Åpne hovedmenyen
Rosa Luxemburg
Rosa Luxemburg.jpg
FødtRosalia Luxenburg
5. mars 1871[1][2][3][4]
Zamość[5]
Død15. januar 1919[1][2][6][3] (47 år)
Berlin[7][8]
Gravlagt Zentralfriedhof Friedrichsfelde
Ektefelle Gustav Lübeck (18891903)
Partner(e) Leo Jogiches
Utdannet ved Universitetet i Zürich
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Politiker, filosof, revolusjonær, sosiolog, samfunnsøkonom, journalist
Parti Sozialdemokratische Partei Deutschlands, Kommunistische Partei Deutschlands, Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1917), Spartakusforbundet (1914), Sosialdemokratiet i kongeriket Polen og Litauen (1893)
Nasjonalitet Tyskland, Det russiske keiserdømmet

Rosa Luxemburg (tysk; IFA: [ˈʁoːza ˈlʊksəmbʊʁk] , polsk: Róża Luksemburg, født Rozalia Luksenburg 5. mars 1871 i Zamość i Lublinguvernatet, Kongress-Polen, død 15. januar 1919 i Berlin i Fristaten Preussen, Weimarrepublikken) var en polsk-tysk revolusjonær filosof, samfunnsøkonom, politiker, forfatterinne og redaktør. Som politiker var hun medlem av SPD og USDP, men hun er mer kjent for å ha vært med på å grunnlegge Sosialdemokratiet i kongeriket Polen og Litauen, Spartakusforbundet og Kommunistische Partei Deutschlands (KPD).

Forut for første verdenskrig engasjerte hun seg i de store anti-krigs demonstrasjonene i kjølvannet av julikrisen, og i 1914 var hun blant motstanderne av SPDs samtykke til krigsobligasjoner. Sammen med Karl Liebknecht var hun den første redaktøren av avisen Die Rote Fahne, og under novemberrevolusjonen var hun en av hjernene bak spartakistopprøret.

Rosa Luxemburg studerte blant annet filosofi og samfunnsøkonomi ved Universitetet i Zürich. I mai 1897 tok hun doktorgrad der med sin avhandling Polens industrielle utvikling (Die industrielle Entwicklung Polens). Hennes forfatterskap omfattet litteratur som var basert på marxistisk tenkning. Det eneste av hennes verker om økonomi som ble publisert i løpet av hennes levetid var Akkumuleringen av kapital: Et bidrag til en økonomisk forståelse av imperialisme (1913). De seks første bindene av hennes samlede verker ble utgitt fra 1970 til 1975; de to siste ble utgitt i henholdsvis 2014 og 2017.

Den 15. januar 1919 ble Luxemburg og Liebknecht drept av høyreekstreme medlemmer av Garde-Kavallerie-Schützen-Division, som var forløperen til de paramilitære frikorpsene. Liket av Luxemburg ble dumpet i Landwehrkanalen i Berlin. Mange forhold omkring drapene ble ikke oppklart før etter andre verdenskrig. I det lange løp ble dette en politisk påkjenning, som forverret splittelsen mellom SPD og KPD, og som gjorde KPD mer avhengige av Komintern. Hun ble begravet sammen med Karl Liebkneicht på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin den 13. juni 1919. Titusener av mennesker fulgte begravelsen. Gravstedet ble senere en valfartssted for tyske kommunister og venstresosialister.

I DDR ble Luxemburg og Liebknecht utropt til folkehelter, ettersom KPD var forgjengeren til det statsbærende partiet SED. Ifølge Bundesamt für Verfassungsschutz fortsetter dyrking av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht å spille en stor rolle blant tyske venstreekstremister.

LivRediger

BarndomRediger

Fødselsdatoen til Rosa Luxemburg er usikker. Hennes fødselsattest, som fulgte med vielsesattesten og andre dokumenter, nevner datoen 25. desember 1870. Som svar på et bursdagsbrev som nevner denne daoen, skrev hun i 1907 at fødselsattesten ble utstedet senere og at datoen var blitt «korrigert». Hun hevdet at hun faktisk «ikke var så gammel». Hennes familie og hun selv feiret alltid bursdagen den 5. mars. Under immatrikuleringen ved universitetet i Zürich oppga hun 1871 som fødselsår. Av denne grunn oppgir nyere biografier den 5. mars 1871 som fødselsdato.[9] Familienavnet Luxenburg var under farens levetid blitt endret til Luxemburg i offisielle dokumenter. Dette var en skrivefeil, men hun beholdt likevel dette etternavnet. Hennes fornavn Rozalia forkortet hun konsekvent til Rosa (på polsk: Róża).[10]

 
Rosa Luxemburg (1895)
 
Rosa Luxemburg
 
Statue av Rosa Luxemburg

Hun ble født som datter av Eliasz Luksenburg og hans kone Line, født Löwenstein. Foreldrene var jøder. Mot det polske sosialistpartiets nasjonalisme grunnla hun i 1893 sammen med Leo Jogiches tidsskriftet Sprawa Robotnicza («arbeidersak»). Luxemburg mente at Polens uavhengighet kun var mulig gjennom en revolusjon i Tyskland, Østerrike og Russland. Hun mente også at det viktige var kampen mot kapitalismen i seg selv, ikke kampen for et uavhengig Polen, og slett ikke for et sjåvinistisk og reaksjonært sådant.[trenger referanse]

I 1898 fikk hun gjennom sitt ekteskap tysk statsborgerskap, og engasjerte seg i venstrefløyen i SPD, hvor hun skarpt avgrenset seg fra Eduard Bernsteins revisjonismeteori. Hun så en revolusjon uten voldsbruk og borgerkrig («med alle dens redsler»), som en «latterlig småborgerlig illusjon». Parlamentarismen, hevdet hun, overvurderte reformarbeid og samarbeid mellom klasser. Marxister som håpet at forskjellige samfunnsklasser kunne gå sammen og diskutere, for så å gå til stemmeurnen, «har glemt sosialismens ABC», skrev hun: Sosialismen kunne ikke innføres gjennom folkeavstemninger fordi «de herskende klasser» ville stanse eller påvirke disse.[11]

Sammen med blant andre Clara Zetkin og Karl Liebknecht grunnla hun Spartakusforbundet i 1915. De engasjerte seg mot første verdenskrig (og brøt dermed SPDs borgfred med den tyske regjeringen), som de mente var en imperialistisk krig som ikke arbeiderklassen hadde noen interesse i, og talte bl.a. for militærnektelse, noe som førte til at Luxemburg ble fengslet i perioder under krigen. Hun skrev i denne tiden en rekke artikler, blant annet Die Russische Revolution, hvor hun viser til de byråkratiske farene ved et bolsjevikisk partidiktatur i Russland. Likevel fortsatte hun arbeidet for et Proletariatets diktatur etter Karl Marx' forbilde (i hans skrift Borgerkrigen i Frankrike om oppstanden i Paris 1871, den såkalte «Pariskommunen»).

Hun ble, etter at begge var blitt arrestert, skutt sammen med Liebknecht den 15. januar 1919 av høyreorienterte frikorps-soldater under det mislykkede spartakistopprøret i Berlin. Etter arrestasjonen ble begge slått halvt bevisstløse med geværkolber ved Eden hotell. Liebknecht ble kjørt vekk fra hotellet i bil, slept ut ved Tiergarten-parken og skutt der. Liket hans ble etterlatt på en førstehjelpsstasjon som «ukjent mann».

Frikorpssoldatene opererte på ordre fra den sosialdemokratiske innenriksminister Gustav Noske. Dagen før mordene ble et dikt, som i tvetydige vendinger oppfordret til å myrde Luxemburg og Liebknecht, offentliggjort i den sosialdemokratiske hovedavis Vorwärts. Luxemburg gav seg etter arrestasjonen tid til å sy fast sømmen på skjørtet, som hadde raknet under arrestasjonen. Hun satte seg til å lese i Faust. Da hun ble ledet ut fra hotellet rundt kl 23:40, ventet soldaten Otto Runge utenfor bygningen, og slik han hadde gjort med Liebknecht, slo han geværkolben mot venstre side av hodet hennes med slik kraft at hun ramlet på gaten. En mann sprang frem og slo den bevisstløse kvinnen i ansiktet.[12] Hun ble så slengt inn i en bil, skutt gjennom hodet av løytnant Kurt Vogel, og dumpet i Landwehrkanal. Hun ble først funnet 31.mai.[13]

I dag ønsker man å oppkalle Liechtenstein-broen, som hun ble kastet fra, etter henne.[14] Soldaten som slo inn hodet på henne, Runge,[15] fikk som den eneste et par måneders fengsel{tr}. Løytnant Vogel, som skjøt henne, ble idømt to år og fire måneders fengselsstraff for «misbruk av tjenestemyndighet og fjerning av et lik». Wilhelm Canaris, senere sjef for Abwehr, var medlem av krigsretten som dømte i saken. 17.mai 1919 tok han seg turen til Moabit-fengselet i Berlin, der Vogel sonet. Canaris var forkledd som «løytnant Lindemann» med en forfalsket overføringsordre til et annet fengsel. Han tok med løytnant Vogel, slik at dommeren altså hjalp den dømte til å rømme fra sin straff. Canaris ble aldri straffet for dette, tvert om forfremmet riksvernminister Gustav Noske ham til kommunikasjonsmann.[16] Vogel fikk hjelp til å flykte videre til Nederland, der han fikk amnesti. Kaptein Waldemar Pabst som førte kommandoen under drapene, gikk helt fri, enda han hadde skrytt av dem.[17] Han døde i sin seng i 1970.[18]

 
Fra begravelsen av Rosa Luxemburg 13. juni 1919 i Berlin

Hun ble begravet sammen med Karl Liebkneicht på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin 13. juni 1919. Gravstedet ble senere en valfartssted for tyske kommunister og sosialister. Ifølge Bundesamt für Verfassungsschutz fortsetter dyrking av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht å spille en stor rolle blant tyske venstreekstremister.[19]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Rosa Luxemburg, biography/Rosa-Luxemburg
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 16. okt. 2015, 118575503
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Rosalia Luxemburg, 8113053
  4. ^ Enciclopédia Itaú Cultural, 9. okt. 2017, Rosa Luxemburgo, pessoa486837/rosa-luxemburgo
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12275704r
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  8. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Люксембург Роза, 28. sep. 2015
  9. ^ Peter Nettl: Rosa Luxemburg. 1965, S. 62, Fn. 11; Helmut Hirsch: Rosa Luxemburg, 1969, S. 7; Annelies Laschitza: Rosa Luxemburg, 1996, S. 13.
  10. ^ Helmut Hirsch: Rosa Luxemburg. 1969, S. 8.
  11. ^ «Romantisering av en revolusjonær fanatiker». www.vl.no (norsk). Besøkt 28. mai 2019. 
  12. ^ Hjemmeside til Dieter Wunderlich
  13. ^ Google Bøker
  14. ^ Welt Online
  15. ^ Firstworldwar
  16. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 284), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  17. ^ Google Bøker
  18. ^ Geert Mak: Europa (s. 204-5), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  19. ^ Gedenken an Rosa Luxemburg und Karl Liebknecht – ein Traditionselement des deutschen Linksextremismus, BfV-Themenreihe, Bundesamt für Verfassungsschutz, 2008

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger