Øystein Magnusson
Øystein I Magnusson (norrønt: Eystein Magnusson), født 1088, død 29. august 1123 på Hustad, var konge av Norge 1103 – 1123.
| Øystein I Konge av Norge | |||
|---|---|---|---|
 Denne skulpturen fra Munkeliv kloster er Norges eldste kongeportrett | |||
| Født | 1088 Norge | ||
| Død | 1123 Hustad i Romsdal | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Ektefelle | Ingebjørg Guttormsdatter | ||
| Far | Magnus Berrføtt[1] | ||
| Søsken | Tora Magnusdatter Sigurd Jorsalfare Harald Gille Olav Magnusson | ||
| Barn | Maria Øysteinsdatter | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Nidarosdomen | ||
| Annet navn | Øystein Magnusson | ||
| Regjeringstid | 1103–1123 | ||
Liv og virke
redigerØystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe.
Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[2]
Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[3]
Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirke i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). Ifølge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[4] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[5] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.
I Magnussønnenes saga i Snorres Heimskringla beskrives kong Øystein slik: «Kong Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker.»[6]
Kongens eneste barn, Maria Øysteinsdatter, ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva.
Sigurd Ranesson
redigerØystein viste seg også som taktiker og lovlærd da halvbroren Sigurd Jorsalfare kom i konflikt med sin lendmann Sigurd Ranesson. Kong Sigurd sendte i 1112 Ivar på Fløan (Ivar av Fljoðar) til Orknøyene og Irland som skatteoppkrever. Samme kveld holdt kong Sigurd drikkelag og gikk til sengs med Ivars kone Sigrid. Hun var Sigurd Ranessons søster. Med mannen bortreist hadde broren hennes ansvaret for hennes ære. Dagen etter tok Ranesson opp saken med kong Sigurd, som til gjengjeld beskyldte lendmannen for å være en tyv. Ranesson hadde krevd inn finneskatten for Magnus Berrføtt, og Ranesson kunne ikke leve med å bli kalt tyv av samme karen som hadde ligget med den gifte søsteren hans. Ranesson søkte hjelp hos kong Sigurds halvbror Øystein, som forgjeves prøvde å mekle. I stedet endte saken på bytinget i Nidaros.[7]
Begge stilte mannssterkt. Ranesson forsvarte seg mot tyverianklagen og tilbød så å ta tilbake ordene som falt etter drikkelaget, men Jorsalfare ville ha dom og ikke forlik. Da grep kong Øystein inn og sa at saken hørte under landsloven, ikke under Nidaros bylov. Saken ble dermed frafalt på bytinget og tatt opp på et ting i Nordland. Nok en gang tilbød Ranesson forlik, som igjen ble avvist. Nok en gang tok kong Øystein ordet, og sa at fylkestinget på Trondenes var rette instans, og der ble saken gjenopptatt. Nå hadde kong Øystein overtatt på Ranessons vegne, så dette ble en sak mellom to konger, og bare kunne avgjøres på et lagting, dvs. Frostatinget. Alle tre kongebrødrene - Sigurd, Øystein og Olav - stilte med følge, og nå krevde kong Sigurd dom. Lagmannen erkjente at han kvidde seg for å avsi dom, selv om han pliktet å gjøre det. Igjen reddet kong Øystein dagen: Han viste til at når en sak var avvist på tre tingsteder, falt den bort etter loven. Lagmannen uttrykte sin glede over denne avgjørelsen.[7]
Referanser
rediger- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Alle de ti dronningene vi kjenner til mellom (Harald Hårfagres dronning) Ragnhild Eriksdatter og (Håkon Håkonssons) Margaret Skulesdatter var utlendinger av fyrstelig herkomst». De to unntakene var Ingebjørg, og Ragna Nikolasdatter. «Dronningene danner et [...] mønster som forankrer det norske rikskongedømmet i et nordisk fellesskap», Steinar Imsen. Våre dronninger. Grøndahl og Dreyer, 1991. ISBN 82-09-10678-3
- ^ «[Sigurds korstog] gav sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene – etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen – som henholdsvis 'krigerkonge' og 'fredskonge'» Claus Krag. «Øystein I Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 10. 2005
«[Snorre har] konstruert sine psykologiske motsætning mellem de to brødrene». Edv. Bull. «Eystein Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 3. 1926 - ^ Ekroll, Øystein (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.
- ^ Resonnement om Bergen hentet fra Claus Krag
- ^ Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga. I: Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldeldal, Oslo 1979
- ^ a b Jørn Øyrehagen Sunde: Speculum legale - rettsspegelen (s. 44-45), Fagbokforlaget, ISBN 978-82-450-0090-0
Eksterne lenker
rediger- (en) Eystein I of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons