Einangsteinen

gamle dørbeslag

Einangsteinen er en runestein som er risset med den eldre futharken. Steinen står på en gravhaug øverst i Gardbergfeltet[1] i Vestre Slidre i Innlandet fylke. Den er antatt å være fra 300-tallet, og er Nordens eldste runestein som står på sitt opprinnelige sted.[2] Steinen har fått navn etter den nærliggende gården Einang. Einangsteinen og Barmensteinen fra Selje i Nordfjord er de eldste, norske runesteinene fra folkevandringstiden som fortsatt står der de ble reist. Den er registrert av Riksantikvaren med ID nr. 129134-3.

Einangsteinen i Vestre Slidre

Steinen er en skive av grov skifer, omtrent halvannen meter høy og en meter bred, men er satt såpass dypt at den tilsynelatende er lavere. Tykkelsen varierer mellom 13 og 18 cm.[1]

Garbergfeltet er et usedvanlig stort gravfelt fra jernalderen, hvor det også er funnet mange kulturminner fra senere tidsaldre. Gravene i feltet dateres stort sett til andre halvdel av 4. århundre. Et sverd med romersk stempel er datert til tidlig 300-tall, og et bronsesmykke er datert til vikingtiden.[3]

Teksten på steinen ble lest slik av Erik Moltke[4] (med mellomrom satt inn):

ðagastiR runo faihido

Starten av innskriften mangler, og Moe foreslår at de manglende tegnene kan være ek gu.

Som kan tolkes[4]:

[Jeg, Gud]gjest malte runeinnskriften, eller
[Jeg, Gud]gjest skrev runeinnskriften[3]

Det er det svake, urnordiske verbet *faihian, her brukt i preteritum 1. person entall, faihido, som gir betydningen malte eller skrev.[trenger referanse]

Innskriften på Einangsteinen
Einangsteinen runic inscription.jpg

ReferanserRediger

  1. ^ a b Eriksen, Torunn (1992). Oppland: veiviser til kultur og opplevelser. Lillehammer: Thorsrud, Lokalhistorisk forl. ISBN 8290439598. 
  2. ^ Evensen, Knut (1945-) (1996). Valdres: mystisk og mangfoldig. Oslo: Boksenteret/Valdres forl. s. 126. ISBN 8276830757. 
  3. ^ a b Jahnsen, Jahn Børe (1943-) (1976). Lokalhistorisk turhåndbok for Vestre Slidre. Vestre Slidre: Forfatteren. s. 7. 
  4. ^ a b Erik Moltke (1938). «Runestenen paa Einang». Viking. Norsk arkeologisk selskap. II: 111–120. 

Eksterne lenkerRediger