North Ronaldsay
North Ronaldsay (norrønt: Rínansey;[1] skotsk: North Ronalshee) er den nordligste øya i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger 4 km nord for Sanday. Med et areal på 690 hektar er øya den fjortende største.[2] Den er omtalt i Orknøyingenes saga, og det store flertall av stedsnavn på øya er preget av norrøn opprinnelse. I en gjennomgang av navnematerialet fra de to nordligste Orknøyene, Sanday og North Ronaldsay, er 136 navn i alt og av disse er 116 av norrønt opphav.[3]
| North Ronaldsay | |||
|---|---|---|---|
| Rínansey | |||
 Utsikt over huset og innsjøen ved Garso på North Ronaldsay, med fyret i det fjerne | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe | Orknøyene | ||
| Areal | 690 hektar | ||
| Lengde | 4 kilometer | ||
| Bredde | 3,5 kilometer | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 72 (2011) | ||
| Posisjon | |||
 North Ronaldsay 59°22′24″N 2°25′33″V | |||
Flyforbindelse med Kirkwall på øya Mainland, samt ukentlig fergeforbindelse. I henhold til folketellingen av 2011 har øya en befolkning på 72 innbyggere.[4] Øya er i dag mest kjent for sitt historiske fyrtårn, trekkfugleliv og sin uvanlige sauerase som har navn etter øya: North Ronaldsayfår.
rediger
Det opprinnelig norrøne navnet på øya er Rínansey, muligens i betydningen «Ringas øy».[5] Opphavet til dagens navn hevdes å ikke være en forvansking av det opprinnelige, men at øya, sammen South Ronaldsay, er oppkalt etter en lokal helgen, sankt Ronald.[6] Denne helgens egentlige navn er Ragnvald Kale Kolsson (død 1158). Den tradisjonelle lokale uttalen av øya er «Rinnalsay», slik at nettstedet Orkneyjar mener det er usannsynlig at navnet er avledet fra Ragnvald/Ronald. Det blir vanligvis forklart som «St Ninian's Isle» fra opprinnelige Rínansey basert på det faktum at «Ringan» var et navn sankt Ninian ofte ble kjent under.[7]
Historie rediger
En godt bevart broch (rundhus) fra jernalderen, arkeologisk sett betegnet som atlantiske rundhus, som Broch of Burrian. Rundhuset ligger på sørspissen av øya[8] på et lite nes ved siden av en steinete strandlinje.[9] Den er adskilt fra innlandet av en rekke defensive jordarbeider.[9] Utgravninger i 1870–71 avdekket et stort antall piktiske gjenstander, med en jernalderbosetning som fortsatte fram til den norrøne bosetningen av Orknøyene på 900-tallet.ref name="SiteRecord"/>
Ifølge Orknøyingenes saga drepte Torv-Einar Ragnvaldsson, den norrøne jarlen av Orknøyene fra 900-tallet, Halvdan Hålegg på North Ronaldsay som hevn for at Halvdan og hans bror Gudrød Ljomes drap på mørejarlen Ragnvald Øysteinsson, far til Torv-Einar. Halvdan og Gudrød, som var sønner til kong Harald Hårfagre av Norge, hadde fanget Ragnvald i huset hans og satt det i brann. Kong Harald, tilsynelatende forferdet over sønnenes handlinger, styrtet Gudrød og ga Ragnvalds land tilbake til sønnen Tore Teiande, mens Halvdan Hålegg flyktet vestover til Orknøyene og fordrev Torv-Einar. Fra en base i Caithness, nordspissen av Skottland, motarbeidet Torv-Einar Halvdans besittelse av øyene. Etter et slag på havet, og et hensynsløst felttog på land, spionerte Torv-Einar på Halvdan som gjemte seg på North Ronaldsay. Sagaene hevder at Halvdan ble tatt til fange og ofret til Odin ved «å riste blodørn».[10][11]
Skipet «Joseph» fra den engelske havnebyen King's Lynn forliste på stranden Bride's Ness i april 1586. Mannskapet berget messingkanonene, men de ble konfiskert av jarlen av Orknøyene.[12]
Holland House ble bygget i 1727; Old Beacon, datert fra 1789, var det tredje fyrtårnet som ble bygget av den skotske ingeniøren Thomas Smith 1752–1815) for Commissioners of the Northern Lights.[13]
Økonomi rediger
Hovednæringene på øya er landbruk i liten skala og sauehold, hvor de unike North Ronaldsayfårene for det meste drives kollektivt. De er kjent for å kunne leve av tang nesten hele året. De lever bare langs kystkanten.[14] De har også et annet kosthold enn vanlige sauer; i stedet for å beite om dagen og drøvtygge om natten, forholder de seg i stedet til tidevannet, beiter ved lavvann og drøvtygger ved høyvann. Sauene får ferskvann fra demninger langs kysten.
Turisme spiller også en viktig rolle. Øya har en befolkning på 72 innbyggere,[4] omtrent halvparten av dem nedstammer fra innfødte øyboere, og nye øyboere er de som har kommet for å bo der. Det er stor interesse for å tiltrekke seg nye småbarnsfamilier for å holde skolen åpen.
Referanser rediger
- ^ Anderson (1873), s. 176
- ^ Haswell-Smith (2004), s. 334
- ^ Sandnes (2003), s. 241
- ^ a b National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) Arkivert 23. februar 2014 hos Wayback Machine. (PDF) (Report). SG/2013/126.
- ^ Haswell-Smith (2004), s. 400
- ^ «St. Ronald», Catholic Online
- ^ «Orkney Placenames», Orkneyjar
- ^ «Site Record for North Ronaldsay, Broch Of Burrian Burrian Broch; Strom Ness; Stromness; Burrian Brough», RCAHMS
- ^ a b Historic Environment Scotland: «North Ronaldsay, Broch Of Burrian (3679)», Canmore
- ^ Harald Hårfagres saga, Snorre Sturlasons kongesagaer, «Stormutgaven» 2009, J.M. Stenersens forlag, s. 66
- ^ Pálsson &Edwards (1981), kapittel 8, «Troublemakers from Norway». s. 29-33.
- ^ Boyd, William (1914): Calendar State Papers Scotland, bind 8, no. 383. Edinburgh, s. 354
- ^ Grant, R.G. (2018): Sentinels of the sea : a miscellany of lighthouses past. London. ISBN 978-0-500-51976-9. OCLC 1007304269.
- ^ «The Native Sheep of North Ronaldsay» Arkivert 9. mars 2013 hos Wayback Machine., Sheep Isle
Litteratur rediger
- Anderson, Joseph, red. (1873): The Orkneyinga Saga. Overs. Jón A. Hjaltalin & Gilbert Goudie. Edinburgh. Edmonston and Douglas. The Internet Archive.
- Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
- Pálsson, Hermann & Edwards, Paul Geoffrey (1981): Orkneyinga Saga: The History of the Earls of Orkney. Penguin Classics. ISBN 0-14-044383-5
- Sandnes, Berit (2003): Fra Starafjall til Starling Hill. Dannelse og utvikling av norrøne stedsnavn på Orknøyene (PDF), Trondheim: NTNU