Urgermansk

Urgermansk (forkortet urgerm.) er et rekonstruert urspråk i den germanske greina av det indoeuropeiske språktreet. Urgermansk er opphavet til alle germanske språk, blant andre tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Kart over førromersk jernalder i Nord-Europa, det viser kulturer knyttet til urgermansk, ca. 500 f. Kr. Det røde området viser den foregående skandinaviske bronsealderkulturens utbredelse, lilla områder sør for Danmark viser Jastorfkulturen i det nordtyske lavlandet.

Urgermansk delte seg i tre språkgrener i løpet av tiden fra 400-tallet før Kristus til det 400-tallet etter Kristus: østgermansk, nordgermansk og vestgermansk. Disse språkgrenene fortsatte å være i kontakt med hverandre i lang tid. 

De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.

Ett av trekkene som definerer urgermansk er ferdigstillelsen av lydforskyvningen som kalles Grimms lov. Disse lydendringene fant sted i perioden da urgermansk gikk fra å være en dialekt av urindoeuropeisk (UIE) til å bli et eget språk. Sannsynligvis strakk disse endringene seg over flere hundre år, slik at urgermansk er en utviklingsfase som kan ha vart i nærmere tusen år, heller enn et godt definert språk. Slutten på den fellesgermanske perioden er starten av folkevandringstiden på 300-tallet etter Kristus.

Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid finnes noen bevarte runeinnskrifter som man antar representerer et trinn i urnordisk eller sent urgermansk.[1] Det finnes flere fra Vimose i Danmark (100-tallet e. Kr.), og en innskrift på Negauhjelmen (100-tallet f. Kr.). I tillegg finnes enkeltord transkribert i romerske kilder.

I artikkelen skrives rekonstruerte former med * (asterisk) foran.

GrammatikkRediger

Urgermansk hadde bare to syntetiske tider, preteritum (fortid) og presens (nåtid), til sammenligning var det seks eller syv i gresk, latin og sanskrit. Noen av disse ulikhetene hadde sin grunn i tap av bøyningsformer. Imidlertid er mange av tidene i andre språk, futurum (framtid), futurum exactum, sannsynligvis også pluskvamperfektum, nyvinninger i hvert av disse språkene og kom ikke opprinnelig fra urindoeuropeisk. Urgermansk utviklet en ny bøyningsklasse for verb, svake verb, som tilføyes en dental suffiks. Sterke verb har beholdt de indoeuropeiske bøyningene med avlyd.

Arkeologi og tidlig historieRediger

 
Utbredelsen av tyske stammer 750 f. Kr. - 1 e. Kr. (fra The Penguin Atlas of World History, 1988):

██ Bosetninger før 750 f. Kr.

██ Nye bosetninger 750-500 f. Kr.

██ Nye bosetninger 500-250 f. Kr.

██ Nye bosetninger 250 f. Kr. - 1 e. Kr.

Noen kil1der daterer den tidligste ekspansjonen ut av sørskandinavia langs Nordsjøkysten mot Rhinens munning til 750 f. Kr.[2]
 
Den tidlige østgermanske ekspansjonen (første og andre århundre e. Kr.):

██ Jastorfkulturen (lys- og mørkeblå)

██ Oksywiekulturen

██ Przeworskkulturen (gul og oransje)

██ Wielbarkkulturens ekspansjon østover (oransje og rosa)

Urgermansk utviklet seg fra tidlig urgermansk i løpet av førromersk jernalder i nordeuropa. Urgermansk ble antakelig talt etter omtrent 500 før Kristus. Urnordisk, talt fra 100-tallet etter Kristus og senere, er fremdeles ganske likt rekonstruert urgermansk.

Ifølge Musset (1965) utviklet urgermansk seg i sørskandinavia (Danmark, Sør-Sverige og Sør-Norge), opphavsområdet til de germanske stammene.[3] Det er mulig at indoeuropeisktalende folk først kom til sørskandinavia med stridsøkskulturen midt i det tredje årtusen før Kristus, som utviklet seg videre til den skandinaviske bronsealderkulturen i løpet av starten på det andre årtusen før Kristus.[trenger referanse]

Ifølge Mallory er germanister «generelt sett enige om» at opphavsområdet til folk som talte urgermansk stemmer omtrent over ens med utstrekningen til Jastorfkulturen.[4][5][6]

Tidlig germansk ekspansjon i førromersk jernalder (ca. 500 før Kristus til Kristi fødsel) satte talere av urgermansk i kontakt med La Tène-kulturen, hvor folk talte kontinental keltisk. Mange keltiske lånord i urgermansk er kjent.[7] I det første hundreåret etter Kristus nådde den germanske ekspansjonen Donau og Oberrhein i sør, og germanske folk opptrer for første gang i historiske kilder. Omtrent på samme tid kom germansktalere (Oksywiekulturen, Przeworskkulturen) i kontakt med tidlige slaviske kulturer da de ekspanderte øst for Wisła, dette viser tidlige germanske lånord i urslavisk.

På 200-tallet hadde talere av sen urgermansk utbredt seg over et stort område, fra Rhinen til Dnjepr. I denne perioden deler urgermansk seg i flere språkgrupper.[2] Samtidig starter de historisk kjente germanske folkevandringene. Den første sammenhengende teksten på et germansk språk er Wulfilas bibel, skrevet sent på 300-tallet på gotisk.

De tidligste lengre tekstene (fullstendige setninger, med verb) på urnordisk er kjent fra omtrent år 400, i runeinnskrifter. Tidlige vestgermanske tekster kjennes fra 400-tallet, de starter med den frankiske Bergakkerinnskriften.

UtviklingRediger

Stamtreteorien er en lingvistisk utviklingsmodell som beskriver hvordan språk endrer form ettersom tiden går. De germanske språkene er kvistene på et tre hvor urgermansk utgjør en større grein av det indoeuropeiske treet, med urindoeuropeisk som rot. Innlån av ord fra andre språkgreiner til den germanske greina gjør den relative plasseringen til den germanske greina mindre klar enn andre greiners plassering. I løpet av utviklingen til fagfeltet historisk lingvistikk har ulike løsningsforslag blitt satt fram, men ingen er sikre, og alle kan diskuteres.[klargjør]

Stamtreteorien anses av filologer bare for å være brukbar dersom språksamfunn ikke forblir i kontakt når språkene skiller lag. Tidlig indoeuropeisk hadde begrenset kontakt mellom de ulike språkgreinene, men den germanske språkfamilien viser en mindre trelignende oppførsel, ettersom noen av karaktertrekkene ble hentet inn fra nabospråk tidlig i utviklingen, snarere enn fra direkte språklige forgjengere. Det språklige mangfoldet i den vestgermanske greina utviklet seg spesielt lite treaktig.[8]

Forskerne er stort sett enige[9] om at man kan benytte betegnelsen urgermansk fra omtrent 500 f. Kr. Det hypotetiske språklige bindeleddet mellom urindoeuropeisk og 500 f. Kr. kalles førurgermansk. Om man vil inkludere dette tidlige stadiet i betegnelsen urgermansk er et definisjonsspørsmål.

