt å modernisere den franske flåten i tråd med den skipsteknologiske utviklingen, og gikk inn for et flåteprogram i 1912 for de neste åtte år med 28 dreadnought slagskip, to speiderkryssere og 52 jagere. Dette ble utvidet to år senere med et forslag om å bygge åtte grand eclaireurs d´escadre, «krysser-slagskiper», inspirert av Queen Elizabeth-klassen på seks planlagte super-dreadnoughter. Allerede i 1913 ble minst tre design utformet for den franske «slagkrysseren», som egentlig vil være et hurtig slagskip med den franske klassifiseringen cuirassé-croiseur. Det første designet av Gille skildret et skip på 205 m lengde med deplasement på 28 000 tonn med hovedbestykning på tolv 340 mm kanoner og opptil 270 mm tykkelse i pansringen. Admiral Durand-Viel utarbeidet to design, «A» med åtte 340 mm kanoner i to kanontårn, videreutviklet fra Normandie-klassen og «B» med åtte 370 mm kanoner i to kanontårn.

U.S. Navy hadde allerede i 1912 vurdert å bygge slagkryssere som svar på den japanske Kongo-klassen, men det var viktigere å ha moderne dreadnought slagskiper til tross for meget sterk interesse i «strategiske speiding». Det var først i 1916 Lexington-klassen på seks skip ble bestilt, betegnet som battle scouts, som opprinnelig skulle ha en hovedbestykning på ti 356 mm kanoner, senere endret til åtte 406 mm kanoner i åtte kanontårn.

Det hurtige slagskipet

HMS «Queen Elizabeth», det første hurtige slagskipet, utenfor Dardanellene i 1915.

Den britiske «X4»-designet fra 1906 var det første designet som forente slagkrysseren og slagskipet i ét skip, og heller ikke den siste, ettersom det var ettertraktet blant annet av Fisher i den britiske flåten. Invincible-klassen var en suksess som en verdig etterfølger av panserkrysseren i en global rolle som forsvarer av det britiske imperiets sjøhandelen, men hadde relativ svak beskyttelse mot krigsfartøyer med lik sterk hovedbestykning, og det tiltenkte strategiske scenarioet var ikke lenge den samme. Fisher hadde tenkt seg slagkrysseren som et globalt sjømilitært våpen med sin hastighet. Fisher ofte var siterte med disse berømte ordene, «speed equals protection», det vil si at fart skulle likestilles med beskyttelse.

Med super-dreadnoughter kunne slagskipet innhente slagkrysseren i spørsmålet om hastighet, for mens den første generasjonen dreadnoughter og de første super-dreadnoughter hadde en toppfart på 21 knop, var slagkryssernes toppfart på 25 knop. Queen Elizabeth-klassen som ble designet i 1912 i begynnelsen som improviserte Iron Duke-klasse slagskip, mistet et kanontårn i bytte mot flere dampkjeler og kunne prestere 24-25 knop, tilsvarende HMS «Invincible». I tillegg hadde HMS «Queen Elizabeth» åtte 381 mm kanoner og pansring opptil 381 mm. Den nye klassen på fem skip var de første hurtige slagskiper som satt en ny standard for hovedskipet i flåtene. Sterkere og bedre fremdriftsmaskineri gav nyere slagskip større toppfart på 23 knop og mer, en ny generasjon var på trappene ved krigsutbruddet i 1914. Men bare Queen Elizabeth-klassen og Revenge-klassen i Royal Navy forble de eneste hurtige slagskiper fram til mellomkrigstiden.

HMS «Tiger» i 1919-1921.

I mellomtiden hadde utviklingen av slagkrysseren konkluderte i designet på den siste slagkrysseren som var levert i året 1914, HMS «Tiger», som tok fordeler av leksene man hadde lært med de eldre slagkryssere. Den var basert på Lion-klassen, men var også påvirket av den japanske Kongo-klassen. De åtte 343 mm kanoner var beholdt som hovedbestykning, men med samme plassering som på «Kongo» langs senterlinjen. HMS «Tiger» hadde også bedre pansring med høyere panserbelte langs skipssiden, selv om den maksimal tykkelse var 229 mm. Det sekundære artilleriet var kraftigere med tolv 152 mm kanoner i kasematter. Den nye slagkrysseren ble også det første skipet som klarte å komme opp i 29,07 knop med 104 635 hestekrefter under test.

Men alene på rundt 60 000 hestekrefter ble 1245 tonn brensel forbrukt per dag, og det var allerede i 1911 klart at slagkrysseren begynte å bli kostbart for den britiske flåten som så for seg en krig med Tyskland. Lion-klassen og HMS «Tiger» hadde mindre operasjonsradius i forhold til Invincible- og Indefatigable-klassen for å ha større toppfart. Dessuten var beskyttelsen ikke effektivt mot granater større enn 11-tommer (279,5 mm), og bare på de meste vitale deler. SMS «Seydlitz» hadde 300 mm pansring på de meste vitale deler av skipet.

I 1912 begynte byggingen av Derfflinger-klassen på tre skip, som ble ferdigstilt i de første tre krigsårene for leveranse til den tyske Hochseeflotte. Disse tre skipene var de første tyske slagkryssere med 30,5 cm kanoner som hovedbestykning i fire kanontårner på senterlinjen med samme beskyttelse som «Seydlitz», man hadde forsøkt å redustere vekten uten å affisere bevæpningen og beskyttelsen, blant annet med oljefyring som gjorde det mulig å ha mindre dampkjeler ombord i skroget.

Første verdenskrig

Under første verdenskrig ble de britiske og tyske slagkryssere brukt i flere krigsteatre. Slagkrysserne utgjorde den hurtige fløyen av både Grand Fleet og Hochseeflotte, som sto mot hverandre i Nordsjøen gjennom krigen. De deltok i flere sjømilitære sammenstøter, deriblant det store Jyllandsslaget. Slagkrysserne hadde også en viktig rolle i krigens beskyttelse, da den britiske flåten nedkjempet de tyske oversjøiske flåtestyrker, for eksempel under slaget ved Falklandsøyene den 8. desember 1914, og deltok også i kampene i Middelhavet utenfor Dardanellene.

Byggeprogrammer

I de fleste krigførende landene var byggingen av større krigsskip stoppet eller meget begrenset under krigen. Man hadde regnet med at krigen ville være kortvarig, og dermed konsentrerte seg om mindre skip som kunne settes inn i konflikten.

Det tyske byggeprogrammet

Tegning av Derfflinger-klassen fra Jane´s Fighting Ships, 1919.

Tyskland ferdigbygde Derfflinger-klassen med SMS «Derfflinger» i november 1914, SMS «Lützow» i mars 1916 og SMS «Hindenburg» i oktober 1917, og begynte å bygge Mackensen-klassen på fire skip i 1915. Den nye slagkrysserklassen var videreutviklet fra Derfflinger-klassen med åtte 35 cm kanoner og den samme pansring som de foregående slagkrysserne tilbake til SMS «Seydlitz». Toppfarten skulle være på 27 knop med 90 000 hestekrefter.

Den tyske Große Kreuzer var blitt en respektverdig kapabel sjøstyrke under sjøkrigen med bedre beskyttelse og suverent overlegne overlevelsesevne mot både sværkalibrete granater og torpedoer, som tyngre bestykkede rekognoseringsfartøyer som med deres hastighet kunne foreta raid på utvalgte mål. «Seydlitz» som ble levert i mai 1913, hadde sterk beskyttelse fordelt over skroget på de meste vitale steder. På panserbeltet delt opp i flere ganger etter tykkelse var det fra 150 til 230 mm langs kasemattene, 300 mm like over vannlinjen og 150 mm like under vannlinjen. Under panserbeltet lå torpedoskotter på langs, fordelt i tomme skotter og kullbunkre med et panser på 30 til 50 mm. Den samme beskyttelse fortsatte med mindre endringer på både Derfflinger-klassen, Mackensen-klassen og Ersatz Yorck-klassen som var planlagt så tidlig som i våren 1915.

Mackensen-klassen

Ersatz Yorck-klassen

Bevæpningen på de nyere slagkryssere ble kraftigere fra 28 cm kanoner på alle fire skip bygd og levert før krigsutbruddet til 30,5 cm kanoner fordelt på færre kanontårner. De tyske krigsskipene hadde benyttet kull som deres fremste valget som brensel for maskineriet, men tyskerne hadde eksperimenterte med dieseldrift for å oppnå lengre operasjonsradius. Derfflinger-klassen skulle ha tre propellakslinger istedenfor de vanlige fire for benyttelse av en dieselmotor tilkoblet den sentrale akslingen. Men det ble ikke noe av planene ettersom det ikke var mulig å gjøre klar dieselmaskinene som i sammenligning ville ha bedre termisk virkningsgrad enn kull, for innsettingen i de nye slagkryssere som istedenfor fikk oljefyrte kjeler som i sammenligning med kullfyrte kjeler er mindre og dobbelt effektivt. Det ble senere benyttet kjeler som brukte kull oversprøytet med olje på de nyere slagkryssere. Med fire propellakslinger kunne SMS «Hindenburg» oppnå 95 777 hestekrefter og 26,6 knop under test i mai 1917.

SMS «Mackensen» som ble kjølstrukket den 30. januar 1915 som det første av Mackensen-klassen, skulle ha en hovedbestykning på åtte 35 cm kanoner fordelt i fire kanontårner etter det samme arrangementet som på Derfflinger-klassen.

Det britiske byggeprogrammet

HMS «Repulse» av Renown-klassen, 1919.

I Storbritannia vendte Fisher tilbake til posten som flåtesjef (First Sea Lord) i oktober 1914. Hans entusiasme for store hurtige skip var usvekket, og han satte sin konstruksjonsavdeling i gang med å produsere et design for en slagkrysser med 15-tommers kanoner. Den britiske regjeringen hadde stoppet all slagskipsbyggingen i september 1914, med den følge at det sjette og siste skipet i Queen Elizabeth-klassen og de tre siste skipene i Revenge-klassen på åtte skip ble suspendert. Hjulpet av Invincible-klassens suksess under slaget ved Falklandsøyene som sluttet med ødeleggelse av den tyske oversjøiske skvadronen i Østlige Asia, klarte Fisher å få regjeringen til å tillate byggingen av to Revenge-klasse dreadnoughter inn i Renown-klassen på to skip, HMS «Renown» og HMS «Repulse».

