Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Triumvirat (latin: triumvirātus, av tres, «tre» og vir, «mann», det vil si «tremannsråd»)[1] betegner et politisk regime dominert av tre mektige menn, hver av dem en triumvir (flertall triumvirs eller triumviri). En slik sammenslutning kan være formell eller uformell, og selv om de tre er vanligvis likestilte på papiret, er det sjelden virkeligheten. Begrepet kan også benyttes for å beskrive en stat med tre ulike militære ledere som alle hevder å være den eneste lederen.

I historieforskningen er det først og fremst brukt om to viktige sammenslutninger i den romerske republikkens siste århundre, henholdsvis det første triumvirat og det annet triumvirat.

I kontekst av Sovjetunionen er begrepet troika (russisk: тройка, «trespann» eller «gruppe på tre»)[2] benyttet istedenfor triumvirat og med samme mening.

Romerske triumvirater rediger

Opprinnelig var et triumvirat en særskilt kommisjon på tre menn som ble utnevnt for spesielle administrative oppgaver utover de faste pliktene til romerske magistrater. Triumviri capitales overvåket eksempelvis fengsler og henrettelser, sammen med andre funksjoner som i henhold til forskeren Andrew Lintott viser at de hadde vært «en blanding av politisjefer og fredsdommere».[3] Capitales ble første gang etablert i tiden rundt 290–287 f.Kr.[4] De ble ledet av praetor urbanus. Disse triumvirat (eller tresviri nocturni)[5] kan også å ha hatt en del ansvar for brannkontroll.[6][7] Triumviratet eller tresviri aere argento auro flando feriundo (for støpning og preging av mynter av bronse, sølv og gull) førte tilsyn med utgivelsen av romerske mynter.

Kommisjoner på tre menn ble også utnevnt for slike hensikter å etablere kolonier (triumviri coloniae deducendae) eller distribuere land.[8] Triumviri mensarii fungerte som offentlig banktjenester;[9] den fulle utstrekning av dere finansielle funksjoner i 216 f.Kr., da kommisjonen inkluderte to menn av konsulær rang, har vært emne for akademisk debatt.[10] En annen form for kommisjon med tre menn var tresviri epulones, som hadde ansvaret for å organisere fester på feriedager. Denne kommisjonen ble opprettet i 196 f.Kr. av tribunal lov på folkets vegne, og antallet i denne kommisjonen ble senere økt til sju (septemviri epulones).[11]

I senrepublikken var de to politiske allianser med tre menn som har blitt kalt for triumvirater av moderne historikere, skjønt kun for den andre ble begrepet triumviri benyttet i samtiden for å søke konstitusjonell presedens:

Det første triumvirat er den uformelle politiske alliansen mellom Julius Cæsar, Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius Magnus.[12] Opplegget hadde ingen lovlig status, og dens hensikt var å konsolidere og befeste den politiske makten mellom de tre og deres tilhengere mot en elite i senatet. Etter at Crassus døde i 53 f.Kr., utkjempet de to andre en borgerkrig hvor Pompeius til sist ble drept og Cæsar etablerte sitt eneveldige styre som diktator på livstid.

Det andre triumvirat er den politiske alliansen mellom Gaius Julius Cæsar Octavianus (senere «Augustus»), Marcus Aemilius Lepidus og Marcus Antonius. Denne alliansen ble anerkjent som et triumvirat i samtiden. En Lex Titia formaliserte styret mellom de tre; Octavianus, Lepidus og Marcus Antonius. Det juridiske språket gjorde referanser til det tradisjonelle tresviri. Denne tre-menn kommisjonen for gjenopprettelsen av republikkens konstitusjon», tresviri rei publicae constituendae, ga makt til å opprette eller fjerne lover uten godkjennelse fra verken senatet eller folket; deres lovmessige beslutninger var ikke underlagt muligheter til å anke, og de navnga magistrater etter eget ønske. Selv om republikkens konstitusjonelle maskiner ikke ble ugjenkallelig oppløst av Lex Titia, ble det aldri gjenopprettet som før.[13] Lepidus ble tidlig plassert på sidelinjen i triumviratet, og Antonius ble fjernet i en påfølgende borgerkrig, og etterlot Octavianus som eneveldig hersker, i praksis som keiser, men tittelen han valgte var «førsteborger» og Augustus, som også ble hans navn.

I ulike municipia (byer eller bykommuner) under prinsipatet (tiden mellom Augustus og Diokletian; 27 f.Kr. til 284 e.Kr.) var det fremste magistrat et kollegium på tre, og som ble kalt for triumviri.

Referanser rediger

  1. ^ «triumvirat», Bokmålsordboka
  2. ^ «troika», Bokmålsordboka
  3. ^ Lintott, Andrew (1999): Violence in Republican Rome, Oxford University Press, 2. utg., s. 102.
  4. ^ Titus Livius: Periocha 11.
  5. ^ Triumviri nocturni kan være et annet navn, eller kanskje et tilnavn for capitales, ettersom deres plikter ofte ble utført i gatene om natten.
  6. ^ Stambaugh, John E. (1988): The Ancient Roman City, Johns Hopkins University Press, s. 347, note 4 og s. 348, note 13
  7. ^ Robinson, O.F. (1994): Ancient Rome: City Planning and Administration, Routledge, s. 105.
  8. ^ Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, s. 12 og 95.
  9. ^ Andreau, Jean (1999): Banking and Business in the Roman World, Cambridge University Press, s. 115.
  10. ^ Vishnia, Rachel Feig (1996): State, Society, and Popular Leaders in Mid-Republican Rome, 241-167 B.C., Routledge, s. 86ff.
  11. ^ Titus Livius 33.42.1; Vishnia, Rachel Feig (1996): State, Society, and Popular Leaders in Mid-Republican Rome, 241-167 B.C., s. 171; Millar, Fergus (2002): Rome, the Greek World, and the East, University of North Caroline Press, s. 122; Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, s. 184.
  12. ^ Beck, Roger B.; Black, Linda; Krieger, Larry S.; Naylor, Phillip C.; Shabaka, Dahia Ibo (1999): World History: Patterns of Interaction. Evanston, IL: McDougal Littell. ISBN 0-395-87274-X.
  13. ^ Pelling, Christopher (1996): «The Triumviral Period» i: The Cambridge Ancient History, Cambridge University Press, 2. utg., bind 10, s. 1.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger