Det første triumvirat

Det første triumvirat var en politisk allianse i 60 f.Kr. under republikken mellom tre framtredende romerske politikere (triumvirer) som omfattet Julius Cæsar, Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius. De tre var ambisiøse rivaler som alle søkte politisk makt, men som fant det formålstjenlig å inngå en politisk allianse for å få ryggdekning til hverandre. Alliansen var ikke en sammenslutning av de med samme politiske idealer og ambisjoner, men de søkte alle personlige fordeler.[1]

Det første triumvirat; fra venstre: Cæsar, Crassius og Pompeius.

Etymologi rediger

Latinske triumvir eller tresvir er «en av tre menn i samme posisjon eller av samme autoritet»[2] Begrepet kommer fra den gammellatinske frasen trium virum, genitiv flertall av tres viri, «tre menn», dannet av tres, tre, og viri, flertall av vir.[2] Den politiske betegnelsen triumvirat er langt senere, bevitnet på 1580-tallet, fra triumviratus, avledet fra triumvir.[3] Uttrykket er hovedsakelig benyttet for å beskrive det første triumvirat og det andre i 43 f.Kr. mellom Marcus Antonius, Lepidus og Gaius Octavius.[4]

Sammenslutningen rediger

Posisjonen til hærføreren Pompeius, som hadde beseiret pirater fra Kilikia i Anatolia, erobret Selevkideriket i Asia, og underkastet Judea i Midtøsten, hadde ikke det romerske senatet med seg i sin organisering av Østen.[4] Crassus, en av de rikeste menn i Roma, og den som beseiret opprøreren Spartacus, hadde ikke fått en den strålende karriere som senator som han mente han fortjente.[4] Julius Cæsar, en populær og taktisk dyktig politiker og ble valgt til konsul for året 59 f.Kr., men visste at han ville møte opposisjon fra de konservative senatorene.[4] Den romersk historikeren Titus Livius beskrev presist det første triumvirat som «en konspirasjon mot staten ved dets tre ledende borgere.»[4]

Crassus og Pompeius hadde til felles at de begge var meget rike, en fordel Cæsar ikke hadde, men hans familie kunne spore sine aner tilbake til Romas opprinnelse. Crassus var villig til å støtte Cæsars gjeldsforpliktelser da han var i provinsen Spania i 61, og i løpet av sitt år som romersk konsul i 59 presset Cæsar gjennom Pompeius' bosetningsordninger. Pompeius' jordtildelinger var de løfter han hadde gitt til sine soldater som belønning for deres bedrifter, acta, i Østen.[5]

Når triumviratet faktisk ble inngått er et emne for akademisk debatt,[6] men det er generelt antatt at det skjedde en gang i løpet av 60 f.Kr. da Cæsar ble konsul. Den greske historikeren Plutarkos beskrev de politiske avgjørelsen som følgende:

 Da de som trakter etter triumf, måtte holde seg utenfor byen til de fikk lov til å toge inn, mens de som søker konsulembetet, måtte være tilstede i byen, var Cæsar i et dilemma. Han var kommet tilbake akkurat til konsulvalget skulle finne sted, og sendte bud til senatet med anmodning om å få lov til å melde seg som kandidat til konsulatet gjennom sine venner uten å være til stede. Cato hevdet først med styrke lovens bestemmelser mot Cæsars anmodning, og senere, da han så at Cæsar hadde vunnet mange for seg, forhalte han saken ved å tale hele dagen. Da besluttet Cæsars venner å oppgi triumfen og holde seg til å søke konsulatet. Med en gang han kom til byen, begynte han en politisk manøver som narret alle unntatt Cato. Den gikk ut på å få istand en forsoning mellom Pompeius og Crassus, de to mest innflytelsesrike menn i Roma. Det lyktes Cæsar å føre dem sammen og forvandle deres uenighet til vennskap, og dermed overførte han deres samlede styrke til seg selv. Ved en handling som virket menneskekjærlig omstyrtet han i virkeligheten statsforfatningen uten at folk var oppmerksom på det. For det var ikke, slik de fleste tror, striden mellom Cæsar og Pompeius som fremkalte borgerkrigen, men snarere deres vennskap. De sluttet seg først sammen for å gjøre ende på embedsadelens makt. Siden kom de på samme måte i motsetning til hverandre.[7] 

Referanser rediger

  1. ^ Goldsworthy, Adrian (2008): Caesar: Life of a Colossus. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 9780300126891, s. 164.
  2. ^ a b «triumvir», Online Etymology Dictionary
  3. ^ «triumvirate», Online Etymology Dictionary
  4. ^ a b c d e First Triumvirate, Livius.org
  5. ^ Ørsted, Peter (2007): Gaius Julius Cæsar. Politikk og moral i det romerske imperium, Oslo: Spartacus, s. 278
  6. ^ Gill, N.S.: «60-50 B.C. - Caesar, Crassus and Pompey and The First Triumvirate» Arkivert 21. januar 2017 hos Wayback Machine., Ancienthistory.about.com
  7. ^ Plutarkos: Cæsar, 13 Sitert fra Ørsted, Peter (2007): Gaius Julius Cæsar. Politikk og moral i det romerske imperium, Oslo: Spartacus, s. 278-279

Litteratur rediger

  • Boak, Arthur E.R. (1925): History of Rome to 565 A.D., New York:Macmillan
  • Boatwright, Mary T.; Gargola, Daniel J. & Talbert, Richard J. A. (2004): The Romans: From Village to Empire, Oxford, UK:Oxford University Press, ISBN 0195118758
  • Goldsworthy, Adrian (2008): Caesar: Life of a Colossus. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 9780300126891.
  • Ørsted, Peter (2007): Gaius Julius Cæsar. Politikk og moral i det romerske imperium, Oslo: Spartacus. ISBN 978-82-430-0392-7.