Skorstein
En skorstein, pipe eller skorsteinspipe er en kanal av murverk, betong eller blikk til å fjerne forbrenningsprodukter («røyk») fra ildsteder og tilføre luft til å vedlikeholde forbrenningen. På grunn av at røykgassene i skorsteinen er varmere og derfor lettere enn kald uteluft, vil det bli en oppadgående trekk i skorsteinen, sterkere jo høyere den er. Den føres som oftest loddrett fra eventuell kjeller opp gjennom alle etasjer i bygningen og ut gjennom taket, hvor dens frie høyde må være tilstrekkelig til å oppnå god trekk.
Ordet skorstein rediger
«Skorstein», «pipe» og «skorsteinspipe» er navn som i dag brukes om hverandre. Den opprinnelige betydningen av ordet (gammelnorsk: skorsteinn, fra mellomtysk Schorstein), var «ildsted» eller «peis».[1] og må ha betegnet steinene som avgrenset ildstedet. Etymologisk betyr det tyske forleddet schore (beslektet med gammelnorsk skoröa) «støtte» eller «stiver». I nyere tid er betydningen utvidet til også å gjelde røykpipe over tak.[2] Skorsteinen var opprinnelig ildstedet inne i bygningen, mens pipen betegnet røykrøret videre opp gjennom huset og taket. Det franske ordet cheminée har hatt en tilsvarende betydningsutvidelse. Opprinnelig betydde det «ildsted» (latin caminus, hvorav «kamin»), men i moderne fransk betyr det både «peis» og «røykpipe» over tak.
Historie rediger
Skorsteinen i form av en murt røykkanal var kjent i Romerriket i leiegårder med flere etasjer, og i forbindelse med gulvvarme hypokaust fra et sentralt fyrrom. I Nord-Europa slapp røyken fra åren ut i rommet, og derfra ut gjennom ljoren, en åpning i taket som også var rommets lyskilde frem til det ble vanlig med vinduer. I middelalderen fikk borger og klostre kaminer med røykkanaler opp gjennom de massive murveggene.
Da peiser og senere lukkede ovner avløste åreilden i vanlige boliger, i Norge i løpet av 1600-årene og senere, ble røyken fra disse ildstedene ført over tak gjennom murte skorsteiner. Det viktigste ildstedet var peisen til matlagning, enten den befant seg i bondens stue eller i byborgerens kjøkken. Kjøkkenpeiser i byhus eller herskapshus hadde alltid en røykhette som fanget røyken og førte den videre opp gjennom en røykpipe, og peis og pipe var så uadskillelige at helheten ble kalt skorstein.
Skorsteinen endret norsk byggeskikk, siden stuen kunne bli høyere, og huset få flere etasjer. Planløsningen bedret seg også. Likevel varte det lenge før skorstein ble vanlig selv i nybygg. Først i 1776 kom det påbud om å utstyre nybygg med pipe, men folk brydde seg ikke, og påbudet ble opphevet i 1802.[3]
Funksjon rediger
Skorsteinens virkemåte baserer seg på oppdriften av røykgassene, som er lettere enn den kaldere luften i omgivelsene. Høyde og tverrsnitt på røykkanalen må derfor tilpasses røykgassens volum og temperatur. Gjennomstrømningen i røykkanalen medfører på grunn av Bernoulli-prinsippet et lavere lufttrykk i ildstedet. Dette hindrer at røykgasser fra ildstedet ledes ut i rommet hvor det befinner seg. For å hindre at vinden blir presset ned i ildstedet, må skorsteinen ligge fritt i forhold til fremherskende lokal vindretning. Når det ikke fyres i ildstedet, må et spjeld eller en ovnsdør stenge for luftstrømmen, slik at varm luft ikke trekkes ut av rommet.
Mekanisk ventilasjon i kjøkken eller baderom har mye sterkere effekt enn skorsteinens naturlige ventilasjon. Avsuget kan reversere trekken og ved ufullstendig forbrenning lede giftig karbonmonoksid (CO) ut i oppholdsrommene. Noen varmtvannsberedere med moderne fyrkjeler produserer avgasser med for lav temperatur til å hindre kondens i røykkanalen. Den må da lages av vanntette og motstandsdyktige materialer som rustfritt stål eller keramer. Om røykgassene er så kalde at oppdriften uteblir, kan det være nødvendig å installere mekanisk avtrekk (ventilasjonsvifter) øverst.
Utførelse rediger
I mange land er det tradisjon for å lage separate røykkanaler fra hvert enkelt ildsted i huset, ofte laget av keramiske rør innmurt i en større mursøyle. I Norden har røykpipene hatt større tverrsnitt, og det har vært vanlig å føre røyk fra flere ildsteder gjennom samme pipe, noen ganger fra rom uten direkte kontakt med skorsteinen. Røyken ble da ført fra ovn til skorstein gjennom ovnsrør av jernblikk, om nødvendig gjennom vegger. Ideelt skulle skorsteinen føres loddrett opp gjennom etasjene, men det har ofte vært nødvendig å «trekke pipa», mure den skrånende, for å få den til å munne ut på et gunstig sted, f.eks. på mønet. Da kunne det være nødvendig å støtte den opp med trekonstruksjoner for å hindre setninger og brannfarlige sprekker, men kontakt mellom skorstein og trevirke var i seg selv en risiko. Det var ikke uvanlig å la to skrå pipeløp fra hver sin side av huset møtes inne på loftet og føres samlet opp over taket. De støttet hverandre gjensidig og gjorde ytterligere understøttelse unødvendig.
I eldre tid ble både peis og pipe murt av naturstein, som regel med leire som bindemiddel. Etter hvert som bruken tegl ble mer alminnelig, ble skorsteiner murt med tegl, og synlige sider ble pusset. Ved gjennomføringer i bjelkelag og tak var det nødvendig med murte utlegg for å sikre mot brann. Tetting rundt pipa over tak har alltid vært et problem, og det løses best ved hjelp av metallbeslag. På torvtak ble det murt inn utstikkende heller med fall ut over never og torv. Ved taktekking av tegl var det vanlig å mure ei «ku» rundt pipa, med utstikk i samme hellingsvinkel som takflaten. Da ble det også murt en «krans» øverst, både for å forsterke åpningen og for utseendets skyld. De fleste steder har det vært vanlig å dekke peisåpningen med en helle som bæres av stein i de fire hjørnene av pipa. Dette skjermer åpningen mot nedbør og bidrar til bedre trekk.
Et loddrett pipeløp letter arbeidet for feieren. Av samme grunn anbringer man feieluker ved knekkpunkter og alltid ved bunnen av pipeløpet. I nyere bygningslovgivning er det krav om sikker adkomst til piper over tak, med takstiger eller tilsvarende. Hvis det likevel var trekkproblemer, kunne det være nødvendig å mure pipa høyere, i hvert fall til over mønhøyden. Andre remedier var blant annet «kjerringa» som dreide i vinden med et skjørt som var utformet slik at det oppsto sug i pipa.
Fabrikkpiper bygges gjerne høye for å få høy hastighet i og dermed god spredning av avgassene.[4]
Rehabilitering av skorstein rediger
Rehabilitering av pipe, gjøres som oftest ved å sette ned en nytt rør innvendig i gammel pipe. Nytt rør er gjerne av keramikk eller stål. Sot- /feieluker og ildsteder som er tilkoplet gammel pipe, tilkoples det nye fôringsrøret. En pipe rehabilitert på denne måten, gjør faktisk så den nye pipa ofte er bedre enn gammel pipe var, da denne var nybygd. Grunnen til dette er at man vil få et eget fôringsrør med luft rund dette og gammel pipevegg, som vil kjøle ned veggene i gammel pipevegg. Denne nedkjølingen gjør at brennbart byggverk som er oppført mot pipen, ikke vil kunne bli utsatt for samme høye temperatur som tidligere, og faren for brann blir derfor mindre. Det er også en stor fordel å få en rund pipe, da røykgassene beveger seg rundt når de stiger oppover i pipen. Ved at røret er rundt, unngår man derfor kalde hjørner i en firkantet pipe, som kjøler røykgassene, fører til dårligere trekk og i noen tilfeller ekstra mye sot (som er brennbart).
Det finnes også noen andre metoder for rehabilitering av piper, blant annet at pipeveggene settes inn med en masse. Dette blir av de aller fleste sett på som en nødløsning der pipeløpene er veldig små (under ca 15x15cm), og man derfor ikke kan få ned fôringsrør. Man får heller ingen av fordelene nevnt over med bedret brannsikkerhet eller rund pipe.
Referanser rediger
- ^ «skorstein», NAOB.no
- ^ Falk og Torp: Etymologisk orbog over det norske og det danske sprog, faksimileutgave, Ringstrøms antikvariat, Oslo 1991
- ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie, bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 271)
- ^ Rimstad, Niels Øistein: «skorstein» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. november 2023 fra [1]