Runer

Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.[1]

Einangsteinen, som er ett av de eldste runefunnene.

Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterium og en hemmelig kunnskap. På to runesteiner fra Noleby og Sparlöse i Västergötland fra rundt år 800 kalles runer for reginkunnr, maktenes kunnen. Ordet kjennes ellers bare fra en strofe i Håvamål.[2]

Betydninger av ordet «rune»Rediger

I en norrøn ordbok vil man finne følgende betydninger av ordet «rune»:

  1. Mysterium, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldekunst.
  2. Hemmelig eller hvisket konversasjon (i skaldisk poesi)
  3. Tegn brukt i magi
  4. Runetegn
  5. Bokstav[3]

De mange betydningene av ordet har dels ledet til en rekke teorier som knytter skriftsystemets opprinnelse til religiøs eller kultisk bruk. Det vises da blant annet til at da den misjonerende biskop Wulfila i det fjerde århundre oversatte bibelen fra gresk til vestgotisk, oversatte han ordet mysterion til runa. Det argumenteres derfor at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av ordet kan ha vært «religiøst mysterie» eller «hemmelig, religiøst formula».[4]

Helt motsatt har det budt på betydelige problemer for forskerne at det kun er i få tilfeller man med noen sikkerhet kan si at omtalen av runer man finner i sagalitteraturen, retter seg mot skrifttegnene, eller om det kan vise til andre betydninger av ordet. Denne innvendingen fremholdes også om de strofer der det direkte snakkes om «å risse» eller «farge» runene – man kan fremdeles ikke med sikkerhet si at det henvises til skriftsystemet runer.[5]

Debatten mellom disse to synene har vært pågående blant runologene. Sistnevnte synspunkt, at man ikke ut fra sagalitteraturen kan slå fast at runene primært har oppstått ut fra religiøse eller kultiske behov, ble fremsatt av den danske professor Anders Bæksted på 1950-tallet. Han hevdet også at man må lete andre steder etter motivasjonen som lå bak runenes opprinnelse, og påpeker at en voksende økonomisk utvikling og en økende administrativ kompleksitet nødvendiggjorde et skriftspråk. Han mente det var dette som var årsaken til runenes opprinnelse, og at den religiøse og kultiske bruken var sekundær til disse pragmatiske behovene.[6] Dette synet har vunnet stort gehør i fagmiljøene, og har i stor grad vært det rådende det siste halve århundret.[7]

Runene som skriftspråkRediger

Se hovedartikkel: Futhark
 
Den eldre futhark

En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder raunijaR («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner.

De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen. Runerekka ble også kalt fuþark.

Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Til kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.

 
AM 28 8vo, kjent som Codex runicus, et manuskript skrevet på pergament fra c. 1300 som inneholder en av de eldste og best bevarte tekster av skånsk lov (Skånske lov), skrevet med runer.

Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og Gotland, men kunnskapen om dem besto. På 1200-tallet opplevde runene en mindre renessanse i Danmark, og Skånske Lov ble dermed skrevet på runer i perioden mellom 1202 og 1216, og påvirket det eldste danske skriftspråket. (Jyske Lov kom først i 1241.) Skånske Lov gjaldt Skånelandene, dvs Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. På Island praktiserte man runemagi langt innpå 1600-tallet; og samene fortsatte til innpå 1700-tallet.[8] Basert på bøker trykt etter 1550, begynte folk å skrive «moderne» runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige, synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken.

Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen maðr (= mann) ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven þ er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.

TrolldomsrunerRediger

Alt i antikken mente man at det opprinnelig fantes et urspråk med skrifttegn direkte fra naturen. Adam kunne dermed lese dyrenes «merker» da han ga dem navn, det skrevne ordet Gud hadde etterlatt i verden, Guds signatur i skapelsen. Men djevelen hadde også satt sine merker. Krefter i naturen påvirket menneskene, men kunne også brukes av menneskene selv, bare de fant ut hvordan. De eldste islandske lovbøkene rommer derfor forbud mot å mane frem djevelen. Til Gud henvendte man seg med bønn, til djevelen med «galder» eller «tøveri».[9] Trolldomsruner ble på 1600-tallet ansett som virkemidler innenfor djevelpakt og skademagi. I dokumenter etter den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson listes det opp hvilken effekt ulike trolldomsruner kan ha. Hele seks ulike runer anbefales mot søvnløshet, mens fire anbefales for å slippe at et troll eller en utburd gjør en gal. Én rune hjalp mot mørkredsel, en annen vernet mot å bli gravid, en tredje mot storm til sjøs. En fjerde holdt ljåen skarp, mens én vernet skip mot store fisk, og en annen hjalp mot forfølgelse av en død mann. En trolldomsrune kunne angivelig forvandle en mann til en hund, mens en annen kunne stevne djevelen, Tor og Odin og alle vetter for å oppnå hell og lykke. Noen runer skulle skrives med blod for å virke, og én trolldomsrune for å vinne en jente skulle ristes på en svinemage med eget blod fra venstre brystvorte. Deretter skulle jenten sove på den en hel natt. Enkelte trolldomsruner skulle risses inn i en ost for å virke. På 1600-tallet var det å være i besittelse av trolldomsruner nok til å bli utvist fra riket; å faktisk ha tatt dem i bruk, førte til dødsstraff ved halshugning.[10]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Terje Spurkland: Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begynnelsen var fuÞark, Cappelen 2001)
  2. ^ Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 174), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1663-6
  3. ^ Terje Spurkland, Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begynnelsen var fuÞark, Cappelen 2001)
  4. ^ Terje Spurkland: Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begynnelsen var fuÞark, Cappelen 2001)
  5. ^ Anders Bæksted: Målruner og Troldrunder. Runemagiske studier. København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, 1952
  6. ^ Anders Bæksted: Målruner og Troldrunder. Runemagiske studier. København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, 1952
  7. ^ Terje Spurkland: Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begynnelsen var fuÞark, Cappelen 2001)
  8. ^ Lotte Hedeager: Skygger av en annen virkelighet (s. 83), forlaget Pax, Oslo 1999, ISBN 82-530-2098-8
  9. ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 43), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8
  10. ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 44-45)

LitteraturRediger

  • Spurkland, Terje (2005). Norwegian Runes And Runic Inscriptions. Boydell Press. ISBN 978-1843831860. 
  • R. L. Page: Runes. London 1987.

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Runer&oldid=21726035»