Mora (lingvistikk)
Mora (flertall morae/moraer) er en enhet for å måle en stavelses vekt, men en tydelig avgrenset definisjon av dette begrepet finnes ikke. Begreper som ettertrykk, rytme og lengde er igjen avhengig av mora. En amerikansk lingvist beskrev det i 1968 som «noe som en lang stavelse har to av og en kort bare én.»
Etymologi rediger
Ordet er derivert fra det latinske ordet for «nølen», «opphold».
Beskrivelse rediger
En stavelse med bare én mora kalles monomoraisk, og en med to morae bimoraisk. Monomoraiske stavelser er generelt sett lette og uten ettertrykk, bimoraiske er tunge.
Morae formes på følgende vis:
- En stavelses «onset» (den første konsonanten) er ikke en mora.
- Kjernen er én mora dersom den består av kun en vokal (som den andre stavelsen i det latinske ordet ár-bo-rem), og to morae om den er bygget opp av en lang vokal eller en diftong (som den første stavelsen i ár-bo-rem). Konsonanter som utgjør en del av kjernen representerer, avhengig av sin lengde, en eller to morae, som i Slovakisk.
- I enkelte språk som for eksempel japansk representerer coda også en mora, mens det i andre språk som for eksempel irsk ikke er tilfelle. Ofte er dette avhengig av hvor ettertrykket plasseres i stavelsen. På engelsk er ordet cat bimoraisk, mens den andre stavelsen i rab-bit ser ut til å være monomoraisk.
- I enkelte språk finnes også «meget tunge», det vil si trimoraiske stavelser; disse har ikke bare en lang vokal eller diftong i kjernen, men også en coda. Stavelser som inneholder fire morae eller mer finnes etter all sannsynlighet ikke.