Wilhelm Maximilian Carpelan

Finsk-svensk kartograf og tegner

Wilhelm Maximilian Carpelan (født 7. januar 1787 i Koivisto Heikkilä i Tövsala i Finland, død 19. mai 1830 i Stockholm) var en finskfødt svensk offiser, tegner, landmåler og kartograf. Han gjorde viktige forbedringer av eldre kart og var i Norge en av det første til å avbilde det indre av landet. Sammen med Johannes Flintoe og H.A. Grosch regnes han som Telemarks «oppdager».[5] Carpelan kan ha blitt dødelig forgiftet av kjemikalier brukt i akvatintetsning.[6][4]

Wilhelm Maximilian Carpelan
W-M-Carpelan.jpg
Født7. januar 1787[1][2][3]Rediger på Wikidata
Lojo kommune, Lojo[2]Rediger på Wikidata
Død19. mai 1830[1][2][3]Rediger på Wikidata (43 år)
Stockholm[1]Rediger på Wikidata
Ektefelle Emanuella Sofia Scherman (f. 1805)[4]
Utdannelsekrigsskole
Beskjeftigelse Militær, tegner, grafiker, kartograf, kunstmalerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Norge, Sverige, FinlandRediger på Wikidata

Ramlösa brønn, akvatintetsing (1823) etter tegning av Carpelan (1816).
Kongevegen over Filefjell sett fra Murklopphøgda mot Nystuen og Støgunose, Jotunheimen i det fjerne.
Utkast til Kvamskleiva (Vang i Valdres, Vangsmjøsa), akvarell.

KarriereRediger

Carpelan ble utdannet offiser ved krigsskolen i Haapaniemi, Finland. Han tjenestegjorde så i landmålerkorpset i Stockholm.[4] Da Sverige måtte avstå Finland til Russland i 1809 forble han i den svenske hæren. Han deltok blant annet ved byggingen av Göta kanal og ved beleiringen av Fredrikshald i 1814. Carpelan var adjutant hos den svenske stattholder Johan August Sandels i Norge 1819–24.[7] Carpelan ble da Sandels ledsager på alle tjenestereiser og møter i Norge, spesielt viktig var reisen fra Christiania til Bergen sommeren 1819. Den første reisen over fjellet reiste han alene for å inspisere veien. Senere på sommeren reiste han sammen med Sandels og de nådde Filefjell 31. juli.[8] I Bergen møtte de blant andre Wilhelm Frimann Koren Christie, mens de i Eivindvik tok inn hos de den legendariske presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1824 reiste Carpelan tilbake til Sverige og gikk tilbake til stilling i det militære. Han hadde da avansert til oberstløytnant i hæren.

KartografRediger

I 1826 fikk han oppdraget med å organisere og lede ingeniørkorpsets graveringskontor for kart, herunder mangfoldiggjøre kart over Sverige i målestokken 1:100.000. Han ga også ut et nytt kart over Norge i målestokken 1:800.000, det var en stor forbedring fra Christian Jochum Pontoppidans kart fra 1785 særlig for fjellområdene. Carpelans kart for Norge var klart i 1826 etter at han reist tilbake til Sverige. Carpelan viste uvanlig begavelse som kartograf og deler av hans grunnlagsarbeid brukes fortsatt i Sverige.[4][9]

På reise i Norge utarbeidet Carpelan kart og gjorde høydemålinger med barometer, og fastslo i samarbeid med Christopher Hansteen ulike steders geografiske posisjon ved hjelp av klokke og sextant.[4]

