Wikipedia

Sverres saga

norrøn kongesaga

Sverres saga er en kongesaga om den norske kongen Sverre Sigurdsson (1151–1202). Sagaen begynner med Sverres inntreden i kampen om den norske tronen i 1177, og ender med kongens død i 1202. Sverres saga ble i hovedsak skrevet av den islandske abbeden Karl Jonsson, men også andre, ukjente personer kan ha vært med å fullføre sagaen. Sagaen er et propagandaskrift for kong Sverre og hans birkebeinerkongedømme. Sverre levde i borgerkrigstiden (1130-1240) i Norge, og sagaen handler om hvordan Sverre vinner over kong Magnus Erlingsson, og hvordan han klarer å beholde det norske kongedømmet.

Sverres saga
Forfatter(e)Karl Jonsson, ukjent verdi
SpråkNorrønt
SjangerSagalitteratur
Artikkelen inngår i serien om

Sagalitteratur

Utsnitt fra Njåls saga i Möðruvallabók (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.
Sagatyper

Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad

Lister

Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer

Viktige manuskript

Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius

Noen kongesagaer

Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga

Se også

Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

En islandsk abbed skriver kongens historie

rediger

Deler av, eller kanskje hele, Sverres saga ble skrevet av abbeden Karl Jonsson, som kom til Norge i 1185. Det er usikkert hvorvidt det var Sverre som oppsøkte Karl eller omvendt. Det er ingenting som tyder på at Karl på forhånd hadde planer om å tilby Sverre sine tjenester. Det kan ha vært Sverre selv som oppsøkte Karl for å få den islandske abbeden til å skrive sagaen hans. Å velge en islending til å skrive sagaen, kan ha vært gjort for å gi inntrykk av objektivitet. Dersom Sverre bare ville ha skrevet ned historien sin, kunne han like godt ha brukt en av sine egne, norske, skrivere.[1]

Det kan likevel ha vært Karl selv som på forhånd hadde planlagt å skrive et sagaverk om de norske kongene. Et par tiår tidligere hadde en annen islending, Eirik Oddsson, reist til Norge for å skrive en slik saga. Eirik sin saga, Hryggjarstykki («Rygg-stykke», nå tapt), handlet om den norske kongen Harald Gille og hans sønner Inge og Sigurd. Det er mulig at Karl reiste til Norge med intensjon om å fortsette Eiriks arbeid, kanskje for å skrive om den nylig avdøde kong Magnus Erlingsson. Dermed kan det ha vært Karl som oppsøkte Sverre for å få opplysninger, men at Sverre fikk overtalt abbeden til heller å skrive om ham enn om Magnus.[2]

Overleveringer

rediger
 
Sverres saga, et blad fra håndskriftet AM 81 a fol (Skålholtsbok).

Det opprinnelige håndskriftet av Sverres saga er tapt, men det finnes flere avskrifter, slik at sagaen er bevart for ettertiden. Sagaen er gjengitt i sin helhet i fire håndskrifter: Eirspennill (AM 47 fol.) og AM 327 fra ca. 1300, Flatøybok fra ca. 1380, og Skålholtsbok fra ca. 1400. Sagaen finnes også bevart i flere ufullstendige versjoner. Eirspennill har en mye kortere tekst enn de andre tre gjengivelsene. Historikeren Halvdan Koht har argumentert for, men gikk siden bort fra, at versjonen i Eirspennill er den opprinnelige sagaen, og at de andre versjonene er senere utvidelser av den opprinnelige teksten. Gustav Indrebø har på den andre siden ment at det forholder seg motsatt: den lange versjonen er den opprinnelige, og versjonen i Eirspennill er en forkortelse. AM 327 og versjonene i Flatøybok og Skålholtsbok har alle bevart den opprinnelige teksten nokså godt, men AM 327 er vanligvis det håndskriftet som foretrekkes.[3]

Sagaen inneholder 182 kapitler og består av to deler. Den første delen kalles Gryla. Det er denne delen Karl Jonsson har skrevet, i samarbeid med kongen. Gryla er dermed svært preget av Sverres perspektiv. Den andre delen av sagaen er fullført etter Sverres død, enten av Karl eller av en eller flere andre. Det har vært foreslått at personen som skrev den siste delen av sagaen også kan ha skrevet den lange versjonen av Baglersagaene da disse har mange stilmessige likhetstrekk.[4] I den siste delen av Sverres saga kommer Sverres motstandere bedre til sin rett, og fortellingen er i det hele tatt preget av større objektivitet enn Gryla. Sagaen ble satt sammen til en helhet på begynnelsen av 1200-tallet.[5]

Prologen

rediger

Det finnes to versjoner av prologen til Sverres saga, en eldre og kort, og en yngre og lengre prolog.[6] Prologen er i begge tilfeller yngre enn Gryla, og skrevet etter at hele sagaen ble satt sammen til et hele. I prologen redegjøres det for sagaens forfattere og kilder. Disse er brev og muntlige kilder. Prologens forfatter henvender seg også direkte til leserne eller tilhørerne idet han beklager at ikke alt er tatt med.[7]

Her er første del av den eldre og korte prologen gjengitt:

«Her begynner fortellingen [...] om Kong Sverre, Kong Sigurd Haraldssons sønn. Begynnelsen av boken er forfattet efter den bok, som først ble nedskrevet av abbeden Karl Jonsson [...]. [D]enne del av boken kalte man [...] Grýla. Den andre delen av boken er skrevet efter de muntlige fortellingene til de menn som husket disse begivenhetene, som de selv hadde hørt og sett, og noen av dem hadde vært med i slagene med Kong Sverre.»[8]

Gryla

rediger
 
Titelfrise Sverres saga, illustrasjon av Gerhard Munthe

Den første delen av sagaen kalles Gryla. Ordet betyr skremsel, og var trolig valgt for å gi sagaen et kraftfullt uttrykk. Historikeren P. A. Munch tolket tittelen som et bilde på alle de vanskelighetene kong Sverre hadde før han til slutt ble Norges konge. Lignende oppfatninger hadde Finnur Jónsson og Alexander Bugge. Man kan også tenke seg at sagaen fikk navnet Gryla fordi den varslet om Sverres voksende styrke. En annen mulighet er at navnet på sagaen ble gitt av Sverres motstandere, som kanskje leste boken som noe skremmende.[9]

Hvor stor del av sagaen Gryla omfattet, er omdiskutert. Den er harmonisk integrert i resten av teksten, så det er vanskelig å avgjøre når Gryla slutter og når resten av fortellingen begynner. At det er vanskelig å skille mellom Gryla og resten av sagaen, har vært brukt som argument for at Karl skrev hele sagaen.[10] Den tyske filologen Rudolf Meissner mente Gryla sluttet allerede med kapittel 17. Halvdan Koht og Fredrik Paasche satte skillet ved kapittel 39, mens Peter Andreas Munch fremholdt at det begynte en ny avdeling ved Jon Kuvlungs fall i 1189 (kapittel 109). Et av argumentene har brukte for dette var også at sagaforfatter Karl dro hjem til Island i 1188, og at han derfor avsluttet sin del av sagaen da.[11] Den islandske filologen Finnur Jonsson mente Gryla sluttet med kapittel 100, eller kanskje holdt frem til og med kapittel 106.[12] Gustav Indrebø endte med å sette skillet mellom Gryla og resten ved kapittel 43.[13] Ludvig Holm-Olsen fant at Gryla måtte ha endt tidlig i Sverres karriere, sannsynligvis i 1178, før kongens store seire.[14]

I dag tror man vanligvis at Gryla enten ender med slaget på Kalvskinnet i 1179 (kapittel 38), eller slaget ved Fimreite i 1184 (kapittel 95).[15]

Når man omtaler Sverres saga som propaganda, er det hovedsakelig Gryla man tenker på. Gryla ble sannsynligvis skrevet vinteren 1185-86, mens kongen selv «satt hos» sagaskriveren Karl Jonsson og påvirket innholdet og fremstillingen. Det er dermed sannsynlig at Sverre ønsket å fremstille seg selv på en fordelaktig måte, og at målet med Gryla var å bevise at Sverre hadde retten til å bli konge på sin side.[16]

I begynnelsen av Gryla fortelles historien om Sverres herkomst, men på en ikke spesielt overbevisende måte. Sverre påstod at han var sønn av kong Sigurd Munn (norsk konge 1136-1155), men farsskapet ble aldri godkjent på noen måte i samtiden. Det er usikkert hvorvidt Sverres samtidige trodde på at han var kongssønn, men sannsynligvis gjorde de ikke det. Til og med Sverre selv uttrykte ved en anledning tvil om saken. Sverre fremstilles heller ikke som spesielt fredelig eller på noen måte bedre enn Magnus. Fortellingens tema er i stor grad fortalt etter et mønster som minner om fortellingen om David og Goliat. Mot alle odds greier Sverre å vinne flere seire over Magnus og hans menn. Det er altså Sverres suksess, ikke hans herkomst eller hans politikk, som i Gryla blir beviset for Sverres rett til å bli konge.[17]

I Gryla legges det stor vekt på Sverres og birkebeinernes tallmessige underlegenhet, og hvordan birkebeinerne vant sine seire på grunn av Sverres kloke råd. Sverres personlige innsats blir sterkt fremhevet.[18] Gryla skildrer flere begivenheter der Gud hjelper Sverre på ulike måter. Høydepunktet er Sverre og birkebeinenes ferd over Voss. Der mennene sitter i snøstormen, utslitte og uten mat, vil noen av dem gi opp, men Sverre holder en tale for å sette mot i dem igjen. Her ber kongen mennene sine om å være modige, og kaller på både Gud, jomfru Maria og Olav den hellige. Etter kongens tale løyer vinden og det blir sol.[19] Fremstillingen av denne hendelsen kan være inspirert av Bibelens fortelling om Jesus og disiplene i stormen på Genesaretsjøen, der disiplene tror verden går under og ingen kan redde dem, men Jesus sier at de må tro på ham, og stopper han stormen (Matt. 8. 24-26). I Gryla omtales også flere drømmer som skal vise at Sverre er Guds utvalgte til Norges trone. Gryla har dermed en del fellestrekk med helgensagaer.[20]

De øvrige delene av sagaen

rediger

Den siste delen av sagaen er etter alt å dømme skrevet etter kongens død i 1202, og inneholder flere episoder som ikke samsvarer med det bildet av kongen som finnes i første del: den fromme kongen som bærer Olavs-arven. Nøyaktig når er vanskelig å fastslå. Det fortelles for eksempel om erkebiskop Guttorm i kapittel 161, men Guttorm ble ikke erkebiskop før i 1215, noe som tyder på at den siste delen av sagaen ble skrevet etter dette, men det kan også være at noen opplysninger er senere tillegg.[21]

Den siste delen av sagaen fremstår også som mer objektiv enn Gryla. Mens sistnevnte kun forteller historien fra Sverres perspektiv, veksler den siste delen mellom Sverres og hans motstanderes perspektiv, og motstanderne blir ofte viet like mye plass som Sverre.[22] Sverres hovedmotstander Magnus Erlingsson blir sympatisk fremstilt. Magnus' far Erling Skakke fremstilles mer negativt, men får likevel godt skussmål som en modig mann som dør i kamp. Sverres motstandere blir imidlertid ikke omtalt mer negativt i Gryla - det er rett og slett bare langt mindre fokus på motstanderne i Gryla. Den positive omtalen av Magnus i sagaens siste del kan komme av at delene som omhandler Magnus kan ha vært skrevet på oppdrag fra ham, og deretter innarbeidet i sagaen om Sverre.[23]

Den delen av sagaen som tar for seg konflikten med baglerne er derimot mindre objektivt fremstilt enn delen om konflikten med Magnus. Dette kan handle om at personene generelt blir fremstilt mer positivt jo høyere rang de har. Baglerhøvdingen Nikolas Arnesson får rollen som skurken i historien. I sagaen blir Nikolas beskrevet på en svært lite flatterende måte idet sagaforfatteren skriver at han hadde «hjerte som en hare og forstand som en ræv».[24] Nikolas kan være beskrevet negativt fordi han ikke levde opp til krigeridealet, men det kan også tenkes at han forsøkes latterliggjort fordi han var en mektig og farlig fiende. De andre baglerne har ikke sagaskriveren stort å si om, men det gis et forholdsvis sympatisk inntrykk av Reidar Sendemann, en annen av de ledende baglerne.[25] Vanlige bønder blir nesten alltid foraktfullt beskrevet som feiginger som stikker av og taper i kamp, til tross for at de er tallmessig overlegne. Skillet mellom hvem som blir positivt og hvem som blir negativt fremstilt går derfor i langt større grad mellom bønder og krigere, enn mellom Sverre og hans motstandere.[26]

Arntor av Kvåle er en person som nevnes i Sverres saga, i forbindelse med en hendelse i Sogndal i 1183. Rett før jul dette året ønsket to av sysselmennene til kong Sverre Sigurdsson å dra i hop litt ekstra til et julegilde. Dette likte sogndølene ikke, og det endte med at Arntor av Kvåle og Isak Torjilsson samlet sammen noen karer og drepte sysselmennene til kongen og flere til.

De siste kapitlene i sagaen handler om Sverres dramatiske konflikt med erkebiskop Eirik Ivarsson. Eirik fikk Sverre bannlyst av pave Innocens i 1198, og det er Eirik Sverre først og fremst adresserer En tale mot biskopene til. Forfatteren forteller ikke eksplisitt at han mener erkebiskopen tok feil, men han forteller at Eirik ble blind etter at han måtte gå i eksil i Danmark og at Sverre mente dette var en straff fra Gud. Sverre skal deretter ha fått et brev fra paven der han ble løst fra bannlysningen, og deretter nevner ikke sagaforfatteren konflikten mer. Vi vet imidlertid fra geistlige kilder at dette brevet fra paven aldri har eksistert. Sverre forble bannlyst resten av livet. Sagaforfatteren glatter altså over store deler av konflikten.[27]

Også i den siste delen av sagaen er det Sverres suksess som kriger det fokuseres på, og også her fremstilles hans suksess som bevis på hans rett til tronen, akkurat som i Gryla.[28] Den siste delen av sagaen er likevel ikke propaganda på lik linje med Gryla. Det finnes ingen konsistent ideologi i sagaen, men den kan ha fungert som en legitimering av kongedømmet og dynastiet til Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson.[29]

Talene

rediger

Sverres saga inneholder utførlige referat fra flere av talene til kongen. Talene er gjennomgående preget av ironi og sarkasme, men det finnes også taler med mildere tone.[30] Finnur Jonsson mener det går et klart skille mellom talene i Gryla og talene i siste del av sagaen. Finnur skriver: «Alle hans så ejendommelige taler findes i den første del; de er her gengivne efter hans eget diktat [...]. De taler derimod, som findes i den sidste del, er i reglen ganske korte, og kun på et par steder fremglimter dér udtryk og vendinger, der minder om Sverres ejendommeligheder.»[31] Gustav Indrebø finner derimot ikke et slikt skille mellom talene i Gryla og talene i den andre delen, selv om han også angir at talene fra kapittel 104 og utover er kortere og enklere.[32] Sverre Bagge påpeker at talene gjennom hele sagaen har samme budskap: Sverre motiverer sine menn til kamp, viser til sitt hell og til Guds støtte, og tolker seirene sine som et tegn på at Gud er på hans side.[33]

Referanser

rediger
  1. ^ Holm-Olsen (1953): 29
  2. ^ Holm-Olsen (1953): 26-28
  3. ^ Holm-Olsen (1953): 9-11
  4. ^ Alexander Bugge (1914): Fortale til Norges kongesagaer bind IV
  5. ^ Krag (2000): 241
  6. ^ Holm-Olsen (1953): 35
  7. ^ Indrebø (1920): LXV-LXVI
  8. ^ Prologus til Sverres saga, oversatt til dansk av C. C. Rafn, København 1834. Prologen er oversatt til norsk for dette formålet.
  9. ^ Holm-Olsen (1953):44
  10. ^ Holm-Olsen (1953): 34-35
  11. ^ Indrebø (1920): LII-LIII
  12. ^ Finnur Jonsson (1898): Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. http://heimskringla.no/wiki/FJ-Litteraturhist.Bd.2_-_De_navngivne_forfattere:_Karl_%C3%A1b%C3%B3ti_J%C3%B3nsson
  13. ^ Indrebø (1920): LXXVI-LXXVII
  14. ^ Holm-Olsen (1953): 71
  15. ^ «(no) Karl Jonsson» i Norsk biografisk leksikon.
  16. ^ Bagge (1993): 2
  17. ^ Bagge (1993): 2-4
  18. ^ Holm-Olsen (1953): 84-86
  19. ^ Sverres saga, kap. 15
  20. ^ Holm-Olsen (1953): 92-94
  21. ^ Bugge (1914)
  22. ^ Bagge (1993): 5
  23. ^ Bagge (1993): 6-7
  24. ^ Sverres saga, kap. 133
  25. ^ Bagge (1993): 8-9
  26. ^ Bagge (1993): 10-11
  27. ^ Bagge (1993): 10-11
  28. ^ Bagge (1993): 13
  29. ^ Bagge (1993): 16-17
  30. ^ Indrebø (1920): LXX
  31. ^ Finnur Jonsson (1898): Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. http://heimskringla.no/wiki/FJ-Litteraturhist.Bd.2_-_De_navngivne_forfattere:_Karl_%C3%A1b%C3%B3ti_J%C3%B3nsson
  32. ^ Indrebø (1920): LXXI
  33. ^ Bagge (1993): 5-6

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sverres_saga&oldid=22549340»