Blant annet for å påskynde byggingen ble designen fra Revenge-klassen brukt som utgangspunkt. Prosjektet ble godkjent den 28. desember 1914, og i september 1916 var begge skip levert. Et kanontårn ble tatt bort og panseret ble betydelig kuttet ned til bare 152 mm på panserbeltet, 180 mm på barbettene og 280 mm på fronten av de tre kanontårn. Dermed kunne Renown-klassen ha mer vekt for maskineriet, men det var ikke mulig å kutte ned på vekten med nyere turbiner og dampkjelere på grunn av tidspresset. Ettersom Fisher forventet at de neste tyske slagkryssere kunne prestere 28 knop, bestemte han at de nye britiske skulle kunne klare 32 knop. Etter å ha blitt ferdigstilt kunne HMS «Renown» ha en toppfart på 30 knop med 112 000 hestekrefter. Fisher hadde sett for seg at disse to slagkryssere skulle oppklare i forkanten av slagkrysserskvadronene, spesielt i dårlig vær som plaget de britiske flåtestyrkene i Nordsjøen.

HMS «Glorious», 1917.

Ved det samme tidspunktet grep Fisher til villedende manøvrering for å kunne bygge tre lette pansrede skip, som kunne utnytte noen av de 381 mm kanoner som var blitt overflødig i byggeprogrammet. Skipene var egentlige lette slagkryssere (light battlecruisers), og denne betegnelsen var av og til benyttet av Fisher, men i offisielle papirer ble de omtalt som «store lette kryssere». Denne usedvanlige betegnelse var nødvendig ettersom det var bestemt av den britiske regjeringen, at det ikke måtte konstrueres flere hovedskip, men det var ikke restriksjoner for lette kryssere. De tre skip ble Courageous-klassen, som skulle være et bisarre design med ekstrem ubalanse mellom deres kanoner på 381 mm (457 mm i HMS «Furious») og deres panser, som bare hadde 76 mm i panserbeltet, det samme som på en lett krysser. Designet stammet fra lette kryssere fremfor slagkryssere, det samme med fremdriftsmaskineriet som bare hadde 18 dampkjelere mot Renown-klassens 42 kjelere. Men tross deplasementet på 22 690 tonn fullt lastet kunne HMS «Courageous» oppnå en toppfart på 32 knop med 90 000 hestekrefter med olje som brensel, med nyere og mer driftsøkonomiske maskiner.

Courageous-klassen bare hadde fire 15-tommer kanoner i to tårner, en forut og en akterover på grunn av begrensede kanoner og kanontårner. De britiske lette kryssere kunne ikke håndtere det dårlige været og sjøgangen i Nordsjøen, spesielt om vinteren i møte med de tyske raidene på den engelske østkysten. Mindre krigsskip som lette kryssere kunne ikke opprettholde den samme hastighet som de større krigsskip, og dermed sinket ned flåtestyrkene når det hadde brutt ut dårlig vær med sterke bølger. Dessuten ville ikke lette kryssere være i stand til å flykte vekk fra større fiendtlige skip. «Courageous» og «Glorius» skulle deretter overta disse lette krysseres plass som oppklaringsfartøyer med deres toppfart som ikke var mindre enn toppfarten av en tysk hochseetorpedoboote («havgående torpedobåter») i de samme forholdene.

Fisher gjorde seg også tanker om en meget stor lett pansret slagkrysser som skulle ha 508 mm kanoner. Det ble ikke noe av planene om dette HMS «Incomparable». Courageous-klassen var bygget så de ikke stakk så dypt ned i vannet med over syv meter i dypgang i sammenligning med andre hovedskip som stakk opptil ni meter ned i sjøen. Det tredje skipet av Courageous-klassen ble ombygget for å ha to 18 tommer (457 mm) kanon i hver kanontårn beregnet på 15-tommers kanoner som et «special service ship» for Dover-patruljen som bombarderte viktige mål utenfor kysten av Flandern. Underveis ble det besluttet å skifte ut det ene kanontårnet mot et dekk for fly som skulle lokalisere og plotte inn mål for det aktre kanontårnet. Etter å ha blitt levert til Royal Navy i juli 1917, ble det besluttet å ombygge hybriden til et faktisk hangarskip i oktober 1917 etter det hadde vist seg at det ikke var mulig å operere med fly fra det korte flydekket. Kanonene ble overført til monitorene som HMS «General Wolfe».

HMS «Hood» av Admiral-klassen i 1921

Den siste britiske design av slagkryssere under krigen var Admiral-klassen, som utspring av en kravspesifikasjon for en forbedret utgave av Queen Elizabeth-dreadnoughtene. Prosjektet begynte i november 1915, da hadde admiralitetet bedt om et design på et nytt slagskip med så lite dypgang som mulig og størst mulig undervannsbeskyttelse. Først hadde man forestilt seg et slagskip, men blant de ledende offiserer var holdningen om at Storbritannia hadde mange nok slagskip, men at det kunne være bruk for nye slagkryssere med en toppfart på 30 knop. Britisk etterretning hadde fått rede på den tyske Mackensen-klassen, men overvurderte både byggetakten og kampegenskapene for de nye slagkryssere. Først i april 1916 var designet utformet. Man endte med å beslutte seg for slagkryssere med åtte 381 mm kanoner, 203 mm panser og en fart på 32 knop. Etter tapet av tre slagkrysserne man først trodde skyldes utilstrekkelig beskyttelse, ble all arbeid stoppet like etter HMS «Hood» var kjøllagt den 31. mai 1916.

Man vendte tilbake til planen om hurtige slagskip med Queen Elizabeth-klassen som utgangspunkt med over 40 600 tonn i deplasement med tolv tommer tykkelse på panserbeltet, bare litt mindre enn på samtidige dreadnoughter. Det nye designet hadde meget sterk vertikal beskyttelse, og fremdeles med en fart på 31,5 knop takket være det nye fremdriftsmaskineriet med gir og bedre driftsøkonomi som kunne produsere opptil 144 000 hestekrefter. Det første skipet i klassen ble bygget etter dette nye designet, men fremdeles med basis i ideer før Jyllandsslaget skulle bevise noe annet, spesielt ildgivning på lang avstand med nedfallende granater på skip. De tre søsterskip som var påbegynte, fikk byggeplanene endret senere i 1916 og igjen i 1917 for å få bedre beskyttelse.

Admiral-klassen ville ha vært de eneste britiske skipene som kunne innhente og bekjempe den tyske Mackensen-klassen. I mellomtiden ble skipsbyggingen i Tyskland drastisk nedskåret under krigen, ut av alle fire skip som var kjølstrukket ble «Mackensen» og «Graf Spee» sjøsatt i 1917, men ingen av disse ble gjort ferdig. Arbeidet på de tre øvrige Admiral-slagkryssere ble deretter stanset i mars 1917. I stedet skulle admiralitetet satse på flere eskortefartøyer og fraktskip for å imøtekomme trusselen mot handelsrutene fra de tyske ubåtene som hadde startet en uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Stansen av byggearbeidet ble permanent i februar 1919 da skipene ble offisielt kansellert.

Sjøkrigen

Den tyske slagkrysseren SMS «Goeben» var kanskje skipet som hadde størst innflytelse i begynnelsen av krigen. Det var stasjonert i Middelhavet, ledsaget av den lette krysseren SMS «Breslau» ved Messina, Italia ved krigsutbruddet. Italia som var med sentralmaktene, erklærte seg nøytral den 2. august, og kontreadmiral Wilhelm Souchon seilte vestover for å bombardere de nordafrikanske havner og true overførelsen av troppene til Frankrike. Souchon snudde østover mot Messina og møtte to britiske slagkrysserne like før det var kommet en britisk krigserklæring. Souchon klarte å riste av seg sine forfølgerne like før meldingen kom fram til den britiske middelhavsflåten som tok opp jakten den 5. august. Admiral Milne tok opp forfølgelsen, men Souchon seilte østover etter å ha fått et forsprang siden slagkrysserne var dratt tilbake til Malta i mellomtiden. Souchon ventet på en tyrkisk tillatelse om å entre Dardanellene fram til den 10. november, og kom seg i siste liten i sikkerheten med to slagkryssere og flere pansrede kryssere i hælene. Det ottomanske riket hadde fått sine dreadnought slagskiper beslaglagt av Storbritannia, og Tyskland gav bort sine krigsskiper som «gaver» til den ottomanske flåten. Dette var medvirkende til å få Det ottomanske riket med i krigen på tysk side. «Goeben» i tyrkisk tjeneste fikk navnet «Yavuz Sultan Selim», og ble brukt både i kamp mot den russiske flåten i Svartehavet og den britiske i Egeerhavet.

Slaget i Helgolandsbukten

Siste fase av sjøslaget

En britisk flåtestyrke bestående av lette kryssere og jagere trengte inn i Helgolandsbukten for å angripe den tyske patruljen i 28. august 1914, krigens første måned. Etter å ha møtte motstand i form av tyske kryssere, seilte admiral Beatty med sin eskadre på fem slagkryssere inn i bukten og avgjorde slaget, som sluttet med at tre tyske lette kryssere ble senket sammen med en torpedobåt. Blant disse som gikk ned med skipene var den tyske eskadresjef, kontreadmiral Leberecht Maass. 1 242 tyskerne forsvant, hvorav 712 drepte og resten tatt til fange.

De tyske slagkrysserne var forhindret fra å storme ut av tidevannet som gjorde Jadebusen for grunt, og kom ikke fram før britene hadde dratt fra slagstedet. Nederlaget som hadde hendt bokstavelig talt på dørstokken, fikk tyskerne til å utplassere flere hovedskip deriblant slagkryssere ute til sjøs utenfor Jadebusen for resten av krigen.

