Stev

omkved i skaldedikt eller folkevise

Stev (av norrønt stef = «fast tid», dvs. «vers som vender tilbake med faste mellomrom»,[1] dvs. refreng) brukes særlig om to typer firelinjede enstrofinger kalt «gamlestev» og «nystev», og regnes til de lyriske sjangre. I tillegg blir «stev» brukt som synonym for «slåtterim» («slåttestev»). Omkved i for eksempel middelalderballader kan også kalles «stev»/«mellomsleng» eller «etterstev»/«ettersleng» avhengig av plassering i strofen.

En kveder er en person som kan fremføre stev.

GammelstevRediger

Gammelstev regnes som den eldste stevtypen. Formverket er helt likt det som finnes i den firlinjede balladestrofen, men innholdet er lyrisk, ikke episk, og gamlestevet gikk tidlig sine egne veier, adskilt fra ballade og dans. Årsaken er trolig at stev så ofte lot seg dikte på stående fot.

Sutine og sorgjine.
dei trør eg under fot.
Då er eg aller gladaste,
når det gjenge meg mest imot.[2]

Strofen har kun ett rimpar. Andre og fjerde linje rimer med enten enstavelses eller tostavelses enderim: 0-a-0-a eller 0-A-0-A. Rimene kan være halvrim (sol – jord), eller helrim (sol – gol). Mange av gammelstevene har også bokstavrim.

Hesten min heiter Smalerau,
og sjave so heite eg Ståle.
Heller ve eg liggje dau
hell' slåast me Jørund Kvåle. (Jørund Gunnarson Kvåle var en av setesdalskjempene og bodde i Bygland rundt år 1600.)[3]

I slaktetiden utpå høsten ble det laget kurv, en pølse tilsatt blod, karve og salt.

Når det vart haust, kom det gode tider.
Då vart det slakting med ståk og stell.
Det trongst ein fest etter onnetider,
og grannar møttest til kurvekveld.[4]

«Frødestev» (av norrønt fræði = kunnskap, visdom) uttrykte livsvisdom og erfaring. Navnet ble feilaktig forklart med at «frøde» viste til den fråden eller skummet som iblant ses på gresstrå.

Ingjen fuglen flyg'e så hågt
som grågåsi med sine ungar.
og ingjen ormen sting'e sås årt
som falske mannetungar.[5]

Flest gammelstev er bevart fra Setesdal og øvre Telemark, og mange av dem har noe ordtaksvorent over seg, slik som i dette Telemarks-stevet:

Fiskjen uti fagran votni
og ikkónni uppi tre.
Alle só heve dei makamænnar
men ingen só heve eg.

Gammelstev-strofen finner vi igjen i middelalderballader fra Skandinavia, FærøyeneIsland og De britiske øyer, da gjerne omtalt som firelinja balladestrofe. Draumkvedet er en ballade som går i denne strofeforma. En del gammelstev er rester av middelalderballader der helheten er gått tapt.

«Draumkve'n» eller «draugkve'n» er ofte ispedd løsrevne balladestrofer, gjerne hentet fra Draumkvedet, som tydelig har inspirert kvedere:

Eg hev vore oppunde' sky
og ned att på havsens oddar.
Den som mine fotspor skal fylgje,
han må inkje dansa på loddar.[6]

I norrøn tid måtte det kvedes en dråpa når en konge eller stor høvding skulle hylles. Midtpartiet var delt i avsnitt ved hjelp av stev med rosende omtale av kongen eller fyrsten. Stevene ble gjentatt og fungerte dermed som omkved.[7] Voluspå er ispedd stev, idet refrenget «Garm bjeffer høyt foran Gnipa-helleren, festet slites, og Freke løper» gjentas gjennom diktet.[8]

Alle gammelstevmelodier kan brukes på alle gammelstevtekster.

NystevRediger

Det skjedde et stort skifte i stevdiktningen tidlig på 1600-tallet, da nystevet begynte å trenge til side gammelstevet. Dette ses i sammenheng med fremkomsten av hardingfelen, dans og springar, og en mer personlig tone i stevene.[9] Denne stevtypen er fastere i versrytmen enn gamlestevet, og de fire linjene rimer parvis: A-A-b-b. Nystevene ble (og blir) brukt til leilighetsdiktning (jfrfreestyling innen rap), og er de mest vanlige i stevjing eller stevleik. Versemålet er å finne hos diktere som bevisst lot seg inspirere av folkekulturen, bl.a. Aslaug Vaa, Arne Garborg og Aasmund Olavsson Vinje.

I Det syng for storegut bruker Vinje nystev:[10]

I kvar som gjeng og rid og køyrer
d'er du eg ser, deg i alt eg høyrer.
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.[11]

Ivar Aasen brukte også nystevstrofen:

Til lags åt alle kan ingjen gjera
det er no gamalt og vil so vera
eg tykkjer støtt at det høver best
å hjelpa den som det trengjer mest.