Lingvisten Winfred P. Lehmann anså Jacob Grimms «første germanske lydforskyving», eller Grimms lov og Verners lov, for å være førurgermansk, og mente at øvre grense (det vil si starten på urgermansk) skulle defineres ved at trykket ble låst fast i rotstavelsen av et ord, typisk den første stavelsen.[10] Urindoeuropeisk hadde flyttbart tonelag med veksling mellom høye og lave toner,[11] og i tillegg flyttbar betoning, som avhang av stavelseslengden i ordene.

At trykket ble låst fast førte til lydendringer i ubetonte stavelser. For Lehmann var nedre grense (altså slutten av urgermansk) det at utlydende -a eller -e i ubetonte stavelser falt bort. For eksempel sen urindoeuropeisk *wóyd-e > gotisk wait, «veit». Antonsen var enig med Lehmann i den øvre grensen,[12] men fant seinere bevis i form av en runeinnskrift for at -a ikke hadde falt bort: ékwakraz ... wraita, «Jeg, Wakraz, ... skrev (dette)». Han sier: «Vi må derfor lete etter en ny nedre grense for urgermansk.»[13]

Antonsen deler urgermansk i en tidlig og en sein fase. Den tidlige fasen omfatter fastlåsingen av trykket og de resulterende «spontane vokalforskyvningene», mens den seine fasen defineres av ti kompliserte regler som bestemmer endringer i både vokaler og konsonanter.

Rundt 250 f. Kr. hadde urgermansk delt seg inn i fem grupper: to i vest og nord, og én i øst.

Fonologiske utviklingstrinn fra urindoeuropeisk til slutten av urgermanskRediger

Endringene som beskrives under er kjente, eller man antar at de har funnet sted i utviklingen av urgermansk. Her brukes «urgermansk» som et utvidet begrep som omfatter utviklingen fra slutten av urindoeuropeisk til det språktrinnet der urgermansk begynte å deles opp i dialekter som ikke var gjensidig forståelige. Endringene er listet opp i grovt sett kronologisk rekkefølge, med endringer som virker på resultatet av tidligere endringer lengre ned i lista. Språktrinnene som er skilt ut og endringene som forbindes med hvert språktrinn støtter seg i stor grad på Ringe 2006, kapittel 3, The development of Proto-Germanic (norsk: «Utviklingen av urgermansk»).[14] Ringe oppsummerer der vanlige faglige begreper og ordbruk.

Før-urgermanskRediger

Dette språktrinnet startet med at det utviklet seg en dialekt, kanskje mens før-urgermansk fremdeles var del av den urindoeuropeiske dialektfloraen. Det inneholdt mange nyvinninger som i varierende grad var felles med andre indoeuropeiske språkgreiner, antakelig på grunn av geografisk kontakt. Det ville vært gjensidig språkforståelse med andre dialekter i en periode. Før-urgermansk utviklet seg allikevel i sin egen retning, enten det var som dialekt eller språk.

Sammenfall av det som var palatovelare og velare plosiver i UIE («kentumisering»):[15]
  • /ḱ/ > /k/ — urindoeuropeisk (UIE) *ḱm̥tóm «hundre» > *km̥tóm > urgermansk *hundą «hundre»
  • /ǵ/ > /g/ — UIE *wérǵom «arbeid» > *wérgom > urgerm. *werką
  • /ǵʰ/ > /gʰ/ — UIE *ǵʰh₁yéti «å gå» > *gʰh₁yéti > urgerm. *gāną
  • Den faktiske uttalen av palatovelarene og velarene kan ikke rekonstrueres. Det kan hende at «palatovelarene» egentlig var rene velarer, og at «velarene» ble uttalt enda lengre bak (postvelart eller uvulart). Dermed kan det være mer nøyaktig å si at, for eksempel /k/ > /ḱ/ (se f. eks. Ringe 2006, s. 87). Noen[hvem?] hevder også at palatovelarene og velarene ikke hadde ulik uttale i UIE. Se kentum- og satemspråk.
Innskudd av /u/ foran stavelsesbærende sonoranter:[16]
  • /m̥/ > /um/ — UIE *ḱm̥tóm «hundre» > *kumtóm > urgerm. *hundą «hundre»
  • /n̥/ > /un/ — UIE *n̥tér «inni» > *untér > urgerm. *under «blant»
  • /l̥/ > /ul/ — UIE *wĺ̥kʷos «ulv» > *wúlkʷos > urgerm. *wulfaz «ulv»
  • /r̥/ > /ur/ — UIE *wŕ̥mis «orm» > *wúrmis > urgerm. *wurmiz «orm, slange»
Innskudd av /s/ der to dentale konsonanter sto sammen som følge av at en rot sluttet på dental, og den etterfølgende endelsen startet på dental.[17] Dette skjedde allerede i UIE.
  • Denne typen sekvens ble nå /TsT/ > /ts/ > /ss/ — UIE *wid-tós «kjent» (uttalt /widstos/) > *witstós > *wissós > urgerm. *(ga)wissaz «viss, sikker»
Lange konsonanter ble forkortet etter en konsonant eller lang vokal.[18]
  • UIE *káyd-tis «det å rope» (uttalt /káydstis/) > *káyssis > *káysis > urgerm. *haisiz «kommando»
Lange vokaler som står i utlyd blir forlenget til «veldig lange» (trimoraiske) vokaler (i eksemplene under skrevet som o med sirkumfleks: ô).[19]
  • UIE *séh₁mō «frø» > *séh₁mô > urgerm. *sēmô
Tap av laryngaler, fonemisering av allofonene til /e/:[20]
  • Laryngaler i framlyd går tapt foran konsonant — UIE *h₁dónt- «tann, akk.» > *dónt- > urgerm. *tanþ-
  • Laryngaler går tapt foran vokaler:
    • /h₁V/ > /V/ — UIE *h₁ésti «er» > *ésti > urgerm. *isti
    • /h₂e/ > /a/, /h₂V/ > /V/ ellers — UIE *h₂énti «på overflaten, foran» > (med forskjøvet trykk) *antí > urgerm. *andi «i tillegg»
    • /h₃e/ > /o/, /h₃V/ > /V/ ellers — UIE *h₃érō «ørn» > *órô > urgerm. *arô
  • Laryngaler går tapt etter vokaler, men forlenger den foregående vokalen: /VH/ > /Vː/ — UIE *séh₁mō «frø» > *sēmô > urgerm. *sēmô
    • To vokaler som dermed blir stående sammen trekkes sammen til én trimoraisk vokal (her skrevet med sirkumfleks) — UIE *-oHom «genitiv flertall» > *-ôm > urgerm. *-ǫ̂
    • I utlyd forblir de resulterende lange vokalene forskjellige fra (kortere enn) de trimoraiske vokalene som ble dannet av utlydende lange UIE-vokaler — UIE *-oh₂ «tematisk 1. pers ent.» > urgerm. *-ō
  • Laryngaler går ikke tapt mellom konsonanter.
Cowgills lov:[21] /h₃/ (og muligens /h₂/) styrkes til /g/ mellom en sonant og /w/ — UIE *n̥h₃mé «oss to» > *n̥h₃wé > *ungwé > urgerm. *unk
Gjenværende laryngaler erstattes av vokaler:[22] /H/ > /ə/ (og deretter > /a/) — UIE *ph₂tḗr «far» > *pətḗr > urgerm. *fadēr
Velarer labialiseres av etterfølgende /w/.[23]
  • UIE *éḱwos «hest» > *ékwos > *ékʷos > urgerm. *ehʷaz
Labiovelarer mister labialiseringen i kontakt med /u/ (eller /un/) og foran /t/.[24] Denne regelen fortsatte å være virksom inn i den urgermanske perioden.
  • UIE *gʷʰénti- ~ *gʷʰn̥tí- «(det å) drepe, (et) slag» > *gʷʰúntis > *gʰúntis > urgerm. *gunþiz «kamp»

Tidlig urgermanskRediger

Tidlig urgermansk begynte som en dialekt av urindoeuropeisk (UIE), kjennetegnet ved at den hadde mistet laryngalene UIE hadde. Dialekten hadde fem lange og seks korte vokaler, i tillegg én eller to overlange vokaler. Konsonantsystemet var som i UIE, men uten palatovelarer og laryngaler. Allikevel var tidlig urgermansk klart forskjellig fra det egentlige UIE, som følge av tapet av stavelsesbærende sonanter.

Det kan fremdeles ha vært mulig å forstå og gjøre seg forstått for brukere av andre språk nedstammet fra UIE, men med en viss vanskelighet. Dette var perioden da urgermansk virkelig skilte lag med andre indoeuropeiske språk, starten på selve urgermansk, med alle de lydforandringene som nå anses å utgjøre definisjonen av den germanske språkgreina.

Dette språktrinnet omfatter ulike konsonant- og vokalforskyvninger. Det vekslende trykket som var nedarvet fra UIE ble byttet ut med standardbetoning av første stavelse i roten av ordet, som igjen var starten på tapet av ubetonte stavelser.

Tap av utlydende ikke-høye korte vokaler /e/, /a/, /o/ — *wóyde «han/hun veit» > *wóyd > *wait
  • En /j/ eller /w/ foran vokalen går også tapt — *tósyo «av det» > *tós > *þas
  • Enstavelsesord ble ikke påvirket, men klitikon ble det — *-kʷe «og» > *-kʷ > *-hw
  • Når den tapte vokalen var betont flyttet trykket seg til den foregående stavelsen — *n̥smé «oss» > *n̥swé > *unswé > *úns > *uns (ikke *unz, som viser at tapet skjedde før Verners lov)
Grimms lov: Kjedeforskyving av de tre plosivrekkene. Stemte plosiver hadde allerede blitt ustemte foran en ustemt obstruent før dette stadiet. Labiovelarer ble mistet labialiseringen foran /t/.
  • Ustemte plosiver ble frikativer, med mindre de sto etter en annen obstruent. I en sekvens på to ustemte obstruenter forble den andre obstruenten plosiv.
    • /p/ > /ɸ/ (f) — *ph₂tḗr «far» > *fəþḗr > *fadēr
    • /t/ > /θ/ (þ) — *tód «det» > *þód > *þat
    • /k/ > /x/ (h) — *kátus «kamp» > *háþus > *haþuz; *h₂eǵs- «aksel» > (tap av stemthet) *aks- > *ahs- > *ahsō
    • /kʷ/ > /xʷ/ (hw) — *kʷód «hva» > *hʷód > *hwat
    • Fordi den andre av to obstruenter ikke påvirkes, forblir sekvensene /sp/, /st/, /sk/ og /skʷ/.
    • Det overstående utgjør også den germanske frikativloven:
      • /bt/, /bʰt/, /pt/ > /ɸt/ — *kh₂ptós «tok» > *kəptós > *həftós > *haftaz «fange»
      • /gt/, /gʰt/, /kt/ > /xt/ — *oḱtṓw «åtte» > *oktṓw > *ohtṓw > *ahtōu
      • /gʷt/, /gʷʰt/, /kʷt/ > /xt/ — *nokʷtm̥ «natt, akk.» > *noktum > *nohtum > *nahtų
  • Stemte plosiver blir ustemte:
    • /b/ > /p/ — *h₂ébōl «eple» > *ápōl > *aplaz (omdannet som a-stamme)
    • /d/ > /t/ — *h₁dóntm̥ «tann, akk.» > *tónþum > *tanþų; *kʷód «hva» > *hʷód > *hwat
    • /g/ > /k/ — *wérǵom «arbeid» > *wérgom > *wérkom > *werką
    • /gʷ/ > /kʷ/ — *gʷémeti «han/hun kommer til å skride, subj.» > *kʷémeþi > *kwimidi «han/hun kommer»
  • Aspirerte plosiver blir stemte plosiver eller frikativer (se under):
    • /bʰ/ > /b/ ([b,β]) — *bʰéreti «han/hun bærer» > *béreþi > *biridi
    • /dʰ/ > /d/ ([d,ð]) — *dʰóh₁mos «noe satt» > *dṓmos > *dōmaz «dom»
    • /gʰ/ > /g/ ([g,ɣ]) — *gʰáns «gås» > *gáns > *gans
    • /gʷʰ/ > /gʷ/ ([gʷ,ɣʷ]) — *sóngʷʰos «messe» > *sóngʷos > *sangwaz «sang»
Verners lov: ustemte frikativer blir stemt, først allofonisk, når foregående stavelse er ubetont:
  • /ɸ/ > [β] — *upéri «over» > *uféri > *ubéri > *ubiri
  • /θ/ > [ð] — *tewtéh₂ «stamme» > *þewþā́ > *þewdā́ > *þeudō
  • /x/ > [ɣ] — *h₂yuHn̥ḱós «ung» > *yunkós > *yunhós > *yungós > *jungaz (med -z ved analogi)