Slaget ved Falklandsøyene

Kart over sjøslaget den 8. desember 1914

Slagkrysseren fikk lov til å utføre den tiltenkte rollen som et avgjørende våpen under krysserkrigen til vern av den britiske handelssjøfarten ved Falklandsøyene. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland en eskadre stasjonert i Øst-Asia, som besto av to panserede kryssere og fire lette kryssere, som var underveis til Karolinene i vestre Stillehavet. Admiral Maximilian von Spee kunne ikke søke tilflukt i Tsingtao i Kina, og måtte seilte østover for å unngå de britiske, japanske og franske flåtestyrker i området. Blant annet var den australske slagkrysseren HMAS «Australia» og de japanske slagkrysserne dratt etter von Spee. Den tyske eskadren nådde den søramerikanske stillehavskysten utenfor Chile i oktober, og kom inn i et sjøslag den 1. november med en britisk eskadre som ble utslettet ved Coronel.

Nyheten om nederlaget ved Coronel fulgte til at Fisher beordret slagkrysserne «Invincible» og «Inflexible» sørover til Falklandsøyene fra den 4. november mens «Princess Royal» seilte til Det karibiske hav om von Spee skulle komme gjennom Panamakanalen fra Stillehavet. Sturdee ombord på «Invincible» nådde Falklandsøyene den 7. desember, og allerede i den neste morgen fikk han syn på den tyske eskadren som ikke visste om hans ankomsten. De britiske slagkrysserne som dampet ute, innhentet de tyske panserkryssere «Gneisneau» og «Scharnhort» med deres større hastighet, og på 14 600 m ble det åpent ild av «Inflexible».

Sjøslaget etter over fire timer sluttet med at von Spee ble senket til havets bunn sammen med mesteparten av eskadren. Tyskerne kunne ikke påføre slagkrysserne større skader, men det var forbrukt 1 174 granater av britene, mer enn hva som var nødvendig. Det vist seg at den kraftige bestykningen på skipene ikke hadde tilsvarende effektiv ildledelse med dårlig utstyr for kontroll av ildgivningen.

Slaget ved Doggerbank

Kart over sjøslaget mellom Beatty og Hipper.

Utdypende artikkel: Slaget ved Doggerbank (1915)

Det første større sjøslaget mellom de britiske og tyske flåtestyrkene hendte ved Doggerbank den 24. januar 1915, dagen før hadde den britiske flåtens etterretningstjenestens avdeling Room 40 avlyttet og dekodet den tyske marinens radiokommunikasjon. Hipper som kommanderte den første speidergruppen på tre slagkryssere og en panserkrysser, skulle foreta rekognosering på utsikt etter de britiske fiskafartøyene. Admiralitetet sendte ut den første slagkrysserskvadronen på tre skip og den andre slagkrysserskvadronen på to skip for å møte tyskerne. Admiral Beatty kommanderte tilsammen fem slagkryssere støttet av Harwich-flotiljen på tre lette kryssere og 35 jagere, som om morgenen den 24. januar fant Hipper.

Hipper snudde tilbake, forfulgt av Beatty som kunne åpne ild på 18 300 m fra «Lion» på det bakeste skipet, SMS «Blücher» som var det sløveste skipet i speidergruppen. Etterhvert kunne britene engasjere hele den tyske styrken som deretter bitet fra seg med presis ildgivning som ble konsentrert på flaggskipet «Lion», som var truffet 17 ganger. Flaggskipet ble tvunget ut av slaglinjen, men ikke før en 343 mm granat hadde penetrerte panserbarbetten under det akterste kanontårnet i «Seydlitz». Ladningene i arbeidsrommet som skulle føre opp ammunisjonen i selve kanontårnet, eksploderte, slik at eksplosjonen forplantet seg oppe i kanontårnet og ned i magasinet til nye ladninger i nærheten. Korditten var meget brannfarlig, og flammene spredte seg til det andre kanontårnet som også ble slått ut. Den tyske slagkrysseren ble reddet fordi de aktre ammunisjonsmagasiner ble oversvømt før ilden kom fram.

Det britiske flaggskipet «Lion» hadde ikke fått sitt panseret penetrert, men det oppsto lekkasjer under treffene som rammet fremdriftsmaskineriet. Slagkrysseren «Tiger» fikk sitt Q-tårnet slått ut av en 28 cm granat, blant annet var den truffet seks ganger under kampene. Beatty som mistet fart i sitt flaggskip, var ikke lengre i stand til å kommunisere med resten av sin eskadre som fremdeles var i slaglinjen. Han måtte bruke signalflagg, og en signalfeil betydde at de andre skipene skulle stoppe forfølgelsen og istedenfor kaste seg over den allerede dødsdømte tyske panserkrysser «Blücher». Den tyske besetningen kjempet til det siste, og ble beseiret etter et par torpedoer truffet skipet. Beatty klarte ikke å gjenta forfølgelsen før det var for sent, og Hipper kunne dra tilbake til sin base etter å ha mistet det svakeste og sløveste skipet i sin eskadre.

Nær-ødeleggelsen av «Seydlitz», Hippers flaggskip, etter bare tre treff, skyldes hvordan ammunisjonen var behandlet under sjøslag. Systemet med et «arbeidsrom», introduserte med slagskipet HMS «Formidable» i 1898, skulle forhindre en eksplosjon fra å sprede seg i forbindelsen mellom tårnet og magasinene. I praksis under sjøslag ble forbindelsen holdt åpen for å øke skuddhastigheten, og ladningene ble holdt i beredskap for umiddelbar frakt til kanonene som disse 62 kordittsladninger som ble antent i arbeidsrommet. Risikoen for en kjedereaksjon av eksplosjoner som vil lede til magasinene ble langt større enn ventet. Alle hovedskiper under krigen hadde det samme systemet for overførelse av ammunisjon til kanontårnene, men beskyttelsen var noe mindre på en slagkrysser. I Tyskland lærte man viktigheten av nye prosedyrer om hvordan overførelsen skulle håndteres etter skadene på «Seydlitz» var undersøkt. Det ble forbudt å lagre korditt i arbeidsrommet og for at stikkflammer ikke skulle komme til andre steder var brannsikre dører satt på plass. Britene ble aldri oppmerksomme på denne svakheten, og det kom til å koste dem dyrt i Jyllandsslaget.

På tross av overraskelsesmomentet uteble den ventede britiske seieren. Igjen var den britiske kontrollen over ildgivningen dårligere enn ventet. Mens tyskerne hadde meget presis ildgivning med opptil 24 treff, hadde britene bare fire treff på de tyske slagkrysserne med unntak av «Blücher» som var truffet femti ganger. Det eldre ildledelsessystemet siden 1912 var ineffektivt på mer enn 9 150 m hold og sløvt i sammenligning med nyere ildledelsessystemer. Under sjøslaget sloss britene og tyskerne på rundt 16 km avstand fra hverandre.

Jyllandsslaget

Jyllandsslaget.

HMS «Lion» truffet under kampene.

Senkningen av HMS «Indefatigable».

Utdypende artikkel: Jyllandsslaget

Under Jyllandsslaget 18 måneder senere ble både de britiske og de tyske slagkryssere brukt som en del av en større flåte i samlet styrke. Det store sjøslaget som også er verdenshistoriens største konvensjonelle sammenstøtet til sjøs med overflatefartøyer i moderne tid, fant sted på Nordsjøen utenfor den jyske Vesterhavkysten den 31. mai 1916. Opptil 251 fartøyer fra Grand Fleet og Hochenseeflotte deltok i flåtebevegelsene over et stort havområde med varierte sikteforholder, interferens fra kullrøyk gjorde det vanskelige for ildledelsesbesetningene mens kampene pågikk. Den tyske slagplanen på papiret var enkelt, Hipper skulle seile i forveien med sine slagkrysserne for å spane etter fiendtlige flåtestyrker som skulle lokkes til forfølgelse inn i en felle med den tyske slagskipsflåten. Men avdelingen Room 40 hadde avlyttet den tyske marinens kommunikasjoner og kunne forutsi en større flåteoperasjon, slik at admiral Jellicoe kom til sjøs med hele Grand Fleet. Beatty fikk ordre om å foreta tung oppklaring med sin eskadre på seks skip der tyskerne var ventet.

Beatty med utgangspunkt i Firth of Forth seilte sørøstover mens Jellicoe med sine dreadnoughtene fortsatte østover mot inngangen til Skagerrak der begge flåtestyrker skulle møtes utenfor den jyske kysten, i håp om å kunne fange inn Hipper og hans raske slagkrysserne. Som planlagt snudde Beatty mot nord ved kl. 14.15, men kort etterpå hadde begge flåtestyrkers skjerm av lette kryssere og jagere støttet på hverandre. Beatty deretter vendt sørøstover etter rapportene kom inn, men etterlatt seg den femte slagskipsskvadronen av Queen Elizabeth-klassen hurtige slagskip på fire skip. Hipper oppdaget de britiske slagkrysserne på 25 600 m avstand og kunne raskt foreta kursendring med samlet styrke mens Beatty fremdeles hadde ikke samlet sine skipene i en slaglinje, og måtte manøvrerte for å få fri sikte på tyskerne. Hipper i god tid kunne forberede sine skipene uten å bli forstyrret av røyk.

Det ble åpnet ild kl. 15.47 først av tyskerne, deretter av britene mindre enn et minutt senere på 15 000 meter hold. Etter de første salvene kunne tyskerne finjustere avstanden med deres bedre ildledelsessystemer mot tydelige silhuetter mot horisonten mens britene klarte ikke å beregne den korrekte avstanden raskt nok på de tyske skipene som ikke var så synlig i sammenligning. Den tyske ildgivningen ble meget presist etter kort tid, og fram til kl. 16.08 var Beattys skipene truffet 14 ganger mens tyskerne bare hadde tre treff på egne skip. Flaggskipet «Lion» mistet sitt Q-kanontårnet kl. 16.00 i en eksplosjon som kunne ha forårsaket skipets ødeleggelse om Q-magasinet ikke var oversvømt. Knapt to minutter senere ble «Indefatigable» truffet av «Von der Tann» med minst fire 28 cm granater som penetrerte pansringen og slo ut skipet av slaglinjen. Deretter eksploderte slagkrysseren med et tap på 1.017 menn. HMS «Barham» som det ledende skipet i femte slagskipsskvadronen åpnet ild på 17 400 m hold på «Von der Tann» ved kl. 16.10.

Tyskerne kom ikke uten skader fra duellen før super-dreadnoughtenes ankomsten, allerede kl. 15.57 (16.57 tysk tid) hadde «Queen Mary» som hadde det beste ildledelsessystemet i eskadren, truffet «Seydlitz» flere ganger og slått ut C-tårnet på presist samme måte som under det forrige slaget. Sikringstiltak forhindret brannen fra å komme til magasinene. Ved kl. 16.20 hadde en misforståelse ledet flaggskipet «Lion» ut av slaglinjen, og «Queen Mary» som hadde duellerte med «Seydlitz», ble fanget under konsentrerte ild fra sin motstander og «Derfflinger» ved kl. 16.22 for flere minutter. To granater truffet overbygningen på forskipet, som rommet kasematter med 100 mm kanoner. Eksplosjonene tvunget seg ned i magasinet for 4-tommers ammunisjon og inn i arbeidsrommet for B-tårnet. Kasematten rommet store mengder korditt for bruk. Flammene spredte seg nedover til magasinet som eksploderte mot arbeidsrommet og magasinene som rommet 65 tonn korditt.

HMS «Queen Mary» eksploderte

HMS «Queen Mary» eksploderte kl. 16.26 med tap av 1.266 menn ombord. Beatty som observerte tapet av det andre skipet etter en halvtime kamp, bemerket: «There is something wrong with our bloody ships today». Hipper følte presset etter dreadnoughtene hadde grepet inn i kampene, for mens Beatty bare hadde truffet de tyske slagkrysserne elleve ganger, var ilden fra Queen Elizabeth-slagskipene bedre med seks treff. De britiske slagkrysserne var truffet 42 ganger, bare to ganger på slagskipene som med 381 mm granater var mer kraftigere. Ved kl. 16.30 kom den tyske slagskipsflåten til redningen, og nå måtte britene vendte om vekk fra Scheer som fulgt etter.

Jellicoe kom til unnsetning med Grand Fleet, men var ikke varslet om at den tyske Hochseeflotte hadde dratt til sjøs og dermed var ikke forberedt på meldingene fra Beatty, heller ikke hvor tyskerne var helt til det siste. Mens Jellicoe begynte å danne slaglinje fra kl. 18.15, dampet Beatty forbi mellom Grand Fleet og tyskerne for å angripe Hipper på nytt, tvunget tyskerne mot øst.

Denne gang hadde Beatty bedre sikteforholder for sine besetninger, og det var mulig å komme nærmere etter hvert som det ble mørkere. Dessuten hadde admiral Hood sluttet seg til hans slaglinjen. Ved kl. 18.23 åpnet den tredje slagkrysserskvadronen på tre slagkryssere ild på tyskerne på 8 200 m avstand. Ilden fra «Invincible» var så god at «Lützow» var truffet hele åtte ganger på åtte minutter, slik at Hipper måtte flytte sitt flagg fra skipet som var påførte så store skader at det ikke overlevde sjøslaget. Men ved kl. 18.30 lettet været, så «Invincible» ble synlig for samtidige skip som åpnet ild. En granat truffet Q-tårnet kl. 18.32, og penetrerte panseret slik at tårnet ble totalødelagt. Kanonene var i ferd med å bli ladet med ny ammunisjon, slik at det oppsto flammer som spredt seg til arbeidsrommet. Der var enorme mengder korditt lagret.

Admiral Hood omkommet sammen med sin besetning på 1.026 menn ombord på HMS «Invincible» som var sprengt i to av eksplosjonene. Da hadde hele Grand Fleet åpnet ild på den tyske Hochseeflotte som fant seg i en meget vanskelig situasjon, ved kl. 18.33 foretok Scheer en desperat manøvrering vekk fra britene som mistet kontakten med dem ved kl. 18.54. Senere om kvelden hadde Scheer vendt østover i håp om å komme seg forbi i nord, men kolliderte på nytt med Jellicoe som straks åpnet ild på tyskerne. Mens Scheer enda en gang manøvrerte seg bort, gikk Hipper til angrep ved kl. 19.13 for å oppholde britene fra å følge etter. Det britiske bombardementet var drepende, de tyske hovedskipene var truffet 27 ganger - hvorav 19 på de fire slagkrysserne som var tilbake.

Hipper avbrøt kontakten med britene og fulgt etter Scheer på vei sørover mot sikkerheten om aften, men ved kl. 19.47 hadde Beatty sin rival i sikten på nytt. Ved kl. 20.19 åpnet «Princess Royal» ild på 11 000 m hold, truffet «Seydlitz» to ganger, deretter kom «New Zealand» til på 8 200 m og truffet den samme slagkrysseren tre ganger. Hipper forsvant i mørket etter å ha fått assistanse av de tyske pre-dreadnought slagskipene som kom i veien og oppholdt Beatty lenge nok. Ved kl. 20.40 var slaget over for de britiske slagkrysserne.

Slagkrysserens svakheter

Et typisk kanontårn. Arbeidsrommet (working chamber) har nummer 9, og det er konstruerte så man unngikk direkte forbindelse mellom kanontårnet og ammunisjonslagret.

Diagram over skadene på HMS «Tiger»

Umiddelbart etter Jyllandslaget ble de første granskinger bak tapet av tre slagkrysserne startet, og allerede i den 3. juni sendte Beatty sin rapport til Jellicoe om resultatet av undersøkelsene ombord på Beattys flaggskip «Lion». Q-kanontårnet var slått ut, og på grunnlag av undersøkelsene mente man at de hadde ikke beskyttet ammunisjonshåndteringen mot stikkflammer som oppstod ved penetrering på tårnpanseret. Dels fordi man ikke var oppmerksomme på faren, og dels fordi man ønsket hurtigere skuddhastighet for å kompensere for manglende treffsikkerhet. Allerede i 1915 hadde Warrant Offiser Grant reorganiserte ammunisjonshåndtering-systemet med nye prosedyrer ombord i «Lion», selv om det ikke avverget lagring av korditt i arbeidsrommet. Kanonkommandøren reddet flaggskipet ved å få magasinet oversvømmet, og dermed kunne britene finne den meste sannsynlige årsaken bak tapet av de tre slagkrysserne.

Rapportens konklusjon ble dessuten understøttet av kommandant Dannreuther fra «Invincible», som fortalte om hva slags håndteringssystem man hadde for ammunisjon fra ammunisjonslageret til kanontårnet. Den tredje slagkrysserskvadronen i motsetning til de første to skvadroner hadde tid og anledning for skyteøvelser for å kunne trimme artilleriet og egne ferdigheter. Dette forklarte suksessen admiral Hood hadde under kampene med usedvanlig presis og tung ildgivning som senket den eneste tyske dreadnoughten under krigen. Men det var med utilstrekkelige ildledelsessystemer med dårlig treffsikkerhet på mer enn ti kilometer avstand, bare «Queen Mary» hadde nyere og bedre ildledelsessystem.

Den britiske slagkrysserflåten kompenserte for dette med «rapid fire» som deres taktikk. Både britene og tyskerne ettertraktet så rask skuddhastighet som mulig for artilleriet, og dermed ble så mye ammunisjon som mulig lagret i forbindelsen til kanonene. Både korridorene til magasinene, arbeidsrommet og selve kanontårnet rommet et stort antall ladningene ifølge Dannreutcher for å lade så raskt som mulig. For hver granat var fire ladninger nødvendig. Kordittladningen var innhyllet i pakking av silke med krutt innpakket i tykk papir som antenning. For å sette den inn i ladesystemet måtte papiremballasjen tars bort, og for å ikke miste tid ble emballasjen tatt vekk allerede i ammunisjonslagret, slik at det lekket ut krutt. Tyskerne hadde ikke denne svakheten ettersom kordittladningene var kledt med patroner av messing. Britisk og tysk korditt var forskjellige i deres blanding, og dermed ble skipseksplosjonene forskjellige på hver side. Den tyske korditten av merke RPC/12 var meget brannfarlig, men ville ikke eksplodere i sammenligning med den britiske korditten av merke MD.

I kraft av tykkere pansring og beskyttelse mot stikkflammer klarte de tyske slagkryssere seg bedre. «Lützow» for eksempel var truffet mer enn tretti ganger med sværkalibrede granater fra 305 til 381 mm, men mistet bare 128 døde og sårede ut av besetningen på 1391 mann. «Lützow» forsøkte å nå hjem til sin base, men etter det hadde kommet inn 8 000 tonn vann i forskipet, ble det oppgitt av tyskerne som senket det selv. De andre tyske slagkryssere, «Moltke», «Van der Tann», «Seydlitz» og «Derfflinger» fikk store skader og hadde behov for omfattende reparasjoner etter slaget. De hadde vært i slagets midtpunktet, og klarte å berge seg med deres bedre overlevelsesevne blant annet mot oversvømmelser i egne skrog. «Derfflinger» hadde det største tapet, 157 døde og 26 sårede samt to utslåtte kanontårner. «Seydlitz» var en hårbredde fra å dele den samme skjebne som «Lützow» med over 5 000 tonn vann.

De britiske slagkrysserne «Lion», «Princess Royal» og «Tiger» av den andre generasjonen med noe tynnere pansring i sammenligning med de tyske slagkryssere også hadde klarte seg, det var opptil 55 treff på de britiske slagkryssere. «Lion» var truffet 13 ganger mens «Princess Royal» var truffet ni ganger. De tyske granatene hadde penetrerte pansringen på «Indefatigable», «Queen Mary» og «Invincible», den sistnevnte på «normal» stridsavstand. Selv om det først og fremst var sekundære kjedereaksjoner som hadde senket skipene, hadde slagkrysserne dårlig beskyttelse mot granater i «plunging fire» med bratte vinkler ned på panseret. Det hendte også de tyske slagkrysserne, på «Lützow», «Derfflinger», «Seydlitz» og «Von der Tann» var kanontårnene slått ut av de britiske granatene som var noe dårligere enn de tyske.

Sikteforholdene berørte slagkrysserens stridsevne under kampene ettersom det var ikke alltid mulig å sikte på lang avstand for egne ildgivning. Under det andre slaget i Helgolandsbukten den 17. november 1917 hadde «Glorious» og «Repulse» forbrukt 91 15-tommers granater for bare ét treff på den lette krysseren «Pillau». Den tyske slagkrysseren «Seydlitz» hadde forbrukt 376 granater for ti treff i løpet av Jyllandsslaget.

Utviklingen etter første verdenskrig

«The Mighty Hood».

