Urgermansk

Urgermansk (forkortet urgerm.) er et rekonstruert urspråk i den germanske greina av det indoeuropeiske språktreet. Urgermansk er opphavet til alle germanske språk, blant andre tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Kart over førromersk bosetning, som kan knyttes til urgermanerne ca. 500 f. Kr. – 50 e. Kr.

Urgermansk delte seg i tre språkgrener i løpet av tiden fra 400-tallet før Kristus til det 400-tallet etter Kristus: østgermansk, nordgermansk og vestgermansk. Disse språkgrenene fortsatte å være i kontakt med hverandre i lang tid. 

De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.

Ett av trekkene som definerer urgermansk er ferdigstillelsen av lydforskyvningen som kalles Grimms lov. Disse lydendringene fant sted i perioden da urgermansk gikk fra å være en dialekt av urindoeuropeisk til å bli et eget språk. Sannsynligvis strakk disse endringene seg over flere hundre år, slik at urgermansk er en utviklingsfase som kan ha vart i nærmere tusen år, heller enn et godt definert språk. Slutten på den fellesgermanske perioden er starten av folkevandringstiden på 300-tallet etter Kristus.

Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid finnes noen bevarte runeinnskrifter som man antar representerer et trinn i urnorrønt eller sent urgermansk.[1] Det finnes flere fra Vimose i Danmark (100-tallet e. Kr.), og en innskrift på Negauhjelmen (100-tallet f. Kr.). I tillegg finnes enkeltord transkribert i romerske kilder.

InnledningRediger

Noen lånord fra tidlig germansk som eksisterer i ikke-germanske nabospråk er antatt å ha blitt lånt fra germansk i løpet av den urgermanske fase; et eksempel er det finske og estiske kuningas, «konge», som ligner meget på det rekonstruerte urgermanske *kuningaz.[2] Som alle hypotetiske språk skrives de rekonstruerte ordene alltid med en asterisk (*) foran.

Urgermansk stammer selv fra urindoeuropeisk (PIE).[3]

Urgermansk hadde bare to syntetiske tider, preteritum (fortid) og presens (nåtid), til sammenligning var det seks eller syv i gresk, latin og sanskrit. Noen av disse ulikhetene hadde sin grunn i tap av bøyningsformer. Imidlertid er mange av tidene i andre språk, futurum (framtid), futurum exactum, sannsynligvis også pluskvamperfektum, nyvinninger i hvert av disse språkene og kom ikke opprinnelig fra urindoeuropeisk. Urgermansk utviklet en ny bøyningsklasse for verb, svake verb, som tilføyes en dental suffiks. Sterke verb har beholdt de indoeuropeiske bøyningene med avlyd.

Utviklingen av urgermanskRediger

Noen forskere antar at de som snakket urindoeuropeisk, kom til flatmarkene i det sørlige Sverige og Danmark i løpet av den nordiske bronsealderen, omtrent for 4000 år siden. Dette området, sørlige Sverige, Danmark og antagelig nordlige Tyskland, var det området urgermansk utviklet seg fra, uten at man kan si det med sikkerhet.

Arkeologiske funn antyder at før deres språk adskilte seg i individuelle germanske språkgrupper (rundt år 750 f.Kr.), var urgermansk-talende folk bosatt i det sørlige Skandinavia og langs kysten fra dagens Nederland i vest og antagelig til elven Wisła i øst.[4]

Disse folkegruppene tilhørte den indoeuropeiske språkfamilie, og de utviklet seg mot slutten av neolittisk tid eller yngre steinalder i vestlige Europa, inkludert traktbegerkulturen og stridsøkskulturen.[5]

En annen særpreg er de ulike lydskiftene, systematisert i Grimms lov (Den germanske lydforskyvning). På grunn av at disse skiftene også hadde effekt på keltiske lånord som på germanske ord, må det ha bli fullført en tid etter at de keltiske lånordene kom inn i det urgermanske språket. Dette skjedde antagelig fra og med rundt 500 f.Kr. og ble fullført ved slutten av 200-tallet f.Kr. (Se artiklene Negau-hjelmen og Jastorfkulturen (eller førromersk jernalder)).

Noen få lånord kan ha gått den andre vegen, fra urgermansk og til keltiske språk; noen er videre lånt fra og dokumentert via latin. Romerne lånte braccae fra gallerne, og gallerne kan ha avledet dette ordet fra germanske folkeslag etter den første lydskiftet. Merk at dette er kun en av flere forklaringer.[6]

Mange flere lånord passerte fra keltiske språk og til urgermansk; noen er også lånt fra og dokumentert via latin. Julius Cæsar lånte ambactus for å beskrive en ledsager av en høvding, og germanske språk lånte det samme ordet[7] Merk dog at det gotiske ordet andbahts tilpasser det til germanske røtter. Germanske folkeslag lånte også de keltiske endelsene –rix.[8]

Det har også blitt foreslått at urgermansk utviklet seg for en tid i bortimot isolasjon. Bevisene på dette hviler hovedsakelig på ordforrådet. Det hevdes at opp til en tredjedel av de grunnleggende urgermanske ordforrådet, spesielt ord knyttet til sjøfart, krig og dyr, er av ikke-indoeuropeisk opprinnelse. Andre forskere har betvilt denne argumentasjonen og isteden argumentert for at ordforrådet for disse områdene er av indoeuropeisk opprinnelse.

Per definisjon er urgermansk det utviklingstrinn som utgjør den siste felles stamspråk for de dokumenterte germanske språkene, datert til siste halvdel av det første årtusen f.Kr. Dialektene som ble snakket av folkeslagene som utviklet seg fra urindoeuropeisk gjennom den nordiske bronsealderen, grovt sett 2500500 f.Kr., selv om de ikke hadde noen dokumentert etterkommer enn germanske språk, blir referert til som «før-urgermansk». At omtrent en tredjedel av ordforrådet av urgermansk ikke har en utvetydig indoeuropeisk opprinnelse er ikke uvanlig for et språk på tiden rundt 500 f.Kr. Andre språkgrupper av indoeuropeere viser et tilsvarende bilde.

Ved omtrent år 250 f.Kr. synes det som om urgermansk hadde splittet seg i fem språkgrupper av germansk, to hver i vest og i nord, og ett i øst.[9]

Kreolspråk eller koiné?Rediger

Det har blitt foreslått at urgermansk kan å ha oppstått som et kreolspråk på grunn av den kulturelle blandingen i de geografiske statiske befolkningsgruppene. Imidlertid reflekterer vanligvis ikke kreolske språk den bøyde karakter og de ensartede formene i germanske språk.

Det har også blitt foreslått at urgermansk oppsto som en hybrid mellom to indoeuropeiske dialekter, en av kentum-type og en av satem-type, skjønt de begge ville ha vært gjensidig forståelige på den tiden da kryssingen skjedde. En krysning mellom slike gjensidig forståelige språk kalles en koiné. Denne hypotesen kan hjelpe å forstå vanskelighetene med å finne den rette plasseringen av germansk innenfor den indoeuropeiske familie. Imidlertid er germanske språk vanligvis klassifisert som kentum-språk med henvisning til at urindoeuropeisk *ḱ har utviklet seg til urgermansk *h i henhold til Grimms lov.

Det har også blitt pekt på et forhold mellom urgermanske kentum og urbaltiske-slaviske satem på grunn av deres nære geografiske nærhet da de i sin tid delte seg fra deres indoeuropeiske kilde.

