Eday (norrønt: Eiðøy;[1] skotsk: Aidee[2]) er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya er lokalisert nord for det skotsk fastlandet. Øya ligger omtrent 24 km fra Mainland, som er hovedøya på Orknøyene. Med dens areal på 27 km2 er Eday den niende største øya på Orknøyene. Grunnfjellet på øya er gammel rød sandstein, som er eksponert langs havklippene.

Eday
Sea caves on Eday, opposite the Calf of Eday - geograph.org.uk - 1385182.jpg
En av strendene på Eday, med sjøgrotter ved siden av den sørlige enden av Calf Sound
Geografi
PlasseringNordsjøen
Øygruppe Orknøyene
Areal 27,45 km²
Lengde 12 kilometer
Bredde 4 kilometer
Administrasjon
LandStorbritannia
Demografi
Befolkning130 (2011)
Posisjon

Eday
59°11′21″N 2°46′29″V

Det er flere godt bevarte graver fra neolittisk tid (bondesteinalderen), samt bevis på bosetning fra bronsealderen og restene av et norrønt festningsverk. I perioden med skotsk styre ble den betydelige eiendommen til Carrick House utviklet ved Calfsound, som ble en burgh for en kort periode. I løpet av den britiske epoken ble flere forbedringer i landbruket innført, selv om det har vært en betydelig nedgang i befolkningen siden midten av 1800-tallet. På 2000-tallet har Eday Partnership hatt suksess med å fremme øyas økonomi. Lokale stedsnavn gjenspeiler den mangfoldige språklige arven, og landskapet på øya og dens omkringliggende hav tiltrekker seg et rikt dyreliv. Øya har kun en butikk og et postkontor. Fergeforbindelse to ganger daglig til Kirkwall, en tur som tar 1 time og 15 minutter. I henhold til befolketelling av 2011 har Eday 130 innbyggere.[3]

EtymologiRediger

Eday er et navn avledet fra norrøne eið og har betydningen «eid, landtange».[1][4] Dette er et navn spesifikt assosiert med økonomisk aktivitet som bare brukes der landtangen har vært en «rute for å frakte varer og/eller båter fra en kyst til en annen».[5] Det er mange andre eið-navn på øyene i Nord-Atlanteren, og de på Orknøyene, blant annet Hoxa (Haugeið) på South Ronaldsay, Aith (funnet på Walls, Stronsay og det vestlige fastlandet) og Scapa i St Ola som er avledet fra det norrøne Skálpeið.[6]1600-tallet ble Eday også kjent som (eller omtalt som) «Heth Øy».[7]

Geografi og geologiRediger

 
Geologisk kart over Eday og naboøyene

Eday er 14 km lang fra nord til sør, men bare litt over 500 meter bred ved den smale landhalsen mellom Sands of Doomy og Bay of London[8] og har blitt beskrevet som å være «klemt sammen på midjen».[9] Sentrum av øya er i stor grad myrdekket med lyng, og kultivering av jorda er begrenset til kysten.[10]

De høyeste punktene er Flaughton Hill i øyas sentrum, Fersness Hill ved West Side, Vinquoy Hill i nord og Ward Hill i sør, som når 101 meter.[8] På Orknøyene er dette etternavnet, som stammer fra det norrøne varði, et vanlig navn for det høyeste punktet på en øy, siden de tidligere ble brukt til å tenne varsellykter.[11]

 
Eksponering av gammel rød sandstein: Red Head i nordenden av Eday
 
Ser fra Vinquoy Hill mot Westray

Den største innsjøen er det ti hektar store vannmassen sørøst for Vinquoy Hill.[12] Loch of Doomy ligger på den vestlige siden av den smale «midjen» og den mindre Loch Carrick på nordkysten.[8]

Befolkningen er spredt langs kystgårdene og har ingen steder på øya har status som landsby. Calfsound er det mest folkerike av de bosatte områdene, med andre konsentrasjoner ved Millbounds på østkysten, som har et postkontor og et samfunnsanlegg i et ombygd kapell, og Backaland i sør er hvor fergen fra fastlandet legger til kai.[8]

Eday er omgitt av andre små øyer som utgjør den «tilsynelatende umulige grønne og rødbrune løvsagen på Orknøyenes nordøyer».[9] Calf of Eday, Edsays ledsagerøy som en kalv til en kvige, ligger 350 meter nord for bosetningen Calfsound. Lenger øst er Sanday over Eday Sound. Stronsay og Linga Holm er i sørøst og Muckle Green Holm i sørvest utenfor sundet kjent som Fall of Warness. Egilsay ligger omtrent fem km rett vest. Rusk Holm, Faray og Holm of Faray ligger utenfor Sound of Faray i nordvest, og bortenfor dem ligger den større øya Westray.[8]

