Førsteamanuensis

akademisk stilling

Førsteamanuensis er en vitenskapelig stilling og et formelt akademisk kompetansenivå (betegnet førsteamanuensiskompetanse[1]) under professornivå ved universiteter og høyskoler i Norge. Fra 1995 er førsteamanuensis (med overgangsordninger) gradvis standardisert som den nest øverste vitenskapelige stillingen i Norge, med formalkrav om forskningskompetanse på doktorgradsnivå. Stillingen er faglig og administrativt likeverdig med stillingen seniorforsker (forsker II) i instituttsektoren, med identiske krav til vitenskapelig kompetanse. I European Framework for Research Careers tilhører førsteamanuensis og seniorforsker idag generelt den nest høyeste kategorien, R3. Stillingen førsteamanuensis rommer likevel et sprik fra relativt nyutdannede forskere med doktorgrad (særlig ved mindre institusjoner og i mer praktiske fag) til forskere som nesten er på professornivå med vitenskapelig arbeid tilsvarende mange doktorgrader (særlig ved de mest etablerte universitetene).

Førsteamanuensis var opprinnelig en underordnet lærer ved universitetene. Den var gjennom mye av 1900-tallet den tredje høyeste vitenskapelige stillingen ved universitetene i Norge etter professor og dosent, frem til disse stillingene ble slått sammen i 1985. Førsteamanuensis rangerte over de såkalte mellomstillingene, ved universitetene amanuensis og universitetslektor. Stillingen ble i etterkrigstiden også tatt i bruk ved høgskolene. Kompetansekravene til stillingen var forskjellige ved universitetene og høgskolene. Ved universitetene skjedde opprykket på grunnlag av forskningskompetanse, mens opprykket til førsteamanuensis ved høgskolene la betydelig vekt på ren ansiennitet innen undervisning, uten samme krav om forskerkompetanse. Ved høgskolene var førsteamanuensis frem til 1995 den nest høyeste stillingen etter høgskoledosent. I 1995 ble universitetene og høgskolene underlagt samme regelverk og uniforme krav om forskerkompetanse på doktorgradsnivå for alle førsteamanuensisstillinger ble innført, mens høgskoledosent som en stilling mellom førsteamanuensis og professor ble utfaset fra 2006. Den tidligere førsteamanuensisstillingen ved høgskolene ble i praksis videreført som den nye stillingen førstelektor. Kravet om forskerkompetanse på doktorgradsnivå ble ikke gitt tilbakevirkende kraft for allerede ansatte førsteamanuenser. Førsteamanuenser ved universitetene fikk fra 1993 mulighet til å søke personlig opprykk til professor etter kompetanse; fra 1995 fikk førsteamanuenser ved høgskolene også denne muligheten.

Dagens førsteamanuensisstilling oversettes til engelsk som associate professor, og tilsvarer generelt den amerikanske stillingsbetegnelsen associate professor og den britiske stillingsbetegnelsen senior lecturer.

HistorieRediger

Førsteamanuensis er opprinnelig en opprykksstilling i amanuensisgruppen. Ordets latinske opphav er «(servus) a manu», som betyr «(tjener/slave) for hånd» og som i romerriket var navn på en tjener eller slave som var skriver og førte regnskap. På 1600-tallet ble selve tittelen amanuensis tatt i bruk som tittel for den som utførte faglig arbeid for en annen, men gjerne i form av renskrivning eller kopiskriving av andres arbeider, dvs. en sekretær. Amanuenser og førsteamanuenser var i Norge fra 1800-tallet underordnede vitenskapelige tjenestemenn ved landets eneste universitet, Det Kongelige Frederiks Universitet. Opprinnelig var stillingene forstått som rene assistenter for professorene, og hadde dermed mest til felles med den moderne vit.ass.-stillingen.

Førsteamanuensis (tidligere skrevet kalt 1ste Amanuensis, første Amanuensis og 1. amanuensis) ble innført i andre halvdel av 1800-tallet som en litt høyere variant av stillingen amanuensis, og det ble opprinnelig ikke skilt så sterkt mellom stillingene. Forskjellen var primært av lønnsmessig art. Opprinnelig ble stillingen amanuensis og dermed også førsteamanuensis bare brukt ved universitetet. Begge var underordnede stillinger, og innføringen av en førsteamanuensisstilling var omstridt ved universitetet. I debatter i Stortinget ble det sagt at «en første Amanuensis kunde umulig erstatte en Professor, da han manglede den nødvendige Autoritet».[2] Frem til midten av 1900-tallet ses tittelen førsteamanuensis sporadisk brukt, men det var først i 1950-årene at førsteamanuensisstillingen begynte å bli en viktig del av den vitenskapelige stillingsstrukturen ved landets universiteter og vitenskapelige høyskoler. Stillingen var den tredje høyeste vitenskapelige stillingen etter professor og dosent. Ikke alle universitetene hadde førsteamanuensisstillinger, og førsteamanuensisstillingen var frem til 1990-årene et mindre markant innslag i stillingsstrukturen enn amanuensis og andre «grunnstillinger». Lenge ble akademiske stillinger delt i tre hovedgrupper, professor-/dosentgruppen (toppstillinger), mellomstillinger og rekrutteringsstillinger, der førsteamanuensis inngikk i mellomgruppen sammen med grunnstillingen amanuensis. Stillinger på dette nivået ble normalt utlyst som amanuensis, mens førsteamanuensis primært var en opprykksstilling.[3] Fra siste del av 1900-tallet ble «førstestillinger» i økende grad forstått en egen gruppe, over mellomgruppen og under dosentnivået.

I etterkrigstiden begynte distriktshøgskolene og de andre høgskolene etterhvert å delvis kopiere stillingsstrukturen fra universitetene (med noen unntak; bl.a. hadde ikke høgskolene rett til å bruke professortittelen før i 1995). Førsteamanuensis ble dermed også brukt som opprykksstilling for amanuensis ved distriktshøgskolene og lektor (høgskolelektor) ved de andre høgskolene. Opprykk til stilling som førsteamanuensis skjedde etter forskjellige regelverk ved universitetene og høgskolene, og det var ikke krav om doktorgrad eller forskningsnivå på doktorgradsnivå ved høgskolene. I stedet ble det ved høgskolene lagt vekt på ren ansiennitet innen undervisning. Hernesutvalget (NOU 1988:28) foreslo å definere stillingen som en undervisningsstilling og endre stillingsbetegnelsen fra førsteamanuensis til førstelektor, og samtidig innføre en ny stilling plassert over den eksisterende førsteamanuensisstillingen, kalt assosiert professor (jf. associate professor i USA) med krav om doktorgradsnivå. Etter utvalgets forslag ville eksisterende førsteamanuenser ved alle institusjoner kunne søke om opprykk til assosiert professor etter kompetansebedømmelse, eller bli innplassert som førstelektorer.[4] Forslaget ble ikke vedtatt i denne formen. I 1995 ble universitetene og høgskolene underlagt den felles Lov om universiteter og høgskoler og dagens krav om forskerkompetanse på doktorgradsnivå uavhengig av institusjon ble innført. Samtidig ble det fra 1995 innført en ny stilling som førstelektor som i praksis var en videreføring av førsteamanuensisstillingen ved høgskolene, der vekten ble lagt på pedagogisk kompetanse. Stillingen førsteamanuensis har siden 1990-årene blitt forstått som likeverdig med associate professor i det amerikanske stillingssystemet, og blitt oversatt med denne betegnelsen. Gjennom innføringen av uniforme krav til vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå ble førsteamanuensis fra 1995 også regnet som likeverdig med forsker II (seniorforsker) i instituttsektoren, som lenge hadde hatt et slikt krav.

Førsteamanuenser i det norske akademiske hierarkiRediger

Hierarki faset inn fra 1995Rediger

← forskningsintensiv     –     undervisningsintensiv →
Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[5]
Forskerstigen
(tradisjonelt
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(tradisjonelt
ved universiteter)
  Undervisningsstigen
(lektor–dosent-stigen)
(tradisjonelt
ved høgskoler)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I / forsker med
professorkompetanse

(SKO 1183)
(Research Professor)
Kjerneoppgaver:
Forskning, forskningsledelse,
doktorgradsveiledning, formidling
Professor
herunder professor II
(SKO 1013/1404)
(Professor)
Kjerneoppgaver:
Forskning, undervisning/veiledning,
formidling
Dosent (2006–)
Undervisningsdosent (2003–2006)
(SKO 1532)
(Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Dosentkompetanse
Kjerneoppgaver:
Undervisning, pedagogisk
utvikling, formidling
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
← mobilitet på tvers →
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II / seniorforsker
(SKO 1109)
(Senior Researcher)
Kjerneoppgaver:
Forskning, formidling
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Kjerneoppgaver:
Forskning, undervisning/veiledning,
formidling
Førstelektor
(SKO 1198)
(Associate Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Førstelektorkompetanse
Kjerneoppgaver:
Undervisning, pedagogisk
utvikling, formidling
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
← mobilitet på tvers →
Rekrutteringsstilling
med doktorgrad
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Kjerneoppgaver:
Forskning
Mellomstillinger Forsker III / forsker
(SKO 1108)
(Researcher)
Kjerneoppgaver:
Forskning
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
Høgskolelektor (SKO 1008)
(Assistant Professor)
Kjerneoppgaver:
Undervisning
Felles kompetansekrav: Høyere grad
← mobilitet på tvers →
Rekrutteringsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Kjerneoppgaver:
Forskning under veiledning
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019/1018)
(Research Assistant)
Kjerneoppgaver:
Forskningsassistanse

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en førsteamanuensis ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som seniorforsker (forsker II) og omvendt; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II. En stor andel forskere med professorkompetanse er tilkjent professorkompetansen ved et universitet.

Utvikling fra andre halvdel av 1900-talletRediger

Ikke alle universiteter brukte samme hierarki. Ved noen universiteter ble f.eks. ikke førsteamanuensisstillingen brukt i 1970-årene. Det fantes en rekke spesialiserte titler (av typen prosektor, geolog, sjefpsykolog og lignende). Den første figuren gir dermed et bilde av den relative plasseringen av de mest typiske stillingene i andre halvdel av 1900-tallet, før 1985. Dosentstillingen fylte før 1985 den funksjonen som er definert som R3 i rammeverket, mens førsteamanuensis tradisjonelt ble forstått som opprykksstilling innen amanuensisgruppen med krav til en viss forskningserfaring, men ikke nødvendigvis doktorgrad og klart under dosentnivået som gjerne ble regnet som forskningsarbeid tilsvarende to doktorgrader. Etter 1985 hadde ikke Norge noen egentlig stilling på R3-nivået, men førsteamanuensisstillingen har i praksis overtatt denne funksjonen i hierarkiet i tråd med at kravene til og konkurransen om disse stillingene ble skjerpet fra 1990-årene, og at stillingen da ble definert som den nest høyeste stillingen i stedet for den tredje høyeste stillingen. Formalkravet til førsteamanuensis (vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå) er likevel lavere enn kravene til R3-stillinger i andre land.

European Framework
for Research Careers
Stillinger før 1985
R4 Professor
R3 Dosent
R2 Førsteamanuensis
Amanuensis, universitetslektor
R1 Vitenskapelig assistent, stipendiat
European Framework
for Research Careers
Utvikling fra 1980- og 1990-årene
R4 Professor
R2–R3
(utvikling mot R3)
Førsteamanuensis
R2
(fases gradvis inn)
Postdoktor (ny)
R2
(fases gradvis ut
ved universiteter)
Amanuensis, universitetslektor
R1 Stipendiat
Vitenskapelig assistent

KompetansekravRediger

Grunnlaget for ansettelse i stillingen ved institusjoner under lov om universiteter og høyskoler er forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger § 1-4[1], som slår fast at kravet er

  • «norsk doktorgrad på aktuelt fagområde», eller
  • «tilsvarende utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad», eller
  • «kompetanse på tilsvarende nivå dokumentert ved vitenskapelig arbeid av samme omfang og kvalitet».[1]

Innen kunstneriske fag er kravet i stedet

  • «gjennomført godkjent stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid på aktuelt fagområde», eller
  • «dokumentert kunstnerisk virksomhet eller utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå og med en særlig fordypning som er relevant for fagområdet eller disiplinen».[1]

Disse fem kvalifiseringsveiene er likestilt. Ofte blir de tre vitenskapelige kvalifiseringsveiene mindre formelt omtalt som «doktorgrad eller tilsvarende kompetanse», «doktorgradsnivå» eller upresist bare som «doktorgrad» (som da er å forstå som et kompetansenivå som viser til norsk doktorgrad eller tilsvarende kompetanse). Det er imidlertid ikke et krav å ha en grad betegnet som doktorgrad, og det er heller ikke slik at en hvilken som helst grad betegnet som doktorgrad kvalifiserer for stillingen; det avgjørende er at graden/kompetansen er norsk doktorgrad eller anerkjent som likeverdig med dette.

Det stilles videre krav om «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning».[1] Det kan ved kunngjøring av den enkelte stilling, innenfor rammene av forskriften, beskrives mer spesifiserte ønsker til hva slags kompetanse, eksempelvis ønsket faglig profil, søkeren skal ha. Det er imidlertid ikke anledning til å stille andre formelle kompetansekrav enn de som fremgår av forskriften. Forskriften har alltid forrang foran veiledninger vedtatt på institusjonsnivå og utlysningstekster, i tråd med prinsippet om lex superior.