TegnerRediger

 
Carpelans kart over det sydlige Norge. eier: Nasjonalbiblioteket

På reisene i Norge utarbeidet Carpelan landskapsskildringer i tegning, olje og akvarell som resulterte i plansjeheftene Voyage pittoresque aux alpes norvégiennes (”Pittoresk resa i de norska fjällen”) (1821–23)[10], dette regnes også som hans hovedverk. Voyage Pittoresque ble laget med akvatintetsing og utgitt i tre hefter der bildene ble fulgt av lengre tekst. De to første heftene omfattet områder mellom Christiania og Filefjell, og det siste var fra reisen til Telemark via Kongsberg i 1820. Motivene i disse heftene var hans egne med unntak av et fra Krokkleiva lånt fra Carl Vogt og to av Keilhau. Han fikk delvis hjelp av Flintoe til graveringen.[11] Gausta og Rjukanfossen var store «oppdagelser» tidlig på 1800-tallet og Carpelan poengterte at han hadde vært før Christopher Hansteens reise i 1821.[12] Carpelans akvarell Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord er trolig den første kunstneriske avbildningen av Hurrungane og det vi i dag kaller Jotunheimen (laget 31. juli på reise sammen med Sandels).[13][14]

Carpelan reiste langs den første kjøreveien over Filefjell og mellom Nystuen og Maristova gikk denne over Murklopphøgda (Murklopphaugen) - ikke nede langs Smedalsvatnet som i dag. Den reisen var en rekognosering fra stattholder Sandels og han laget flere akvareller langs Kongeveien på denne turen blant annet Skutshorn ved Vangsmjøsa, Mellom Maristuen og Borlaug, og Gjennom Ureteigi ved Ulvhusbakkjen ovenfor Borlaug.[8] Fra Murklopphøgda fikk de reisende vidt utsyn blant annet mot Jotunheimen (med sine spisse topper og breer) i det fjerne og mot Nystuen ned i dalen, han skrev:

 Midsommarsdagen 1819, tidigt om morgonen, besteg jag första gongen denna höjd, och innan högste punkten af vägen upnåddes, gikk solen up i majestätisk glans bakom de höga Hurrungtinderne, och spridde et i många färger skiftadt ljus öfver dessa ödsliga trakter. Luften var kyligt og något fuktig, lik den i början af April månad i medlersta Sverige. Blott några lätta skyar simmade i rymden, hvilka snart skingrades af solstrålarna. Under fötterna, vid sidan af den glänsande Uttra-sjön, låg Nystuen ännu dunkel. Bergen på andra sidan dalen, och högst deribland Stugu-fjellet, stodo likt mörka vålnader med ljusa fläckar af snö. I et blåndande djup syntes Skougstad-dalen, hvarmed fjellsträckens östra massor sammansmälte. Under Hurrungernes tinner låg et täcke af dimmor, förmodligen upstigna ur Bygdin-sjön. Några resande bönder, som från Valdres vandrade til Leirdalsören för at handla, gafvo lit åt min närmaste omgifning. 
– Carpelan, 1819[8]

Disse indre fjellområdene var inntil da ukjent for andre enn bønder og fangstmenn i distriktet.[6] Han er også representert i Christian Tønsbergs Norge fremstillet i Tegninger. Nasjonalbiblioteket har en kopi av Voyage pittoresque.[6]

Carpelan og Johannes Flintoe hadde et visst kunstnerisk samarbeid, blant annet lærte Flintoe akvatintetsning av Carpelan og Flintoe er kreditert for forelegg til noen av plansjene i Voyage pittoresque aux alpes norvegiennes. Carpelans Hallingskarvet (1822) er laget etter Flintoes tegning fra 1819. Carpelan samarbeidet med forskerne Christopher Hansteen og Baltazar Mathias Keilhau. For eksempel tegnet Carpelan etter Keilhaus skisser fra Valdres og Jotunheimen, og Keilhaus private album inneholder originaltegninger av Carpelan. Det var på den tiden vanlig å låne motiver fra landskaper kunstneren selv ikke hadde besøkt. Carpelan tegnet blant annet Skykkjedalsfossen i Simadalen etter kaptein Gerhard Munthe. Den tyske geologen Carl Friedrich Naumann var på lange studieturer i Norge i 1821 og 1822, og Carpelan fikk tilgang til Naumanns tegninger før han returnerte til Dresden. I sitt verk Beyträge zur Kenntniss Norwegens (1824) anerkjente Naumann Keilhaus og Carpelans innsats for kartlegging av Norge geologisk og geografisk.[15][6] Carpelan malte bilder fra steder han ikke besøkte (blant annet Hardanger, Jostedal og Aurland) basert på Flintoes gouacher.[5]