I likhet med de nærliggende øyene er Eday i stor grad dannet av gammel rød sandstein fra den geologiske epoken midtre devon avsatt i det orkaniske bassenget. Den stratigrapiske Eday-gruppen som er navnet på en betydelig sekvens av sandsteiner som finnes mange steder på Orknøyene, som Eday og området rundt Eday Sound er et typeområde for.[13] Noen steder er den opptil 800 meter tykk, og består i stor grad av gule og røde sandsteiner med mellomliggende grå sandsteinsheller og mergel.[14] Bergarten er lett brutt og noen av de gule sandsteinene fra Fersness ble brukt i byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall.[1][15]

HistorieRediger

ForhistorieRediger

 
Inngangen til Vinquoy-steinkammer

Den svært begrensede arkeologiske oversikten gir få bevis på menneskelig aktivitet i mesolittisk liv på Orknøyene, men den senere samlingen av hus og monumentale neolittiske strukturer i skjærgården er uten sidestykke i Storbritannia.[16]

Vinquoy steinkammer, som ligger i en framstående posisjon med utsikt over Calf Sound, er 17 m i diameter og 2,5 m høy. Den smale inngangsgangen til denne graven minner om gravhaugen Maeshowe ved at den fører til et sentralt kammer med fire sideceller.[17] Andre steder av interesse på Eday er blant annet Stone of Setter, en stående stein, menhir, som står nord for Mill Loch, og som på 4,5 m høy. Det er er en av de høyeste monolittene på Orknøyene.[18] Det er ytterligere to steinkamre ved Braeside og Huntersquoy[8] og en annen på Calf of Eday. Rektangulær i formen, den ble gravd ut i 1936–37 og inneholder et lite kammer med to avdelinger og et større med fire boder som har egen inngang og trolig ble lagt til på et senere tidspunkt.[19]

Selv om det er flere steder på øya fra bronsealderen, har de etterlatt mindre dramatiske levninger. Ved Warness i sørvest er det en brent gravhaug (kremasjonsgrav) fra denne perioden, og det er ruinene av to hus av samme alder på Holm of Faray nær Point of Dogs Bones.[20] Fold of Setter er en 85 meter diameter innhegning fra bronsealderen som ligger nord for Mill Loch.[23] Det er stedet for et stort rundhus fra jernalderen som inneholder en håndkvern ved Linkataing i nordvest Eday.[21] Fra den tiden da Orknøyene bosatt av pikterne er fry sparsomt med arkeologiske bevis.[22]

Den norrøne bosetningenRediger

Den nøyaktige tidspunktet for når nordboere hovedsakelig fra vestkysten av Norge kom og bosatte seg på Orknøyene er ikke kjent,[23] men den norrøne kontakten med Skottland lengre sør er før de første skriftlige nedtegnelsene på 800-tallet.[24] Stedsnavn som gjenspeiler en norrøn tilstedeværelse på Eday er avgjørende, men svært lite er kjent om de særskilte forholdene på øya på denne tiden. De norrøne ruinene av festningen Stackel Brae, som stammer fra 1100- eller 1200-tallet, ligger under en grønn haug øst for Greentoftbukta. Festningen, selv om det er lite igjen av den, kan ha vært den viktigste bygningen på Eday på denne tiden.[25]

Skotsk styreRediger

 
Carrick House, Calfsound, med Carrick Loch bortenfor og Sanday i det fjerne

I 1468 ble Orknøyene en del av kongeriket Skottland,[26] noe som førte til at kontakten med Norge forsvant og langsomt mistet innbyggerne også kontakten med det norrøne språket, selv om en dialekt kalt norn synes å ha eksistert noen århundrer til. Isteden kom en tilstrømning av skotske gründere som i det lange løp bidro til å skape et mangfoldig samfunn som omfattet bønder, fiskere og kjøpmenn som kalte seg ’’comunitatis Orcadie’’ og som viste seg i økende grad i stand til å forsvare sine rettigheter mot deres føydale overherrer.[27][28] Ikke desto mindre har aristokratiets handlinger gitt mye av informasjonen om saker på Eday fra den tiden. I 1561, under reformasjonen i Skottland, ble Edward Sinclair tildelt lenet til Eday av Adam Bothwell, biskop av Orknøyene. Dette var turbulente tider – Sinclairs plikter inkluderte å forsvare den reformerende biskopen «mot enhver inntrengere»[29] – og senere samme år var han en av lederne for et anti-katolsk opprør i Kirkwall.[29]

