Wikipedia

Wilhelm Maximilian Carpelan

finsk-svensk kartograf og tegner

Wilhelm Maximilian Carpelan (1787–1830) var en finskfødt svensk offiser, tegner, landmåler og kartograf. Han gjorde viktige forbedringer av eldre kart, og var i Norge en av de første til å avbilde det indre av landet, blant annet Jotunheimen. Sammen med Johannes Flintoe og H.A. Grosch regnes han som Telemarks «oppdager».[6] Hans akvatinter utført i samarbeid med Flintoe, er dyktig utførte gjengivelser av nye fjellmotiver i Sør-Norge.[7]

Wilhelm Maximilian Carpelan
Født7. jan. 1787[1][2][3]Rediger på Wikidata
Lojo kommune
Lojo[2]
Død19. mai 1830[1][2][3]Rediger på Wikidata (43 år)
Stockholm[1]
BeskjeftigelseMilitært personell, tegner, grafiker, kartograf, kunstmaler Rediger på Wikidata
UtdannelseKrigsskole
EktefelleEmanuella Sofia Carpelan (1824–1830) (avslutningsårsak: personens død)[4]
NasjonalitetSverige[5]
Wilhelm Maximilian Carpelan på Commons

Bildene han laget er som regel dramatiske og monumentale noe som er typisk for den tiden.[8] Flintoe og Carpelan var blant de første kunstmalerne i Norge[9] og de første som gjorde kunstnerisk fremstilling av Norges karrige fjellandskap. Andre fremstillinger, som Boydell’s picturesque scenery of Norway av John William Edy holdt seg langs kysten.[10] Carpelan kan ha blitt dødelig forgiftet av kjemikalier brukt ved etsning av akvatinter.[11][12]

Ramlösa brønn, akvatintetsing (1823) etter tegning av Carpelan (1816).

Bakgrunn

rediger

Wilhelm Maximilian Carpelan ble født 7. januar 1787 i Ojamo, i Lojo sogn, i dagens Finland.[13][6] Carpelan ble utdannet offiser ved krigsskolen i Haapaniemi i Finland. Finland var på den tiden underlagt Sverige. Han tjenestegjorde så i landmålerkorpset, Fältmätningskåren, i Stockholm.[14][12] Da Sverige avsto Finland til Russland i 1809 fortsatte han i den svenske hæren.[15] I 1808 ble han tildelt gullmedalje for tapperhet i strid. Han giftet seg i 1824 med Emanuella Sofia Scherman.[13]

Karriere

rediger

Han deltok blant annet ved byggingen av Göta kanal og ved beleiringen av Fredrikshald under Den svensk-norske krigen i 1814. Han tjenestegjorde i hæren til 1818. Carpelan var adjutant hos den svenske stattholder Johan August Sandels i Norge 1819–1824.[15][13] Carpelan hadde majors rang da han kom til Norge.[16]

Carpelan var stattholder Sandels’ ledsager på tjenestereiser og møter i Norge, blant annet reiste de over Filefjell fra Christiania til Bergen sommeren 1819.[17] I Bergen møtte de blant andre jurist og politiker Wilhelm Frimann Koren Christie, mens de i Eivindvik tok inn hos opplysningspresten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1824 reiste Carpelan tilbake til Sverige og gikk tilbake til stilling i det militære. Han hadde da avansert til oberstløytnant i hæren. I 1825 hadde han i oppdrag å undersøke trase for en kjørevei mellom Eda i Sverige og Haneberg i Norge.[13]

Kartograf

rediger

I 1826 fikk han oppdraget med å organisere og lede ingeniørkorpsets graveringskontor for kart, herunder mangfoldiggjøre kart over Sverige i målestokken 1:100 000. Han ga ut et nytt kart over Sør-Norge i målestokken 1:800 000. Kartet var en stor forbedring fra Christian Jochum Pontoppidans kart fra 1785 særlig for fjellområdene. Carpelans kart for Norge var klart i 1826 etter at han hadde reist tilbake til Sverige. Carpelan viste uvanlig begavelse som kartograf, og deler av hans grunnlagsarbeid brukes fortsatt i Sverige.[12][18]

For kartet over Sør-Norge oppga Carpelan blant andre kartograf og offiser Gerhard Munthe, geologen Baltazar Mathias Keilhau og den tyske geologen Karl Friedrich Naumann (1797–1873) som kilder. Carpelan mente at «Hurungerne» gikk fra Fortun (Skjolden) til Bygdin.[19] Carpelans kart anga Store Skagastølstind som landets høyeste med 2353 meter ved siden av en navnløs topp på samme høyde. Snøhetta og midtre Skagastølstind anga han som 2306 meter.[20] Carpelans kart viste for første gang innsjøene Bygdin, Gjendin og Tyin.[14]

 
Kongevegen over Filefjell sett fra Murklopphøgda mot Nystuen og Støgunose, Jotunheimen i det fjerne.
 
Kvamskleiva (Vang i Valdres, Vangsmjøse), kobberstikk. Veien (E16) ble senere sprengt ut langs innsjøen. Axel Lindahl fotograferte samme motiv i 1890.[21]
 
Flintoes tegning (1822) av samme motiv med Kvamskleiva.

På reise i Norge gjorde Carpelan undersøkelser og høydemålinger med barometer til utarbeidelse av kart. Han fastslo i samarbeid med astronom og geofysiker Christopher Hansteen, ulike steders geografiske posisjon ved hjelp av klokke og sekstant.[12]

 
Carpelan. Akvarell i tre deler. Fra Murklopphøgda på Filefjell sett mot Jotunfjellene 31 juli 1819. Dette er trolig den første avbildningen av Jotunheimen.

Tegner

rediger
 
Carpelans kart over det sydlige Norge.
Foto: Nasjonalbiblioteket

På reisene i Norge utarbeidet Carpelan landskapsskildringer i tegning, olje og akvarell som resulterte i Voyage pittoresque aux alpes norvégiennes («Pittoresk resa i de norska fjällen») (1821–1823),[22] bestående av 25 akvatint-plansjer. Dette regnes også som hans hovedverk. Det ble utgitt i Stockholm. Voyage Pittoresque ble laget med akvatintetsing og utgitt i tre hefter der bildene ble fulgt av lengre tekst. De to første heftene omfattet områder mellom Christiania og Filefjell, og det siste var fra reisen til Telemark via Kongsberg i 1820. Motivene i disse heftene var hans egne med unntak av et fra Krokkleiva lånt fra Carl Vogt og to av Keilhau. Han fikk delvis hjelp av Flintoe til graveringen.[23][7] Carpelan skrev at han med utgivelsen ønsket å gjengi det «märkvärdigste» han hadde sett og å gi en sann og levende fremstilling av naturen i Norge.[24] Voyage Pittoresque har noen bilder fra Fredrikshald med festningen[25] og tre fra Ringerike og Krokskogen.[26]

I 1826–1827 ga Carpelan ut åtte små akvatinter i samlingen Vues norvegiennes.[7] Konstakademiens utstilling i Stockholm i 1826 hadde 21 landskapsbilder utført av Carpelan.[25]

Reiser i Norge

rediger

En spesielt viktig reise var fra Christiania til Bergen sommeren 1819[17][13] der landskapet gjorde inntrykk. Sandels planla en reise over fjellet til Bergen for å gjøre seg kjent og Carpelan reiste på forhånd blant annet for å undersøke reiseruten og veiens tilstand. Dette var Carpelans første reise og på reisen merket han seg mange av motivene som han skisserte og senere laget bilder av. Carpelan kom østfra i mai og da var det fortsatt snø i fjellet. Senere på sommeren reiste han sammen med Sandels og de nådde Filefjell 31. juli. Plansjeverket i sjangeren pittoresk reise han laget årene etter følger en tenkt reiserute fra Christiania over Filefjell.[27][20][16][17]

Gaustatoppen og Rjukanfossen var store «oppdagelser» tidlig på 1800-tallet, og Carpelan poengterte at han hadde vært på disse stedene i Telemark før Christopher Hansteens reise i 1821.[28] I august 1820 reiste Carpelan fra Christiania til Telemark via Kongsberg og Meheia. På Bolkesjø noterte han at klesdraktene var anderledes enn på Kongsberg.[29] I 1823 besøkte han blant Tokke og laget blant annet en akvarell av Hyllandsfossen.[30]

Carpelans akvarell Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord er trolig den første kunstneriske avbildningen av fjellområdet Hurrungane, innenfor det som senere fikk navnet Jotunheimen.[31][32] Fra 1820 var det særlig Keilhau som beskrev Jotunheimen.[33] Navnet Jotunfjeldene ble laget av Christian Boeck og Keilhau i 1820.[34][35][36]

Carpelan reiste langs den første kjøreveien over Filefjell og mellom Nystuen og Maristova gikk denne over Murklopphøgda (Murklopphaugen) – ikke nede langs Smedalsvatnet hvor veien (E16) ble lagt senere. Han laget flere akvareller langs Kongeveien på denne turen blant annet Skutshorn ved Vangsmjøsa, Mellom Maristuen og Borlaug, og Gjennom Ureteigi ved Ulvhusbakkjen ovenfor Borlaug.[17] Fra Murklopphøgda fikk de reisende vidt utsyn blant annet mot Jotunheimen med sine spisse topper og breer i det fjerne og mot Nystuen ned i dalen.[17]

 Midsommarsdagen 1819, tidigt om morgonen, besteg jag första gongen denna höjd, och innan högste punkten af vägen upnåddes, gikk solen up i majestätisk glans bakom de höga Hurrungtinderne, och spridde et i många färger skiftadt ljus öfver dessa ödsliga trakter. Luften var kyligt og något fuktig, lik den i början af April månad i medlersta Sverige. Blott några lätta skyar simmade i rymden, hvilka snart skingrades af solstrålarna. Under fötterna, vid sidan af den glänsande Uttra-sjön, låg Nystuen ännu dunkel. Bergen på andra sidan dalen, och högst deribland Stugu-fjellet, stodo likt mörka vålnader med ljusa fläckar af snö. I et blåndande djup syntes Skougstad-dalen, hvarmed fjellsträckens östra massor sammansmälte. Under Hurrungernes tinner låg et täcke af dimmor, förmodligen upstigna ur Bygdin-sjön. Några resande bönder, som från Valdres vandrade til Leirdalsören för at handla, gafvo lit åt min närmaste omgifning. 

Carpelan, 1819[17]

Disse indre fjellområdene var inntil da ukjent for andre enn bønder og fangstmenn i distriktet.[11]

Kunstnerisk arbeid

rediger

Carpelan og den danske kunstneren Johannes Flintoe hadde et visst kunstnerisk samarbeid, blant annet lærte Flintoe akvatintetsning av Carpelan. Flintoe er kreditert for forelegg til noen av plansjene i Carpelans Voyage pittoresque aux alpes norvegiennes. Blant annet er Carpelans Hallingskarvet (1822) laget etter Flintoes tegning fra 1819.[37][11] Carpelan malte bilder fra steder han ikke besøkte (blant annet Hardanger, Jostedal og Aurland) basert på Flintoes gouacher.[6] I bildet «Fest på Uppigard, Bolkesjø» (1821) tegnet Carpelan landskapet og Flintoe personene.[38] Flintoe kom til Norge i 1811 og reiste rundt i landet 1819-1825.[24]

Carpelan samarbeidet med Hansteen og geolog og fjellklatrer Baltazar Mathias Keilhau. For eksempel tegnet Carpelan etter Keilhaus skisser fra Valdres og Jotunheimen, og Keilhaus album («Erindringer af Fjeldreisen i 1820») inneholder originaltegninger av Carpelan[37][11] og Keilhaus bearbeidinger.[19][39]

Det var på den tiden vanlig å låne motiver fra landskaper kunstneren selv ikke hadde besøkt. Carpelan tegnet blant annet Skykkjedalsfossen i Simadalen etter kaptein Gerhard Munthe. Den tyske geologen Carl Friedrich Naumann var på lange studieturer i Norge i 1821 og 1822, og Carpelan fikk tilgang til Naumanns tegninger før Naumann returnerte til Dresden. I sitt verk Beyträge zur Kenntniss Norwegens (1824) anerkjente Naumann Keilhaus og Carpelans innsats for kartlegging av Norge geologisk og geografisk.[37][11]

Carpelans og Flintoes tegninger ble først utstilt i Christiania i 1820 (i regi av Tegneskolen)[40] og denne utstillingen var «banebrytende for å åpne befolkningens øyne for nasjonens naturskjønnhet» ifølge Ingrid F. Danbolts hovedoppgave.[11] Bildene var fra turen i 1819. Bildene gjorde dypt inntrykk på maleren Thomas Fearnley som brukte dem til utgangspunkt for egen kunst.[41] Tegningene på denne utstillingen viste «Landets egentlige charateristiske skjönne Fjeld- og Alpenatur» og de «vildeste og mest maleriske Fjeldenge» i områder som var «hidtil saa lidet bekjendte Enge».[40] J.C. Dahl var representert med ett bilde på utstillingen, mens Flintoe og Carpelan viste 22 bilder hver. Bildene hadde ofte titler som «utsikt fra» eller «utsikt mot».[10][10]

Arkitekt Hans Linstow skrev katalogen til utstillingen med ros av Carpelan og Flintoe.[40] Om et av Carpelans bilder på utstillingen i 1820 skrev for eksempel Linstow: «Vandfaldet ved Bergshoug i Vos, et af de fuldkommenste med smukke Omgivelser prydede Fald. Dets Höide er omtrent 120 til 130 Fod. Gjæstgivergaarden Bergshoug ligger strax ovenfor Faldet».[42] Mens Dahl omtales som den første norske maler, regnes den «førromantiske» Carpelan i kunsthistorisk sammenheng som «oppdageren» av høyfjellene og Telemark.[11] På samme måte som i romantikken viser for eksempel akvatinten fra Vestfjorddalen (med Gausta bak) mennesket i harmonisk sameksistens med storslått og fruktbar natur. Fra Telemark fremstilte Carpelan blant annet Totak, motiver fra Seljord, Flatdal og fra Morgedal.[43]

Død og ettermæle

rediger
 
Ulnes kirke i Valdres, fargeakvatint, motivet ble kopiert av Knud Kundsen.

Carpelan er representert i Christian Tønsbergs Norge fremstillet i Tegninger. Nasjonalbiblioteket har en kopi av Voyage pittoresque.[11] Han malte oljemalerier, men disse er forsvunnet. Ett år før han døde ble han tatt opp i Kungliga Krigsvetenskapsakademien. Dødsårsaken kan være forgiftning fra kjemikalier brukt i akvatintetsing.[11] Carpelan døde i Stockholm 19. mai 1830.[15]

Mange av motivene Carpelan fremstilte i grafikk ble senere gjengitt av andre. For eksempel fotograferte Axel Lindahl og Knud Kundsen flere av de samme motivene. Kundsen fotograferte rundt 1890 Ulnes kirke i Valdres fra samme ståsted og med samme utsnitt som Carpelan fremstilte stedet 70 år tidligere. Knudsens komposisjon er så lik Carpelans at Knudsen trolig har hatt denne som inspirasjon. Carpelans bilde er mer dramatisk ved at bakkene er brattere og fjellene er gjengitt uten luftperspektiv slik at de synes nærmere.[27]

Knudsen brukte Hugakøllen og veien som motiv, omtrent på samme måte som Carpelan. Marcus Selmer og Knudsen avbildet Kvamskleiva på omtrent samme måte som Carpelan, særlig Knudsens komposisjon ligger nær Carpelans fremstilling. Knudsens fotografi av Krokkleiva (ca. 1895) etterlignet Carpelans komposisjon, der Knudsen plasserte en hund der Carpelan hadde en mannsfigur.[27]

Svenske Carpelan og danske Flintoe regnes som de første som fremstilte de norsk fjellandskapene kunstnerisk. Norske J.C. Dahl og og Hans F. Gude kom etter.[24]

I 2012 ble Carpelans plansjer og akvareller utstilt i Nasjonalmuseet som del av utstillingen «Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020».[44]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Svenskt biografiskt lexikon, «Wilhelm Maximilian Carpelan», Svensk biografisk leksikon-ID 16470[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Register of the Artists' Association of Finland[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 3977ed1f-8c09-4aaf-88c4-68c23aa4fbd7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Svenskt biografiskt lexikon, L. Jacobson; G. Wengström, «Wilhelm Maximilian Carpelan», Svensk biografisk leksikon-ID 16470, verkets språk svensk, besøkt 19. desember 2024, «Gift 20 aug. 1824 med Emanuella Sofia Scherman, f. 23 juli 1805 i Cadix, d. 25 mars 1873 i Nätra, dotter till svenske generalkonsuln i Cadix, kommerserådet Zakarias Scherman.»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ KulturNav, KulturNav-ID 3977ed1f-8c09-4aaf-88c4-68c23aa4fbd7, utgitt 12. februar 2016, besøkt 26. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Østby, Leif (20. februar 2017). «Wilhelm Carpelan». Norsk kunstnerleksikon (på norsk). Besøkt 30. januar 2018. 
  7. ^ a b c «Slik så gamle Norge ut». Oslo: Kunstantikvariat Pama. 2003. 
  8. ^ Østvedt, Einar (1942). Telemark i norsk malerkunst. Oslo: Mittet. 
  9. ^ Hauge, Knut (1988). Vandring i Valdres. Aurdal: Paul T. Dreyer. ISBN 8290066856. 
  10. ^ a b c Slagstad, Rune (2015). Slagstads kube. [Oslo]: Pax. ISBN 9788253037998. 
  11. ^ a b c d e f g h i Danbolt, Ingrid Fuglerud (2009): En offiser og kunstner i de norske fjell. Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, Humanistisk fakultet, s. 11–12.
  12. ^ a b c d Wilhelm Maximilian Carpelan, urn:sbl:16470, Svenskt biografiskt lexikon (art av L. Jacobson; G. Wengström.), lest 16.02.2014
  13. ^ a b c d e «Wilhelm Maximilian Carpelan – Svenskt Biografiskt Lexikon». sok.riksarkivet.se. Besøkt 17. desember 2024. 
  14. ^ a b Med kart skal landet bygges. Ringerike: Statens kartverk. 2016. ISBN 9788279454717. 
  15. ^ a b c (no) «Wilhelm Maximilian Carpelan» i Store norske leksikon
  16. ^ a b Eikehaug, Tine (2011). Kongevegen over Filefjell. Bergen: Statens vegvesen. 
  17. ^ a b c d e f Messel 2008, s. 16.
  18. ^ Messel 2008, s. 33.
  19. ^ a b Irvoll, Grethe (1988). Folk i fjellet : fortid, nåtid og framtid. ISBN 8290339224. 
  20. ^ a b Engeland, Sveinung (2021). Høyde over havet. Oslo: Fri flyt AS. ISBN 9788293090922. 
  21. ^ Skoug, Stein Erik (1975). Kongeveien over Fillefjell. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401476. 
  22. ^ Carpeland, W.M. (1821): Voyage Pittoresque aux Alpes Norvegiennes. 3 plansjehefter, utgitt i Stockholm.
  23. ^ Messel 2008, s. 27.
  24. ^ a b c Slagstad, Rune (2023). På sporet av en nasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202803506. 
  25. ^ a b Kjølholdt-Guttormsen, Egil (1995). Halden-distriktet i eldre malerkunst. [Halden]: Enigma forl. ISBN 8291523002. 
  26. ^ Schjander, Fredrik (2005). Streiftog på Krokskogen med Fredrik Schjander d.e. Hønefoss: Kolltopp forl. ISBN 8292596062. 
  27. ^ a b c Gjesvik, Torild (2018). Fotograf Knud Knudsen. Oslo: Pax. ISBN 9788253040189. 
  28. ^ Messel 2008, s. 87.
  29. ^ Hardangervidda. [Bø i Telemark]: Telemark historielag. 2002. 
  30. ^ Kostveit, Øystein (1999). Kulturhistorisk vegbok for Vinje, Rauland, Haukeli. Oslo: Samlaget. ISBN 8252152147. 
  31. ^ Messel 2008.
  32. ^ Slagstad, Rune (2008). (Sporten). En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag.
  33. ^ Messel 2008, s. 95–96.
  34. ^ Vollan, Mette (15. juli 2020). «200 år siden Jotunheimen ble «oppdaget»». NRK. Besøkt 19. desember 2024. 
  35. ^ Løvland, Birger (2020). Boeck og Keilhau 1820. Eidsbugarden: Sol-Birg bobler og bok. 
  36. ^ Aasgaard, Jan (2016). Jotunheimen. Oslo: Dreyer. ISBN 9788282651417. 
  37. ^ a b c Messel 2008, s. 10–27.
  38. ^ Dahlbäck, Bengt (red.) (1969). Høydepunkter i norsk kunst. Oslo: Cappelen. 
  39. ^ Østvedt, Einar (1975). Uppigard Bolkesjø gjennom to hundre år. [Bolkesjø]: Skien : O. Rasmussen. 
  40. ^ a b c Messel 2008, s. 20.
  41. ^ Messel 2008, s. 20, 46.
  42. ^ Danbolts hovedoppgave siterer her H.D.F. Linstow, Forteegnelse over endeel, saavel af indenlandske, som fremmede og ældre Forfattere frembragte, Kunstarbeider, som paa Foranstaltning af bestyrelsen for den midlertidige offentlige Tegneskole findes udstillede i Hr Sommers Gaard i Christiania den 8de Mai 1820 og fölgende Dage, (Christiania: Jacob Lehmann, 1820), 12.
  43. ^ Til Telemark!. [Oslo]: Landbruksforl. 2001. ISBN 8252926053. 
  44. ^ Bjerke, Mona Pahle (25. juni 2012). «Norge sett fra veien». NRK. Besøkt 17. desember 2024. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wilhelm_Maximilian_Carpelan&oldid=24889434»