Wilhelm Anton Souchon (født 2. juli 1864 i Leipzig, død 13. januar 1946 i Bremen) var en tysk offiser (admiral) i Keiserriket Tysklands og Det ottomanske rikes tjeneste under første verdenskrig. Han hadde kommando over den keiserlige tyske marines middelshavsskvadron i krigens første dager. Hans initiativ i denne kommandoen gjorde at han fikk en avgjørende innflytelse ved det at Det ottomanske rike fant å tre inn i krigen på Sentralmaktenes side.

Wilhelm Souchon
Født2. juni 1864[1]Rediger på Wikidata
Leipzig[2]
Død13. jan. 1946[1]Rediger på Wikidata (81 år)
Bremen[3]
BeskjeftigelseMarineoffiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserPour le Mérite
Albrechts-ordenen
Jernkorset
VåpenartDen tyske keiserlige flåte
Militær gradAdmiral
Deltok iFørste verdenskrig

Otto Liman von Sanders (til venstre), Limans datter i midten og Wilhelm Souchon (til høyre) i 1917.

Liv og virke rediger

 
SMA Goeben
 
SMS Breslau, 1912

Bakgrunn rediger

Han stammet fra en tysk familie med fransk hugenottisk bakgrunn.[4]

Krigsinnsats rediger

Da fiendtlighetene brøt ut mellom Østerrike-Ungarn og Serbia i juli 1914, fryktet admiral Souchon at han kunne bli innestengt i Adriaterhavet i tilfelle andre land gikk med i konflikten. Han førte derfor sine to skip panserkrysseren SMS Goeben og den lette krysser SMS Breslau inn i det vestlige Middelhavet og bombarderte de fransk-algirske havnene Bône og Philippeville den 4. august etter at Verdenskrigen var brutt ut. Han unnvek så med dyktighet britiske flåtestyrkers forsøk på å trenge ham inn i et hjørne, og den 10. august 1914 løp hans lille skvadron inn i Dardanellene.

Etter to dagers forhandlinger fikk han lov til å seile med sine skip til Konstantinopel, der de deretter ble offisielt overført til den osmanske flåte. Souchon ble utnevnt til øverstkommanderende for den osmanske flåte og tjenestegjorde i denne stilling frem til september 1917. Denne tyske gest gjorde stort positivt inntrykk på den tyrkiske befolkning; ved krigens utbrudd hadde den britiske First Lord of the Admiralty Winston Churchill gjort et minst like stort men negativt inntrykk da han «rekvirerte» uten kompensasjon to nesten ferdigbygde tyrkiske krigsskip som ble bygget i britiske verft, Sultan Osman I og Reshadieh, som var blitt finansiert ved gaver fra det tyrkiske folk. (Skipene gikk inn i Royal Navys tjeneste som HMS Agincourt og HMS Erin.) Etter Souchons dristige seilas til Konstantinopel kansellerte tyrkerne den 15. august 1914 sin marineavtale med Storbritannia, og Royal Navys representasjon under admiral Arthur Limpus måtte forlate landet.

Dardanellene ble befestet med tysk assistanse, Bosporos ble sikret av Goeben, nå kalt Yavuz Sultan Selim, og den 27. september ble begge streder stengt for all internasjonal shipping.

Den 29. oktober dro Souchons flåte ut på tokt i Svartehavet, et raid som skulle bringe Det osmanske rike inn i krigen på tysk side. Hans skip beskjøt de russiske svartehavshavnene Sevastopol, Odessa og andre, ødela den russiske minesveiper Prut og la ut flere minefelter i havet. Omtrent samtidig angrep britiske flåtestyrker tyrkiske handelsskip utenfor Smyrna. Den 2. november 1914 erklærte Russland krig mot Det osmanske rike, britene fulgte opp den 5. november, og den 12. november erklærte osmanenes regjering offisielt krig mot Trippelententen.

De tre neste årene bestrebet Souchon seg på å reformere den osmanske flåte, mens han foretok en rekke angrep på russisk sjøfart og russiske havner og kystbefestninger i Svartehavet.

Souchon vendte tilbake til Tyskland i september 1917 og fikk kommando over den fjerde slagskipsskvadron i Hochseeflotte under Operation Albion. Ved krigsslutt var han kommandant for den keiserlige flåtebasen i Kiel.

Etter tjenesten rediger

Souchon ble pensjonert fra tjenesten i 1919. Han døde i Bremen den 13. januar 1946.

Annet rediger

Hans nevø Hermann Souchon (1894–1982) myrdet Rosa Luxemburg.[5]

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117484512, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Henry Morgenthau. «Ambassador Morgenthau's Story». Besøkt 28. desember 2013. 
  5. ^ Liebknecht – Luxemburg: Der dritte Mann. I: Der Spiegel. Nr. 8, 1967, s. 40

Eksterne lenker rediger