Revolusjonskrigene
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: oppramsing, mer liste enn artikkel |
Revolusjonskrigene | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
![]() Combat de Varoux (slaget ved Varoux) , malt av Charles Gavard, 1792, i det historiske galleriet i Versailles | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
![]()
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() Andre italienske stater ![]() ![]() | ![]() ![]() ![]() United Legions ![]() ![]() ![]() |
Revolusjonskrigene var en serie større væpnede konflikter som varte fra 1792 til 1799.[1][2] Krigene ble utkjempet mellom det revolusjonære Frankrike og en rekke europeiske stater. Preget av fransk revolusjonær iver og militære oppfinnelser ble Frankrikes innflytelse utvidet ved at en rekke slag ble vunnet og landet dominerte Benelux-landene, Italia og Rhinland. Krigene omfattet enorme mengder soldater, på grunn av anvendelsen av verneplikt.
Revolusjonskrigene blir vanligvis delt i to perioder; den første koalisjonen (1792–1797) og den andre koalisjonen (1798–1799) selv om Frankrike var i krig med Storbritannia kontinuerlig fra 1793 til 1802. Krigen ble avsluttet med fredstraktaten i Amiens i 1802. Krigene som Frankrike utkjempet etter dette betegnes som Napoleonskrigene.
Viktige slag og felttog under RevolusjonskrigeneRediger
- Slaget ved Valmy (1792) – Franskmennene stopper en alliert invasjon av Nord-Frankrike.
- Slaget ved Neerwinden (1793) – 100 000 franske styrker går inn i dagens de Østerrikske Nederlandene (Belgia,) og erobrer en del land før de må trekke seg tilbake. Med en redusert styrke på ca. 20 000 mann angriper de østerrikerne ved Neerwinden, men taper.
- Beleiringen av Toulon (1793) – Allierte tropper har erobret den viktige franske havnebyen i Sør-Frankrike, men 24 år gamle Napoleon Bonaparte gjenerobrer byen. Dette blir Napoleons første av mange seire.
- Slaget ved Fleurus (1794) – Franske styrker har igjen gått inn i de De østerrikske Nederlandene, og da de vinner slaget ved Fleurus 26. juni, annekterer Nederland og dagens Belgia.
- Napoleons felttog i Nord-Italia (1796-1797) – Napoleon går inn i dagens Nord-Italia, vinner flere slag, og beseirer soldater fra Sardinia og Østerrike.
- Napoleons felttog i Egypt og Syria (1798-1799) – Napoleon seilte til Egypt med 35 000 mann, og tok Malta underveis. Hensikten med å ta Egypt var å ha kortere vei til India. (Suez-kanalen var ikke bygd, men Napoleon ønsket å bygge en. Den planen mislyktes). I juli stormet han Alexandria, og vant over mamelukkene i slaget ved pyramidene. Napoleon tok Kairo, og mamelukkene flyttet øst- og sørover. Men britiske Horatio Nelson slo den franske flåten i slaget ved Nilen, så franskmennene i Egypt var i realiteten isolert. Napoleon fikk høre at fiendtlige styrker samlet seg i Syria, så han gikk inn i dagens Israel og tok flere festninger. Men han måtte etterhvert trekke seg tilbake. I Egypt fikk han høre at de franske styrkene i Europa led flere nederlag, så i 1799 reiste han i hemmelighet tilbake til Frankrike. De siste franske styrkene i Egypt kapitulerte i 1801.
- Det andre slaget ved Zürich (1799) – Russiske Aleksander Suvorov ledet en hær i Nord-Italia og gjenerobret området, samtidig som han vant flere slag. Men han ble slått av franskmennene i andre slaget ved Zürich.
Frankrike prøvde på slutten av 1790-årene å erobre Irland, men uten hell. Kampene fortsatte i 1803 med Napoleonskrigene.
ReferanserRediger
- ^ «revolusjonskrigene». SNL. 19. desember 2017. Besøkt 7. oktober 2021. «Revolusjonskrigene er navnet på krigene mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner av europeiske makter fra 1792. For tiden etter Napoleon Bonapartes maktovertagelse i 1799 brukes betegnelsen napoleonskrigene.»
- ^ «French Revolutionary wars». Encyclopædia Britannica. Besøkt 7. oktober 2021. «French Revolutionary wars, title given to the hostilities between France and one or more European powers between 1792 and 1799.»