Den første franske republikk

Den første franske republikken (fransk: République française) ble i Frankrikes historie opprettet den 22. september 1792 under den franske revolusjon. Den første republikken varte fram til erklæringen det første franske keiserdømme i 1804 under Napoléon Bonaparte. Denne perioden var preget av monarkiets fall, etableringen av nasjonalkonventet og deretter skrekkveldet, opprettelsen av direktoriet og Thermidor-reaksjonen, og til sist opprettelsen av konsulatet og Napoléons vekst til makt.

République française
Den første franske republikk

1792–1804

Flagget til Frankrike

Flagg

Motto
Liberté, Égalité, Fraternité
Frihet, likhet, brorskap
Nasjonalsang
La Marseillaise
Plasseringa til Frankrike
Plasseringa til Frankrike
Frankrike i 1801
Hovedstad Paris
Språk Fransk offisielt, andre lokale språk.
Styreform Republikk
Lovgivende forsamling Forsamlingen
 - Overhus
Historisk periode Den franske revolusjon
 - 14. juli 1789 Stormen på Bastillen
Den franske revolusjonen
 - Ludvig XVI avsatt 21. september 1792
 - Skrekkveldet og Velferdskomiteen. 5. september 1793 - 28. juli 1794
 - Slaveriet avskaffet 4. februar 1794
 - Thermidor-reaksjonen 24. juli 1794
 - 18 brumaire-kuppet 9. november 1799
 - Napoléon Bonaparte kronet keiser av senatet 18. mai 1804
Valuta Livres, Franc, Assignat

Den franske republikken var et resultat av den franske revolusjon og avskaffelsen av det franske monarkiet og eneveldet. Republikken innledet en ny epoke av republikanske styresett i Europa. Den første lederen av republikken var Maximilien Robespierre som etter hvert innførte et totalitært regime, siden karakterisert som skrekkveldet, før han ble styrtet og halshugd allerede i 1794. Perioden innebar også krig mot Frankrikes naboland, kjent som Revolusjonskrigene.

Republikken varte offisielt til etableringen av det første franske keiserdømme i 1804. Blant dens ledere var Napoléon Bonaparte som tjente som førstekonsul fra 1799 til 1804 da han gjorde slutt på republikken ved å erklære seg som keiser Napoleon I.

Slutten på monarkiet i Frankrike rediger

 
Prise du palais des Tuileries le 10 août 1792, Stormingen av Tuileries-palasset, maleri av Jean Duplessis-Bertaux, 1793.

Under Frankrikes lovgivende nasjonalforsamlings regjeringstid, som var tiden mellom selve revolusjonen og kunngjøringen av den første republikken, var Frankrike i krig med Preussen og Østerrike. I juli 1792 utstedte hertugen av Braunschweig, kommandanten av den østerrikske-pressiske hæren, sitt Braunschweig-manifest hvor han truet med å legge Paris i grus om noen skade ble påført kong Ludvig XVI.[1] Trusselen fra utlandet forverret øyeblikkelig den politiske uroen midt i den franske revolusjonen, og økte lidenskapen og følelsen av at det hastet blant de ulike fraksjoner. I volden den 10. august 1792 stormet borgerne Tuileries-palasset, drepte rundt seks hundre av kongens sveitsergarde, og insisterte på å fjerne kongen.[2] En fornyet frykt for motaksjon fra de antirevolusjonære førte til ytterligere vold, og i løpet av den første uken av september 1792 brøt flokker av parisere inn i byens fengsler og drepte over halvparten av fangene. Dette rammet adelsfolk, prester, og andre politiske fanger, men også talløse vanlige kriminelle, slike som prostituerte og småtyver, mange myrdet mens de satt i sine fangeceller; voldtatt, stukket og slått i hjel. Dette ble kjent som septembermassakrene.[3]

Nasjonalkonventet rediger

Som et resultat av den offentlige volden, den politiske uroen og monarkiets manglende stabilitet, ble en gruppe på seks medlemmer av Frankrikes lovgivende nasjonalforsamling gitt oppgaven å overvåke valgene. Det resulterende nasjonalkonventet ble grunnlagt med den doble oppgave å avvikle monarkiet og lage utkastet til en ny konstitusjon. Nasjonalkonventets første handling var å etablere den første republikken i Frankrike, og offisielt fjerne all politisk makt fra kongen. Ludvig XVI, nå en privat borger som benyttet sitt familienavn Capet, ble deretter stilt for retten, anklaget for høyforræderi, en prosess som begynte i desember 1792. Den 16. januar 1793 ble han funnet skyldig, og den 21. januar ble den avsatte kongen henrettet ved giljotinering[4]

Gjennom vinteren 1792 og våren 1793 ble Paris plaget av sult og opptøyer for å skaffe seg mat. Det nye nasjonalkonventet gjorde lite for avhjelpe problemet før sent på våren 1793, og var isteden opptatt med krigføring. Til sist, den 6. april 1793 opprettet konventet Comité de salut public, «Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar» eller rett og slett «Velferdskomiteen», senere ledet av Maximilien de Robespierre, og den ble gitt en monumental oppgave: «Å ta seg av de radikale bevegelsene til de rasende, Les Enragés, matmangelen, og opptøyene, opprøret i Vendée og i Bretagne, nylige nederlag i hæren, og deserteringen til hærens kommanderende general.»[5] Et resultat av denne komiteens arbeid var igangsettelsen en forfølgelse som ble karakterisert som et terrorregime, og hvor giljotinen begynte å falle på virkelige og påståtte fiender av republikken i en stadig økende grad.

Til tross for den økende misnøyen med nasjonalkonventet som myndighet, la konventet i juni frem forslaget til Konstitusjonen av 1793,[6] også kalt for Konstitusjonen av år I, da ny tidsregning skulle bli regnet fra dette året.[7] Dette forslaget ble ratifisert ved folkeavstemning tidlig i august. Imidlertid ble Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar vurdert som en myndighet i «nødsituasjon», og rettighetene garantert av Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter av 1789 og den nye konstitusjonen ble utsatt under komiteens herredømme. Komiteen utførte tusenvis av henrettelser mot antatte fiender av den unge republikken, til det punkt hvor giljotinen ble kalt for «den nasjonale barberkniv»,[8] ettersom det synes å ramme alles nakker.[9] Komiteens lover og politikk førte revolusjonen til uhørte høyder, de introduserte den revolusjonære republikanske kalender (calendrier républicain français) i 1793,[10] stengte kirker i og rundt Paris som en del av avkristningen, tiltalte og henrettet Marie Antoinette, og instituerte Loi des suspects, loven om mistenkte, som markerte en betydelig svekkelse av folks frihet som bidro til det «revolusjonære hysteri» som raste over den franske nasjon.[11] Medlemmer av ulike revolusjonære fraksjoner og grupper ble også henrettet, inkludert hébertistene (tilhengerne av Jacques René Hébert) og dantonistene (tilhengerne av Georges Danton).

Artikkelen inngår i serien om

Frankrikes historie

 
Eldre historie

Gallia

Frankerne
Merovingerne (410–751)
Karolingerne (751–987)

Huset Capet
(987–1328)

Huset Valois
(1328–1589)

Bourbon-dynastiet (1)
(1589–1830)

Nyere historie

Den franske revolusjon
(1789–1799)
Terroren (1793–1794)

1. republikk
(1792–1804)

1. keiserdømme
(1804–1814)

Bourbon-restaurasjonen
(1814–1830)

Julimonarkiet
(1830–1848)

2. republikk
(1848–1852)

2. keiserdømme
(1852–1870)

Pariskommunen
(1871)

3. republikk
(1870–1940)

Vichy-regimet
(1940–1944)

4. republikk
(1946–1958)

5. republikk
(1958– )

Direktoriet rediger

 
Napoléon Bonaparte griper makten ved statskupp. Maleri av François Bouchot, 1840.

Etter at Robespierre selv ble arrestert og henrettet i juli 1794, ble Jakobinerklubben stengt og de overlevde girondene (den moderate, republikansk fraksjonen) ble gjeninnsatt. Et år senere innførte nasjonalkonventet Konstitusjonen av 1795. De gjeninnførte religionsfrihet, begynte løslatte et store antall innsatte i fengslene, og viktigst av alt, den innførte valg for en ny lovgivende forsamling. Den 3. november 1795 ble direktoriet etablert. Under dette systemet ble Frankrike ledet av en parlament med to kamre, bestående av et øvre kammer kalt for Conseil des Anciens, De eldres råd (med 250 medlemmer) og et lavere kammer kalt for Conseil des Cinq-Cents, Rådet av de fem hundre (som nødvendigvis hadde 500 medlemmer), og et kollektiv av ledere kalt for selve Direktoriet, og som har gitt epokens sin betegnelse. Grunnet indre uro og ustabilitet, påført av hyperinflasjon av papirpenger kalt for Assignats,[12] og de franske militære katastrofer i 1798 og 1799, varte direktoriet i kun fire år, og ble veltet i 1799.[13]

Konsulatet rediger

Den neste perioden som ble kjent som det franske konsulatet begynte med 18 brumaire-kuppet, statskuppet den 9. november 1799, forberedt av Emmanuel-Joseph Sieyès og ledet av Napoléon Bonaparte. Det ble opprettet en ny styreform for Frankrike, konsulatet. Lederne av direktoriet hadde selv planlagt statskuppet, noe som klart indikerte direktoriets svekkede makt. I løpet av en drøy måned hadde Bonaparte utmanøvrert de andre to i ledertrioen, og lot deretter seg selv utnevne til førstekonsul. Han kom senere til å utrope seg selv til keiser, og effektivt avsluttet den første franske republikk og begynte tidsalderen av det første franske keiserrike.[14]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ The Proclamation of the Duke of Brunswick, 1792, på fransk: Manifeste de Brunswick
  2. ^ Censer, Jack R. & Hunt, Lynn (2004): Liberty, Equality, Fraternity: Exploring the French Revolution. University Park, Pennsylvania: Pennsylvania State University Press.
  3. ^ Doyle, William (1989): The Oxford History of The French Revolution. Oxford: Oxford University Press, s 191–192.
  4. ^ Doyle, William (1989): The Oxford History of the French Revolution. Oxford: Oxford University Press, s. 196.
  5. ^ Žuromskaitė, Miglė: «France in Global Context», Academia.edu
  6. ^ Constitution of 1793, på fransk Constitution du 24 juin 1793
  7. ^ Crowe, Michael Bertram (1977): The Changing Profile of the Natural Law, s. 243
  8. ^ Andrews, Evan (15. september 2014): «8 Things You May Not Know About the Guillotine», History.com
  9. ^ Censer, Jack R. & Hunt, Lynn, red. (2001): Liberty, Equality, and Fraternity: Exploring the French Revolution, American Social History Productions, Inc.; Timeline
  10. ^ Ozouf, Mona (1989): 'Revolutionary Calendar' i: Furet, François & Ozouf, Mona, red.: Critical Dictionary of the French Revolution, Belknap Press, ISBN 9780674177284
  11. ^ Tulard, Jean; Fayard, Jean-François & Fierro, Alfred (1997): Histoire et Dictionnaire de la Révolution française, Bouquins-Robert Laffont, ISBN 978-2-221-04588-6
  12. ^ Sandrock, J.E.: «Bank notes of the French Revolution» and First Republic (PDF), Thecurrencycollector.com
  13. ^ Lefebvre, Georges; Soboul, Albert (1962): The Directory. London: Routledge and Kegan Paul. OCLC 668426465.
  14. ^ Rapport, Michael (Januar 1998): «Napoleon's rise to power» Arkivert 20. juli 2009 hos Wayback Machine.. History Today.