Professor

den høyeste tittelen for en person som forsker og underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon

Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste tittelen for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon, og det høyeste formelle akademiske kompetansenivået. Arbeidsoppgaver for professorer består ofte av både forskning og undervisning, men det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt.

I mange land, herunder i Skandinavia og tradisjonelt innen Samveldet av nasjoner, betegner professor bare den øverste akademiske stillingen. I andre land, særlig i USA, kan ordet professor også inngå i lavere stillingsbetegnelser og uformelt brukes langt bredere om alle personer som underviser i høyere utdannelse. Professor i betydningen den øverste akademiske stillingen, tradisjonelt kalt professor ordinarius, kalles på norsk tradisjonelt også «virkelig professor» og i engelsk og engelskinspirert språkbruk i nyere tid ofte «full professor», for å skille det fra lavere akademiske stillinger som universitetslektor (amerikansk-engelsk assistant professor) og førsteamanuensis (associate professor) i særlig amerikansk-engelsk språkbruk. I de fleste land har ordet eller tittelen professor ingen spesiell lovbeskyttelse i seg selv. Professor er beskyttet tittel i noen få land, blant annet Norge.

For å ansettes som professor eller i den likeverdige stillingen forsker I må man ha professorkompetanse; i Norge tildeles dette gjennom en sakkyndig vurdering av en komité bestående av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt. En som er kompetent til å inneha stilling som professor eller forsker I betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå. En professorkompetanseerklæring er en formell kvalifikasjon på samme måte som en doktorgrad, og har man først fått det er man professorkompetent, uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha, men doktorgrad eller grader på tilsvarende nivå er det mest vanlige i mange land og fag i dag; uansett forutsettes det så godt som alltid en vitenskapelig produksjon som er betydelig større og på høyere nivå enn det som kreves for en doktorgrad. I Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Det omfangsmessige minstekravet til vitenskapelig produksjon er i Norge normalt publisering tilsvarende tre doktorgrader i de fleste fag, og i tillegg stilles det en rekke kvalitative krav om høy faglig kvalitet, viktige og originale bidrag til faget, publisering i sentrale faglige kanaler (særlig høyt rangerte internasjonale tidsskrifter), faglig bredde og til dels andre krav. Disse kvalitative kravene innebærer at det ofte kreves en større vitenskapelig produksjon enn det nevnte minstekravet. Kravet om faglig bredde, originalitet og vesentlige vitenskapelige bidrag innen ulike felt/forskningsområder er særlig viktig og er i mange tilfeller det som skiller en professor fra en førsteamanuensis, som i prinsippet bare trenger ett større forskningstema. For å inneha stilling som professor ved norske universiteter kreves det i utgangspunktet organisert universitetspedagogisk utdanning («universitetspedagogisk basiskompetanse»), men kravet kan fravikes for ulike grupper, bl.a. professorer i mindre bistillinger (professor II) dersom arbeidsoppgavene tilsier det (f.eks. dersom stillingen hovedsakelig består av forskning/forskningssamarbeid) eller midlertidige stillinger, eller den ansatte kan gis to år på å oppfylle kravet, noe som er særlig aktuelt ved rekruttering av forskere som kommer fra instituttsektoren, helsevesenet eller utlandet.[1]

I Norge er professor og den likeverdige stillingen forsker I, som krever samme kompetanse, de øverste stillingene i det vitenskapelige hierarkiet, og rangerer over stillingene førsteamanuensis og forsker II (seniorforsker). Professor og forsker I er administrativt sidestilt med stillingen dosent som har andre, egne kvalifikasjonskrav med vekt på pedagogisk kompetanse; i andre land vil stillingene forsker I og dosent heller inngå i professorgruppen og forstås som professorstillinger med særlig vekt på henholdsvis forskning og undervisning enn å være egne stillingskategorier; også i Norge har det vært foreslått å samle disse tre stillingene i en felles professorstilling med flere mulige veier til tittelen, slik det er i utlandet.[2] I det europeiske rammeverket for forskningskarrierer, som primært bygger på forskningskvalifikasjoner, tilhører stillingene professor og forsker I toppkategorien R4.[3]

Professor II er i Norge en professor som har professoratet som bistilling (maksimalt 20%), men som faglig er likestilt med professorer i hovedstilling; hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme samarbeid mellom universitetssektoren og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og helsevesenet, og ordningen er det viktigste virkemiddelet i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Professorer II har i de fleste tilfeller hovedstilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren eller en klinisk stilling (f.eks. som overlege eller psykologspesialist) i helsesektoren, og har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som forskningsgruppeleder eller lignende, eventuelt også en form for lederstilling som forskningssjef, forskningsleder, klinikksjef eller direktør ved forskningsinstitutt/sykehus. Professor II-stillingen er som regel knyttet til hovedstillingen og finansiert av hovedarbeidsgiver, og det er vanlig med ansettelser ved kallelse. En professor II har liten (typisk 5–10%) eller ingen undervisning, og bruker normalt det aller meste av arbeidstiden på forskning, forskningsledelse og/eller klinisk arbeid. En vesentlig oppgave i professor II-stillingen er gjerne forskningssamarbeid og annet institusjonelt samarbeid. Professor II har egne stillingskoder. Siden professorer II har lite eller ingen undervisning er det en generell adgang til å gi professorer II unntak fra pedagogisk basiskompetanse;[4] professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse. Dersom det kreves pedagogisk basiskompetanse, hvis bistillingen har undervisning som hovedoppgave, er kravene halvparten av kravene til ansatte i full stilling og det er vanlig å gi en toårsfrist etter ansettelse fordi de fleste som rekrutteres ikke kommer fra undervisningsinstitusjoner.[1][5]

Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og bekler de øverste tillitsvervene eller lederstillingene som rektor og dekan, som tradisjonelt forstås som de første blant likemenn.

Professorer i NorgeRediger

HistorieRediger

Professorstillingen har i norsk historie alltid vært den øverste akademiske stillingen, eller en av de øverste stillingene. I Danmark-Norge ble professortittelen benyttet ved rikets eneste universitet, Københavns Universitet. I 1679 ble professorene gitt en rekke privilegier i forlengelsen av privilegiene gitt «borgerlig fødte betjenter», herunder plass i rangfølgen.

Stillingen ble videreført i Norge etter etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) i 1811. Professorer utnevnt frem til 1990 var embetsmenn utnevnt i statsråd, og professorstillingen var lenge bare brukt ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Professorene utgjorde også i begynnelsen kollektivt ledelsen for universitetet under betegnelsen det akademiske kollegium, som senere ble et representativt organ. Gjennom 1800-tallet og deler av 1900-tallet skilte man mellom et ordinært professorat (professor ordinarius), som var en fast lærestol knyttet til et sentralt fagområde, og et ekstraordinært professorat (professor extraordinarius), som i prinsippet var en stilling opprettet for en bestemt person uten nødvendigvis å bli videreført etter dennes avgang.

Opprinnelig utgjorde stillingen den høyere av to akademiske stillinger, over universitetslektor, en stilling som opprinnelig fungerte mer som senere tiders førsteamanuensis. Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem et mer komplekst stillingshierarki under professor; fra 1890-årene ble stillingen dosent tatt i bruk om en vitenskapelig stilling like under professor, som ble brukt for mindre sentrale fagområder. Professorstillingen var den eneste akademiske stillingen på embetsmannsnivå, mens dosent og lavere stillinger var tjenestemenn. Bare professorer hadde stemmerett i universitetsdemokratiet frem til 1939, da også dosentene fikk stemmerett, og bare professorer var valgbare som rektor og prorektor frem til 1989.

Da stillingen forsker I ble innført i staten i 1959 ble den sidestilt med professor, administrativt og faglig; denne stillingen ble imidlertid brukt i instituttsektoren, utenfor universitetene. I 1985 ble dosentene gitt professortittel og dosentstillingen ble avskaffet. Fra 1990 ble nye professorer ansatt som tjenestemenn og universitetene fikk fullmakt til selv å utnevne professorer. Det ble også innført en opprykksordning etter kompetanse fra stilling som førsteamanuensis.

På 1800-tallet var det bare Det Kongelige Frederiks Universitet som kunne bruke professortittelen; senere ble det utnevnt professorer ved de vitenskapelige høyskolene og nye universiteter etablert på 1900-tallet. I 1995 fikk også høyskolene rett til å bruke professortittelen.

Ved Universitetet i Oslo har ordningen fra gammelt av vært at professorer i prinsippet forventes å bruke halvparten av sin tid på forskning og den andre halvparten på undervisningsrelaterte og andre oppgaver. Ved nyere universiteter er den normerte forskningstiden ofte på mellom 35 og 45 prosent. Tidsbrukundersøkelsen har vist at norske professorer i gjennomsnitt bruker 31% av tiden på forskning. Andre oppgaver er typisk undervisning, veiledning, formidling og andre utadrettede oppgaver, og administrative gjøremål.[6]

Formelle kravRediger

 
Johan Galtung var professor i freds- og konfliktforskning ved Universitetet i Oslo 1969–1977, som den første i verden innen dette fagfeltet, og var siden professor ved en rekke universiteter verden over. Han var utdannet cand.real. i matematikk og magister i sosiologi.

I Norge er professor en beskyttet tittel som bare kan benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved bestemte offentlige og private institusjoner.[7] Universitets- og høyskoleloven § 6-7 slår fast at tittelen bare kan brukes ved institusjoner

  • som har institusjonell akkreditering som universitet eller høyskole, eller
  • som har akkreditering som høyere utdannelse for enkeltstudier etter universitets- og høyskoleloven, eller
  • som driver forskning og/eller undervisning på tilsvarende nivå som universiteter og høyskoler, og som har tillatelse fra Kunnskapsdepartementet til å bruke tittelen

I staten finnes det fire stillingskoder for professor: SKO 1013 er den normale stillingskoden. SKO 8013 og SKO 9301 er stillingskoder for professor II (professor i deltidsstilling). SKO 1404 er en stillingskode for professor med lederoppgaver, og brukes i noen grad for f.eks. instituttledere eller forskningsledere (som regel ansatt på åremål). Alle disse stillingskodene er faglig på samme nivå.

