Runer

Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha flere betydninger, men brukes oftest om flere beslektede skriftsystemer på germansk område fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder innpå 1900-tallet, som dalruner funnet i et brev fra 1906.

Gripsholmssteinen

I sagalitteraturen finner vi ordet brukt i betydningen «sang», «trylleformular», «magisk symbol», «mysterie» og «hemmelig kunnskap». På to runesteiner fra Noleby og Sparlöse i Västergötland fra rundt år 800 kalles runer for reginkunnr, «maktenes kunnskap». Ordet kjennes ellers bare fra en strofe i Håvamål.

I vår tid opptrer runer i Bluetooth-logoen, tegnet etter Harald Blåtanns initialer, H og B (i den yngre futharks versjon) ᚼ (H) og ᛒ (B).

Einangsteinen, som er ett av de eldste runefunnene.

Betydninger av ordet «rune»

I en norrøn ordbok vil man finne følgende betydninger av ordet «rune»:

1. Mysterie, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldekunst.
2. Hemmelig eller hvisket konversasjon (i skaldisk poesi)
3. Tegn brukt i magi
4. Runetegn
5. Bokstav

Dette har ført til at skriftsystemets opprinnelse knyttes til religiøs eller kultisk bruk, slik som da misjonæren biskop Wulfila på 300-tallet oversatte Bibelen til vestgotisk, oversatte han ordet mysterion til runa. Det tyder på at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av runa var «religiøst mysterie» eller «hemmelig, religiøst formular».

Bare i noen få tilfeller bruker sagalitteraturen helt sikkert ordet «runer» i betydningen «skrifttegn», også i strofer der det direkte snakkes om «å risse» eller «farge» runene. Det er ikke sikkert det er snakk om runer som skriftsystem.

Den danske professor Anders Bæksted fremla i 1950-årene det synspunkt at man må lete andre steder etter runenes opprinnelse enn i kult, magi og religiøs praksis. En voksende økonomi med økende behov for administrasjon ville nødvendiggjøre et skriftspråk, og Bæksted mente dette var årsak til runenes opprinnelse. Bæksteds syn vant tilslutning i fagmiljøene.

Den eldre futhark.

Runene som skriftspråk

Se hovedartikkel: Futhark

En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder raunijaR («den som prøver/tester», for spydspissen var ment å teste motstanderen), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner.

De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen, fuþark.

Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. I kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdags, som på merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.

AM 28 8vo, Codex runicus, skrevet på pergament fra c. 1300 og en av de eldste og best bevarte versjoner av Skånske lov, skrevet med runer.

Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og Gotland, men kunnskapen om dem besto. På 1200-tallet opplevde runene en mindre renessanse i Danmark, og Skånske lov ble dermed skrevet på runer i perioden mellom 1202 og 1216, og påvirket det eldste danske skriftspråket. (Jyske lov kom først i 1241.) Skånske Lov gjaldt Skånelandene, dvs Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. På Island ble runemagi praktisert til langt innpå 1600-tallet; og samene fortsatte til innpå 1700-tallet, jfr trolldomsruner. Basert på bøker trykt etter 1550 begynte folk å ta i bruk «moderne» runer. Bruken av «dalruner» - runer blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige - er funnet i et brev fra så sent som 1906, fra området der elvdalsk fortsatt var talespråk.

Enkelte runetegn ble også brukt sammen med latinske, slik som m-runen maðr («mann»), ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven þ er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.

Trolldomsruner

Alt i antikken mente man at det opprinnelig fantes et urspråk med skrifttegn direkte fra naturen. Adam kunne dermed lese dyrenes «merker» da han ga dem navn, det skrevne ordet Gud hadde etterlatt i verden, Guds signatur i skapelsen. Men djevelen hadde også satt sine merker. Krefter i naturen påvirket menneskene, men kunne også brukes av menneskene selv, bare de fant ut hvordan. De eldste islandske lovbøkene rommer derfor forbud mot å mane frem djevelen. Til Gud henvendte man seg med bønn, til djevelen med «galder» eller «tøveri».

Vaksala runestein i Sverige, en av rundt 40 runesteiner fra runemesteren Öpirs hånd ca 1100.

I Egils saga fortelles at Egil gjestet en mann som het Torfinn, og oppdaget en syk pike som lå i sengebenken. Egil bekymret seg for henne, og Torfinn forklarte at en bondegutt hadde «ristet runer», men da ble piken enda verre. Egil bestemte seg for å forsøke å hjelpe, fikk skiftet på piken, og klærne lagt til lufting. Så ransaket han sengen; da kom han over et hvalbein med runer på, leste dem, spikket dem deretter av og skavet dem ned i ilden, så hvalbeinet ble aske. Han kvad:

Ei den må runer riste som råde dem ei makter.

Mang en grep mistet i mørke runestaver.

For lønndomstegn jeg skjelnet tydelig på benets flate;

de det var som voldte piken den lange smerte.

Trolldomsruner ble på 1600-tallet ansett som virkemidler innenfor djevelpakt og skademagi. I dokumenter etter den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson listes det opp hvilken effekt ulike trolldomsruner kan ha. Hele seks ulike runer anbefales mot søvnløshet, mens fire anbefales for å slippe at et troll eller en utburd gjør en gal. Én rune hjalp mot mørkredsel, en annen vernet mot å bli gravid, en tredje mot storm til sjøs. En fjerde holdt ljåen skarp, mens én vernet skip mot store fisk, og en annen hjalp mot forfølgelse av en død mann. En trolldomsrune kunne angivelig forvandle en mann til en hund, mens en annen kunne stevne djevelen, Tor og Odin og alle vetter for å oppnå hell og lykke. Noen runer skulle skrives med blod for å virke, og én trolldomsrune for å vinne en jente skulle ristes på en svinemage med eget blod fra venstre brystvorte. Deretter skulle jenten sove på den en hel natt. Enkelte trolldomsruner skulle risses inn i en ost for å virke. På 1600-tallet var det å være i besittelse av trolldomsruner nok til å bli utvist fra riket; å faktisk ha tatt dem i bruk, førte til dødsstraff ved halshugning.

Se også

• Futhark
• Langkvistruner
• Kortkvistruner
• Dalruner

Litteratur

• Spurkland, Terje (2005). Norwegian Runes And Runic Inscriptions. Boydell Press. ISBN 978-1843831860. 

• R. L. Page: Runes. London 1987.

Eksterne lenker

• (en) Runic writing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Runes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Omfattende oversikt over europeiske runer, også nordiske og nedlastbare fonter (på tysk)
• Samnordisk Runtextdatabas Arkivert 7. august 2011 hos Wayback Machine.
• Tidsskriftet Nytt om Runer fra Universitetet i Oslo
• Norske Runer
• Runene: det første skriftspråket, artikkel hos Norgeshistorie.no