Jotunheimen

«Jotunheimen» har flere betydninger.

Jotunheimen er et fjellområde i det sentrale Sør-Norge mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Området har et areal på rundt 3500 km².

Jotunheimen
Dimensjoner
Høyeste punkt		Galdhøpiggen (2 469 moh.)
Geografi
Del av		Den skandinaviske fjellkjede
Land		Norge (Innlandet, Vestland)
Beliggenhet
Jotunheimen Jotunheimen (Innlandet)
Jotunheimen på Commons

Her ligger de høyeste fjellene i Nord-Europa, Galdhøpiggen (2 469 m) og Glittertinden (2 457 m). Også de 18 andre høyeste toppene i Fastlands-Norge ligger i dette landskapet, med Vestre Tverråtind på 2 309 m som den laveste. Deretter følger Snøhetta (Dovremassivet, 2 286 m) og Beerenberg (Jan Mayen, 2 277 m).^{[trenger referanse]}

Jotunheimen nasjonalpark ble opprettet i desember 1980 med 1151 km² verna areal.

Jotunheimen er et populært turområde, og har et godt utbygd hyttenett og mange merkede stier. Den mest populære ruten i Jotunheimen er turen over Besseggen, som går mellom Gjende og Bessvatnet. Det er mulig å gå helt fra Oslo sentrum til Gjende i Jotunheimen langs Jotunheimstien, en tursti som Den Norske Turistforening åpnet i 2006.

Geografi, geologi, landskap

Jotunheimen avgrenses av Valdresflya og Sjoa i øst, Bygdin, Tyin i sør, Sognefjellet og Bøverdalen i vest og Kvittingskjølen i nord.

Jotunheimen består av flere fjellområder atskilt av breskapte U-daler, flere av dem med innsjøer. Fjellområdene ligger i 1800–2400 meters høyde, mens de fleste dalene ligger over skoggrensen i en høyde på 1000–1400 meter over havet.^{[trenger referanse]}

De viktigste fjellområdene er Galdhøpiggmassivet (også kalt Ymisfjell) og Smørstabbtindan i vest og Hurrungane i sørvest, tindene mellom Gjende og Bygdin, også kalt Gjendealpene, i sør, Memurutindmassivet i øst og Glittertindmassivet i nord. I tillegg til disse områdene er det mer frittstående fjell, spesielt sentralt og sør i Jotunheimen.^{[trenger referanse]}

Fjellområdene skiller seg i hovedtrekk fra øst til vest ved at toppene i vest er spissere og mer tæret av isbreer, enn de i øst. Hurrungane i sørvest har mange av de spisseste toppene i Norge.^{[trenger referanse]}

Den største og mest spesielle dalen i Jotunheimen er Utladalen, der elven Utla har skapt en kløft dypt inn fra Årdal i syd med en rekke hengende daler til begge sider. Andre større daler i Jotunheimen er Leirdalen, Visdalen, Veodalen og Gjende med Memurudalen.^{[trenger referanse]}

Bergartene i Jotunheimen ble i hovedsak dannet i periodene silur og devon for ca. 400 millioner år siden, som en del av den kaledonske fjellkjeden. Disse bergartene som tilhører Jotundekket, ble skjøvet over grunnfjellet som bare finnes flekkvis og langs kanten av fjellheimen. Den dominerende bergarten i Jotunheimen er gabbro.^{[trenger referanse]}

Landskapsformene er dannet ved breerosjon i og etter siste istid med u-daler, raviner og morener.^{[trenger referanse]}

Flora og fauna

De rikeste plantefjellene ligger i de nordlige og østlige delene av Jotunheimen, der berggrunnen er løse, kalkrike skifer og kalkstein. Også i områder med gabbro er det et rikt planteliv.

Planten issoleie er blitt funnet på 2370 meters høyde på Galdhøpiggen, noe som er høyderekord i Norge for planter.

Dyrelivet i Jotunheimen inkluderer hjortedyr, små rovdyr som mink, rødrev, mår, røyskatt og en liten populasjon av fjellrev. Fjellområdet er kjent for å ha store populasjoner av lemen.

Av de store rovdyrene finnes det jerv og kongeørn i Jotunheimen. Det dukker tidvis opp spor fra gaupe i Jotunheimen, men dette er da snakk om enkeltindivider som har vandret opp fra skogområdene utenfor fjellkjeden. Det har historisk vært både brunbjørn og ulv i Jotunheimen, men disse rovdyrene er ikke til stede i dag.

Vest i Jotunheimen er det et villreinområde som har rundt 400 reinsdyr. Øst i Jotunheimen holdes det tamrein. De andre hjortedyrene elg, rådyr og hjort oppholder seg ikke permanent i fjellområde, men streifer innom fra nærliggende skogområder jevnlig.

Historie

«Erindring af Fjeldreisen i 1820» av Baltazar Mathias Keilhau, en av de tidligste avbildningene av Jotunheimen.

Spor etter mennesker finnes fra 2000 f. Kr. ved vannene Tesse, Tyin og Vinstre.

Blestergroper for utvinning av jern fra 400 e. Kr. er funnet i Visdalen, ved Sjodalsvann, Tesse og Randsverk.

Navnet Jotunheimen ble først tatt i bruk av Aasmund Olavsson Vinje, som gikk mye i området i 1860-årene. Det var vitenskapsfolk (som Baltazar Mathias Keilhau), kunstnere som Johannes Flintoe og Wilhelm Maximilian Carpelan, studenter, og velståande engelskmenn og nordmenn som utover mot 1900-tallet gjorde Jotunheimen kjent for noe mer enn bare å være en stor hvit og ukjent flekk på kartet. Carpelans akvarell Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord (laget på reise sommeren 1819) er trolig den første kunstneriske avbildningen av Hurrungene og Jotunheimen. Kjøreveien mellom Christiania og Bergen gikk over Murklopphøgda (åpnet 1793) og ga utsyn mot disse «Kjempefjellene» som inntil da var ukjent for byborgerne. Senere laget både Carpelan og Flintoe tegninger eller maleri etter Keilhaus skisser fra omkring 1820.

Før dette var området kjent som Jotunfjeldene, et navn som ble gitt til området i 1820 av pionerene Christian Peder Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau etter mønster av Karkonosze/Krkonoše (tysk: Riesengebirge) («kjempefjellene») mellom Schlesien og Böhmen.^{[trenger referanse]} Disse menneskene la turene til ukjente topper, daler og tinder – noe som bygdefolket på den tiden ikke fant særlig mening i. Boeck og Keilhau besøkte Jotunheimen sommeren 1820 og besteg blant annet Falketind. Kjentmann var Ole Urdi (eller Urden) fra Øystre Slidre. Fjellturen i 1820 blir kalt «Jotunheimens oppdagelse». For byfolk i Christiania var turen til denne lite kartlagte delen av landet en sensasjon.

Navnet Jotunheimen stammer fra norrøn mytologi, hvor Jotun betyr kjempe, som derfor betyr «Kjempenes hjem». Området markedsføres, sammen med tilstøtende nasjonalparkområder, som Nasjonalparkriket.^{[trenger referanse]}

Bygdefolket

Fra gammelt av har fjellet i Jotunheimen blitt utnyttet av bygdefolket til setring og beite for husdyrene, til jakt, fangst og fiske. Fjellet var også brukt som ferdselsvei mellom øst- og vestlandet. Det var ofte lettere for folk å ferdes til fots eller på hest langs fjellene, enn å kroke seg fram etter dalene. Spor etter forfedrene sin bruk av fjellet finnes i form av jakt- og fiskebuer bygd i stein, stier som følger de gamle ferdselsveiene, og mellom anna som rester etter kull- og tjærebrenning.^{[trenger referanse]}

Bilder

• 
  Utsikt fra Besseggen mellom Gjende (t.v.) og Bessvatnet.
• 
  Tverrbytthornet (t.v.) og Midtre Tverrbottindan fra øst
• 
  Utsikten fra Galdhøpiggen.
• 
  Kyrkja fra øst

Se også

• Eidsbugarden

Litteratur

• Leif Ryvarden: Jotunheimen. Naturen, opplevelsene, historien. Damm 2007. ISBN 978-82-04-10519-6
• Trygve B. Steen: «Jotunheimen», i: Den norske turistforenings årbok 1969.
• Lasse Tur: «Jotunheimen sett fra oven», 2014

Eksterne lenker

• (en) Jotunheimen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Jotunheimen på visitnorway.no
• Jotunheimen på nasjonalparkriket.no
• Norsk Fjellmuseum Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine.
• Tilltopps – Fjellvandring i Jotunheimen.
• Tusenvis av søkbare bilder fra Jotunheimen. Arkivert 16. september 2017 hos Wayback Machine.
• Turforslag til Jotunheimen på DNT og NRKs nettsted ut.no Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine.
• Memurubus sider om Jotunheimen