I årene like etter første verdenskrig begynte både Storbritannia, Japan og USA å legge planer for nye generasjoner av ennå større slagskip og slagkryssere. Flåteledelsenes veldige appetitt på nye skip skulle imidtertid ble politisk omstridt, nå som det var fred etter «den store krigen», og de voldsomme omkostninger truet landenes økonomiske stabilitet. Det nye våpenkappløpet ble forhindret med Washington-flåtetraktaten i 1922, de største flåtemakter ble enige om å sette grenser på antallet av større skip. Den tyske flåten var ikke representert, ettersom Versaillestraktaten hadde lagt rammer for en meget beskjeden tysk flåte.

Gjennom 1920-årene og i de tidlige 1930-årene var det bare Storbritannia og Japan, som fremdeles hadde slagkryssere, og flere av dem ble utsatt for modifikasjoner i forhold til deres originale design. Skillelinjen mellom en slagkrysser og et moderne hurtig slagskip ble utvisket. For eksempel ble den japanske Kongo-klassen formelt omklassifisert fra slagkrysser til slagskip. Den tunge krysseren overtok både panserkrysseren og slagkrysserens plass som tunge oppklaringsfartøyer under flåteoperasjoner.

1918-1923

Den britiske slagkrysseren «Hood» var det største skip i Royal Navy etter det var ferdig i mai 1920. I kraft av sin størrelse var det i stand til å kombinere slagskipets ildkraft og panser med slagkrysserens fart, og det ble derfor også av og til omtalt som et hurtig slagskip, men bare med sterk vertikal pansring og et relativt svakt dekkspanser. Skipet ble også den siste slagkrysseren som var bygd før leksene fra Jyllandsslaget gjorde seg gjeldende for fremtidige design for hovedskip i de større flåter. Etter den tyske kapitulasjonen kom de tyske krigsskipene i hender på ententemaktene som skulle benytte relative moderne slagskip i skyteøvelser blant annet for å bekrefte virkningene av «plunging fire» med nedfallende granater i bratte vinkler.

Etter å ha høstet betydelig kunnskap ble G-3 slagkrysserdesignet utarbeidet med nytt maskineri som vil produsere 160 000 hestekrefter, tre triple kanontårner med ni 406 mm kanoner og «alt-eller-ingenting» panserbeskyttelse som USA var først ut med. 4 skip ble bestilt den 26. oktober 1921, men ble suspendert den 18. november ettersom man verken hadde økonomi eller politisk vilje utover ren utpresning under Washington-forhandlingene. Designet skulle leve videre i Nelson-klassen av sløve slagskip.

Et våpenkappløp hadde startet som et resultat av USAs 1916-flåteprogrammet med planer om ti slagskip og seks slagkryssere, som mottrekk valgt det japanske parlamentet først «8-4 planen» i 1917. Da den amerikanske president Wilson bad om en utvidelse av flåteprogrammet, kom et nytt svar fra Japan i 1920 med vedtaket av «8-8 planen» med åtte slagskip og åtte slagkryssere.

Tegning av «Amagi»

Prosjekt «No.13»

Lexington-klassen.

Med dette vedtaket kunne B-64 designet hentes fram som en variant av den planlagte Kaga-klassen som var videreutviklet fra Nagato-slagskipene. Fire skip ble kjøllagt i 1920-1921 som Amagi-klassen på 47 000 tonn i deplasement med toppfart på 30 knop i bytte mot noe mindre pansring, men hadde det kraftigste artilleriet som noensinne hadde blitt bestilt for en slagkrysser, ti 406 mm kanoner i fem tårn. De neste fire slagkryssere av «No 13» designet var et skritt fra Kii-klassen slagskip som var under planlegging, men med åtte 457 mm kanoner som hadde vært planlagt.

USAs svar var Lexington-klassen på seks skip, som var allerede vedtatt for bygging under 1916-flåteprogrammet, som foruten kraftig artilleri på åtte 16 tommers kanoner var konstruerte som «battle scouts», oppklaringsfartøyer over store avstander i møte med fiendtlige hovedskip, med meget stor hastighet. Turbo-elektriske driftsmaskineri som var allerede benyttet på de nyeste slagskiper siden USS «Tennessee» sjøsatt i 1919, skulle brukes på de amerikanske slagkrysserne med en kraft på 180 000 hestekrefter. Japanerne hadde vurderte å bruke liknende maskiner istedenfor dampturbiner på Amagi-klassen. USS «Constellation» ble kjølstrukket den 18. august 1920 som det første skipet. 1916-designet var opprinnelige for et skip på 35 000 tonn og en bestykning på ti 356 mm kanoner.

På grunn av Washington-flåtetraktaten ble ingen av de planlagte slagkryssere ferdigstilt av flåtemaktene som enten skrotet eller ombygget skipene som var allerede påbegynte. I Japan fikk «Amagi» og «Akagi» lov til å overleve som hangarskip i samsvar med den amerikanske ombyggingen av «Lexington» og «Saratoga» på deres slipper. I forveien hadde amerikanerne vurderte ombygging av slagkrysserne inn i hangarskip tidlig i 1921. I 1923 ble «Amagi» rammet av det store Kanto-jordskjelvet som ødela store deler av Tokyo og Yokosuka der skipet lå. Skadene var for store til å fortsette byggingen, og slagskipet «Kaga» som var sjøsatt i 1921, ble reddet fra skraphaugen.

I Storbritannia ble Fishers «store lette kryssere» ombygget til hangarskip. «Furious» allerede under krigen var ombygd til et hangarskip som gjennomførte den første hangarskipsoperasjon med fly allerede i juni 1918. Det samme hendte med «Glorious» og «Courageous» i 1924-1930. Den amerikanske flåten gjorde likedan med de to skip som var kommet lengst i byggingen, mens de fire siste i Lexington-klassen ble skrotet.

1924-35

HMS «Renown» etter ombygningen i 1939.

IJN «Hiei» av Kongo-klassen i 1942

I alt ni slagkryssere overlevde Washington-traktaten. Fire britiske («Tiger», «Renown», «Repulse» og «Hood»), fire japanske (Kongo-klassen) og én tyrkisk. De fleste ble moderniserte før den neste verdenskrig brøt ut, med unntak av «Tiger» som ble solgt til opphugning i 1932 og den tyrkiske «Sultan Yavuz Selim» (tidligere tyske «Goeben»), som forble uforvandret på grunn av finansielle mangler. De to britiske slagkryssere «Renown» og «Repulse» ble utsatt for en rekke moderniseringer mellom 1920 og 1939, blant annet ble pansringen forsterket fra seks til ni tommer tykkelse på panserbeltet og den horisontale beskyttelsen var også forbedret.

«Renown» ble gjennomgripende ombygget i årene 1937-39, så den kunne gjøre tjeneste som et hurtiggående eskorteskip for hangarskip. Ombygningen var så totalt at «Renown» var nesten helt nybygd i motsetning til søsterskipet «Repulse». Det var også planer for «Repulse» og «Hood» som fremtidige eskortefartøyer for hangarskiper, men ble oppgitt da den andre verdenskrig brøt ut i august 1939. I løpet av krigen var det stadig tilvekst av luftvernkanoner på «Renown», noe som også var sett på samtidige slagskiper i møte med den større trusselen fra fly.

Ettersom det var forbud mot nybyggeri, valgte den japanske flåten også å modernisere sine fire slagkryssere av Kongo-klassen (De tre andre var «Hiei», «Haruna» og «Kirishima»), blant annet ved å øke kanonenes elevasjon til 40 grader, større panserbeskyttelse, og utbygningen av skroget for bedre undervannsbeskyttelse. På nytt ble disse slagkrysserne ombygget i årene mellom 1933 og 1940, og fikk for eksempel skroget forlenget med åtte ekstra meter for å kunne prestere over 30 knop med den ekstra beskyttelse i skroget i form av 3 800 tonn panser. De ble omklassifisert til hurtiggående slagskiper, som med deres høy fart var anvendt som eskorte for hangarskipene, men fremdeles var deres pansring og kanoner ikke på høyde med de britiske og amerikanske «super-dreadnoughter», som overlevde Washington-traktaten og dermed utgjorde en viktig del av flåtene i Storbritannia og USA.

Gjenopprustning

I takt med den voksende risikoen for en ny storkonflikt, begynte landene å oppruste deres flåter med nye skip. I begynnelsen forsøkte flåtemaktene å rette seg etter traktatbestemmelser som satt begrensning på deplasement og kanonkaliber, men etter hvert som krigstrusselen vokste begynte landene å utvikle fram mer ambisiøse byggeplaner for hovedfartøyer. De toneangivende flåtemakter satset på hurtiggående slagskip, men i Tyskland, Frankrike, Italia og Sovjetunionen ble det lagt fram planer for hovedfartøyer som var definerte som «slagkryssere», men som egentlige kan betraktes som eiendommelige hurtiggående slagskiper med relativ god beskyttelse i sammenligning med eldre slagkrysserne. De italienske og sovjetiske skipene ble aldri bygget. Tyskland og Frankrike var de eneste landene som klarte å gjennomføre deres byggeprogrammer av hovedfartøyer som var klassifisert som hurtige slagskip fremfor «slagkryssere».

Tyskland

«Deutschland», det første av tre tyske lommeslagskip. Bildet viser det tredobbelte kanontårnet på akterdekket med 28 cm kanoner. Lengre akterover sees to torpedobatterier.

De tyske «lommeslagskiper» (tysk: Panzerschiffe - panserskip: «Deutschland», «Admiral Scheer» og «Admiral Graf Spee») var bygget som «panzerschiffsfrage» (lommeslagskip) innenfor rammer av den tillate skipsbyggingen for den tyske Reichsmarine. Versaillestraktaten hadde satt en grense på 10 000 tonn med maksimal kaliberstørrelse på 280 mm. De tre fartøyer er vanskelige å klassifisere, vekselvis kalt lommeslagskip, panserskip og tunge kryssere, men som var bygd for den nye strategien kalt Kreuzerkrieg (krysserkrig). Den var en gjentagelse av den eldre strategien om å angripe fiendtlig sjøfart, men med krigsfartøyer som skulle utnytte sin høyere fart til å unngå sterkere motstandere og bruke sitt tyngre artilleri hvis de støtte på raskere fiender, som en regel kryssere med svak bestykning. Krysserkrig som en fremtidig strategi med fartøyer som operere alene eller i små grupper ute på verdenshavene rettet mot enslige handelsfartøyer og konvoier uten sterk eskorte, behjulpet av deres hastighet og store aksjonsradius, skulle sette sitt preg på utviklingen av tunge kryssere og hurtiggående slagskip beregnet på jakt etter fiendtlige kryssere. De tyske lommeslagskipene hadde kraftig bestykning og god panserbeskyttelse, men var aldri beregnet på kloss strid mot hovedfartøyer som kunne ha lik kraftig bestykning og bedre beskyttelse.