Hans sønn William overtok etter hvert driften av godset på Eday, men det ble belastet med gjeld. I 1601, da Edward var «en gammel avfeldig mann ... i en alder 100 eller derved» forsøkte William å selge familieinteressene til George Sinclair, jarlen av Caithness.[29] Den nye innehaveren sendte et halvt dusin båtlass med «vagabondis, ødelagte [fredløse] høylandsmenn fra Caithness» til Eday, noe som alarmerte den beryktede jarlen Patrick av Orknøyene. Jarl Patrick var i stand til å bruke det dårlige forholdet mellom den eldre faren Edward og sønnen hans til å handle. Førstnevnte hevdet at William skjøt med musketter mot ham og tok ham i nakken som en hund. På vegne av Edward ble William kastet ut av jarl Patrick ut, som deretter tok leieinntektene fra Eday for seg selv og tjente på utvinningen av byggestein fra Towback-bruddet.[30]

John Stewart, jarl av Carrick, broren til jarl Patrick, ble tildelt Eday i 1632[31] og han bygget Carrick House i Calfsound kort tid etter.[32] Han brukte torv til å produsere salt fra saltgårder (anlegg for utvinning av bordsalt fra sjøvann) både ved Carrick og på Calf of Eday. Produktet ble beskrevet som «ganske fint» på 1600-tallet da det ble utført i betydelig skala[31] selv om det var av «likegyldig kvalitet»[33] på begynnelsen av 1800-tallet da det ble drevet som en hjemmebasert industri.[34] Torvutvinning var også en viktig industri til det siste, da Sanday og North Ronaldsay hentet mesteparten av drivstoffet sitt fra Eday, og dette materialet ble også eksportert til whiskydestillerier på Skottlands fastland.[10]

Stewarts ambisjoner for Calfsound var betydelige. Beskrevet som «byen og havnen» til Carrick ble det en burgh (den eneste andre på Orknøyene er Kirkwall) med rett til å utnevne borgmestere og holde markeder, men det var aldri sannsynlig at den ville blomstre på et slikt sted.[35]

Britisk tidRediger

 
Forlatt steinbryterutstyr ved Southside

Fra det første tiåret av 1700-tallet ble Orknøyene en del av det nye kongeriket Storbritannia. Dette var en tid med stor interesse for landbruksforbedring, selv om endringene dette førte til ikke var av betydning på Orknøyene før på midten av 1800-tallet.[36] For eksempel ble det ikke dyrket poteter på Eday før rundt 1780.[37] Sammenlignet med disse gradvise endringene, ble det drama ved Carrick House i 1725. Eiendommen var nå eid av James Fea som hadde vært skolevenn med en «Mr Smith», en handelsmann på Stromness. Da Smith ble avslørt som den beryktede piraten John Gow, forsøkte han å unnslippe myndighetenes oppmerksomhet ved å ta seg til Eday via et angrep på Hall of Clestrain i Orphir, som var en bosetning på Mainland. Da Gows skip «Revenge» gikk på grunn på Calf of Eday, tok Feas menn ham til fange og holdt ham i Carrick House. For dette fikk Fea fikk en belønning på hele 1700 pund for. Klokken fra «Revenge» er fortsatt i Carrick House.[31][38][39][40]

På begynnelsen av 1800-tallet ga tareindustrien betydelig sysselsetting på noen av Orknøyene, men da markedet kollapset mellom 1830 og 1832 forårsaket det betydelig motgang. North Ronaldsay ble spesielt hardt rammet og flere familier fikk lov til å bosette seg derfra for å utvikle land ved Westside på Eday.[41] Økende befolkningsvekst betydde økte landverdier, spesielt for små leieforhold. I 1843 ble torpene verdsatt til £1 per acre (£2+1⁄2 per hektar) på Eday, nesten tre ganger prisen for større gårder.[42] Imidlertid kom det en betydelig tilbakegang på 1900-tallet. Innvandring fra det skotske fastlandet var i hovedsak ukjent selv på slutten av 1950-tallet[43] og befolkningen i 2001 var omtrent en åttendedel av totalt 160 år tidligere.[1]