For å bli ansatt som professor må man ha blitt tilkjent professorkompetanse (se eget avsnitt). Grunnlaget for ansettelse i professorstilling er

  • Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som er hjemlet i Lov om universiteter og høyskoler § 6-3(6)
  • Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk, anbefalt av Universitets- og høgskolerådet 25. november 2002
  • Veiledende retningslinjer for professorkompetanse innen det enkelte fagområde (eksempelvis samfunnsvitenskap, humaniora osv.) anbefalt av Universitets- og høgskolerådet
  • Stillingsomtale

Av disse dokumentene er det forskriften som går foran, og veiledningene supplerer forskriften. Stillingsomtalen må være innenfor rammene gitt av forskriften, men tillegges normalt ikke betydning i forhold til selve kompetansebedømmelsen innen etablerte fagområder, bare i forhold til hvem som innstilles til stillingen (eksempelvis ønsket forskningsprofil).

Forskriftens § 1-2[8] slår fast at kravet for ansettelse som professor er

  • «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», eller
  • (innen kunstneriske fag) «omfattende kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå etter internasjonal standard og relevant bredde og fordypning i faget eller disiplinen på høyeste nivå».

I tillegg kreves det «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning», men Universitets- og høgskolerådet har presisert at «kravet til pedagogisk kompetanse er nøyaktig det samme som for tilsetting som førsteamanuensis [...] annen kompetanse kan ikke kompensere for mangler ved den vitenskapelige kompetansen».[9]

Kravet til vitenskapelig kompetanse er svært vagt definert i forskriften fordi det varierer etter fag, men mer detaljert beskrevet i de nasjonale retningslinjene utarbeidet av fakultetsmøtene og anbefalt av Universitets- og høgskolerådet innen de enkelte fagområder som danner grunnlaget for opprykksbedømmelser. Gjennomgående er minstekravet vitenskapelig arbeid som omfangsmessig tilsvarer 2–3 doktorgrader, og i tillegg kreves det at arbeidene skal være av høy kvalitet, bidra med original kunnskap, at hvertfall en del av dem skal være publisert i de høyest rangerte publiseringskanalene i faget, og det kreves både faglig bredde og dybde, herunder bidrag til flere forskningsområder.

Det er ingen bestemte krav til hvilken akademisk grad en professor skal ha, jf. forskriftens § 1-2. I norsk sammenheng er det vanlig at professorer har enten norsk doktorgrad, utenlandsk grad betegnet som doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller eventuelt bare hovedfag eller tilsvarende eksamen av høyere grad. I Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk fremgår det eksplisitt at formell (norsk) doktorgrad ikke er et krav for å bli tilkjent professorkompetanse og bli ansatt som professor; det fremgår videre av forskriftens § 1-4 at doktorgradskompetanse kan oppnås på grunnlag av publiserte forskningsarbeider uten å avlegge formell doktorgrad. Særlig innen humaniora og samfunnsfag har det lenge vært, og er fortsatt (hovedsakelig for personer utdannet før Bolognaprosessen), vanlig å bli professor uten formell doktorgrad; til gjengjeld var de eldre gradene under eldre norsk doktorgrad innen disse fagene (særlig lisensiatgraden og magistergraden) gjerne like omfattende som grader som betegnes som doktorgrad/ph.d. i dag.[10] Innen andre fag, eksempelvis medisin, er det en langt sterkere tradisjon for formelle doktorgrader. Vitenskapelig kompetanse vurderes likevel først og fremst utfra antall vitenskapelige artikler og/eller vitenskapelige monografier og andre vitenskapelige arbeider man har publisert, og innholdet og kvaliteten i dem.

Professorer ved statlige læresteder ansatt før 1. januar 1990 er embedsmenn utnevnt av Kongen i statsråd, mens professorer ansatt etter dette er tjenestemenn som er ansatt av de enkelte institusjonene. Professorer som er embedsmenn har et langt sterkere stillingsvern og kan bare avsettes ved rettskraftig dom eller kongen i statsråd. Også private høyskoler kan ha ansatt personer med tittelen professor; disse er hverken embedsmenn eller (offentlige) tjenestemenn, men privat ansatte. Kravene er likevel de samme; dvs. de må bedømmes som professorkompetente.

Inntil 1985 var det som hovedregel bare én professor ved hvert institutt ved universitetene, og vedkommende innehadde følgelig en mer fremtredende posisjon. Andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse ble utnevnt til dosenter. Ved en reform i 1985 ble alle dosentstillinger ved de norske universitetene og vitenskapelige høgskolene omgjort til professorater. Tittelen dosent ble i en periode bare brukt ved de statlige høgskolene, i formen høgskoledosent. Fra 2006 er tittelen gjeninnført som en tittel som er formelt likestilt med professor, men som opprykksordning fra førstelektor og med mer vekt på undervisning enn forskning.

I 2009 var det i Norge 2891 personer som hadde tittelen professor ved norske universiteter og høgskoler. 21 % av disse er kvinner.[11]

Professor IIRediger

Professor II er i Norge betegnelsen på en bistilling som professor. Professor II-stilling kan maksimalt utgjøre 20% stillingsandel og har to egne stillingskoder, SKO 8013 og SKO 9301. Hovedformålet med professor II-ordningen er samarbeid mellom universitetssektoren på den ene siden og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og spesialisthelsetjenesten (universitetssykehus) på den andre, og stillingsprofilen for professor II er derfor vesentlig forskjellig fra andre professorer i den forstand at professor II i bare liten eller ingen grad er en undervisningsstilling. Professorer II er fullverdige professorer i Norge med de samme kravene til vitenskapelig kompetanse som gjelder for andre professorer, men har professoratet som en tilleggsstilling i en lavere stillingsandel ved siden av en hovedstilling ved en annen institusjon, og har som regel forskning, eventuelt forskning og klinisk arbeid, som hovedarbeidsoppgave; en professor II kan ha en mindre andel undervisning/veiledning (typisk 5–10%) eller ingen undervisning i en arbeidshverdag som overveiende består av forskning eller forskning og klinisk arbeid. Professorer II har i de fleste tilfeller enten en klinisk hovedstilling ved et universitetssykehus (typisk som overlege eller psykologspesialist) eller en stilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) ved et forskningsinstitutt; noen professorer II har lederstillinger hos hovedarbeidsgiver f.eks. som direktør, klinikksjef, forskningssjef eller lignende (eksempelvis som direktør for Meteorologisk institutt eller direktør for Folkehelseinstituttet); professorer II har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, mest typisk som forskningsgruppeleder eller lignende.

Særlig innen medisin er professor II-stillinger svært utbredt, siden både det meste av den medisinske forskningen og undervisningen av medisinstudenter skjer på universitetssykehus, i en klinisk kontekst. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II kombinert med en overlegestilling. Professor II-stillinger brukes også, i mindre utstrekning, for å styrke samarbeid med andre universiteter. Spesielt i klinisk orienterte fag som medisin og psykologi er det ikke uvanlig at professorer II blir valgt til dekan eller instituttleder; i slike tilfeller blir stillingsandelen i universitetsstillingen økt normalt til 100%. I andre fag enn medisin er professorer II vanligvis først og fremst forskere, og dermed også ofte mer prominente som forskere enn andre professorer.

Professor II-stillinger er i mange tilfeller finansiert av hovedarbeidsgiveren og knyttet til hovedstillingen, eksempelvis en klinisk stilling. Det skjer relativt ofte at professor II-stillinger opprettes for personer som allerede er ansatt i hovedstillingen, og ansettelsen i bistillingen skjer da ved kallelse, med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 6-3 (4). Alternativt blir hovedstillingen og bistillingen utlyst sammen; ved ekstern finansiering av professor II-stillingen er ansettelse i hovedstillingen hos den arbeidsgiveren som finansierer bistillingen alltid en forutsetning for ansettelse i bistillingen. Personer i internfinansierte professor II-stillinger blir også ofte ansatt ved kallelse, gjennom at et universitet ønsker å knytte til seg en bestemt person og selv finansierer dette; slike stillinger er mer sjeldent brukt av budsjettmessige årsaker ved universitetene. Ansettelsen i bistillingen er som regel midlertidig for 5 år, som kan fornyes et ubegrenset antall ganger, noe som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6.

Hvilke arbeidsoppgaver som inngår i en professor II-stilling kan variere. Noen stillinger omfatter bare forskning (normalt sett i sammenheng med forskningsoppgaver i hovedstillingen), forskningssamarbeid og annet forskningsrelatert og institusjonelt samarbeid. Andre professor II-stillinger omfatter en blanding av dette og noe undervisning og/eller veiledning (særlig av doktorgradsstipendiater). Faglig miljø-/nettverksbygging, som gjerne er en viktig begrunnelse for stillingen, utgjør også gjerne en viktig del av arbeidsoppgavene. I institusjonelt samarbeid mellom institusjoner er en professor II en nøkkelperson.

