Femhundrerådet

underhuset i Frankrike under Direktoriet

Femhundrerådet (De femhundres råd, fransk: Conseil des Cinq-Cents) var det ene av de begge kamre (det andre het «De gamles råd», fransk: Conseil des Anciens), som dannet nasjonalforsamlingen i Frankrike under direktoriet fra år IV (1795) til år VIII (1799).

General Bonaparte for DFemhundrerådet i Saint Cloud den 10. november 1799. (Maleri av François Bouchot, 1840)

ValgrettRediger

De nye franske forfatning av 1795 innførte indirekte valg med valgmenn. Antallet valgberettigede sank fra syv til fem millioner mannlige borgere på grunnlag av skatteinnbetalinger. Velges kunne bare en liten gruppe av de høyest beskattede, og de måtte dessuten være fylt 30 år.

Valgperioden var på tre år. En en tredjedel av plassene var på valg hvert år.

SammensetningRediger

Parlamentet hadde i alt 750 seter. Av dem var 711 for selve Frankrike og de øvrige var for de franske koloniområder. Av de valgte ble det utvalgt representanter som var eldre enn 40 år, var gifte eller enkemenn, som ble utnevnt til «De gamles råd».

FullmakterRediger

Lovgivningen var delt mellom de to kamrene. De femhundres råd hadde initiativrett, mens De gamles råd kunne godta eller forkaste lovforslagene.

Begge kamre medvirket ved sammensetningen av eksekutivorganet, Direktoriet. De femhundres råd foreslo direktørene, De gamles råd valgte dem.

Forholdet til eksekutivorganetRediger

Det lovgivende og utøvende organet var strikt atskilte. Direktoriumsmedlemmer kunne ikke tilhøre parlamentet. Direktoriet hadde ikke rett til å være med på parlamentets møter. Det hadde heller ikke rett til å oppløse eller utsette det. Omvendt kunne parlamentet ikke ta del i regjeringens beslutninger.

HistorieRediger

Begrensningen av valgretten kunne ikke hindre at parlamentets flertall kom i motsetningsforhold til Direktoriet. Det uavklarte forhold mellom myndighetsområdene mellom parlament og regjering innebar en politisk instabilitet.

I 1797 ble rojalistene styrket i parlamentet. Det førte til statskuppet av 18. Fructidor V og dannelsen av triumviratet rundt Paul de Barras, og at rojalistene ble fjernet fra parlamentet.

Et videre inngrep fulgte den 11. mai 1798 da jakobinere og høyresiden ble erstattet med moderate representanter.

Etter sin tilbakekomst fra Egypt begynte Napoléon og hans forbundsfeller med forberedelsene av et ytterligere statskupp. En viktig faktor her var valget av hans bror Lucien Bonaparte til president for Femhundrerådet. Motstanden mot statskuppet av 18. Brumaire VIII fra medlemmer av Femhundrerådet lot Lucien Bonaparte slå ned med troppestyrker som ryddet forsamlingssalen. Senere gav en del av representantene sin tilslutning til endringer av forfatningen, og til opprettelsen av Konsulatet.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Dolf Sternberger, Bernhard Vogel, Dieter Nohlen, Klaus Landfried (utg.): Die Wahl der Parlamente und anderer Staatsorgane. Ein Handbuch. Band 1: Europa. Halbbd 1. de Gruyter, Berlin, 1969, s. 447ff.
  • Heinz-Gerhard Haupt: Von der französischen Revolution bis zum Ende der Julimonarchie (1789–1848). I: Ernst Hinrichs (utg.): Kleine Geschichte Frankreichs (= Bundeszentrale für Politische Bildung. Schriftenreihe. Bd. 538). Lizenzausgabe, aktualisierte und bibliografisch ergänzte Ausgabe. Bundeszentrale für Politische Bildung, Bonn 2005, ISBN 3-89331-663-9, s. 255–310., her s. 270ff.