Direktoriet

Direktoriet var den utøvende regjeringsmakten i Frankrike ved grunnloven av 22. september 1795 (Direktorialforfatningen). Det tilsvarte presidenten i andre republikanske forfatninger, og hadde fem medlemmer. Direktoriet hadde makt til å utnevne ministre, og disse stod ansvarlige overfor Direktoriet.

Napoléon Bonaparte opphevet direktorialforfatningen ved et statskupp 9. november 1799, 18 brumaire-kuppet.

Historie rediger

Direktoriets forutsetning var Robespierres fall i juli 1794, som brakte de moderate krefter i revolusjonen til makten. Det ble gjennomført en avvikling av terrorstyret, men samtidig også en innskrenkelse i de formelle demokratiske rettigheter. Kontrarevolusjonen ble ledet av blant andre Paul Jean Barras, Jean-Lambert Tallien og Abbé Sieyès som skapte en ny forfatning.

Direktoriets forfatning trådte i kraft 22. september 1795. Statssjefer ble femdirektører, ledet av en overdirektør. Deres stilling gikk på skift og de stod for den utøvende makt. Parlamentet bestod av to råd: De eldres råd på 250 mann alle over 40 år (svarte til et senat eller et overhus) og De 500s råd (svarte til et underhus) alle over 30 år, som ble valgt ved innskrenket valgrett. Direktørerne ble utpekt av De eldres råd på de 500s anbefaling. Gjennom hele perioden var Barras overdirektør (svarende til republikkens president), mens Tallien, Sieyès og Lazare Carnot i perioder fungerte som alminnelige direktører. Reelt kom forfatningen aldri til å fungere etter hensikten, da Barras sikret seg den avgjørende makt, trass i konflikter med sine meddirektører. I 1797 gjennomførte han et statskupp (Fructidorkuppet), hvorved statssjefens makt ble styrket og alle formelle rettigheter avskaffet. Blant hans rådgivere var Napoleons to senere betrodde menn, Talleyrand som var utenriksminister 1796-1799 og Joseph Fouché som ledet politispionasjen.

Innenrikspolitisk betød Direktoriet en høyredreining. Republikken ble bevart, men de demokratiske og fornyende initiativer som trass i terroren hadde preget den tidligere fase av revolusjonen, stanset opp. Rojalistiske og konservative sympatier florerte og ble godtatt av regjeringen så lenge de ikke truet staten. En stor rojalistoppstand i Paris oktober 1795 ble slått kraftig ned, det samme ble nye oppstander i provinsen. En gruppe av nyrike skjøt opp som følge av krigsleveranser og salg av henrettedes eiendommer, og styret ble preget av korrupsjon og stigende ineffektivitet. Kulturelt sett ble perioden preget av et løssluppent overklasseliv og moteluner; til dels en reaksjon på revolusjonens spartanske livsstil.

Utenrikspolitisk ble perioden helt dominert av krigen mot de utenlandske koalisjonsmakter og førte som helhet til en kraftig styrking av Frankrikes stilling. Således ble både Holland (1795) og Sveits (1798) erobret. Viktigst var Napoleons felttog til Italia 1796-97 som reelt knuste Østerrikes makt i dette område og la det under fransk herredømme, hvorved hans ekspedisjon til Egypt 1798-99 fikk mer symbolsk betydning. De franske seirer førte til den første koalisjons oppløsning og de tyske makters uttreden, således at England i en overgangsperiode var Frankrikes eneste motstander. Der ble opprettet en rekke franske lydstater som ble formelle republikker etter fransk stil, men reelt betød Direktoriet tradisjonell fransk imperialisme i revolusjonær innpakning. Samtidig førte hærens voksende rolle til en stigende avhengighet av offiserskorpset.

Det ble også hæren som gjorde ende på Direktoriet. Napoleon, som etterhvert hadde oppbygget seg en sterk posisjon som krigshelt, vendte tilbake høsten 1799, opptok kontakt med utilfredse kretser omkring Sieyès som søkte en sterk mann og styrtet den 9. november samme år Direktoriet ved et militærkupp (Brumairekuppet).

Som helhet må Direktoriets maktperiode betegnes som avslutningen av revolusjonen. Makten ble lagt i hendene på storborgerskapet, som gjorde seg avhengig av hæren og en fransk erobringspolitikk ble gjennomført. Napoleons maktovertagelse 1799 var reelt en logisk følge av det.

Direktorienes sammensetning rediger

1. direktorium av 9. Brumaire IV rediger

(amterte 568 dager fra 31. oktober 1795)

2. direktorium av 1. Prairial V rediger

(amterte 106 dager fra 21. mai 1797)

3. direktorium av 18. Fructidor V rediger

(amterte 287 dager fra 4. september 1797)

4. direktorium av 29. Prairial VI rediger

(amterte 334 dager fra 18. juni 1798)

5. direktorium av 27. Floreal VII rediger

(amterte 31 dager fra 17. mai 1799)

6. direktorium av 29. Prairial VII rediger

(amterte 3 dager fra 17. juni 1799)

7. direktorium av 2. Messidor rediger

(amterte 142 dager fra 20. juni 1799)

Kilder rediger

Martyn Lyons: France Under the Directory. Cambridge University Press, Cambridge 1975.
(no) «Direktoriet» i Store norske leksikon

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.