Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Imperator var opprinnelig en latinsk tittel som løselig sett tilsvarte «kommandant» under den romerske republikken. Når en hær hadde vunnet en større seier, kunne legionærene utrope sin general til imperator, hvorpå senatet kunne tilby generalen en såkalt triumf – det vil si den største seiersoppvisning en seierherre kunne få. Senere ble betegnelsen en del av hederstitlene til de romerske keiserne. Det engelske ordet emperor (som tilsvarer det norske ordet keiser) er avledet fra det gammelfranske empereur, igjen avledet fra det latinske imperator.[1] De romerske keiserne baserte sin autoritet på et mangfold av titler og posisjoner framfor å foretrekke kun en enkelt tittel. Imperator var benyttet relativt konsistent som et element av romersk herskertittel gjennom hele principatet.

På latin var den feminine formen for imperator da imperatrix, noe som hentydet på en kvinnelig hersker.

Etter at Romerriket brøt sammen i Vest-Europa400-tallet, fortsatte latin å bli brukt som språket innenfor utdannelse og diplomati i en del århundrer. De romerske keiserne i senantikken, det vil si de bysantinske keiserne i Konstantinopel, ble referert til som imperatores i latinske tekster mens de på gresk ble referert til som basileus (konge).

Etter 800 ble imperator benyttet (sammen med augustus) som en formell latinsk tittel av de karolingske og de tysk-romerske keiserne fram til 1806 og av de østerrikske keiserne fram til 1918.

Referanser

rediger
  1. ^ «emperor», Onlne Entymology Dictionary: «early 13c., from O.Fr. empereor (accusative; nom. emperere; Mod.Fr. empereur), from L. imperiatorem (nom. imperiator) "commander, emperor," from pp. stem of imperare "to command".»