Deutschland-klassen på tre skip var levert til den tyske marinen i 1933-36. Bestykningen var konsentrert i to tredobbelte kanontårner, med åtte 15 cm sekundære skyts og åtte torpedoer, tilsammen 19 prosenter av skipets deplasementet på rundt 12 000 tonn. Panserbeskyttelsen overstiget ikke 20 prosenter av deplasementet med størst tykkelse på 100 mm, kun tre tommer på panserbeltet og en og en halv tommer i panserdekket. Admiral Hans Zenker som var flåtesjef i 1920-årene, var spesielt opptatt av lokalforsvaret og anså Deutschland-klassen som panserskip som skulle engasjere fiendtlige hovedfartøyer med sin bestykning som kunne nå et mål på 35 km hold, og bruke sin toppfart for å unngå fienden, spesielt de franske. Men aksjonsradiusen med ni-sylindret dieselmotorer med en toppfart på 28 knop gjorde det mulig å gjennomføre operasjoner innenfor en «krysserkrig» på verdenshavene. Etter Zenker hadde gått av, overtok admiral Erich Raeder posisjonen som flåtesjef, og deretter skulle man satse sterkt på krysserkrig i tillegg til et sterkt lokalt forsvar i Nordsjøen og Østersjøen.

Men lommeslagskipenes konstruksjon var ikke helt gjennomtenkt, og svakhetene var blitt så tydelig at Deutschland-klassen som opprinnelig skulle utgjøre seks skip, var oppgitt etter det tredje skipet var sjøsatt. Det fjerde skipet under navnet «Ersatz Elsass» fikk den planlagte konstruksjonen utvidet til 19 000 tonn, men Kriegsmarine ønsket å bestykke skipet med flere kanoner utover de seks planlagte 28 cm kanoner. Hitler gikk med på dette og ga marinen lov til å utvide konstruksjonen til 26 000 tonn etter å ha inngått den tysk-britiske flåteavtale i 1935. KMS «Scharnhorst» ble sjøsatt med 32 000 tonn standard som et faktisk hurtig slagskip videreutviklet fra Deutschland-klassen med meget sterk beskyttelse i form av 330 mm på panserbeltet og 110 mm på panserdekket samt tre dampturbiner (160 000 hestekrefter) som gav en toppfart på 32 knop. Dette skipet sammen med sitt søsterskip «Gneisenau» hadde tre tredobbelte 280mm-kanontårn, men det var ikke kraftig i sammenligning med panserbeskyttelsen, og man håpet på å bestykke skipene på nytt med tre tvillingtårn med 38 cm kanoner. I virkeligheten var de bygd og brukt som raske, men lett bestykkede slagskip.

Frankrike

Plantegning av den franske slagkrysser «Dunkerque».

Storbritannia var forhindret fra å bygge nye hovedskip av Washingtonstraktaten, men Frankrike var tillatt til å bygge 70 000 tonn tonnasje hovedfartøyer. Som svar på Deutschland-klassen besluttet man å bygge Dunkerque-klassen på to skip hver på 35 500 tonn fullt lastet. De ble betegnet som hurtiggående slagskip, og var forminskede utgaver av denne skipstype med to firedobbelte kanontårn foran, bestykket med åtte 33 cm kanoner. De var større, hurtigere og kraftigere bevæpnet enn de tyske lommeslagskiper, som de var designet og bygd til å oppsøke og ødelegge på verdenshavene. Man kan betrakte skipene både som slagskip og slagkryssere, og det illustrerte utviklingen i mellomkrigsårene.

Den vesentlige begrensningen på skipets hastighet er motstanden fra vannet som blir fortrengt, og ikke skipets vekt. Kombinasjonen av kraftige kanoner og tykk pansring etter alt-eller-ingenting prinsippet med kun beskyttelse omkring de meste vitale deler av skroget på et hurtig slagskip gjorde konseptet for slagkrysseren foreldret. «Dunkerque» i sammenligning med eldre slagskip hadde mindre pansring, men konsentrerte på det minste mulige området. Dermed var Dunkerque-klassen bedre bepansret enn Deutschland-klassen med sitt hovedbestykning på 28 cm kanoner.

Store kryssere («krysserdrepere»)

Ved utbruddet av den andre verdenskrig i august 1939 kom det en ny oppblomstring i interessen for skip i vektklassen mellom den tunge krysseren og slagskipet. De ble gjerne omtalt som slagkryssere, men var ikke betraktet som hovedfartøyer, og betegnes også som «super-kryssere», «store kryssere» (large cruisers) eller «ubegrensede kryssere» (ubegrenset av flåteavtaler). Deres planlagte rolle var å nedkjempe fiendtlige kryssere, ødelegge handelsskip og utføre oppklaringsoppgaver for flåtestyrker. Nederland, Japan, Sovjetunionen og USA hadde planer om å bygge skip som kunne bekjempe de nye tunge kryssere, som var bygget i perioden fram til krigsutbruddet. Den japanske flåten i likhet med tyskerne hadde begynte å satse på kryssere for den kommende krigen. Gjenopprustningen som hadde startet med Deutschland-klassen, ble ytterst forsterket av et stort antall lette og tunge kryssere som var bygd i respons mot de ulike flåters byggeprogrammer.

Det hadde vært en kapprustning mellom flåtemaktene i ly av flåteavtalene rundt den tunge krysseren på 10 000 tonn og bestykning opptil 203 mm i kaliberet. Spesielt vakte den japanske Mogami-klassen bestykket med femten 155 mm kanoner (senere ti 200 mm kanoner) bekymring hos amerikanerne. Frankrike og Italia hadde kapprustet på Middelhavet om å utvikle kryssere med størst mulig fart på bekostning av beskyttelse og robusthet.

Nederland

De første på tegnebrettet var de nederlandske slagkryssere av Design 1047. Det første av de tre skip skulle påbegynnes i juni 1940, men dette ble stoppet av den tyske invasjonen av Nederland og dermed aldri få tildelte offisielle navner. Deres rolle skulle være å beskytte de nederlandske kolonier i Øst-Asia mot Japan.

Tyske og italienske konstruktører bidro til arbeidet, og planene minnet meget om den tyske Scharnhorst-klassen, med ni 28 cm kanoner, men med mindre deplasement og et panser som bare kunne motstå 203 mm granater. Designet skulle ha et deplasement på 27 950 tonn med fire dampturbiner som gav en toppfart på 34 knop.

Tyskland

I Tyskland planla man tre slagkryssere av O-klassen, en del av den planlagte utvidelsen av Kriegsmarine, som gikk under navnet «Plan Z». Med seks 38 cm kanoner i tre tårn, høy hastighet opptil 33,4 knop og stor aksjonsradius med dieselmotor var skipene designet for Kreuzerkrieg-strategien, innrettet på å senke handelsskip for å forstyrre den fiendtlige handelsjøfarten. Av den grunn hadde O-klassen en meget stor aksjonsradius på 14 000 nautiske mil og svak beskyttelse med syv til fire tommer tykkelse på panserbeltet, tre tommer på panserdekket og åtte tommer (203 mm) på kanontårnene.

Det første skipet var bestilt den 8. august 1939, men arbeidet ble aldri startet. De var ikke tildelt navn, og ble dermed bare omtalt som «O», «P» og «Q». Det var langtfra udelt begeistring med de nye skipene i Kriegsmarine, og det tynne panseret gav dem tilnavnet «Ohne Panzer Quatsch» (Nonsens uten panser) i visse kretser. Panserbeskyttelsen bare kunne beskytte skipet mot prosjektiler opp til kaliber 280 mm, og måtte ha en sentral dampturbin for å oppnå stor hastighet for å unnslippe sterkere motstandere.

USA

Bare én klasse av disse sene slagkryssere ble bygget, og det skjedde i USA etter å ha vært planlagt siden 1938. De første tre store kryssere av Alaska-klassen, USS «Alaska» og USS «Guam», samt USS «Hawaii», som aldri ble bygget ferdig etter sjøsettingen i mars 1945, ble kjøllagt i 1941 til 1943 som «cruiser killers». Alaska-klassen som store kryssere ble understreket av deres navner, som refererte til territorier i det daværende USA mens de riktige slagskipene var navngitt etter delstater, og kryssere etter byer.

Med en hovedbestykning på 9 stk 305 mm kanoner fordelt i tre tredobbelte tårner, og et deplasement på 27 000 tonn (34 250 tonn fullt lastet), var Alaska-klassen dobbelt så store som de foregående tunge kryssere av Baltimore-klassen som var bestykket med 9 stk 203 mm kanoner. Alaska-klassen manglet slagskipenes tykke panser og beskyttelse mot torpedoer, men ble ansett som et balanserte design med opptil 228 mm tykkelse på panserbeltet og 100 mm på panserdekket samt opptil 330 mm på barbettene og tårnene. De var ansett som et våpen rettet mot de japanske tunge krysserne, men etter at de første to skipene var ferdigstilt og levert i 1944, var de fleste kryssere senket av enten fly eller ubåter. I likhet med de samtidige slagskipene av Iowa-klassen skulle Alaska-klassen med sin høy toppfart opptil 33 knop bli benyttet som eskorte for hangarskip og som deltagere i bombardementer av kyststillinger.

USS «Hawaii» var 84 prosent ferdig idet krigen sluttet, og havnet i opplag i flere år mens det ble vurdert om den kunne ombygges til et missil-skip eller som flytende kommandosentral (command ship) Ingen av planene ble til noe, og skipet ble solgt i 1959 og hugget opp det neste året. Tre søsterskip, «Philippines», «Puerto Rico» og «Samoa» var planlagt, men ble aldri påbegynt. De ble kansellert den 24. juni 1943.

Japan

Tegning av «B-65» designet.

I Japan hadde arbeidet på «B64»-designet startet i 1939. Det skulle ha en bestykning på 9 stk 31 cm kanoner fordelt i tre tårner med et utseende lik «Alaska» og Yamato-klassen, og sterk undervannsbeskyttelse. Etter at opplysninger om Alaska-klassen kom til Japan, ble det opprinnelige designet modifisert til «B65» i 1942. De nye planene omfattet 9 stk 356 mm kanoner, og dermed ville skipene være de beste bestykkede av de store krysserne, men panseret (7 tommer på panserbeltet) ville bare være sterkt nok til å motstå 203 mm granater.

Som nederlenderne klarte japanerne å avslutte arbeidet på planene, og to skip skulle bli kjølstrukket som nr. 795 og nr. 796 i 1942. Dette ble avbrutt av krigsutbruddet og den japanske marineledelsen som prioriterte bygging av hangarskip når større fartøyer skulle bygges. Japanerne, likesom amerikanerne, valgte å kalle de planlagte skipene store kryssere, eller den offisielle betegnelse «super A-type cruisers».

Sovjetunionen

Den sovjetiske flåten som gradvis ble moderniserte utover mellomkrigstiden siden 1922, begynte en opprustning med ambisiøse byggeprogrammer i 1937 med Stalins velsignelse etter å ha akseptert den siste flåteavtalen i London i 1936, som tillate bygging av to slagskip og syv tunge kryssere. Det sovjetiske flåteprogrammet som begynte i 1937, var et forsøk på å ruste opp Sovjetunionens kapasitet for bygging av en ny krigsflåte som i 1943 skulle ha 1.100 nye fartøyer hvorav 19 hovedfartøyer. Den britisk-tyske flåteavtalen i 1935 gjorde Østersjøen til et innsjø dominerte av den tyske flåten, og som mottiltak ble to slagkryssere planlagt mot den tyske Scharnhorst-klassen.

Kronstadt-klassen på to skip, «Kronstadt» og «Sevastopol» i Leningrad og Nikolayev ble kjøllagt i 1939 med et design som gikk ut på et deplasement på 22  000 tonn og en hovedbestykning på ni 254 mm kanoner i begynnelsen. Senere ble det endret til 35 000 tonn og ni 305 mm kanoner fordelt i tre tredobbelte kanontårner. Det nye designet ble vedtatt den 12. april 1940 åtte måneder etter arbeidet hadde startet. Byggingen skulle vise seg meget krevende for den sovjetiske industrien som ikke klarte å fullføre de meget ambisiøse målsetninger. Dette fulgt blant annet til en bestilling på seks tvillingstårner med 38 cm kanoner fra Krupp i Tyskland mens den tysk-sovjetiske pakten eksisterte fram til juni 1941.

All arbeid ble stoppet i juli 1941 like etter det hadde brutt ut krig med aksemaktene. Kronstadt-klassen skulle ha en toppfart på 33 knop med en panserbeskyttelse på 230 mm for panserbeltet og 90 mm for panserdekket. Ingen av skipene ble ferdigbygget, «Sevastopol» ble erobret av tyskerne på sin bedding og senere skrotet. Stalin stoppet ikke arbeidet på nye hovedskip, og fortsatte planleggingen på nye skip under og etter krigen. Som et resultat ble Kronstadt-klassen som gikk under «Prosjekt 69», videreutviklet til «Prosjekt 66» og «Prosjekt 82» som bygging etter krigen. Mens «Prosjekt 82» skulle ha 304 mm kanoner, skulle «Prosjekt 66» ha 9 228 mm kanoner som hadde høyere skuddhastighet. Man hadde tenkt seg de nye slagkryssere som raidingsfartøyer under en krysserkrig på verdenshavene.

Stalingrad-klassen på tre skip, «Stalingrad», «Moskva» og «Kronstadt» ble bestilte av den sovjetiske flåten på vegne av Stalin som hadde en sterk fascinasjon for store hovedfartøyer til tross for at hangarskipet hadde overtatt slagskipets plass. «Stalingrad» ble kjøllagt i desember 1951 for leveranse i 1953, men byggingen ble forsinket og var fremdeles ikke ferdigbygget da Stalin døde i mars 1953. Like umiddelbart ble byggingen stoppet, men admiral Kuznetzov restartet byggingen på «Prosjekt 82R» som store missilefartøyer i 1955.

Fra Prosjekt 69 kom også «Prosjekt 66» som skulle ha 228 mm kanoner som hadde usedvanlig lang rekkevidde helt til mellom tretti og femti kilometer, men dette designet under kodenavnet LKT-22 vant ikke Stalins interesse. Kutznetzov klarte å overbeviste Stalin om å fortsette designet som mottrekk mot de amerikanske tunge kryssere som hadde 203 mm skyts. Men det skulle vise seg at det ikke lenge var mulig å observere nedslag, og dermed ble Prosjekt 66 oppgitt sammen med Prosjekt 82.

Andre verdenskrig

Krysserkrigen

«Deutschland» og «Graf Spee»s ruter i 1939

I det første krigsåret etter utbruddet av den andre verdenskrig hadde de tyske krigsskipene begrenset suksess mot fiendtlige handelsjøfart i Atlanterhavet, i tråd med doktrinen bak krysserkrig. Royal Navy forsøkte å oppspore og nøytralisere disse skipene, og hadde hellet med seg idet lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» ble funnet og tvunget inn i nøytral navn av en britisk eskadre, som besto av den tunge krysser «Exeter» og de lette kryssere «Achilles» og «Ajax» under Slaget ved La Plata i 1939. Sjøslaget avslørte svakheten bak krysserkrig rettet mot den britiske sjøfarten; risikoen for skader under strid som kan redustere bevegelsesfriheten. «Graf Spee» kunne ikke fortsette hjem til Tyskland og måtte søkte tilflukt i Montevideo, Uruguay. Siden internasjonal lov tillatt ikke annet enn et kortvarig stopp i en nøytral havn, måtte kontreadmiral Langsdorff som var fartøysjef, seile ut i møte med britiske sjøstyrker. Uten å vite om britenes reelle styrke valgt han å sprenge skipet i luften på La Plata-floden.

Utover krigsårene hadde slagkrysserne og de hurtige slagskipene sjeldent støtet på hverandre så det kunne bli utvekslet ild under strid, men noe av de meste noteverdige er Slaget i Danmarkssundet den 24. mai 1941 da det tyske slagskipet «Bismarck» sammen med den tunge krysseren «Prinz Eugen» var på vei ut i Atlanterhavet idet disse støttet på slagkrysseren «Hood» og slagskipet «Prince of Wales», som åpnet ild på 23 km. Som et hurtiggående slagskip kunne ikke «Bismarck» seile fra slagkrysseren, og deretter tok opp kampen mot britene. Admiral Holland som kommanderte eskadren, forsøkte å komme inn i en immunitetssone på 15 til 20 km avstand fra fienden så granatene ville ikke ha en bratt vinkel nedover på «Hood»s svake dekkspanser. En 38cm granat slo gjennom sidepanseret og traff magasinet for de aktre 102 mm kanonene, utløst en kjedereaksjon som nådde X-tårnet og deretter Y-tårnet. Hele akterskipet ble ødelagt, og skipet sank på få minutter. Bare tre av besetningen på 1 418 mann overlevde.

«Gneisenau» og «Scharnhorst» seilte sammen i de første krigsårene etter det første fremstøtet i november 1939, og hadde flere ganger kommet inn i kamp, blant annet hadde man støttet på slagkrysseren «Renown» den 9. april 1940 utenfor Lofoten. Under sjøslaget klarte britene å få inn to til tre treff på flaggskipet «Gneisenau» før tyskerne trakk seg vekk. Det britiske hangarskipet «Glorious» i juni 1940 mens de allierte evakuerte Norge, ble oppdaget og senket av slagskipene som under kamp med eskortedestroyerne ble rammet med en torpedo på «Scharnhorst». Mens skadene ble reparert, seilte lommeslagskipet «Admiral Scheer» og den tunge krysseren «Admiral Hipper» gjennom Danmarkssundet og innledet krysserkrigen i høsten 1940. «Admiral Scheer» dro helt til Sør-Atlanteren og inn i Det indiske hav i løpet av vinteren før returen til Tyskland. I januar 1941 forlot de to slagskipene havnen i Kiel med kurs for Danmarkssundet. Etter flere måneder måtte tyskerne anløp Brest etter å ha senket eller erobret 22 handelsskip, men ved ankomsten viste det seg at skipene tok skader av den langvarige operasjonen slik at disse ikke kunne forberedes på kort varsel for nye tokter. Innen rekkevidde for britiske bombefly ble «Scharnhorst» og «Gneisenau» utsatt for flere angrep, og det var blitt nødvendig å få skipene i sikkerheten i Tyskland vekk fra Royal Air Force.

Den dristige flåteoperasjonen gjennom Kanalen i februar 1942 med de to slagkryssere og den tunge krysseren «Prinz Eugen» var en taktisk triumf i ansiktet på britene som reagerte for sent til å hindre gjennombruddet. Men begge var minesprengt underveis med til dels alvorlige skader, og i slutten viste det seg at RAF kunne følge etter fram til havnen i Kiel der «Gneisenau» bare to uker senere ble angrepet. Hele forskipet ble ødelagt idet en bombe truffet magasinet under A-tårnet mens den lå på verft. Det var ikke mulig å reparere skipet, så bare søsterskipet «Scharnhorst» ble reparert og satt i stand på nytt for å slutte seg til slagskipet «Tirpitz» i Norge, som allerede den 24. mars dannet kjernen for «kampgruppen» i Nord-Norge mot konvoifarten mellom Storbritannia og Sovjet. I desember 1943 ble «Scharnhorst» sendt til sjøs for å angripe en konvoi, men en britisk flåtestyrke med slagskipet «Duke of York» og krysserne «Jamaica», «Norfolk» og «Belfast» hadde dratt ut som eskorte om tyskerne skulle gjøre et fremstøt ute i Barentshavet. I slaget ved Nordkapp den 26. desember 1943 ble «Scharnhorst» rammet av 356 mm granater fra «Duke of York» som kunne ikke sikte i det arktiske mørket, så det ble brukt lysgranater og radar for å finne og beskyte skipet. Blendet av de sterke lysgranater kunne ikke tyskerne besvare ilden mot en overlegne flåtestyrke, og ilden fra «Duke of York» var meget presise. Det første truffet slo ut A-tårnet. Etter å ha blitt påført store skader ble det senket med torpedoer fra kryssere og jagere, blant disse den norske jageren «Stord».

