Revolusjonskrigene
| De franske revolusjonskrigene | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Combat de Varoux (slaget ved Varoux) , malt av Charles Gavard, 1792, i det historiske galleriet i Versailles | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
.svg){kind=small} Det tysk-romerske riket
 Det russiske keiserdømmet  Franske rojalister .svg){kind=small} Spania (1793-1795) .svg){kind=small} Kongedømmet Portugal  Kongedømmet Sardinia  Kongedømmet Sicilia Andre italienske stater  Det osmanske rike  De forente Nederlandene |  Den første franske republikk Franske klientstater  United Irishmen United Legions  Danmark-Norge  Mysore Spania (fra 1796) | ||||||
.svg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
De franske revolusjonskrigene (fransk: Guerres de la Révolution française) var en serie omfattende militære konflikter som varte fra 1792 til 1799, og var et resultat av den franske revolusjonen.[1] Krigene ble utkjempet mellom det revolusjonære Frankrike og en rekke europeiske stater. Det satte Frankrike opp mot Storbritannia, Østerrike, Preussen, Tsar-Russland og flere andre monarkier. Preget av fransk revolusjonær iver og militære oppfinnelser ble Frankrikes innflytelse utvidet ved at en rekke slag ble vunnet. Krigene omfattet enorme mengder soldater, på grunn av anvendelsen av verneplikt. Revolusjonskrigene er delt inn i to perioder: krigen mot den første koalisjonen (1792–97) og krigen mot den andre koalisjonen (1798–1802). Krigene var opprinnelig begrenset til Europa, men kampene antok gradvis en global dimensjon. Etter et tiår med konstant krigføring og aggressivt diplomati hadde Frankrike erobret territorier på den italienske halvøya, Nederlandene og Rhinland i Europa og oppgitt Fransk Louisiana i Nord-Amerika. Fransk suksess i disse konfliktene sørget for spredning av revolusjonære prinsipper over store deler av Europa. Frankrike var i krig med Storbritannia kontinuerlig fra 1793 til 1802. Krigen ble avsluttet med fredstraktaten i Amiens i 1802. Krigene som Frankrike utkjempet etter dette betegnes som Napoleonskrigene.
Allerede i 1791 så de andre monarkiene i Europa med forargelse på den franske revolusjonen og dens omveltninger; og de vurderte om de skulle gripe inn, enten til støtte for kong Ludvig XVI, for å hindre spredning av revolusjonen, eller for å utnytte kaoset i Frankrike til egne fordeler. Østerrike stasjonerte betydelige tropper ved sin franske grense og utstedte sammen med Preussen Pillnitz-erklæringen,[2] som erklærte felles støtte fra Det tysk-romerske rike og Preussen til kong Louis XVI av Frankrike mot den franske revolusjonen, og som truet med alvorlige konsekvenser dersom noe skulle skje med kong Ludvig XVI og dronning Marie-Antoinette, som var søster av Leopold II av Det tysk-romerske rike.[3] Etter at Østerrike nektet å tilbakekalle sine tropper fra den franske grensen og å trekke seg tilbake på den antatte trusselen om maktbruk, erklærte Frankrike krig mot Østerrike og Preussen våren 1792; begge landene svarte med en koordinert invasjon som til slutt ble slått tilbake i slaget ved Valmy i september.[4] Denne seieren oppmuntret det franske nasjonalkonventetet til å avskaffe monarkiet.[5] En serie seire av de nye franske hærene endte brått med nederlag ved Neerwinden våren 1793.[6] Franskmennene led ytterligere nederlag resten av året, og disse vanskelige tidene gjorde det mulig for de revolusjonære jakobinerne å komme til makten og innføre skrekkveldet i Frankrike, karakterisert av brutal undertrykkelse og tallrike henrettelser.[7]
Den andre koalisjonskrigen begynte i 1798 med den franske invasjonen av Egypt,[8] ledet av Napoléon Bonaparte.[9] De allierte benyttet anledningen fra den franske innsatsen i Midtøsten for å gjenvinne territorier tapt fra den første koalisjonen. Krigen begynte bra for de allierte i Europa, hvor de gradvis presset franskmennene ut av Italia og invaderte Sveits – og høstet seire ved Magnano,[10] Cassano[11] og Novi[12] underveis. Imidlertid raknet deres innsats stort sett med den franske seieren i Zürich i september 1799,[13] som førte til at Russland droppet ut av krigen.[14] I mellomtiden utslettet Napoleons styrker en rekke egyptiske og osmanske hærer i kampene ved pyramidene,[15] Tabor-fjellet[16] og Abukir.[17] Disse seirene i Egypt forsterket ytterligere Napoleons popularitet tilbake i Frankrike, og han kom tilbake i triumf høsten 1799, selv om den egyptiske kampanjen til slutt endte i fiasko. Videre hadde Royal Navy vunnet slaget på Nilen i 1798,[18] ytterligere styrket britisk kontroll over Middelhavet og svekket den franske marinen, Marine nationale.
Napoleons ankomst fra Egypt førte til at Direktoriet falt i Brumairekuppet (statskuppet),[19] med Napoleon som innsatte seg som førstekonsul.[20] Napoleon reorganiserte deretter den franske hæren og satte i gang et nytt angrep mot østerrikerne i Italia våren 1800. Dette brakte en avgjørende fransk seier i slaget ved Marengo i juni 1800,[21] hvoretter østerrikerne trakk seg tilbake fra halvøya nok en gang. Nok en knusende fransk triumf ved Hohenlinden i Bayern[22] tvang østerrikerne til å søke fred for andre gang, noe som førte til Lunéville-traktaten i 1801.[23] Med Østerrike og Russland ut av krigen fant Storbritannia seg stadig mer isolert og gikk med på fredstraktaten i Amiens med Napoleons regjering i 1802, og avsluttet revolusjonskrigene.[24] Imidlertid viste de langvarige spenningene seg for vanskelig å inneholde, og napoleonskrigene begynte over et år senere med dannelsen av den tredje koalisjonen, og fortsatte serien med koalisjonskriger.
ReferanserRediger
- ^ «French Revolutionary wars», Encyclopædia Britannica. Sitat: «French Revolutionary wars, title given to the hostilities between France and one or more European powers between 1792 and 1799.»
- ^ «Declaration of Pillnitz», Boundless.com
- ^ Wilde, Robert (28. januar 2020): «Overview of the Declaration of Pillnitz», ThoughtCo
- ^ Lynn, John A. (Høsten 1992): «Valmy», MHQ: Quarterly Journal of Military History, 5(1), s. 88–97.
- ^ Blanning, T.C.W. (1986): The Origins of the French Revolutionary Wars, London: Routledge, s. 78–79.
- ^ Rickard, J. (2009): «Battle of Neerwinden, 18 March 1793», Historyofwar.org
- ^ Llewellyn, Jennifer; Thompson, Steve (2020): «The Reign of Terror», Alpha History
- ^ Knighton, Andrew (20. desember 2016): «Eight Reasons Behind Napoleon’s Invasion Of Egypt», War History Online
- ^ «The Napoleonic Invasion of Egypt», Napoleon and the Scientific Expedition to Egypt
- ^ Rickard, J. (5. februar 2009): «Battle of Magnano, 5 April 1799», Historyofwar.org
- ^ Rickard, J. (5. februar 2009): Battle of Cassano, 27 April 1799, Historyofwar.org
- ^ Stab (24. juli 2021): «Battle of Novi (15 August 1799)», Weapons and Warfare
- ^ Alison, Archibald (1835): History of Europe from the commencement of the French revolution in 1789, to the restoration of the Bourbons in 1815, bind IV (2. utg.), W. Blackwood and Sons, s. 132
- ^ Blanning, T.C.W. (1986): The Origins of the French Revolutionary Wars, London: Routledge, s. 254–255.
- ^ Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book. Greenhill Books. s. 140
- ^ Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book. Greenhill Books. s. 151
- ^ «Today in Middle Eastern history: the Battle of Abukir (1799)», Foreign Exchanges
- ^ Cavendish, Richard (8. august 1998): «Battle of the Nile», History Today 48(8)
- ^ «18 Brumaire: the context and course of a coup d'État», Napoleon.org
- ^ Napoleon's Government, Ssaylor.org
- ^ Hollins, David (2006): «Battle of Marengo» i: The Encyclopedia of the French Revolutionary and Napoleonic War. ABC-CLIO. ISBN 1-85109-646-9, s. 605–606
- ^ Jensen, Nathan D. (2018): «Battle of Hohenlinden», Frenchempire.net
- ^ «Treaty of Lunéville», Napoleon.org
- ^ White, Zack (2019): «The Peace of Amiens, 1802», NapoleonicWars.net
LitteraturRediger
- Atkinson, Charles Francis; Hannay, David McDowall (1911): "French Revolutionary Wars", i Chisholm, Hugh (red.): Encyclopædia Britannica. Bind 11 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 171–205.
- Clodfelter, M. (2017): Warfare and Armed Conflicts: A Statistical Encyclopedia of Casualty and Other Figures, 1492–2015 (4. utg.). Jefferson, North Carolina: McFarland. ISBN 978-0786474707.
- Bell, David A. (2014): The first total war: Napoleon's Europe and the birth of warfare as we know it, Houghton Mifflin Harcourt
- Fremont-Barnes, Gregory (2013): The French Revolutionary Wars, Essential Histories. Utsnitt og tekstsøk
Eksterne lenkerRediger
- von Guttner, Darius (2015): The French Revolution, Academia.edu
- The French Revolution, Researchgate