Stevene passer oftest i en av fire kategorier: kjærlighetsstev, skjemtestev, naturstev og slengestev (spontane stev). Et slengestev måtte lages på stående fot som var på et utfall fra en annen. Det var en skam å bli stående fast. Noen jenter var «plent fulle av stev», og karene passet seg for disse og deres skarpe tunge. Når jentene dro til seters, tok de gjerne med seg en notisbok som de fylte med stev i løpet av sommeren, noen de hørte fra andre, noen de selv forfattet. En person kunne godt ha rundt to tusen stev. Den største samlingen hadde nok professor Alexander Seippel som også selv laget stev. Mot slutten av sin samlertid regnet han i kasser når han ble spurt hvor mange stev han hadde. På tur i Setesdal om somrene spurte han alltid etter stev. En gang han tok bussen oppover dalen, steg en ung jente på bussen. Hun fikk knapt satt seg før Seippel spurte om hun skrev stevbok. Det gjorde hun, og dro den frem på stedet. Seippel skrev ned stev han ikke hadde fra før.[12]

Sælt det hjarta som elske måtte,
ein trugen ven som 'kje falskheit åtte.
Å elska den du blir elska av,
er største lykka som livet gav.[13]

Mens noen stev uttrykte lengsel etter kjærlighet, røpet andre skepsis til hva man kunne komme ut for:

Den jentehugen han er so slengen,
dei held seg aldri til same drengen.
Dei legg 'kje hugen sin fast som fjell,
men finn seg nye kvar laurdagskveld.[14]
Fri som fuglen so skal du leike,
og lat so ingen ditt hjarta eige.
Fri som fuglen du leike må,
og lat so ingen ditt hjarta få.[15]

Noen stev uttrykker sorg og tap:

I hjarta mitt der er mange tanker,
og somme mørke som torebankar.
min fred er borte, mitt liv er spilt,
men mi sorg i bringa den ber eg stilt.[16]
Som tre på skorvin for veiret kurer
so vondt eg lide, so hard eg sturer.
Som soli sig attom nutan blå,
so mist eg gleda, og suti kom.[17]

Andre stev skildrer de tunge hverdagene som hjuring (= hyrde, gjeter) alene med ansvar for dyrene i villmarken:

I regn og uvær og vind og væte,
då er det langsamt å gange gjæte.
Med frosne hender og valen tå
og dagen lang so det røynar på.[18]

Den mer personlige tonen i nystev er iblant svært tydelig:

Kan eg 'kje guten med æra vigje,
så vil eg alli på hesten stige.
Kan eg 'kje guten med æra få,
så vil eg han alli fyr' augunn sjå.

og

Eg tenkjer på deg fysst soli dalar,
eg kviskrar namnet ditt nær eg talar.
Eg tenkjer på deg fysst soli renn
og ditt namn på lippa mi jamleg heng.[19]

Alle nystevtoner kan synges på de ulike nystevtekstene. En kuriositet er at mye hiphop-lyrikk er bygd opp som en rekke av nystev. Det vil si at mange tekster som vanligvis rappes, kan synges på nystevmelodier.

SlåttestevRediger

Slåttestev eller mer presist slåtterim er kortere eller lengre stubber diktet på slåttemelodier. Her blir rytmen formet av slåtten, og kunne oppstå når slåtten ble tullet (trallet), for eksempel hvis det ikke var en spelemann til stede, og sangeren ville variere med tekst (jamfør joik). Noen ganger vokste stevene til lengre regler eller slåttestev-viser. Eksempel på et slåttestev som fins i ulike varianter fra hele hardingfeleområdet er:

Har du’kje hoppa, så hoppa du vel no,
var du’kje galen, så flaug du’kje so,
har du’kje vore i Hjartdal på Tho,
sulla, lulla, lulla-dio ... (etter hallingen Hopparen).

EtterstevRediger

Etterstev er et synonym for et tilbakevendende omkved i ballader o.l. Eksempel

Kilabukken min, ser du geita.

HermestevRediger

Disse arter seg som ordtakwellerisme»):

«Sett hardt mot hardt», sa kjerringen, hun snudde baken mot vinden.
«Det var nære på,» sa mannen. Han ble skutt i nesa.

På 1200-tallet lød dette ordtaket

«Slik hender til sjøs,» sa selen, den ble skutt i øyet.[20]

En annen norrøn variant lyder slik:

«Ofnær nefi, kvad karl, var skotinn i auga.» «Det var altfor nær nesa,» sa mannen. Han ble skutt i øyet.

Hermestev er utbredt i Norden, men sjeldnere andre plasser.

ReferanserRediger

  1. ^ «stev», NAOB
  2. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Wergeland til Vinje», Norges litteraturhistorie (s. 493), Cappelens forlag, ISBN 82-02-02993-7
  3. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 91), Trondheim 1981, ISBN 82-523-0272-6
  4. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 126)
  5. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Wergeland til Vinje», Norges litteraturhistorie (s. 494)
  6. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Wergeland til Vinje», Norges litteraturhistorie (s. 495)
  7. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 21), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962
  8. ^ Voluspå, vers 38, 43, 48, 53 og 58
  9. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Wergeland til Vinje», Norges litteraturhistorie (s. 496)
  10. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 109)
  11. ^ Vinje: Det syng for storegut
  12. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 70-75)
  13. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 85)
  14. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 72)
  15. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 81)
  16. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 77)
  17. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 74)
  18. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 12)
  19. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Wergeland til Vinje», Norges litteraturhistorie (s. 498)
  20. ^ [1] Sverres saga kap. 163

Eksterne lenkerRediger