  • /xʷ/ > [ɣʷ] — *kʷekʷléh₂ «hjul (kollektiv)» > *hʷehʷlā́ > *hʷegʷlā́ > *hweulō
  • /s/ > [z] — *h₁régʷeses «av mørke» > *rékʷeses > *rékʷezez > *rikwiziz; *kʷékʷlos «hjul» > *hʷéhʷlos > *hʷéhʷloz > *hwehwlaz
  • Noen små ord som vanligvis var ubetonte ble også påvirket — *h₁ésmi, ubetont *h₁esmi «jeg er» > *esmi > *ezmi > *immi; *h₁sénti, ubetont *h₁senti «de er» > *senþi > *sendi > *sindi (de betonte variantene, som ville ha vært *ismi og *sinþi, gikk tapt)
Alle ord fikk trykket på første stavelse. Det vekslende trykket fra UIE gikk tapt, dette fonemiserte variasjonen i stemthet som ble dannet ved Verners lov.
/gʷ/ > /b/ i framlyd — *gʷʰédʰyeti «han/hun ber om» > *gʷédyedi > *bédyedi > *bidiþi «han/hun ber» (med -þ- ved analogi)
Assimilasjon av sonoranter:
  • /nw/ > /nn/ — *ténh₂us «tynn» ~ fem. *tn̥h₂éwih₂ > *tn̥h₂ús ~ *tn̥h₂wíh₂ > *þunus ~ *þunwī > *þunus ~ *þunnī > *þunnuz ~ *þunnī
  • /ln/ > /ll/ — *pl̥h₁nós «full» > *fulnos > *fullos > *fullaz. Denne utviklingen skjedde etter kontakt med samiske språk, som vi ser av låneordet *pulna > ursamisk *polnē «(liten) ås, haug».
  • /zm/ > /mm/ — *h₁esmi «jeg er, ubetont» > *ezmi > *emmi > *immi
Ubetont /owo/ > /oː/ — *-owos «tematisk 1. pers du.» > *-ōz
Ubetont /ew/ > /ow/ foran konsonant eller i utlyd — *-ews «u-stamme gen. ent.» > *-owz > *-auz
Ubetont /e/ > /i/ unntatt foran /r/ — *-éteh₂ «abstrakt substantivendelse» > *-eþā > *-iþā > *-iþō
  • Ubetont /ej/ trekkes sammen til /iː/ — *-éys «i-stamme gen. ent.» > *-iys > *-īs > *-īz (med -z ved analogi)
  • /e/ før /r/ blir seinere /ɑ/, men ikke før etter at i-omlyden har virket.
  • Noen ord, hvor hele ordet kunne være ubetont, ble også påvirket, dette ga ofte betonte/ubetonte par — *éǵh₂ «jeg» > *ek > ubetont *ik (som forble i bruk sammen med betont *ek)
Ubetont /ji/ > /i/ — *légʰyeti «han/hun ligger» ~ *légʰyonti «de ligger» > *legyidi ~ *legyondi > *legidi ~ *legyondi > *ligiþi ~ *ligjanþi (med -þ- ved analogi)
  • Prosessen danner diftonger fra sekvenser som opprinnelig var disyllabiske — *-oyend «tematisk optativ 3. person flertall» > *-oyint > *-oint > *-ain; *áyeri «om morgenen» > *ayiri > *airi «tidlig»; *tréyes «tre» > *þreyiz > *þreiz > *þrīz
  • Sekvensen /iji/ blir /iː/ — *gʰósteyes «fremmede, nom. fl.» > *gostiyiz > *gostīz > *gastīz «gjester»
Sammenfall av ikke-høye bakre vokaler:
  • /o/, /a/ > /ɑ/ — *gʰóstis «fremmed» > *gostiz > *gastiz «gjest»; *kápros «geitebukk» > *hafraz
  • /oː/, /aː/ > /ɑː/ — *dʰóh₁mos «ting satt» > *dōmoz > *dāmaz > *dōmaz «dom»; *swéh₂dus «søt» > *swātuz > *swōtuz
  • /oːː/, /aːː/ > /ɑːː/ (â) — *séh₁mō «frø» > *sēmô > *sēmâ > *sēmô; *-eh₂es «eh₂-stamme nom. fl.» > *-âz > *-ôz

Sein urgermanskRediger

Ved dette språktrinnet hadde germansk skilt seg ut som en egen grein på språktreet, og hadde gjennomgått mange av lydendringene som kom til å gjøre de seinere språklige etterkommerne gjenkjennelige som germanske språk. Språket hadde forskjøvet konsonantbeholdningen fra et system som hadde mange plosiver til et som hovedsakelig hadde frikativer. Tonelagene fra UIE hadde blitt endret til forutsigbar betoning på første stavelse, og to av vokalene hadde falt sammen. Betoningen hadde allerede begynt å føre til bortfall av ubetonte stavelser, og dette skulle komme til å fortsette i de språklige etterkommerne av urgermansk. Sein urgermansk omfattet den gjenstående utviklingen inntil språket delte seg opp i dialekter, og hovedtrekkene er utviklingen av nasale vokaler og begynnelsen på omlyd. Omlyden er et karaktertrekk ved germanske språk.

Utlydende /m/ > /n/ — *tóm «det, akk. hankj.» > *þam > *þan «så»; *-om «a-stamme akk ent.» > *-am > *-an > *-ą
/m/ > /n/ foran denale konsonanter — *ḱm̥tóm «hundre» > *humdan > *hundan > *hundą; *déḱm̥d «ti» > *tehumt > *tehunt > *tehun
Utlydende /n/ går tapt etter ubetonte stavelser, og den foregående vokalen blir nasal — *-om «a-stamme akk. ent.» > *-am > *-an > *-ą; *-eh₂m > *-ān > *-ą̄ > *-ǭ; *-oHom «genitiv flertall» > *-ân > *-ą̂ > *-ǫ̂
Nasal /ẽː/ is senkes til /ɑ̃ː/ — *dʰédʰeh₁m «jeg satte» > *dedēn > *dedę̄ > *dedą̄ > *dedǭ
Tap av /ə/:
  • Ubetont /ə/ går tapt mellom konsonanter — *sámh₂dʰos «sand» > *samədaz > *samdaz; *takéh₁- «å tie» > (med suffiks) *takəyónti «de tier» > *þagəyanþi > *þagyanþi > *þagjanþi
  • /ə/ > /ɑ/ i andre posisjoner — *ph₂tḗr «far» > *fədēr > *fadēr; *takéh₁- «å tie» > (med suffiks) *takəyéti «han/hun tier» > *þagəyiþi > *þagəiþi > *þagaiþi
Tap av utlydende /t/ etter ubetonte stavelser — *déḱm̥d «ti» > *tehunt > *tehun; *bʰéroyd «han/hun ville bære, subj.» > *berayt > *berai; *mélid ~ *mélit- «honning» > *melit ~ *melid- > *meli ~ *melid- > *mili ~ *milid-
/ɣʷ/ > /w/, noen ganger /ɣ/ — *snóygʷʰos «snø» > *snaygʷaz > *snaiwaz; *kʷekʷléh₂ «hjul (kollektiv)» > *hʷegʷlā > *hʷewlā > *hweulō
Lang a heves
  • /ɑː/ > /ɔː/ — *dʰóh₁mos «ting satt» > *dāmaz > *dōmaz «dom»; *swéh₂dus «søt» > *swātuz > *swōtuz
  • /ɑːː/ > /ɔːː/ — *séh₁mō «frø» > *sēmâ > *sēmô; *-eh₂es «eh₂-stamme nom. fl.» > *-âz > *-ôz
  • Dette skjedde etter tidligste kontakt med romerne, i og med at latin Rōmānī ble lånt inn som *Rūmānīz og deretter endret til *Rūmōnīz.
  • Vi kjenner også finske låneord fra før denne endringen:
    • Finsk hake- «å søke», fra tidlig urgermansk *sākija- (seinere *sōkija-)
    • Finsk raha «penger», fra tidlig urgermansk *skrahā «ekornpels» (seinere *skrahō)
    • Finsk kavio «hov», fra før-urgermansk *kāpa- «hov» (seinere *hōfa-)
    • Finsk lieka «feste», fra før-urgermansk *lēgā- «å ligge, ligge stille» (seinere *lēgō-, som vises ved det seinere innlånet lieko «vindfall eller råttent tre»)
TIdlig i-omlyd: /e/ > /i/ når det står en /i/ eller /j/ i samme eller påfølgende stavelse — *bʰéreti «han/hun bærer» > *beridi > *biridi; *médʰyos «midt» > *medyaz > *midjaz; *néwios «ny» > *newyaz > *niwjaz
  • Dette eliminerer gjenværende /ei/, ved å endre det til /iː/ — *deywós «gud» > teiwaz- (overlevert som teiva- på Negauhjelmen) > *Tīwaz «Týr»; *tréyes «tre» > *þreiz > *þrīz
  • Flere låneord i finske og samiske språk viser en tidligere *e, f. eks.
    • Finsk teljo «hindre», fra tidlig urgermansk *þeljō (seinere *þiljō)
    • Finsk menninkäinen «nisse», fra tidlig urgermansk *menþingō (seinere *minþingō)
    • Nordsamisk deahkki «tykkjøtt», fra tidlig urgermansk *þekkwiz «tykk» (seinere *þikkwiz)
    • Nordsamisk jievja «hvit (om dyr eller hår)», fra tidlig urgermansk *heują (seinere *hiują)
/e/ > /i/ når etterfulgt av en nasal i slutten av stavelsen — *en «i» > *in; *séngʷʰeti «han/hun messer» > *sengʷidi > *singwidi «han/hun synger»
  • Innlån i finske språk som viser den tidligere *e-en kjennes her også: finsk rengas «ring», fra tidlig urgermansk *hrengaz (seinere *hringaz)
/j/ går tapt mellom vokaler unntatt etter /i/ og /w/ (men går tapt etter stavelsesbærende /u/). De to vokalene som dermed blir stående sammen trekkes sammen til lange vokaler eller diftonger — *-oyh₁m̥ «tematisk optativ 1. pers ent.» > *-oyum > *-ayų > *-aų; *h₂eyeri «om morgenen» > *ayiri > *airi «tidlig»
  • Denne prosessen danner en ny /ɑː/ fra tidligere /ɑjɑ/ — *steh₂- «å stå» > (med suffiks) *sth₂yónti «de står» > *stayanþi > *stānþi
/n/ går tapt foran /x/, som fører til kompenserende forlenging og nasalisering av den foregående vokalen — *ḱónketi «han/hun henger» > *hanhidi (fonetisk [ˈxɑ̃ːxiði])

Elementer som ikke er indoeuropeiskeRediger

Det rekonstruerte urgermanske ordforrådet inkluderer et antall av grunnleggende ord (som viser til blant annet deler av kroppen, dyr og naturen) som tolkes som ikke-indoeuropeiske av opprinnelse, hvilket antyder et ordforråd påvirket av en tidligere befolkningsgruppe i det nordlige Europa. Mekanismene i denne påvirkningen er ukjent, det kan ganske enkelt være lån, eller kanskje bibeholdelse av gamle ord av folk som overtok urgermansk som deres nye språk. Sigmund Feist var den første til å foreslå dette (i 1932), men teorien har i nyere tid fått mindre oppslutning ettersom flere indoeuropeiske ordrøtter er blitt funnet.

Andre språk som kilder til urgermanskRediger

Noen lånord i ikke-germanske nabospråk er antatt å ha blitt lånt fra germansk i løpet av den urgermanske fasen.

Innlån til urgermansk fra andre språk, eller lån fra urgermansk til andre språk kan gis en relativ datering ved å finne ut hvilke germanske lydlover som har virket på dem. Det er ikke mulig å bruke lån til å etablere noen absolutt kronologi fordi vi ikke kjenner de nøyaktige tidspunktene for lån eller lydlovene.

Innlån fra tilgrensende indoeuropeiske språkgrupperRediger

De fleste lån fra keltisk ser ut til å ha skjedd før eller i løpet av den germanske lydforskyvningen.[7][25] For eksempel ble ordet *rīks ‘hersker’ lånt fra keltisk *rīxs ‘konge’ (rot *rīg-), med gk.[26][27] Ordet er åpenbart ikke germansk, fordi UIE ī ikke er typisk for germanske, men for keltiske språk. Et beslektet ord i bokmål er 'rike' (stat, land).[27] Et annet lån er *walhaz ‘utlending; kelter’ fra det keltiske stammenavnet Volcae med kh og oa. Andre lån som sannsynligvis stammer fra keltisk er

  • *ambahtaz ‘tjener’,
  • *brunjo ‘brynje’,
  • *gislaz ‘gissel’,
  • *īsarną ’jern’,
  • *lēkijaz ‘lege’,
  • *laudą ‘bly’,
  • *RīnazRhinen’ og
  • *tūnaz, tūną ‘befestet innhegning’.[7][28]

Disse ordene ble sannsynligvis lånt inn i løpet av de keltiske Hallstatt- og tidlige La tène-kulturene, da kelterne hersket over sentraleuropa. Det er snakk om en periode på flere århundrer.

