Runer

Einangsteinen, som er ett av de eldste runefunnene.

Rune (fra det norrøne rún, som betyr 'hemmelighet') kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen på 1500-tallet – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.

Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger, og har dels også beholdt disse frem til i dag. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterium, og en hemmelig kunnskap.

Innhold

Betydninger av ordet «rune»

I en norrøn ordbok vil man finne følgende betydninger av ordet «rune»:

1. Mysterie, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldekunst.
2. Hemmelig eller hvisket konversasjon (i skaldisk poesi)
3. Tegn brukt i magi
4. Runetegn
5. Bokstav

De mange betydningene av ordet har dels ledet til en rekke teorier som knytter skriftsystemets opprinnelse til religiøs eller kultisk bruk. Det vises da blant annet til at da den misjonerende biskop Wulfila i det fjerde århundre oversatte bibelen fra gresk til vestgotisk, oversatte han ordet mysterion til runa. Det argumenteres derfor at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av ordet kan ha vært «religiøst mysterie», eller «hemmelig, religiøst formula».

Helt motsatt har det budt på betydelige problemer for forskerne at det kun er i få tilfeller man med noen sikkerhet kan si at omtalen av runer man finner i sagalitteraturen, retter seg mot skrifttegnene, eller om det kan vise til andre betydninger av ordet. Denne innvendingen fremholdes også til de strofer der det direkte snakkes om «å risse», eller «å farge» runene – man kan fremdeles ikke med sikkerhet si at det henvises til skriftsystemet runer.

Debatten mellom disse to synene har vært pågående blant runologene. Sistnevnte synspunkt, at man ikke ut fra sagalitteraturen kan slå fast at runene primært har oppstått ut fra religiøse eller kultiske behov, ble fremsatt av den danske professor Anders Bækksted på 1950-tallet. Han hevdet også at man må lete andre steder etter motivasjonen som lå bak runenes opprinnelse, og påpeker at en voksende økonomisk utvikling og en økende administrativ kompleksitet nødvendiggjorde et skriftspråk. Han mente det var dette som var årsaken til runenes opprinnelse, og at den religiøse og kultiske bruken var sekundær til disse pragmatiske behovene. Dette synet har vunnet stort gehør i fagmiljøene, og har i stor grad vært det rådende det siste halve århundret.

Runene som skriftspråk

Se hovedartikkel: Futhark

Den eldre Futhark

En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder raunijaR («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner.

De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen. Runerekka ble også kalt Fuþark.

Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Til kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.

AM 28 8vo, kjent som Codex runicus, et manuskript skrevet på pergament fra c. 1300 som inneholder en av de eldste og best bevarte tekster av skånsk lov (Skånske lov), skrevet med runer.

Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og Gotland, men kunnskapen om dem besto. På 1200-tallet opplevde runene en mindre renessanse i Danmark, og Skånske Lov ble dermed skrevet på runer i perioden mellom 1202 og 1216, og påvirket det eldste danske skriftspråket. (Jyske Lov kom først i 1241.) Skånske Lov gjaldt Skånelandene, dvs Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. På Island praktiserte man runemagi langt innpå 1600-tallet; og samene fortsatte til innpå 1700-tallet. Basert på bøker trykt etter 1550, begynte folk å skrive «moderne» runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige, synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken.

Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen maðr (= mann) ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven þ er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.

Se også

• Futhark
• Langkvistruner
• Kortkvistruner
• Dalruner

Litteratur

• Spurkland, Terje (2005). Norwegian Runes And Runic Inscriptions. Boydell Press, 3. november 2005. ISBN 1843831864, ISBN 978-1843831860. 

• R. L. Page: Runes. London 1987.

Eksterne lenker

• (en) Kategori:Runic writing – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Runes – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Omfattende oversikt over europeiske runer, også nordiske og nedlastbare fonter (på tysk)
• Samnordisk Runtextdatabas
• Tidsskriftet Nytt om Runer fra Universitetet i Oslo
• Norske Runer
• Runene: det første skriftspråket, artikkel hos Norgeshistorie.no