Carpelans og Flintoes tegninger ble først utstilt i Christiania i 1820 (i regi av Tegneskolen)[16] og denne utstillingen var «banebrytende for å åpne befolkningens øyne for nasjonens naturskjønnhet» ifølge Danbolts hovedoppgave.[6] Bildene var fra turen i 1819. Bildene gjorde dypt inntrykk på Thomas Fearnley og han brukte dem som utgangspunkt for egen kunst. J.C. Dahl stilte også ut i 1820.[17] Tegningene på denne utstillingen viste «Landets egentlige charateristiske skjönne Fjeld- og Alpenatur» og de «vildeste og mest maleriske Fjeldenge» i områder som var «hidtil saa lidet bekjendte Enge». Hans Linstow skrev katalogen til utstillingen med ros av Carpelan og Flintoe.[16] Om et av Carpelans bilder på utstillingen i 1820 skrev for eksempel Linstow: «Vandfaldet ved Bergshoug i Vos, et af de fuldkommenste med smukke Omgivelser prydede Fald. Dets Höide er omtrent 120 til 130 Fod. Gjæstgivergaarden Bergshoug ligger strax ovenfor Faldet.»[18] Mens nasjonalromantikeren I.C. Dahl omtales som den første norske maler, regnes den «førromantiske» Carpelan i kunsthistorisk sammenheng som «oppdageren» av høyfjellene og Telemark.[6]

Han malte også oljemalerier, men disse er forsvunnet. Ett år før han døde ble han tatt opp i Kungliga Krigsvetenskapsakademien. Dødsårsaken kan være forgiftning fra kjemikalier brukt i akvatintetsing.[6]

I 2012 ble Carpelans plansjer og akvareller utstilt i Nasjonalmuseet som del av utstillingen «Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020».

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Svenskt biografiskt lexikon, «Wilhelm Maximilian Carpelan», Svenskt biografiskt lexikon 16470
  2. ^ a b c Register of the Artists' Association of Finland
  3. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 3977ed1f-8c09-4aaf-88c4-68c23aa4fbd7, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b c d e Wilhelm Maximilian Carpelan, urn:sbl:16470, Svenskt biografiskt lexikon (art av L. Jacobson; G. Wengström.), lest 16.02.2014
  5. ^ a b Østby, Leif (20. februar 2017). «Wilhelm Carpelan». Norsk kunstnerleksikon (norsk). Besøkt 30. januar 2018. 
  6. ^ a b c d e f g Danbolt, Ingrid Fuglerud (2009): En offiser og kunstner i de norske fjell. Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, Humanistisk fakultet, s. 11–12.
  7. ^ (no) Wilhelm Maximilian Carpelan i Store norske leksikon
  8. ^ a b c Messel 2008, s. 16
  9. ^ Messel 2008, s. 33
  10. ^ Carpeland, W.M. (1821): Voyage Pittoresque aux Alpes Norvegiennes. 3 plansjehefter, utgitt i Stockholm.
  11. ^ Messel 2008, s. 27
  12. ^ Messel 2008, s. 87
  13. ^ Messel 2008
  14. ^ Slagstad, Rune (2008). (Sporten). En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag.
  15. ^ Messel 2008, s. 10-27
  16. ^ a b Messel 2008, s. 20
  17. ^ Messel 2008, s. 20, 46
  18. ^ Danbolts hovedoppgave siterer her H.D.F. Linstow, Forteegnelse over endeel, saavel af indenlandske, som fremmede og ældre Forfattere frembragte, Kunstarbeider, som paa Foranstaltning af bestyrelsen for den midlertidige offentlige Tegneskole findes udstillede i Hr Sommers Gaard i Christiania den 8de Mai 1820 og fölgende Dage, (Christiania: Jacob Lehmann, 1820), 12.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger