Bånsull, barnesull, vuggevise eller god-natt-sang er sanger som synges for å roe barn når de skal sove. Mange bånsuller er gamle folkeviser, og det er i stor grad disse gamle god-natt-sangene som kalles bånsuller. Navnet kommer av ordene barn (bån) og sulle. Man skal sulle barnet i søvn med en rolig sang. En snakker også om å lulle i søvn, jf. den opprinnelig svenske Byssan lull. Engelsk lull (som i lullaby = vuggevise) og tysk lullen (vugge) har samme opprinnelse.[1]

Folklorister skiller mellom god-natt-sanger og svævingssanger (av verbet svæve som betyr å få til å sove). Svævingssang brukes for spedbarn som må synges helt inn i søvnen. Slik sang trenger ikke ha meningsfullt innhold, kan gjerne improviseres, men de må være jevnt rytmiske og vare ved helt til barnet sover. Godnattsangen brukes til større barn. Det er en sang som synges som en del av leggeritualet. Sangen har meningsfull tekst og kan gjerne være kort. Disse sangformene er i utgangspunktet ikke sanger som inngår i en barnetradisjon.[trenger referanse].

Bånsuller i klassisk musikktradisjonRediger

I klassisk musikk kalles bånsuller berceuse, som er et fransk ord for bånsull. Den antagelig mest kjente bånsullen er Johannes Brahms' sang Wiegenlied. Av norske bånsuller er Gjendines bådnlåt blant de mest kjente. Edvard Grieg hørte den av den unge seterjenta Gjendine Slålien på Skogadalsbøen i Jotunheimen. Han skrev den ned, og arrangerte den for piano.

Norske vuggeviserRediger

Av en mengde tradisjonelle og populære vuggeviser på norsk kan nevnes:

ReferanserRediger

  1. ^ «lull | Origin and meaning of lull by Online Etymology Dictionary». www.etymonline.com (engelsk). Besøkt 6. desember 2020. 

Eksterne lenkerRediger