Historisk befolkning i Eday

Historisk befolkningstall på Eday
1841 1881 1891 1931 1961 1981 2001 2011
944 730 647 430 198 147 121[1] 160[3]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Haswell-Smith (2004), s. 386
  2. ^ «Map of Scotland in Scots» (PDF), Guide and gazetteer
  3. ^ a b National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) (PDF) (Report). SG/2013/126.
  4. ^ Waugh (2010), s. 550
  5. ^ Waugh (2010), s. 545
  6. ^ Waugh (2010), s. 551
  7. ^ Blaeu, Joan (1654): «Orcadum and Shetlandiæ» i Irvine (2006), s. 33
  8. ^ a b c d e f Ordnance Survey: Landranger map sheet 5, Orkney (Northern Isles) (Map). Ordnance Survey. 2008. ISBN 9780319228111.
  9. ^ a b Hewitson, Jim "The North Isles", i Omand (2003), s. 185
  10. ^ a b Haswell-Smith (2004), s. 387
  11. ^ «Orkney Placenames - natural elements», Orkneyjar
  12. ^ «Sites of Special Scientific Interest (SSSI): Mill Loch», Orkney Islands Council
  13. ^ British Geological Survey: "Eday Group", The BGS Lexicon of Named Rock Units. BGS.
  14. ^ Hall, Adrian &Brown, John Flett (September 2005): «Upper Middle and Upper Devonian Sediments», Orkney Landscapes
  15. ^ Tait (2005), s. 474
  16. ^ Wickham-Jones (2007), s. 20
  17. ^ «Eday, Viquoy Hill», Canmore
  18. ^ «Eday, Stone of Setter», Canmore
  19. ^ Noble (2006), s. 116–117
  20. ^ Wickham-Jones (2007), s. 65, 76
  21. ^ Wickham-Jones (2007), s. 97
  22. ^ Wickham-Jones (2007), s. 104
  23. ^ Ó Corráin (1998), s. 25
  24. ^ Graham-Campbell & Batey (1998), s. 2, 23
  25. ^ «Eday, Castle of Stackel Brae», Canmore
  26. ^ Thompson (2008), s. 220
  27. ^ Thompson (2008), s. 183
  28. ^ Crawford, Barbara E.: «Orkney in the Middle Ages» i Omand (2003), s. 78–79
  29. ^ a b c Thomson (2008), s. 258
  30. ^ Thomson (2008), s. 288–290
  31. ^ a b c "Eday, Carrick House", Canmore
  32. ^ Stewart, Walter (1640-tallet): «New Choreographic Description of the Orkneys» i Irvine (2006), s. 24
  33. ^ Neill (1806), s. 38
  34. ^ Neill (1806), s. 39
  35. ^ Thomson (2008), s. 303
  36. ^ Thomson (2008), s. 333
  37. ^ Thomson (2008), s. 336
  38. ^ Tait (2005), s. 481
  39. ^ Haswell-Smith (2004), s. 388
  40. ^ «John Gow - The Orkney Pirate», Orkneyjar
  41. ^ Thomson (2008), s. 360
  42. ^ Thomson (2008), s. 382
  43. ^ Thomson (2008), s. 445

LitteraturRediger

  • Anderson, Joseph, red. (1893): Orkneyinga Saga. Overs Jón A. Hjaltalin & Gilbert Goudie. Edinburgh. James Thin and Mercat Press (1990 opptrykk). ISBN 0-901824-25-9
  • Graham-Campbell, James & Batey, Colleen E. (1998): Vikings in Scotland: An Archaeological Survey. Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-0641-6
  • Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 1-84195-454-3.
  • Irvine, James M., red. (2006): The Orkneys and Schetland in Blaeu's Atlas Novus of 1654. Ashtead. James M. Irvine. ISBN 0-9544571-2-9
  • Neill, Patrick (1806): A Tour Through Some Of The Islands of Orkney and Shetland, with a view chiefly to objects of natural history, but including also occasional remarks on the state of the inhabitants, their husbandry and fisheries. Edinburgh. Constable and Company.
  • Tait, Charles (2005): «North Isles - Eday» i The Orkney Guide, Charles Tait Photography. ISBN 0-9517859-5-8. s. 474–480
  • Noble, Gordon (2006): Neolithic Scotland: Timber, Stone, Earth and Fire. Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-2338-8
  • Omand, Donald, red. (2003): The Orkney Book. Edinburgh. Birlinn.
  • Ó Corráin, Donnchadh (1998): Vikings in Ireland and Scotland in the Ninth Century. CELT.
  • Thomson, William P.L. (2008): The New History of Orkney. Edinburgh. Birlinn. ISBN 978-1-84158-696-0
  • Waugh, Doreen (2010): «On eið-names in Orkney and other North Atlantic islands» i Sheehan, John & Ó Corráin, Donnchadh: The Viking Age: Ireland and the West. Proceedings of the Fifteenth Viking Congress. Dublin. Four Courts Press. ISBN 978-1-84682-101-1
  • Wickham-Jones, Caroline (2007): Orkney: A Historical Guide. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-596-3

Eksterne lenkerRediger

(en) Eday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons