Utburd

gjenferd av udøpte spedbarn som er satt ut for å dø, ifølge norrøn folketro

Utburd (av norrønt útburðr) er en særskilt form for spøkelse; et gjenferd etter et barn som er blitt satt ut for å dø, enten fordi barnet ble født utenfor ekteskap (et «uekte» barn) eller foreldrene ikke kan, eller vil, oppfostre det.[1]

Båntjern ved Vettakollen, med navn etter de nyfødte som skal ha blitt etterlatt av ugifte mødre.

FolketroenRediger

Å føde et uekte barn var mot den kristne tro og brakte skam over familien og familienavnet. I sagn om utburd fortelles det ofte at de gir seg til kjenne ved å rope, eller at de henger seg på ryggen til folk som kommer forbi stedet hvor de er gravlagt. Utburden kan vise seg i forskjellige skikkelser, den kan bli stor som et hus, eller forvandle seg til groteske dyr. Tradisjonen vet å fortelle at utburden ikke kan komme inn i himmelen fordi den er udøpt. Derfor kan man gi den fred ved å gi den navn. Den tradisjonelle formelen er vanligvis overlevert slik:

Eg døyper deg på ei von
anten Kari eller Jon

En annen variant var - anten Anne eller Jon.[2]

Det finnes også slåtter knyttet til sagn om utburdene. Ola-tjedn-låtten fra Valdres er en av de mest kjente, og stevet til slåtten gjengir bånsullen til mora som synger for barnet:

I Ola-dalom, i Ola-tjedn…

Edvard Griegs venn Fredrick Delius oppholdt seg mye i Norge. Hans orkesterverk On Hearing the First Cuckoo in Spring er basert på Ola-tjedn-låtten.[3]

Bak sagnet om utburden ligger ofte fortellingen om ei ugift jente som fikk barn i dølgsmål. I det gamle bondesamfunnet var dette en stor skam, og det går mange fortellinger om jenter som tok livet av sine nyfødte barn, og dumpet dem i skogstjern. Etter Christian Vs norske lov, skulle slike forbrytelser straffes med døden. På 1800-tallet var fremdeles de fleste mord spebarnsdrap.

En annen type utburdtro var at hvis man ikke brente eller grov ned morkaka straks etter fødsel, ville den kunne vokse seg til et fryktelig vesen som det kunne være vondt om å bli kvitt. Vesenet ble ofte beskrevet som i ulveham, og lagde mye ståk og larm ved å ule som en ulv, bjeffe som en hund, knegge som en hest eller grynte som en gris. Mange steder er lyden beskrevet som en larm av alle støyende dyrelyder man kunne tenke seg i et og samme utrop. Folk som hørte ståket, stod i fare for å dø av redsel. Man var redd for at utburden skulle komme tilbake i et forsøk på å overta plassen til spedbarnet i krybba, hvorpå spedbarnet ble fortært.

Båntjern i nærheten av Holmenkollen i Oslo er ett av mange steder med navn knyttet til utburdsfortellingen.

En utburd-sak som endte på tingetRediger

 
Utenfor Alversund kirke grov bøndene fra Erstad ned det de trodde var knokler fra en utburd.

Høsten 1711 herjet et spøkelse hos ekteparet Siri og Anders på gården Erstad i Alversund. Det banket først i vegger og rundt skorsteinen, men så begynte det å rive ned ting og velte bord. Siri og Anders flyktet i panikk inn til naboene Zidselle og Baste Erstad, men spøkelset fulgte etter. Nå begynte det også å svare på spørsmål, og 17. oktober 1711 fortalte det Baste Erstad at det var en utburd. Det røpet også sine foreldres navn: Ole Knudsen Øvre Tveiten og Sygni Monsdatter Vatne. Etter å ha født en datter på låven til Anders Erstad, hadde hun kvalt barnet og gjemt det i en matbod. Sygni som nå var i tjeneste på Sletta på Radøy, ble hentet og konfrontert med utburdens beskyldninger mens stuebordet angivelig fór rundt med bulder og brak, og luen ble revet av hodet på Sygni som til slutt tilstod. Anders og Baste grov i jordgulvene og fant noen knokler i en matbod. Disse grov de ned på kirkegården ved Alversund kirke. Utburden plaget dem likevel som før, og Anders og Baste dro da til Frekhaug og la frem saken på tinget. De fikk ordre om å grave opp igjen knoklene fra kirkegården og gi dem til kapellanen. Det fremgikk da at beina ikke stammet fra noe menneske. Sokneprest Erich Møinichen kom likevel til Erstad med et følge 21. oktober 1711 for å undersøke nærmere. Samme kveld ga utburden seg til kjenne, og Møinichen spurte den ut. Den hevdet å ha vært hos Gud siden den ble drept, men visste ikke navnet på Guds sønn. Presten fattet mistanke til tjenestedrengen Steffen Pedersen Rydland og tok ham med til prestegården, der han tilstod å stå bak spøkeriene. Disse skyldtes at Sygni Vatne hadde lovet ham et par strikkede strømper, hvis han ordnet det så hun fikk komme tilbake til Erstad.[4]

Saken ble ført tpå tinget ved Bruknapp 17. februar 1713. Den 53 år gamle Sygni Vatne innrømmet å ha hatt samleie med Ole Øvre Tveiten ti år tidligere, men noe barn hadde hun ikke fått. Hun hadde tilstått dette av frykt for «spøkelset». Ole tilstod å ha hatt samleie med henne «to år før den store ildebrannen i Bergen» (bybrannen i 1702). Siden Sygni 20 år tidligere hadde fått en datter med Oles sønn, hadde hun og Ole vist seg skyldige i blodskam. Det var egentlig dødsstraff for dette, men siden det ikke forelå noe bevis, slapp Sygni Vatne med straffarbeid i fiskeværene i Nord-Norge, mens Ole Øvre Tveiten ble dømt til straffarbeid i Årdal kobberverk. Anders og Baste måtte hver bøte 3 riksdaler til fattigkassen for av «enfoldighet» og overtro å ha gravd ned knokler i viet jord. Steffen Rydland ble unnskyldt med ungdommelig dumhet og vankunne, og slapp med å bli idømt en omgang juling. [5]

En utburd-sak som endte i rettenRediger

Historikeren Ole Andreas Øverland fortalte 1852 at folk på Børholmen i Eivindvik hadde hørt det gråte og pistre under stuegulvet. Den angivelig synske Erika Larsdatter Bogen (født 22. mai 1828) fra Lindås[6] hevdet at det var en utburd som var vendt tilbake og klaget seg. Barnet utpekte sine foreldre som Kristine Kværnøen og Johannes Stevnebø, og fortalte hvor det var blitt gravd ned. Der hevdet Erika å ha gravd frem en duk med to knokler i. Dette kunne ført til straffesak for barnedrap mot de utpekte foreldrene, men flere enn lensmannen fattet mistanke, for duken var ny, og knoklene stammet ikke fra en nyfødt. Han forhørte Erika Bogen, og under forhøret hørtes en stemme fra et angivelig gjenferd som brøt inn til hennes forsvar med en pipende lyd. Lensmannen kunne ikke si sikkert at den kom fra der Erika satt, men han la merke til at hver gang lyden hørtes, beveget hun hodet fra side til side, og hver gang førte hun fingrene opp til munnvikene. På dette grunnlag avgjorde lensmannen at Erika var buktaler og en svindler som hadde forsøkt å ødelegge livene til to sakesløse mennesker. Amtmann Landmark i Nordre Bergenhus amt gav ordre til å sette Erika Bogen under tiltale. Hun slapp unna ved å fremstille seg som for skrøpelig og svak til å stille i retten; dessuten ble hun gift med Knut Børholmen. Sammen flyttet de til Bergen og åpnet handel, men 31. mai 1854 ble hun innhentet av lovens lange arm da sorenskriveren i Ytre Sogn dømte henne til syv måneders straffarbeid. Hun anket, men høyesterett fastslo at hennes grove beskyldninger mot Kristine Kværnøen ikke kunne sones med mindre enn 1 års straffarbeid og saksomkostninger. Bernhard Dunker førte saken mot henne.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ Andreas Faye (1948). Norske Folke-Sagn. Oslo: Norsk Folkeminnelags Forlag. s. 75–76. 
  2. ^ [1] O.A. Øverland: Erika Larsdatter Bogen : gjengangerhistorier fra Bergenskanten i 1850-Aarene s. 33
  3. ^ https://ofo.no/no/konserter/2018-09-26/deilus-grieg
  4. ^ Marianne Herfindal Johannessen: «Spøkelset på Erstad», Bergens Tidende 14. november 2020
  5. ^ Marianne Herfindal Johannessen: «Spøkelset på Erstad», Bergens Tidende 14. november 2020
  6. ^ [2] O.A. Øverland: Erika Larsdatter Bogen : gjengangerhistorier fra Bergenskanten i 1850-Aarene s. 9
  7. ^ [3] O.A. Øverland: Erika Larsdatter Bogen : gjengangerhistorier fra Bergenskanten i 1850-Aarene s. 53

Eksterne lenkerRediger