Fra østiranske språk kom

  • *hanapiz 'hamp' (sammenlign med khotanesisk kaṃhā, ossetisk gæn(æ) 'lin'),[29]
  • *humalaz, humalǭ ‘humle’ (sammenlign ossetisk xumællæg),
  • *keppǭ ~ skēpą ‘sau’ (sammenlign persisk čapiš 'årsgammelt kje'),
  • *kurtilaz 'tunika' (sammenlign ossetisk kwəræt ‘skjorte’),
  • *kutą ‘hytte’ (sammenlign persisk kad ‘hus’),
  • *paidō ‘kappe’,[30]
  • *paþaz ‘sti’ (sammenlign avestisk pantā, genitiv pathō) og
  • *wurstwa ‘arbeid’ (sammenlign avestisk vərəštuua).[31]

Ordene kan ha blitt overført direkte av skyterne fra det ukrainske slettelandet. Grupper av skytere kom inn i sentraleuropa via Donau og dannet Vekerzugkulturen på den pannoniske sletta (sjette og femte århundre før Kr.). Eller ordene kan ha blitt overført i seinere kontakt med sarmaterne, som fulgte den samme ruta.[32] Det er usikkert om *marhaz 'hest' blei lånt inn direkte fra skyto-sarmatisk eller via keltisk.

Lån til ikke-germanske språkRediger

I ikke-germanske språk som ble talt i nærliggende områder til det germanske språkområdet kjenner vi en rekke låneord som antakelig har blitt lånt fra urgermansk.

Den største påvirkningen har vært på østersjøfinske språk, som har mottatt hundrevis av urgermanske eller før-urgermanske låneord.[33][34] Kjente eksempler omfatter urg. *druhtinaz ‘krigsherre’ (sammenlign finsk ruhtinas), *hrengaz (seinere *hringaz) ‘ring’ (sammenlign finsk rengas, estisk rõngas),[35] *kuningaz ‘konge’ (sml. finsk kuningas),[1] *lambaz ‘lam’ (sml. finsk lammas),[36] *lunaz ‘løsepenger’ (sammenlign finsk lunnas).

Låneord til de samiske språkene, baltiske språk og slaviske språk er også kjent.

Ikke-indoeuropeiske substratelementerRediger

Begrepet substrat slik det brukes i forbindelse med urgermansk viser til leksikalske og fonologiske enheter som ikke ser ut til å være nedarvet fra urindoeuropeisk. Substratteorien postulerer at elementene kom fra en tidligere populasjon som forble boende blant indoeuropeerne, og som hadde nok påvirkningskraft til å viderebringe deler av sitt eget språk. Teorien om et ikke-indoeuropeisk substrat ble først foreslått av Sigmund Feist.[37][38]

Det har blitt foreslått[trenger referanse] at urgermansk kan å ha oppstått som et kreolspråk på grunn av den kulturelle blandingen i de geografiske statiske befolkningsgruppene. Imidlertid reflekterer vanligvis ikke kreolske språk den bøyde karakter og de ensartede formene i germanske språk.[trenger referanse]

Det har også blitt foreslått[trenger referanse] at urgermansk oppsto som en hybrid mellom to indoeuropeiske dialekter, en av kentum-type og en av satem-type, skjønt de begge ville ha vært gjensidig forståelige på den tiden da kryssingen skjedde. En krysning mellom slike gjensidig forståelige språk kalles en koiné. Denne hypotesen kan hjelpe å forstå vanskelighetene med å finne den rette plasseringen av germansk innenfor den indoeuropeiske familie.[trenger referanse] Imidlertid er germanske språk vanligvis klassifisert som kentum-språk med henvisning til at urindoeuropeisk *ḱ har utviklet seg til urgermansk *h i henhold til Grimms lov.[trenger referanse]

MorfologiRediger

Rekonstruksjonene er tentative, og flere varianter med varierende ulikhet finnes. Alle rekonstruerte former er markert med en asterisk (*).

Generelle morfologiske trekkRediger

Urgermansk hadde seks kasus, tre grammatiske kjønn, tre tall, tre modi (indikativ, konjunktiv (tilsvarer optativ i urindoeuropeisk), imperativ), og to grammatiske "stemmer" (aktiv og passiv). Dette er rimelig likt som latin, gresk og middelindoarisk omkring 200 e. Kr.

Substantiv og adjektiv ble bøyd i (minst) seks kasus: vokativ, nominativ, akkusativ, dativ, instrumentalis og genitiv. Lokativ hadde falt sammen med dativ, og ablativ kan ha falt sammen med enten genitiv, dativ eller instrumentalis. Det finnes allikevel rester av tidligere lokativ og ablativ i noen få pronominale og adverbiale former. Pronomen ble bøyd på samme måte, men uten en egen vokativ form. Instrumentalis og vokativ kan bare rekonstrueres i entall. Instrumentalis overlever kun i vestgermanske språk, og vokativ kun i gotisk.

Verb og pronomen hadde tre tall: entall, dualis og flertall. Dualis i pronomen overlevde inn i alle de eldste språkene, mens dualis i verb kun fantes i gotisk, og de (antatte) nominale og adjektiviske dualisformene gikk tapt før de eldste overleverte kildene.

SubstantivRediger

Substantivenes bøyningsmønster ble til en stor grad arvet fra urindoeuropeisk. De viktigeste stammene var /a/, /ō/, /n/, /i/ og /u/. De tre første var særlig viktige, og fungerte som grunnlag for adjektivbøyningen; det var en tendens til at substantiver i alle andre klasser ble trukket inn i disse. De to første hadde varianter med henholdsvis /ja/ og /wa/, og /jō/ og /wō/. Opprinnelig ble disse bøyd akkurat som de andre substantivene i bøyningsklassen, men senere lydforandringer gjorde at disse variantene hadde en tendens til å skille seg ut som egne underklasser. /n/-stammene hadde mange underklasser, deriblant /ōn/ (hankjønn og hunkjønn), /an/ (intetkjønn) og /īn/ (hunkjønn, stort sett abstrakte substantiv). Det fantes også en mindre klasse rotsubstantiv (som sluttet på ulike konsonanter), substantiv som betegnet forhold (sluttet på /er/) og intetkjønnssubstantiv på /z/ (denne klassen ble sterkt utvidet på tysk).

Kasus Substantiv på -a- Substantiv på -i-
Entall Flertall Entall Flertall
Nominativ *wulfaz (bokmål: ulv) *wulfōz, -ōs *gastiz (bokmål: gjest) *gastīz
Vokativ *wulf *gasti
Akkusativ *wulfą *wulfanz *gastį *gastinz
Genitiv *wulfas, -is *wulfǫ̂ *gastīz *gastijǫ̂
Dativ *wulfai *wulfamaz *gastī *gastimaz
Instrumentalis *wulfō *wulfamiz *gastimiz

AdjektivRediger

Adjektiv samsvarsbøyes med substantiv i kasus, tall og kjønn. Adjektiv utviklet seg til en sterk og en svak bøyning, i utgangspunktet hadde de henholdsvis ubestemt og bestemt betydning. Fordi den svake bøyningen hadde bestemt betydning, kom den til å bli brukt sammen med demonstrativer og bestemte artikler i datterspråkene. Begrepene «sterk» og «svak» baserer seg på seinere utvikling av disse bøyningsklassene i språk som tysk og gammelengelsk, hvor sterk bøyning har tydeligere endelser[klargjør]. I eldre germanske språk, som gotisk, har ikke begrepene noen relevans.

Den sterke bøyningen var basert på en kombinasjon av substantivenes /a/- og /ō/-stammer med urindoeuropeiske pronominalendelser, den svake var basert på substantivenes /n/-stamme.

Kasus Sterk bøyning Svak bøyning
Entall Flertall Entall Flertall
Hankjønn Intetkjønn Hunkjønn Hankjønn Intetkjønn Hunkjønn Hankjønn Intetkjønn Hunkjønn Hankjønn Intetkjønn Hunkjønn
Nominativ *blindaz *blinda-tō *blindō *blindai *blindō *blindôz *blindô *blindô *blindǭ *blindaniz *blindōnō *blindōniz
Akkusativ *blindanǭ *blindanz *blindanų *blindōnų *blindanunz *blindōnunz
Genitiv *blindas, -is *blindaizōz *blindaizǫ̂ *blindiniz *blindōniz *blindanǫ̂ *blindōnǫ̂
Dativ *blindammai *blindaizōi *blindaimaz *blindini *blindōni *blindammaz *blindōmaz
Instrumentalis *blindanō *blindaizō *blindaimiz *blindinē *blindōnē *blindammiz *blindōmiz

VerbRediger

Se også: Sterke verb og Svake verb

Urgermansk hadde bare to verbtider (fortid og nåtid), sammenlignet med 5-7 i gresk, latin, urslavisk og sanskrit. En del av forskjellen kommer av tap av verbtider som fantes i urindoeuropeisk. Donald Ringe antar at urgermansk tidlig mistet imperfektum, som fantes i urindoeuropeisk (dette skjedde også i de fleste andre greinen i språktreet). Senere skal aspektene presens og aorist ha falt sammen, og det samme skjedde med modusene indikativ og konjunktiv.

Mange av verbtidene i andre språk er ikke direkte beslektet med hverandre, og representerer egne innovasjoner i hvert språk. Det kan altså hevdes at urgermansk snarere har unnlatt å danne nye verbtider heller enn å at det har tapt eksisterende verbtider.[trenger referanse]

Verb i urgermansk var delt inn i to hovedgrupper: sterke og svake, avhengig av hvordan fortidsformen dannes. Tempus i sterke verb markeres ved hjelp av avlyd (det vil si at vokalen i rota varierer) og/eller reduplikasjon, mens det i svake verb markeres med dentalendelse. Sterke verb blir delt inn i sju hovedklasser, mens svake deles inn i fem. En ytterligere liten, men viktig, gruppe dannet presensformene fra urindoeuropeisk perfektum, og fortidsformene som svake verb - de kalles preterito-presentiske verb.

Urgermanske verb har tre moduser: indikativ, konjunktiv og imperativ. Konjunktiv stammer fra urindoeuropeisk optativ. Indikativ og konjunktiv konjugeres fullstendig i nåtid og fortid, mens imperativ kun eksisterte i nåtid, og ikke hadde førstepersonsformer.

Urgermanske verb hadde to "stemmer", aktiv og passiv, sistnevnte fra urindoeuropeisk mediopassiv. Urgermansk passiv fantes kun i nåtid.

De fleste sterke verb i urgermanske ble dannet fra en verbalrot, mens svake verb stort sett ble dannet fra et eksisterende substantiv, verb eller adjektiv. For eksempel var en stor undergruppe av de svake Klasse I-verbene kausative verb.

Som i andre indoeuropeiske språk kunne et urgermansk verb ha preverb (forstavelser), som endret betydningen til verbet (for eksempel *fra-werþaną ("å dø") i motsetning til *werþaną ("å bli"). I urgermansk var preverbet fremdeles et klitikon som kunne skilles fra verbet (slik var det også i gotisk).

Verbeksempel: *nemaną ("å ta" - sterkt verb i 4. klasse).

Indikativ Konjunktiv Imperativ
Aktiv Passiv Aktiv Passiv Aktiv
Nåtid 1. ent. *nemō *nemôi? *nemai? *nema-ų ???
2. ent. *nimizi *nemazai *nemaiz *nemaizau? *nem
3. ent. *nimidi *nemadai *nemai *nemaidau? *nemadau
1. dual. *nemōz (?) *nemandai *nemaiw *nemaindau?
2. dual. *nemadiz (?) *nemaidiz (?) *nemadiz?
1. flert. *nemamaz *nemaim
2. flert. *nimid *nemaid *nimid
3. flert. *nemandi *nemain *nemandau
Fortid 1. ent. *nam *nēmijų (?; eller *nēmį̄??)
2. ent. *namt *nēmīz
3. ent. *nam *nēmī
1. dual. *nēmū (?) *nēmīw
2. dual. *nēmudiz (?) *nēmīdiz (?)
1. flert. *nēmum *nēmīm
2. flert. *nēmud *nēmīd
3. flert. *nēmun *nēmīn
Infinitiv *nemaną
Presens partisipp *nemandaz
Perfektum partisipp *numanaz

ReferanserRediger

  1. ^ a b Comrie, Bernard (redaktør) (1987): The World's Major Languages. New York, New York: Oxford University Press, side 69-70. ISBN 0-19-506511-5.
  2. ^ a b «Germanic languages». The New Encyclopædia Britannica. (1993). Chicago, IL, United States: Encyclopædia Britannica, Inc.. ISBN 0-85229-571-5.
  3. ^ Bell-Fialkoll, Andrew (2000). The Role of Migration in the History of the Eurasian Steppe: Sedentary Civilization v. "Barbarian" and Nomad. Palgrave Macmillan. s. 117. ISBN 0-312-21207-0. 
  4. ^ Mallory 1989, s. 89
  5. ^ Polomé 1992, s. 51
  6. ^ Ringe 2006, s. 85
  7. ^ a b c Ringe 2006, s. 296
  8. ^ Nakhleh Luay; Ringe, Don; Warnow, Tandy (juni 2005). «Perfect Phylogenetic Networks: A New Methodology for Reconstructing the Evolutionary History of Natural Languages.» (PDF). Language - Journal of the Linguistic Society of America. 81 (2): 382–420. doi:10.1353/lan.2005.0078. «The Germanic subfamily especially seemed to exhibit non-treelike behavior, evidently acquiring some of its characteristics from its neighbors rather than (only) from its direct ancestors. [...] [T]he internal diversification of West Germanic is known to have been radically non-treelike [...].» 
  9. ^ Ringe 2006, s. 67
  10. ^ Lehmann, W. P. (januar–mars 1961). «A Definition of Proto-Germanic: A Study in the Chronological Delimitation of Languages». Language. 37 (1): 67–74. JSTOR 411250. doi:10.2307/411250. 
  11. ^ Bennett, William H. (mai 1970). «The Stress Patterns of Gothic». PMLA. 85 (3): 463–472. JSTOR 1261448. 
  12. ^ Antonsen, Elmer H. (januar–mars 1965). «On Defining Stages in Prehistoric German». Language. 41 (1): 19–36. JSTOR 411849. 
  13. ^ Antonsen, Elmer H. (2002). Runes and Germanic Linguistics. Walter de Gruyter. s. 26–30. ISBN 3-11-017462-6. 
  14. ^ Ringe 2006, s. 67-212
  15. ^ Ringe 2006, s. 88ff
  16. ^ Ringe 2006, s. 81ff
  17. ^ Ringe 2006, s. 87-88
  18. ^ Ringe 2006, s. 88
  19. ^ Ringe 2006, s. 74
  20. ^ Ringe 2006, s. 70-74
  21. ^ Ringe 2006, s. 68-69
  22. ^ Ringe 2006, s. 79
  23. ^ Ringe 2006, s. 90-91
  24. ^ Ringe 2006, s. 92
  25. ^ Lane, George S. (1933). «The Germano-Celtic Vocabulary». Language (engelsk). 9 (3): 244–264. JSTOR 409353. doi:10.2307/409353. 
  26. ^ Watkins, Calvert (2000). Appendix I: Indo-European Roots: reg-. The American Heritage Dictionary of the English Language: Fourth Edition. (engelsk). 
  27. ^ a b Bjorvand, Harald; Lindeman, Fredrik Otto (2000). «Oppslagsord 'rike'». Våre arveord. Etymologisk ordbok. Oslo: Novus forlag. s. 725–726. ISBN 82-7099-319-0. 
  28. ^ Green, D.H. (2000). Language and History in the Early Germanic World (engelsk). University of Cambridge. s. 149–164. ISBN 9780521794237. 
  29. ^ Schwartz, Martin (1989). «Avestan Terms for the Sauma Plant». Haoma and Harmaline (engelsk). Berkley: University of California Press. s. 123. 
  30. ^ Orel, Vladimir (2003). «*paido-». A Handbook of Germanic Etymology (engelsk). Leiden; Boston: Brill. ISBN 90 04 12875 1. 
  31. ^ Orel, Vladimir E. (2003). A handbook of Germanic etymology. Leiden: Brill. ISBN 1-4175-3642-X. OCLC 56727400. 
  32. ^ Cunliffe, Barry W. (2008). Europe between the oceans : 9000 BC-AD 1000 (engelsk). New Haven: Yale University Press. s. 303–307, 352. ISBN 978-0-300-17086-3. OCLC 747803030. 
  33. ^ Kylstra, A.D.; Hahmo, Sirkka-Liisa; Hofstra, Tette; Nikkilä, Osmo (1991–2012). Lexikon der älteren germanischen Lehnwörter in den ostseefinnischen Sprachen. Amsterdam; Atlanta: Rodopi. 
  34. ^ Grünthal, Riho; Kallio, Petri (2012). «Petri Kallio: The Prehistoric Germanic Loanword Strata in Finnic». A Linguistic Map of Prehistoric Northern Europe (MSFOu 266) (PDF) (engelsk). Suomalais-Ugrilainen Seura. ISBN 978-952-5667-42-4. Besøkt 24. juni 2021. 
  35. ^ Ringe 2006, s. 149
  36. ^ Ringe 2006, s. 278
  37. ^ Feist, Sigmund (1932). «The Origin of the Germanic Languages and the Europeanization of North Europe». Language (engelsk). 8: 245–254. doi:10.2307/408831. 
  38. ^ Mees, Bernard (2003). «Stratum and Shadow: The Indo-European West: Sigmund Feist». I Andersen, Henning. Language Contacts in Prehistory: Studies in Stratigraphy. John Benjamin Publishing Company. s. 19–21. ISBN 1-58811-379-5. 

LitteraturRediger

  • Antonsen, E. H. (1965): On Defining Stages in Prehistoric Germanic, Language 41, 19ff.
  • Bennett, William H. (1980): An Introduction to the Gothic Language. New York: Modern Language Association of America.
  • Campbell, A. (1959): Old English Grammar. London: Oxford University Press.
  • Cercignani, Fausto, Indo-European ē in Germanic, i Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung, 86/1, 1972, 104–110.
  • Cercignani, Fausto, Indo-European eu in Germanic, in Indogermanische Forschungen, 78, 1973, 106-112.
  • Cercignani, Fausto, Proto-Germanic */i/ and */e/ Revisited, in Journal of English and Germanic Philology, 78/1, 1979, 72-82.
  • Cercignani, Fausto, Early Umlaut Phenomena in the Germanic Languages, in Language, 56/1, 1980, 126-136.
  • Krahe, Hans and Meid, Wolfgang (1969): Germanische Sprachwissenschaft, 2 bind. Berlin: de Gruyter.
  • Lehmann, W. P. (1961): A Definition of Proto-Germanic, Language 37, 67ff.
  • Mallory, J.P. (1989). In Search of the Indo-Europeans (engelsk). Thames and Hudson. 
  • Polomé, Edgar C. (1992). Recent Developments in Germanic Linguistics (engelsk). John Benjamins Publishing. ISBN 978-90-272-3593-0. 
  • Ramat, Anna Giacalone and Paolo Ramat (red.) (1998): The Indo-European Languages. Routledge. ISBN 0-415-06449-X.
  • Ringe, Donald A. (2006). From Proto-Indo-European to Proto-Germanic (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-955229-0. 
  • Stevenson, Victor, oversatt og bearbeidet av Hoff, Truls og Endresen, Rolf Theil (1985): Ordenes historie. Grøndahl. ISBN 82-504-0715-6 [grei, ikke-akademisk innledning til språkhistorie].
  • Voyles, Joseph B. (1992). Early Germanic Grammar (engelsk). London: Academic Press. ISBN 0-12-728270-X.