Slaget ved Nordkapp og de allierte bombeflyene avsluttet den tyske krysserkrigen med tyngre krigsskip, med hjelp av radarutstyr montert på skip og fly ble det mulig å oppdage fiendtlige krigsskip på lang hold, og ettersom den tyske marinen ikke hadde mange større overflatefartøyer, kunne den minste skade under strid få store virkninger for skip avhengig av sin bevegelsesfrihet og leteevne. Royal Navy og senere den amerikanske U.S. Navy forsterket beskyttelsen av konvoiene med slagskip, slagkryssere og tunge kryssere så tyskerne med deres forsiktighetsregel kunne ikke gå til angrep. Mens den tyske leteevnen forble begrenset, hadde de allierte radikalt styrket sin evne til å lete med ny teknologi, et stort antall fartøyer og omfattende flyrekognosering.

Stillehavskrigen

«Haruna»s siste timer den 28. juli 1945, fotografert av et fly fra det amerikanske hangarskipet «Intrepid».

De japanske slagkrysserne sjeldent så strid mot allierte overflatefartøyer ettersom disse som hurtiggående slagskip var benyttet som eskorte for hangarskipene. Tross omfattende ombygning kunne ikke Kongo-klassen måle seg med de nyeste slagskiper som hadde bedre pansring og sterkere artilleri. Under slaget om Guadalcanal ble «Hiei» sendt den 12. november til farvannet for å bombardere amerikanske posisjoner på øya, men ble møtt av amerikanske kryssere og jagere. Under kampene ble maskinrommet rammet av en 203 mm granat fra den tunge krysseren USS «San Francisco» som hadde kommet på nært hold. Dagen etter ble skipet senket av besetningen nord for øya Savo etter å ha blitt utsatt for angrep av fly fra Henderson Field på Guadalcanal.

Bare to dager senere, den 15. november, foretok søsterskipet «Kirishima» et fremstøt i farvannet utenfor Guadalcanal, men kom inn i et sjøslag med slagskipene «South Dakota» og «Washington». Japanerne engasjerte det førstenevnte slagskipet som ble truffet 42 ganger (hvorav én 356 mm granat og resten 203 mm granater), men oppdaget ikke det sistnevnte. «Washington» åpnet ild, og truffet slagkrysseren med ni 406 mm granater som forårsaket store ødeleggelser. Etter kampene var «Kirishima» så sterkt skadet at besetningen ikke hadde annet valg enn å senke skipet.

Den britiske slagkrysseren «Repulse» ble et offer for den nye krigføringen med fly som et effektiv våpen mot hovedskip allerede i begynnelsen på krigen i Øst. Sammen med slagskipet «Prince of Wales» seilte «Repulse» utenfor Singapore den 10. desember 1941, men kom under angrep av flere bølger av bombefly med bomber og torpedoer. Under luftangrepet var skipets hastighet og manøverdyktighet nok for å unngå bomber og minst 19 torpedoer, men det var ikke britisk luftstøtte som kunne forhindre tragedien. I motsetning til søsterskipet «Renown» var ikke beskyttelsesevnen mot torpedoer forbedret, og skipet sank med det samme etter å ha blitt truffet. De japanske slagkrysserne som «Kongo» og «Haruna» var også utsatt for angrep fra fly, men den førstenevnte ble senket med tre torpedoer fra den amerikanske ubåten USS «Sealion» i Formosa-stredet den 21. november 1944. I flåtebasen ved Kure, Japan ble «Haruna» angrepet og senket av amerikanske fly fra hangarskip den 28. juli 1945.

Design fra den kalde krigen

«Admiral Lazarev», tidlige «Frunze», det andre skipet i Kirov-klassen.

Selv om sjøkrigen hadde bevist at slagskip og slagkryssere generelt var foreldet stilte ovenfor fly fra hangarskip og ubåter, fortsatte den sovjetiske flåten planleggingsarbeidet på store kryssere og slagskiper delt i «Prosjekt 24» (hurtiggående slagskip), «Prosjekt 82» (med tolv tommer kanoner som bestykning), «Prosjekt 66» (med 228 mm kanoner), «Prosjekt 65» (180 mm eller 152 mm kanoner) og «Prosjekt 68B» («store lette kryssere» med 152 mm kanoner). Bare det siste prosjektet ble bygd som Sverdlov-klassen. Etter den kalde krigen tok seg opp, begynte Sovjetunionen og USA å kappruste med hverandre, som svar på Alaska-klassen og de mange tunge kryssere skulle store kryssere bygges for en krysserkrig rettet mot handelsjøfarten. I Sovjetunionen ble skipene omtalt som svære kryssere (tjazjolyj krejser).

Designarbeidet munnet ut i Stalingrad-klassen med et standard deplasement på 36 500 tonn (42 000 tonn fullt lastet), ni 304 mm kanoner og en fart på 35 knop. De tre skiper ble påbegynte i 1951-52, men ble kansellerte i april 1953 like etter Stalins død. Bortsett fra den høye byggeprisen, hadde man begrunnet beslutningen med at skip bevæpnet med kanoner var blitt foreldede etter innføringen av missilet som et avgjørende våpen mot sjømål. Citadellet av «Stalingrad» som var på 180 mm tykkelse i panserbeltet og 50 til 80 mm på panserdekket, ble sjøsatt i 1954 og brukt som mål for artilleri og missiler.

Admiral Kuznetzov beordret arbeidet på «Kronstadt» i gang på nytt i mai 1955 som den første store missilekrysser (Tjazjolyj Raketnyj Krejser), og tre andre skip var planlagt under «Prosjekt 82B», med artilleriet erstattet av et arsenal på 24 SS-N-3 Shaddock missiler med utskytningsramper fra B-tårnet forut og X-tårnet akterover. Prosjektet ble kansellert i oktober 1955.

Den sovjetiske Kirov-klassen på fire ferdigbyggede skip og et kansellerte skip som kom i tjeneste fra 1980, av og til var omtalt som slagkryssere, blant annet i 1996-7 utgaven av Jane´s Fighting Ships, selv om de bare er meget store missilekryssere. Klassifiseringen skyldes størrelsen og deplasementet på omkring 26 000 tonn. Deplasementet stort sett svarer til slagskip fra første verdenskrig, samt det faktum om at de har mer ildkraft enn alle andre overflatefartøyer. Kirov-klassen mangler imidtertid det kraftige panseret som skilte slagkrysseren fra alminnelige kryssere. Den sovjetrussiske klassifiseringen var «Tjazjolyj Atomnyj Raketnyj Krejser» (Svær atomdrevet missilekrysser).

Det ble bygget fire skip av klassen, «Kirov», «Frunze», «Kalinin» og «Jurj Andropov». Alle skipene var oppkalte etter kjente kommunster, så etter Sovjetunionens oppløsning ble de omdøpt og fikk tradisjonelle navn fra den russiske flåte: «Admiral Ushakov», «Admiral Lazarev», «Admiral Nakhimov» og «Pjotr Velikij». Det siste skipet var ikke ferdigbygget for lang tid fram til 2000-årene.

Litteratur

• Bonney, George The Battle of Jutland 1916 Sutton Publishing, 2006. ISBN 978-0750941785
• Breyer, Siegfried Battleships and Battlecruisers of the World 1905-1970 oversat af Alfred Kurti. Macdonal and Jane's, London, 1973. ISBN 0-356-04191-3.
• Brooks, John, Dreadnought Gunnery and the Battle of Jutland, The Question of Fire Control,Routledge, Abingdon, 2005.
• Burr, Lawrence British Battlecruisers 1914- 1918 (New Vanguard) Osprey Publishing, 2006. ISBN 978-1846030086
• Hough, Richard Dreadnought: A History of the Modern Battleship MacMillan Publishing Company, 1975. ISBN 978-0025544208
• Gardiner, Robert Conway`s All the World`s Figting Ships 1860-1905 Conway Maritime Press, 1979 ISBN 0-85177-133-5
• Gardiner, Robert Conway`s All the World`s Fighting Ships 1906-1921 Conway Maritime Press, 1985 (reprinted 1992) ISBN 0-85177-245-5
• Gardiner, Robert Conway`s All the World`s Fighting Ships 1922-1946 Conway Maritime Press, 1980 (reprinted 1995) ISBN 0-85177-146-7
• Ireland, Bernard, and Tony Gibbons Jane's Battleships of the 20th Century New York: HarperCollins, 1996. ISBN 0-00-470997-7 Beskriver også slagkrydsere
• Lambert, Nicholas. "Sir John Fisher's Naval Revolution" (Studies in Maritime History). New Edition. (University of South Carolina Press, 2002). ISBN 978-1570034923.
• Massie, Robert K, Dreadnought, Jonathan Cape, London, 1992.
• Mackay, Ruddock F. Fisher of Kilverstone. Oxford University Press, London, 1973.
• Miller, David. The Illustrated Directory of Warships: from 1860 to the Present Day. London: Salamander, 2001 ISBN 0-86288-677-5
• Roberts, John Battlecruisers, Chatham Publishing, London, 1997.
• Staff, Gary German Battlecruisers 1914-18 (New Vanguard) Osprey Publishing, 2006. ISBN 978-1846030093
• Sondhaus, Lawrence Naval Warfare 1815-1914. Routledge, London, 2001. ISBN 0-415-21478-5
• Sumida, Jon T. "In Defense of Naval Supremacy: Financial Limitation, Technological Innovation and British Naval Policy, 1889-1914." (Routledge, 1993).
• Tamelander, Michael og Zetterling, Niklas Jakten på Bismarck – kampen om Atlanterhavet Spartacus forlag, 2005 ISBN 82-430-0353-3
• Van Der Vat, Dan The ship that changed the world: The Escape of the Goeben to the Dardanelles in 1914 Adler & Adler, 1986.

Eksterne lenker

• (en) Battlecruisers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons