Åpne hovedmenyen

Pariskommunen var det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av Den fransk-prøyssiske krig. Kommunen ble opprettet 18. mars og eksisterte i 72 dager frem til 28. mai 1871. Man hadde hatt noe tilsvarende også i 1792. Pariskommunen av 1871 bygget blant annet på anarkistiske, blanquistiske, jakobinske og marxistiske ideer. Det var dessuten her begrepet nasjonalisme oppsto.[trenger referanse]

BakgrunnRediger

I Frankrike hadde Napoleon III (Ludvig Bonaparte III) utropt seg til keiser i 1852. Han var interessert i at Frankrike skulle gjenvinne grensene de hadde tapt i oppgjøret etter Napoleonskrigene i 1814. Da den prøyssiske statsministeren, Otto von Bismarck, terget til krig i 1870, så Napoleon en mulighet til å få gjennomført dette.

Krigen gikk imidlertid svært dårlig for Frankrike. Napoleon III måtte kapitulere ved Sedan og ble tatt til fange, og med det falt det franske keiserdømmet.

RevolusjonenRediger

 
Vendôme-søylen blir ødelagt under Pariserkommunen.

Arbeiderne og de radikale intellektuelle som hadde kjempet i krigen inne i Paris, godtok ikke denne kapitulasjonen, og bestemte seg for å kjempe videre. De hadde bra med våpen, og klarte lenge å forhindre prøysserne fra å okkupere byen. Makten i Paris ble grepet av en radikal gruppering, som gjennomførte valg på nytt kommunestyre. Paris ble erklært som en selvstendig enhet, Pariskommunen.

I et forsøk på å skape den ideelle sosialistiske stat, ble det gjennomført en rekke sosiale reformer, som blant annet

  • stemmerett for alle
  • åtte timers arbeidsdag
  • maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
  • kirken ble skilt fra staten, alle kirkens bygninger tilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet
  • fabrikkene ble overtatt av arbeiderne
  • gjeld ble slettet, og husleier senket

De mest optimistiske så på dette som den endelige muligheten til å skape en bred sosialistisk revolusjon, som kunne bre seg utover Europa. Man oppfordret derfor andre deler av Frankrike til å opprette liknende kommuner. Dette ble gjort i Lyon og Marseille, men disse ble raskt nedkjempet av den franske regjeringen.

AngrepetRediger

 
Døde kommunarder etter at opprøret har blitt knust

Men det var ikke bare den franske regjeringen som var bekymret over den mulige revolusjonen; også Tyskland så på revolusjonen som en stor trussel. Otto von Bismarck besluttet derfor å løslate 100 000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren ville få nok soldater til å knuse Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn i Paris 2. april, og på få dager ble 20 000–30 000 mennesker drept. I tillegg ble 40 000 arrestert, og senere deponert til franske kolonier.

Pariskommunens to måneder lange levetid var dermed over, og Frankrike gikk for alvor inn i epoken kjent som «den tredje franske republikk», som skulle vare helt til den tyske invasjon under den annen verdenskrig, 10. juli 1940.

Eksterne lenkerRediger

LitteraturRediger

  • Butterworth, Alex (2010) The World That Never Was. A True Story of Dreamers, Schemers, Anarchists & Secret Agents Vintage Books ISBN 978-0-099-55192-8
  • Stewart Edwards: 'The Paris Commune 1871' (1971) ISBN 081296277X
  • George Douglas Howard Cole: 'Den sosialistiske tenkningens historie. Bind II. Marxismen og anarkismen* (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102
  • Prosper Olivier Lissagaray: 'History of the Paris Commune of 1871' (1876/2007) ISBN 9780979181344 (Norsk oversettelse: Pariserkommunen 1871. ISBN 9788291612294.)