En U-dal er en dal gravd ut av en isbre, noe som gir et distinkt U-formet tverrsnitt. U-daler er motsatsen til V-daler, der dalsidene møtes i en skarp vinkel eller flate, elvegravde daler.

Isterdalen er en typisk norsk u-dal med en flat, bred dalbunn og bratte, regelmessige dalsider.[1] Nederst i dalsidene er det ofte store urer som skyldes forvitring fra fjellsidene.[2] Utsikt fra Trollstigen mot Åndalsnes.

Dannelse rediger

 
Styggdalsbreen i Jotunheimen viser hvordan en hengebre graver ut en U-dal.

U-daler er kjennetegnet ved en ganske jevn avrundet dalbunn, med bratte fjellsider opp til et fjellplatå på begge sider. Slike daler er dannet ved at en utløper fra en isbre (en brearm) har seget over terrenget over svært lang tid. Stein og sand fryser fast under breen, og når breen beveger på seg, virker steinene som et grovt sandpapir som «pusser» dalen i fasong. Når tykkelsen på en isbre overstiger 50 meter, vil isen begynne å oppføre seg plastisk og vil renne nedover og gi opphav til såkalte hengebreer og isstrømmer. Brearmer vil følge eksisterende forsenkninger i terrenget (et bekkefar eller elveleie) og bevegelsene i breen vil forme og utvide disse til de utgjør en dal. Fullt utviklede U-daler slik vi finner i Norge er et resultat av gjentatte isstrømmer gjennom mange istider.[3]

Dalsidene i en U-dal kan være ganske glattslipte og vil noen ganger være nesten uten vegetasjon. Dalbunnen er i noen tilfeller fylt av stein og grus fra bunnmorene som ble dannet under breen, og kan ha godt jordsmonn. Noen steder vil dalen ha tydelige «trinn» der en endemorene har blitt dannet. I slike daler vil det kunne dannes en liten V-dal i bunnen av dalen der en elv graver seg gjennom morenen. En del større U-daler kan også ha en esker langs dalbunnen. Noen steder kan en mindre isstrøm ha ledet ut i en større og dypere. Når isen smelter av vil man da får et fenomen der en u-dal greiner av fra en annen u-dal et stykke oppe i dalsiden. Dette kalles en hengende dal.

Utbredelse og eksempler rediger

 
U-dal i Ladakh, i Indisk Himalaya

U-daler finnes bare der det er fjellrikt terreng og har vært nedising i istidene i kvartær, det vil si rundt polarområdene på begge sider av Jorda. På den nordlige halvkule er det i første rekke Norge og Grønland som har slike landskapsformer, men de finnes også i Canada og i Rocky Mountains. Nedising i høyfjellsområder gjør at slike daler også finnes i Alpene og Himalaya. På den sørlige halvkule er det lite landområder på de aktuelle breddegradene, men det finnes U-daler i Ildlandet, på New Zealand og på enkelte isfrie områder i Antarktis.[4]

I Norge finnes mange gode eksempler på U-daler. Både Hemsedal, Gudbrandsdalen og AdventdalenSvalbard er typiske U-daler. Engabreen, en bredarm av Svartisen har siden den lille istid trukket seg tilbake og er et meget tydelig eksempel på en U-dal i dannelse. Mange av fjordene i Norge er opprinnelige u-daler, slik som Sognefjorden som er en oversvømt U-dal. Det samme er Tyrifjorden.[5]

 
Nærøydalens markerte dalende ved Stalheim (Stalheimskleiva på bildet) der elvene faller ned dalbunnen i de markerte fossene Sivlefossen og Stalheimsfossen.

Referanser rediger

  1. ^ Melby, Morten W. (2001). Verdier i Rauma (Istra), Rauma kommune i Møre og Romsdal. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning. ISBN 8270725250. 
  2. ^ Gjessing, Just (1926-2005) (1978). Norges landformer. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200017729. 
  3. ^ Lemke, Karen. «GLACIAL TROUGH/U-SHAPED VALLEY». Illustrated Glossary of Alpine Glacial Landforms. Arkivert fra originalen 12. januar 2015. Besøkt 11. juni 2015. 
  4. ^ Gunnar Schlieder. «Glacial landform». Britannica online. Besøkt 2. november 2015. 
  5. ^ Atle Nesje. «What is a Fjord, and how is it formed...». Fjords.com. Arkivert fra originalen 31. oktober 2015. Besøkt 2. november 2015. 

Eksterne lenker rediger