Fonologiske utviklingstrinn fra urindoeuropeisk til slutten av urgermanskRediger

Endringene som beskrives under er kjente, eller man antar at de har funnet sted i utviklingen av urgermansk. Her brukes “urgermansk” som et utvidet begrep som omfatter utviklingen fra slutten av urindoeuropeisk til det språktrinnet der urgermansk begynte å deles opp i dialekter som ikke var gjensidig forståelige. Endringene er listet opp i grovt sett kronologisk rekkefølge, med endringer som virker på resultatet av tidligere endringer lengre ned i lista. Språktrinnene som er skilt ut og endringene som forbindes med hvert språktrinn støtter seg i stor grad på Ringe 2006, kapittel 3, The development of Proto-Germanic (norsk: "Utviklingen av urgermansk"). Ringe oppsummerer der vanlige faglige begreper og ordbruk.

Før-urgermanskRediger

Dette språktrinnet startet med at en særskilt måte å snakke på utviklet seg, kanskje mens før-urgermansk fremdeles var del av den urindoeuropeiske dialektfloraen. Det inneholdt mange nyvinninger som i varierende grad var felles med andre indoeuropeiske språkgreiner, antakelig på grunn av geografisk kontakt. Det ville vært gjensidig språkforståelse med andre dialekter i en periode. Før-urgermansk utviklet seg allikevel i sin egen retning, enten det var som dialekt eller språk.

Sammenfall av det som var palatovelare og velare plosiver i UIE ("kentumisering"):
  • /ḱ/ > /k/ — *ḱm̥tóm "hundre" > *km̥tóm > *hundą
  • /ǵ/ > /g/ — *wérǵom "arbeid" > *wérgom > *werką
  • /ǵʰ/ > /gʰ/ — *ǵʰh₁yéti "å gå" > *gʰh₁yéti > *gāną
  • Den faktiske uttalen av palatovelarene og velarene kan ikke rekonstrueres. Det kan hende at “palatovelarene” egentlig var rene velarer, og at "velarene" ble uttalt enda lengre bak (postvelart eller uvulart). Dermed kan det være mer nøyaktig å si at, for eksempel /k/ > /ḱ/ (se f. eks. Ringe 2006, s. 87). Noen hevder også at palatovelarene og velarene ikke hadde ulik uttale i UIE. Se kentum- og satemspråk.
Innskudd av /u/ foran stavelsesbærende sonoranter:
  • /m̥/ > /um/ — *ḱm̥tóm "hundre" > *kumtóm > *hundą
  • /n̥/ > /un/ — *n̥tér "inni" > *untér > *under "blant"
  • /l̥/ > /ul/ — *wĺ̥kʷos "ulv" > *wúlkʷos > *wulfaz
  • /r̥/ > /ur/ — *wŕ̥mis "orm" > *wúrmis > *wurmiz
Innskudd av /s/ der to dentale konsonanter sto sammen som følge av at en rot sluttet på dental, og den etterfølgende endelsen startet på dental. Dette skjedde allerede i UIE.
  • Denne typen sekvens ble nå /TsT/ > /ts/ > /ss/ — *wid-tós "kjent" (uttalt *widstos) > *witstós > *wissós > *wissaz "viss"
Lange konsonanter ble forkortet etter en konsonant eller lang vokal — *káyd-tis "det å rope" (pronounced *káydstis) > *káyssis > *káysis > *haisiz "kommando"
Lange vokaler som står i utlyd blir forlenget til "overlange" vokaler — *séh₁mō "frø" > *séh₁mô > *sēmô
Tap av laryngaler, fonemisering av allofonene til /e/:
  • Laryngaler i framlyd går tapt foran konsonant — *h₁dóntm̥ "tann, akk." > *dóntum > *tanþų
  • Laryngaler går tapt foran vokaler:
    • /h₁V/ > /V/ — *h₁ésti "er" > *ésti > *isti
    • /h₂e/ > /a/, /h₂V/ > /V/ ellers — *h₂énti "foran" > (med forskjøvet trykk) *antí > *andi "i tillegg"
    • /h₃e/ > /o/, /h₃V/ > /V/ ellers — *h₃érō "ørn" > *órô > *arô
  • Laryngaler går tapt etter vokaler, men forlenger den foregående vokalen: /VH/ > /Vː/ — *séh₁mō "frø" > *sēmô > *sēmô
    • To vokaler som dermed blir stående sammen trekkes sammen til én overlang vokal — *-oHom "genitiv flertall" > *-ôm > *-ǫ̂; *-eh₂es "eh₂-rot nom. fl." > *-âs > *-ôz
    • I utflyd forblir de resulterende lange vokalene forskjellige fra (kortere enn) de overlange vokalene som ble dannet av utlydende lange UIE-vokaler — *-oh₂ "tematisk 1. pers ent." > *-ō
  • Laryngaler går ikke tapt mellom konsonanter.
Cowgills lov: /h₃/ (og muligens /h₂/) styrkes til /g/ mellom en sonorant og /w/ — *n̥h₃mé "oss to" > *n̥h₃wé > *ungwé > *unk
Stemming av gjenværende laryngaler: /H/ > /ə/ — *ph₂tḗr "far" > *pətḗr > *fadēr; *sámh₂dʰos "sand" > *sámədʰos > *samdaz
Velarer labialiseres av etterfølgende /w/: *éḱwos "hest" > *ékwos > *ékʷos > *ehwaz
Labiovelarer mister labialiseringen i kontakt med /u/ (eller /un/) og foran /t/ — *gʷʰénti- ~ *gʷʰn̥tí- "dreper" > *gʷʰúntis > *gʰúntis > *gunþiz "kamp"
  • Denne regelen fortsatte å være virksom inn i den urgermanske perioden.

Elementer som ikke er indoeuropeiskeRediger

Det rekonstruerte urgermanske ordforrådet inkluderer et antall av grunnleggende ord (som viser til blant annet deler av kroppen, dyr og naturen) som tolkes som ikke-indoeuropeiske av opprinnelse, hvilket antyder et ordforråd påvirket av en tidligere befolkningsgruppe i det nordlige Europa. Mekanismene i denne påvirkningen er ukjent, det kan ganske enkelt være lån, eller kanskje bibeholdelse av gamle ord av folk som overtok urgermansk som deres nye språk. Sigmund Feist var den første til å foreslå dette (i 1932), men teorien har i nyere tid fått mindre oppslutning ettersom flere indoeuropeiske ordrøtter er blitt funnet.

Leksikalske bevis i andre språkvarianterRediger

Innlån til urgermansk fra andre (kjente) språk, eller lån fra urgermansk til andre språk kan gis en relativ datering ved å finne ut hvilke germanske lydlover som har virket på dem. Det er ikke mulig å bruke lån til å etablere noen absolutt kronologi fordi vi ikke kjenner de nøyaktige tidspunktene for lån eller lydlovene.

Lån fra tilgrensende indoeuropeiske språkgrupperRediger

De fleste lån fra keltisk ser ut til å ha skjedd før eller i løpet av den germanske lydforskyvningen.[10][11] For eksempel ble ordet *rīks ‘hersker’ lånt fra keltisk *rīxs ‘konge’ (rot *rīg-), med gk.[12][13] Ordet er åpenbart ikke germansk, fordi UIE ī ikke er typisk for germanske, men for keltiske språk. Et beslektet ord i bokmål er 'rike' (stat, land).[13] Et annet lån er *walhaz ‘utlending; kelter’ fra det keltiske stammenavnet Volcae med kh og oa. Andre lån som sannsynligvis stammer fra keltisk er

  • *ambahtaz ‘tjener’,
  • *brunjo ‘brynje’,
  • *gislaz ‘gissel’,
  • *īsarną ’jern’,
  • *lēkijaz ‘lege’,
  • *laudą ‘bly’,
  • *RīnazRhinen’ og
  • *tūnaz, tūną ‘befestet innhegning’.[10][14]

Disse ordene ble sannsynligvis lånt inn i løpet av de keltiske Hallstatt- og tidlige La tène-kulturene, da kelterne hersket over sentraleuropa. Det er snakk om en periode på flere århundrer.

Fra østiranske språk kom

  • *hanapiz 'hamp' (sammenlign med khotanesisk kaṃhā, ossetisk gæn(æ) 'lin'),[15]
  • *humalaz, humalǭ ‘humle’ (sammenlign ossetisk xumællæg),
  • *keppǭ ~ skēpą ‘sau’ (sammenlign persisk čapiš 'årsgammelt kje'),
  • *kurtilaz 'tunika' (sammenlign ossetisk kwəræt ‘skjorte’),
  • *kutą ‘hytte’ (sammenlign persisk kad ‘hus’),
  • *paidō ‘kappe’,[16]
  • *paþaz ‘sti’ (sammenlign avestisk pantā, genitiv pathō) og
  • *wurstwa ‘arbeid’ (sammenlign avestisk vərəštuua).[17]

Ordene kan ha blitt overført direkte av skyterne fra det ukrainske slettelandet. Grupper av skytere kom inn i sentraleuropa via Donau og dannet Vekerzugkulturen på den pannoniske sletta (sjette og femte århundre før Kr.). Eller ordene kan ha blitt overført i seinere kontakt med sarmaterne, som fulgte den samme ruta.[18] Det er usikkert om *marhaz 'hest' blei lånt inn direkte fra skyto-sarmatisk eller via keltisk.

Lån til ikke-germanske språkRediger

I ikke-germanske språk som ble talt i nærliggende områder til det germanske språkområdet kjenner vi en rekke låneord som antakelig har blitt lånt fra urgermansk.

Den største påvirkningen har vært på østersjøfinske språk, som har mottatt hundrevis av urgermanske eller før-urgermanske låneord.[19][20] Kjente eksempler omfatter urg. *druhtinaz ‘krigsherre’ (sammenlign finsk ruhtinas), *hrengaz (seinere *hringaz) ‘ring’ (sammenlign finsk rengas, estisk rõngas),[21] *kuningaz ‘konge’ (sml. finsk kuningas),[1] *lambaz ‘lam’ (sml. finsk lammas),[22] *lunaz ‘løsepenger’ (sammenlign finsk lunnas).

Låneord til de samiske språkene, baltiske språk og slaviske språk er også kjent.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Comrie, Bernard (redaktør) (1987): The World's Major Languages. New York, New York: Oxford University Press, side 69-70. ISBN 0-19-506511-5.
  2. ^ Comrie, Bernard.
  3. ^ Forkortelsen PIE for urindoeuropeisk språk kommer fra det engelske begrepet «Proto-Indo-European».
  4. ^ «Germanic languages». The New Encyclopædia Britannica. (1993). Chicago, IL, United States: Encyclopædia Britannica, Inc.. ISBN 0-85229-571-5.
  5. ^ The Penguin atlas of world history / Hermann Kinder og Werner Hilgemann; oversatt av Ernest A. Menze; med kart tegnet av Harald og Ruth Bukor. Harmondsworth: Penguin Books. ISBN 0-14-051054-0 1988 Volume 1. p.109.
  6. ^ Green, D.H.: Language and History in the Early Germanic World, side 146-147.
  7. ^ Green, D.H.: Language and History in the Early Germanic World, side 149-150.
  8. ^ Green, D.H.: Language and History in the Early Germanic World', side 150.
  9. ^ «Germanic languages». The New Encyclopædia Britannica. (1993). Chicago, IL, United States: Encyclopædia Britannica, Inc.. ISBN 0-85229-571-5.
  10. ^ a b Ringe 2006, s. 296
  11. ^ Lane, George S. (1933). «The Germano-Celtic Vocabulary». Language (engelsk). 9 (3): 244–264. JSTOR 409353. doi:10.2307/409353. 
  12. ^ Watkins, Calvert (2000). Appendix I: Indo-European Roots: reg-. The American Heritage Dictionary of the English Language: Fourth Edition. (engelsk). 
  13. ^ a b Bjorvand, Harald; Lindeman, Fredrik Otto (2000). «Oppslagsord 'rike'». Våre arveord. Etymologisk ordbok. Oslo: Novus forlag. s. 725–726. ISBN 82-7099-319-0. 
  14. ^ Green, D.H. (2000). Language and History in the Early Germanic World (engelsk). University of Cambridge. s. 149–164. ISBN 9780521794237. 
  15. ^ Schwartz, Martin (1989). «Avestan Terms for the Sauma Plant». Haoma and Harmaline (engelsk). Berkley: University of California Press. s. 123. 
  16. ^ Orel, Vladimir (2003). «*paido-». A Handbook of Germanic Etymology (engelsk). Leiden; Boston: Brill. ISBN 90 04 12875 1. 
  17. ^ Orel, Vladimir E. (2003). A handbook of Germanic etymology. Leiden: Brill. ISBN 1-4175-3642-X. OCLC 56727400. 
  18. ^ Cunliffe, Barry W. (2008). Europe between the oceans : 9000 BC-AD 1000 (engelsk). New Haven: Yale University Press. s. 303–307, 352. ISBN 978-0-300-17086-3. OCLC 747803030. 
  19. ^ Kylstra, A.D.; Hahmo, Sirkka-Liisa; Hofstra, Tette; Nikkilä, Osmo (1991–2012). Lexikon der älteren germanischen Lehnwörter in den ostseefinnischen Sprachen. Amsterdam; Atlanta: Rodopi. 
  20. ^ Grünthal, Riho; Kallio, Petri (2012). «Petri Kallio: The Prehistoric Germanic Loanword Strata in Finnic». A Linguistic Map of Prehistoric Northern Europe (MSFOu 266) (PDF) (engelsk). Suomalais-Ugrilainen Seura. ISBN 978-952-5667-42-4. Besøkt 24. juni 2021. 
  21. ^ Ringe 2006, s. 149
  22. ^ Ringe 2006, s. 278

LitteraturRediger

  • Stevenson, Victor, oversatt og bearbeidet av Hoff, Truls og Endresen, Rolf Theil (1985): Ordenes historie. Grøndahl. ISBN 82-504-0715-6 [grei, ikke-akademisk innledning til språkhistorie].
  • Antonsen, E. H. (1965): On Defining Stages in Prehistoric Germanic, Language 41, 19ff.
  • Bennett, William H. (1980): An Introduction to the Gothic Language. New York: Modern Language Association of America.
  • Campbell, A. (1959): Old English Grammar. London: Oxford University Press.
  • Cercignani, Fausto, Indo-European ē in Germanic, i Zeitschrift für vergleichende Sprachforschung, 86/1, 1972, 104–110.
  • Cercignani, Fausto, Indo-European eu in Germanic, in Indogermanische Forschungen, 78, 1973, 106-112.
  • Cercignani, Fausto, Proto-Germanic */i/ and */e/ Revisited, in Journal of English and Germanic Philology, 78/1, 1979, 72-82.
  • Cercignani, Fausto, Early Umlaut Phenomena in the Germanic Languages, in Language, 56/1, 1980, 126-136.
  • Krahe, Hans and Meid, Wolfgang (1969): Germanische Sprachwissenschaft, 2 bind. Berlin: de Gruyter.
  • Lehmann, W. P. (1961): A Definition of Proto-Germanic, Language 37, 67ff.
  • Ramat, Anna Giacalone and Paolo Ramat (red.) (1998): The Indo-European Languages. Routledge. ISBN 0-415-06449-X.
  • Joseph B. Voyles (1992): Early Germanic Grammar. London: Academic Press. ISBN 0-12-728270-X.
  • Ringe, Donald A. (2006). From Proto-Indo-European to Proto-Germanic (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-955229-0.