Professorer II har i mange tilfeller allerede professorkompetanse tilkjent i en annen sammenheng, og det er i slike tilfeller vanlig med kallelse uten ny bedømmelse; den som har en professorkompetanseerklæring fra norsk institusjon og som er nyere enn seks år er alltid formelt kvalifisert til å ha stilling som professor II. I de tilfellene det gjennomføres en egen professorkompetansebedømmelse spesifikt for professor II er det praksis å følge de samme kravene til vitenskapelig kompetanse som for professorer i full stilling, men se helt bort fra undervisningsspesifikke krav dersom hovedområdet for stillingen er forskning/forskningssamarbeid, eller bruke reduserte krav til undervisningsbakgrunn dersom bistillingen har undervisning som primæroppgave, siden professorer II normalt ikke har undervisning som arbeidsoppgave i hovedstillingen, men vanligvis forskning eller klinisk virksomhet; undervisningsoppgavene i en professor II-stilling er dessuten ofte begrenset til noen få forelesninger og/eller noe veiledning, slik at en professor II normalt har maksimalt 10% undervisning eller veiledning; noen professorer II har ingen ordinær undervisning. Universitetet i Oslo uttalte i 2019 at de generelle kravene til undervisningserfaring er lavere for professor II og at slike krav dessuten bare gjelder for professor II-stillinger som er tillagt undervisningsoppgaver i en viss utstrekning.[12] I forbindelse med nye krav til undervisningskompetanse for professorer i hovedstilling, som ikke direkte omtaler professor II, uttalte flere av høringsinstansene at de legger til grunn at disse kravene ikke gjelder for professor II og at det ville være urimelig å kreve like mye undervisningserfaring som for fulltids undervisere av forskere med liten eller ingen undervisning.[13][14] Universiteter som Universitetet i Oslo og Universitetet i Stavanger har også lagt dette til grunn i retningslinjer fra 2019–2020, og slått fast at professor II kan gis unntak fra pedagogisk basiskompetanse. Professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse.

Professor II er en vanlig betegnelse på denne type stillinger, men tittelen til en professor II er bare professor, og de vitenskapelige kravene er alltid de samme som til en professor i full stilling. En professor II vil ofte omtales bare som professor, unntatt i sammenhenger hvor stillingsandelen er et poeng å få frem. Spesielt innen medisin gjøres det lite ut av forskjellen på professor II og professor i full stilling.

Professor II ble tidligere kalt «tilforordnet professor». Motstykket, professor i full stilling, ble kalt «ordinær professor». Professor II oversettes på engelsk vanligvis bare som professor eller professor II; stillingen som professor II i Norge er svært forskjellig fra amerikansk adjunct professor, som omtrent tilsvarer timelærer, og selv om denne oversettelsen har vært brukt i enkelte tilfeller brukes den ikke av f.eks. UiO, som i stedet bruker professor II også på engelsk.

AnsettelsesformerRediger

Professorer i alle stillingskodene for professor, herunder professor II, kan i prinsippet ansettes i alle ansettelsesformene, både fast, midlertidig, i vikariater og på åremål. For professorer som ikke er professor II gjelder den normale hovedregelen om fast ansettelse, der unntak krever et særskilt lovgrunnlag. For professor II er det en generell adgang til midlertidig ansettelse i stilling på inntil 20%, og midlertidig ansettelse er derfor hovedregelen for professor II. Professorer kan også ansettes på timelønn; dette er aktuelt for professorkompetente personer som normalt har sin vanlige stilling ved et annet universitet eller forskningsinstitutt, eventuelt i helsevesenet og i mindre grad i andre sektorer, og som påtar seg mindre oppdrag typisk innen undervisning eller veiledning, f.eks. undervisning på et enkelt kurs en gang i året, der arbeidet er mer sporadisk enn det som ville gjøre ansettelse som professor II naturlig.

Universitetspedagogisk basiskompetanse og unntakene fra detteRediger

Universitetspedagogisk basiskompetanse er et organisert utdanningsløp som siden 2000-årene i utgangspunktet kreves for å inneha undervisningsstillinger. I første rekke retter kravet seg mot «faste vitenskapelige stillinger som er tillagt undervisning», og det er flere unntak fra kravet, særlig for midlertidig ansatte, ansatte i bistillinger og nyansatte. Som praktisert ved UiO per 2020 kan ansatte som har svært begrenset eller ingen undervisning, hovedsakelig en del professorer II (normalt i 20%-bistillinger) som har forskning, forskningssamarbeid og lignende som hovedoppgaver, få fritak (dette gjelder også om de har noe undervisning/veiledning, så lenge det ikke er hovedoppgaven). For professorer II som har ordinær undervisning som hovedoppgave er praksis ved UiO at kravet er halvparten av kravet som stilles til ansatte i full stilling. Professorer, både i full stilling og bistillinger, kan ved UiO også gis to år etter ansettelse på å oppfylle kravet. Dette er særlig aktuelt ved rekruttering av utenlandske forskere eller forskere som kommer fra instituttsektoren eller helsevesenet, som sjelden har hatt mulighet til å oppfylle et slikt krav på forhånd. Kravet gjelder heller ikke ved midlertidige ansettelser på mindre enn tre år eller når den ansatte har mindre enn tre år igjen til pensjonsalder.[1][5] Universitetet i Stavanger uttalte i 2020 at det er en generell adgang til å gjøre unntak fra «utdanningsfaglig kompetanse» for professor II-stillinger da disse stillingene har lite eller ingen undervisning.[4]

I 2020 sendte Kunnskapsdepartementet på høring en presisering av forskriften som legger UiOs tolkning og praksis til grunn og tydeliggjør at det kan gis unntak fra krav om universitetspedagogisk basiskompetanse ved ansettelse av professorer som ikke tidligere har hatt mulighet til å opparbeide seg dette, f.eks. ved rekruttering av professorer fra den norske forskningsinstituttsektoren, fra kliniske stillinger i helsevesenet eller fra utlandet, og at disse kan gis en toårsfrist etter ansettelse for å oppnå universitetspedagogisk basiskompetanse. Kravet om universitetspedagogisk bakgrunn skal være hovedregelen ved ordinært opprykk for personer som har hatt sitt virke i undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler.[15]

Professorer i Storbritannia og de fleste samveldestateneRediger

I Storbritannia og de fleste statene i Samveldet av nasjoner brukes professortittelen (Professor) bare om den øverste gruppen vitenskapelig ansatte. Professor er i Storbritannia og samveldestatene gjerne en noe høyere stilling enn en norsk professorstilling, ettersom disse landene har en stilling mellom professor og førsteamanuensis (Senior Lecturer), betegnet Reader i de fleste landene. I noen få samveldeland er Reader-stillingen i stedet betegnet Associate Professor. Stillingssystemene kan imidlertid variere en del mellom ulike universiteter, selv innen samme land. Det finnes også en gruppe av spesielt prestisjetunge professorater, f.eks. Regius-professoratene i Storbritannia, som er innstiftet av kongen/dronningen. En professor kan inneha en lærestol (og er da ikke sjelden også instituttbestyrer) eller ha fått tittelen professor som en personlig tittel.

Professorer i USA og CanadaRediger

I USA og Canada brukes ordet «professor» i dagligtale for å betegne nærmest enhver som underviser innen høyere utdannelse, også selv om «professor» ikke inngår i tittelen deres. Ordet «professor» brukes i følgende stillingsbetegnelser:

Det forekommer også at lærestoler er knyttet til donasjoner og gitt navn etter donatoren, f.eks. «John Q. Smith Professor of Physics». Denne typen professorater har ofte mer prestisje enn «vanlige» fulle professorater, og kan i noen tilfeller også være formelt plassert over andre professorater i universitetenes interne hierarkier.

USA og Canada har et eget system kalt «tenure», som innebærer fast ansettelse med omtrent et like sterkt stillingsvern som fast ansatte har i Skandinavia. Det er vanlig å «få tenure» i forbindelse med opprykk fra assistant professor til associate professor.

OversiktRediger

Sammenligning av norske stillingstyperRediger

Tabellen er en oversikt over det vanligste moderne stillingshierarkiet. Engelske oversettelser i kursiv. Grønn bakgrunn angir en tidsbegrenset utdanningsstilling. Amanuensisgruppen er tradisjonelt laveste stilling både i den eldre kombinerte stigen og i den nyere undervisningsstigen, men er i praksis rene undervisningsstillinger, og nyansettelser er uvanlige.

Den kombinerte stigens historie går tilbake til etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet i 1811 og bestod opprinnelig av bare to grader, professor og universitetslektor. Over tid har nye grader kommet til og grader endret betydningsinnhold. Forskerstigens historie går tilbake til etableringen av instituttsektoren ved midten av 1900-tallet. Undervisningsstigen er den nyeste stigen og kan spores tilbake til etableringen av førstelektorstillingen i 1969.

Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[3]
Forskerstigen
(tradisjonelt
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(tradisjonelt
ved universiteter)
  Undervisningsstigen
(lektor–dosent-stigen)
(tradisjonelt
ved høgskoler)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I
(SKO 1183)
(Research Professor)
Professor
(SKO 1013/1404)
(SKO 8013/9301 – II-stillinger)
(Professor)
Dosent (2006–)
Undervisningsdosent (2003–2006)
(SKO 1532)
(Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Dosentkompetanse
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
← mobilitet på tvers →
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II/seniorforsker
(SKO 1109/1110)
(Senior Researcher)
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Førstelektor
(SKO 1198)
(Associate Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Førstelektorkompetanse
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
← mobilitet på tvers →
Utdanningsstilling
med doktorgrad
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Amanuensisnivå Forsker III/forsker
(SKO 1108)
(Researcher)
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
Høgskolelektor (SKO 1008)
(Assistant Professor)
Felles kompetansekrav: Høyere grad
← mobilitet på tvers →
Utdanningsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019)
(Research Assistant)

Professorer i ulike landRediger

Oversikten viser bruk av professortittelen i noen vanlige systemer og tilsvarende norske stillinger, med utgangspunkt i dagens minstekrav.

Norge etter 1985 Norge før 1985 USA og Canada Samveldet av nasjoner Tyskland
Professor Professor Professor Professor Professor (W3, C4)
Dosent Reader
Associate Professor
Førsteamanuensis Førsteamanuensis Associate Professor Senior Lecturer Professor (W2, W3 uten lærestol, C3)
Universitetslektor
Høgskolelektor
Amanuensis
Universitetslektor
Høgskolelektor
Amanuensis
Assistant Professor Lecturer Juniorprofessor (W1, C1/C2)

ProfessorkompetanseRediger

Professorkompetanse er den vitenskapelige kompetansen man må ha for å inneha stilling som professor eller forsker I/forsker med professorkompetanse/forskningsprofessor, og er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået.

Professorkompetanse er en formell kvalifikasjon og er uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Professorkompetente forskere vil ikke alltid jobbe som professorer fordi professor i regelen er en stillingstittel som brukes ved universiteter og høyskoler og vanligvis, men ikke alltid, innebærer undervisning. Siden det ikke bare er en stillingstittel, men også en anerkjennelse av ens vitenskapelige kompetansenivå, har både Norge og andre land ulike mer eller mindre formaliserte ordninger for å tildele professorkompetanse og dermed en anerkjennelse av at man har oppnådd det høyeste vitenskapelige kompetansenivået.

Professorkompetanse viser til den vitenskapelige kompetansen, og er i European Framework for Research Careers beskrevet generelt som toppnivået «Leading Researcher». Annen kompetanse, f.eks. pedagogisk og administrativ erfaring, er ofte en del av ansettelsesgrunnlaget i konkrete stillinger, men må skilles fra den vitenskapelige kompetansen i seg selv, og er ikke relevant ved alle institusjoner (undervisningserfaring er som regel ikke relevant for en stilling som forsker med professorkompetanse, uten undervisningsoppgaver).

Professorkompetanse tildeles i Norge gjennom en sakkyndig bedømmelse av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt, som vurderer hele kandidatens vitenskapelige produksjon. For å bli ansatt som professor må man ha blitt erklært professorkompetent av en slik sakkyndig komité. Slike komitéer blir nedsatt for å vurdere søkere til utlyste professorater og ved søknad om opprykk fra førsteamanuensis eller seniorforsker til professor eller forsker I.

Professor emeritus/emeritaRediger

Professor emeritus eller professor emerita (se nedenfor om grammatiske spørsmål) er en betegnelse på en professor som har avsluttet arbeidsforholdet ved sin institusjon, typisk ved pensjonsalder. Avgåtte professorer bruker denne tittelen fordi professor ikke bare er en stillingsbetegnelse, men også en personlig tittel knyttet til ens kompetanse som man i henhold til vanlig praksis i de fleste land beholder på livstid når man først har fått den. Det er vanlig at professorer fortsetter å være vitenskapelig aktive gjennom å publisere og delta i faglig debatt også etter at de passerer vanlig pensjonsalder (i noen land er det ingen tvungen pensjonsalder).

I Norge følger det av universitets- og høyskoleloven at den som har hatt tittelen professor beholder tittelen når han eller hun går av med pensjon. Det er frivillig om man vil bruke professortittelen alene eller sammen med emeritus/emerita-leddet, som bygger på internasjonal sedvane. Det latinske leddet emeritus, som betyr uttjent, brukes også i andre sammenstillinger: mest vanlig som biskop emeritus. I noen land, som for eksempel i Sverige, er emeritus en tittel som tildeles etter fortjeneste. I Norge er bruken av emeritus-betegnelsen fri og ubeskyttet. For å bevare kompetanse i fagmiljøene holder en professor emeritus i mange tilfeller kontor ved sin tidligere institusjon, hvor han utfører den mengde arbeid han selv ønsker. Det er imidlertid svært varierende praksis mellom forskjellige institusjoner når det gjelder behandlingen av emeriterte professorer. Disse er i Norge ikke formelt ansatt ved sine tidligere institusjoner, men kan få timelønn hvis de utfører ordinære undervisnings- eller sensuroppgaver. De er imidlertid å anse som tilknyttet sin gamle arbeidsplass i faglige sammenhenger og i kraft av professortittelen som de fortsatt har.

I latin er formen emeritus en maskulin entallsform. At også kvinner kunne bli «uttjente professorer», var nok utenkelig da denne latinske tittelen fikk sin betydning. Ordet professor er i utgangspunktet grammatisk hankjønn; den grammatisk feminine formen av ordet kunne tenkes å være profestrix, og den grammatisk feminine formen av professor emeritus kunne dermed tenkes å bli profestrix emerita. Hverken dette uttrykket eller selve ordet profestrix har imidlertid noen gang vært i nevneverdig reell bruk, ettersom også kvinner betegnes med tittelen professor. Tilsvarende har betegnelsen professor emerita etablert seg internasjonalt som den vanlige formen å betegne en pensjonert kvinnelig professor, og er den formen som anbefales av Språkrådet.[20] Ifølge Claus Krag bør professor ses som et felleskjønnsord (av typen communia) og professor emerita er dermed korrekt også etter klassiske grammatiske normer på latin; han viser til det tilsvarende uttrykket «auctor optima».[21] Flere personer (uavhengig av kjønn) med denne tittelen betegnes som professores emeriti.

