Magistrat (romersk)

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Magistrat var romerfolkets representant i antikkens Roma. Deres kollegialitet, det vil si at det var flere magistrater med samme makt på samme trinn av embetsmennenes rangstige (cursus honorum), hvilket gjorde det vanskelig å drive med enslig maktspill, som truet fellesskapets makt.

Magistratene ble valgt for å styre i ett år (annualitet). Normalt ble det valgt to kandidater for hvert embete, for å unngå at den ene fikk for mye makt. Ekstraordinære magistrater ble bare valgt i krisetider og hadde mer makt enn vanlige magistrater, og de hadde bare regjeringstid i seks måneder.

Historie

rediger

I løpet av det romerske kongedømmet, var Romas konge den fremste utøvende magistrat.[1] Hans makt var i praksis absolutt og eneveldig. Han var yppersteprest, lovgiver, dommer og øverste kommandant av hæren.[1][2] Når kongen døde ble hans makt overført til det romeske senatet, som deretter valgte en interrex («mellom konger»)[3] som administrerte valget av en ny konge.

I løpet av overgangen fra monarki til republikk endret den konstitusjonelle maktbalansen fra den utøvende (kongen) til det romerske senatet. Da den romerske republikken ble opprettet i 509 f.Kr. ble de maktposisjoner som tidligere var holdt av kongen overført til romerske konsuler, hvor to ble valgt hvert år. Republikkens magistrater ble valgt av folket i Roma, og hver av dem fikk en viss grad av makt kalt maior potestas, «betydelig makt».[4] Diktatorer, som ble valgt på avgrenet tid, hadde mer maior potestas enn noen annen magistrat, og etter diktatoren på rangstigen sto censor og deretter konsul, og deretter pretor, og deretter curule ædile og deretter kvestor. Enhver magistrat kunne forhindre ved veto en handling som var tatt av en magistrat som hadde lik eller lavere grad av magistratmakt.[5] Per definisjon var plebeiiske tribun og plebeiiske ædiler teknisk sett ikke magistrater[6] ettersom de ble kun valgt av plebeierne,[4] og som sådan var de uavhengig av alle andre mektige magistrater.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions. Elibron Classics, ISBN 0-543-92749-0, s. 8
  2. ^ Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions, s. 15
  3. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, 1:17; via Perseus
  4. ^ a b Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions, s. 151
  5. ^ Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions, s. 154
  6. ^ Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions, s. 196