Åpne hovedmenyen
Oversikt over ulik grad av religionsfrihet i verden (Pew Research Center, 2009). Lys gul: lite restriksjoner; rød: høy grad av restriksjoner

Religions- og trosfrihet er et prinsipp som går ut på at enkeltmennesker og grupper skal kunne tro det de vil og tilbe hvem eller hva de vil. Dette anses av mange for å være en grunnleggende menneskerettighet. Historisk sett var religionsfriheten en av de første menneskerettighetene som ble anerkjent i Europa.

Hva denne retten innebærer i praksis, utdypes blant annet i dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. [1]

Innhold

HistorikkRediger

Forfølgelse av religiøse minoriteter har vært brukt som politisk verktøy gjennom historien. Indiske keiser Ashoka opptrådte med toleranse overfor annerledes troende, og persiske Kyros den store er blitt fremstilt, sannsynligvis uriktig [2], som en tidlig tilhenger av religionsfrihet.

I Europa førte brannen i Roma i år 64 førte til en langvarig kristenforfølgelse. Da kristendommen ble dominerende ble jøder i varierende grad godtatt eller forfulgt. Reformatorer som Jan Hus og Martin Luther ble etterfulgt av skiftende forfølgelse av katolikker og protestanter.

Religionsfreden i Augsburg førte til at fyrster innen Det tysk-romerske rike selv kunne velge kirketilhørighet. Ediktet i Nantes innførte en viss religionsfrihet i Frankrike, men ediktet ble tilbakekalt i 1685. Unionen i Utrecht fra 1579 innførte religionsfrihet, og gav asyl til hugenotter og utviste jøder fra Spania og Portugal.

Flere medlemmer av religiøse minoriteter reiste til USA, og Maryland hadde religionsfrihet som et prinsipp da staten ble grunnlagt i 1634. Prinsippet ble lagt bort i perioder, men flere protestantiske stater innførte skille mellom kirke og stat. Roger Williams argumenterte med at religiøs tro er Den Hellige Ånds gave, og kan ikke tvinges på noen. Da USA ble selvstendig i 1776 ble religionsfrihet en av de grunnleggende politiske og juridiske prinsippene for staten.

MenneskerettighetserklæringenRediger

Menneskerettighetserklæringen, vedtatt av de da 58 medlemslandene i FNs generalforsamling den 10. desember 1948 i Paris, definerer religions- og trosfrihet slik:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Religions- og trosfriheten er nært beslektet med samvittighetsfrihet og tankefrihet.

Menneskerettighetserklæringen er ikke juridisk, kun politisk, bindende. Juridisk bindende (for de land som har undertegnet den) er derimot FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Konvensjonens Artikkel 18 er en utdyping og presisering av Artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen og lyder:

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg, og frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innebære et inngrep i hans frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg.
3. Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.
4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.

BarnekonvensjonenRediger

Barnekonvensjonen gir barn "rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet." [3]

NorgeRediger

Norges grunnlov fra 1814 sa i §2: «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» I 1839 reiste Henrik Wergeland et forslag om å oppheve jødeparagrafen, og i 1851 gikk forslaget gjennom. Først i 1956 ble forbudet mot jesuitter fjernet, og i 1964 ble prinsippet om religionsfrihet en del av grunnloven.[4]

I Norge har debatter om religionsfrihet ofte handlet om religionens plass i den offentlige skolen. Den europeiske menneskerettighetsdomstol avgjorde i 2007, med 9 mot 8 stemmer, at det daværende KRL-faget sammen med en kristen formålsparagraf, gjorde det "vanskelig å ivareta livssynsminoritetenes rettigheter". [5] [1]

1. januar 2017 ble Den norske kirke forvaltningsmessig skilt fra staten. Grunnloven ble endret i 2012, og kirkemøtet vedtok et skille mellom kirke og stat i 2013, og i 2017 var prosessen fullført. [6]

AnnetRediger

27. oktober er den internasjonale religionsfrihetsdagen.

ReferanserRediger