Det er vanlig å forkorte emeritus/emerita som em., altså professor em. Ordet professor kan også forkortes, som i prof.em.

En professor emeritus/emerita vil i muntlige sammenhenger som regel bare bli kalt professor. I skriftlige sammenhenger føyes gjerne emeritus/emerita eller forkortelsen em. til tittelen, men ikke alltid. I sammenhenger der professor brukes hovedsakelig som en tittel som viser til kompetansen (typisk i formen «professor NN») vil det være vanligere å bare bruke «professor», mens det i sammenhenger hvor institusjonstilknytningen fremgår vil være normalt å ta med emeritusleddet (typisk i formen «NN, professor emeritus ved Universitetet i...»). Emeritus eller forkortelsen em. kan også stå i parentes, som i «professor (em.)» eller «professor (em.) ved Universitetet i...».

Det å bli professor emeritus, dvs. typisk å gå av med pensjon, kalles emeritering.

DobbelttitlerRediger

En person som er professor (enten professor i hovedstilling eller professor i bistilling) vil etter tradisjonell praksis i bl.a. Skandinavia og Tyskland ofte tituleres med både professortittelen og doktorgraden, f.eks. som professor dr.philos., professor dr.med., professor dr. juris (eller dr.jur.) eller professor dr.theol. De tradisjonelle gradene signaliserer dermed hvilken av de fire hoveddisiplinene (teologi, jus, medisin, filosofi) vedkommende er professor i. Tittelen professor kan også forkortes prof., slik som i prof. dr.philos. En person som er professor og har grader som har vært formelt plassert under doktorgraden (slik som magister, lisensiat eller kandidatgrad) eller er av nyere dato (slik som ph.d., som også er plassert under doktorgraden i noen land, og som heller ikke gir noen informasjon om fagområde) bruker som regel ikke graden og professortittelen sammen, og vil i de fleste tilfeller bare bruke professortittelen.

«Professorinne» som høflighetstittelRediger

I eldre språkbruk særlig fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ser man ofte kvinner som er gift med professorer titulert som «professorinne»; dette dreier seg om en ren høflighetstittel utledet av et generelt prinsipp om at kvinner kan tituleres med mannens tittel. Slik tittelbruk gikk ut av bruk i løpet av første del av 1900-tallet.

MusikkRediger

I mange land brukes tittelen «professor» også om musikklærere. Bruken av tittelen «professor» om en musikklærer er for det meste ikke å sammenligne med bruken av tittelen i akademiske sammenhenger, og det stilles som oftest ingen krav om vitenskapelig kompetanse eller et spesielt høyt nivå.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Regler for praktiseringen av kravet om universitetspedagogisk basiskompetanse ved UiO (7. feb. 2020)
  2. ^ Curt Rice (3. oktober 2018). «Flere veier til færre titler!». Khrono. 
  3. ^ a b Eric Iversen; m.fl. (2014). International and Sector Mobility in Norway (PDF). NIFU. 
  4. ^ a b Retningslinjer for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstilling – forslag fra arbeidsgruppe av 29.4.2020
  5. ^ a b Endring i forskrift om ansettelse og opprykk – utdanningsfaglig kompetanse, UiO, 21. november 2019
  6. ^ Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler
  7. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/otprp/20032004/otprp-nr-79-2003-2004-/7/3.html?id=393385
  8. ^ FOR 2006-02-09 nr 129: Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger
  9. ^ «Krav til kompetanse for professoropprykk – veiledende retningslinjer for nasjonale bedømmelseskomiteer i samfunnsvitenskap». Universitets- og høgskolerådet. 2002. Arkivert fra originalen (PDF) 19. september 2011. Besøkt 2011-09-19  .  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  10. ^ Liv Helga Dommasnes, Else Johansen Kleppe, Gro Mandt og Jenny-Rita Næss (1998). «Women archeologists in retrospect – the Norwegian case». I Margarita Díaz-Andreu García og Marie Louise Stig Sørensen. Excavating women: a history of women in European archaeology. London: Routledge. s. 115. ISBN 0415157609. 
  11. ^ Tabell 3.8 Tal på årsverk i undervisnings-, forskings- og formidlingsstillingar 2009 Arkivert 12. oktober 2010 hos Wayback Machine.
  12. ^ Endring i forskrift om ansettelse og opprykk – utdanningsfaglig kompetanse, UiO
  13. ^ Høringsuttalelse fra Akademikerne
  14. ^ Høringsuttalelse fra Tekna
  15. ^ Høringsnotat
  16. ^ Universitetslektor/Assistant Professor, Universitets- og høgskolerådets termbase
  17. ^ Høgskolelektor/Assistant Professor, Universitets- og høgskolerådets termbase
  18. ^ Amanuensis/Assistant Professor, Universitets- og høgskolerådets termbase
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. juli 2013. Besøkt 21. juni 2014. 
  20. ^ Kjønnsbalansert språk hos Språkrådet «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.»
  21. ^ http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2010/professor-emerita-er-feilfri-latin.html