Det kompetansenivået man må inneha som førsteamanuensis betegnes i forskriften som førsteamanuensiskompetanse. Det kompetansenivået man må inneha for å ha stilling som førsteamanuensis eller førstelektor betegnes med samlebetegnelsen førstestillingskompetanse. Man kan oppnå førsteamanuensiskompetanse på grunnlag av forskriften ved å avlegge norsk doktorgrad, eller ved å avlegge utenlandsk grad på tilsvarende nivå, eller ved å bli erklært kompetent til stilling som førsteamanuensis (førsteamanuensiskompetent) av sakkyndig komité i forbindelse med søknad på utlyst slik stilling eller etter opprykkssøknad. Det sistnevnte er spesielt vanlig i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, hvor det er mer vanlig at forskere ikke har formell doktorgrad (særlig personer utdannet før Bolognaprosessen); samtidig er det viktig å merke seg at nivået på grader betegnet som «doktorgrad» varierer sterkt i tid og sted, og at tidligere tiders grader som f.eks. lisensiatgrad og magistergrad holdt et nivå fullt på høyde med grader betegnet som doktorgrad/ph.d. i dag og grader betegnet som doktorgrad i andre land (eksempelvis USA, Storbritannia (PhD) og Tyskland).[6] Også endel hovedfag, f.eks. den gamle cand.real.-graden, holdt et høyt forskningsmessig nivå som godt kunne tilsvare nivået på grader betegnet som doktorgrad i andre land. Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger stiller ikke bestemte krav til hvilken grad man skal ha for ansettelse som førsteamanuensis, idet det er de akademiske publikasjonene som legges til grunn; en norsk doktorgrad innebærer at man automatisk oppfyller kravet til tilstrekkelige publikasjoner. Er man først erklært kompetent som førsteamanuensis ved en institusjon gjelder dette ved alle andre institusjoner under lov om universiteter og høyskoler, jf. f.eks. forskriftens § 2-3(5).[1] Det er ingen forskjell på kompetansenivået til personer med formell grad betegnet som doktorgrad (norsk eller utenlandsk) i forhold til personer som er tilkjent tilsvarende kompetanse av sakkyndig utvalg.

Det kompetansenivået som forskriftens § 1-4 legger til grunn, dvs. norsk doktorgrad eller tilsvarende kompetanse, betyr innen de fleste fag i dag at man har publisert vitenskapelig arbeid som i omfang samlet tilsvarer fire fagfellevurderte artikler av full lengde som man er eneforfatter eller hovedforfatter av, som er et vanlig omfang for en doktorgrad innen de fleste fag. I praksis er det ofte nødvendig å ha et høyere kompetansenivå enn dette minstekravet for å bli ansatt i utlyste førsteamanuensisstillinger, særlig ved de mest sentrale universitetene, fordi konkurransen om slike stillinger ofte kan være stor ved de mest attraktive institusjonene. Ved opprykk og kompetansebedømmelse legges kun minstekravet til grunn.

I dag er førsteamanuensis den nest øverste vitenskapelige stillingen, etter professorer. Tidligere fantes det ved norske universiteter den vitenskapelige stillingen som dosent, som var plassert umiddelbart under professorer og over førsteamanuenser. Selve tittelen dosent ble gjeninnført i 2006 som en opprykksordning fra førstelektor, men har i dag et annet innhold og inngår ikke i det vitenskapelige stillingshierarkiet, men i et parallelt hierarki basert på pedagogiske kvalifikasjoner.[7]

Personer som er fast ansatt som førsteamanuensis kan etter forskriftens § 2-1[1] få opprykk til stilling og tittel som professor dersom de blir tilkjent professorkompetanse av en sakkyndig komité i det faget de er ansatt som førsteamanuensis i. Dette kan enten skje ved søknad på utlyst professorat ved egen eller annen institusjon (dvs. uavhengig av om de får stillingen), eller gjennom søknad om opprykk ved institusjonen hvor de er ansatt. Frem til 2010 ble opprykkssøknader sendt gjennom en nasjonal opprykksordning, som utnevnte komitéen. Fra 2010 utnevner institusjonene selv komitéen.

Tilsvarende kan ansatte amanuenser, høyskolelektorer og universitetslektorer etter forskriftens § 2-3[1] søke opprykk til stilling som førsteamanuensis når de oppnår slik kompetanse. Det gis automatisk opprykk uten bedømmelse dersom søkeren har avlagt norsk doktorgrad, utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller dersom søkeren har blitt erklært kompetent til stilling som professor, høyskoledosent eller førsteamanuensis av sakkyndig utvalg på sitt fagområde ved institusjon under lov om universiteter og høyskoler (eksempelvis ved søknad på stilling ved annen institusjon, uavhengig av om søkeren fikk stillingen), jf. § 2-3(5).[1] Det oppnevnes sakkyndig utvalg for å vurdere opprykkssøknader fra søkere som ikke allerede har avlagt doktorgrad eller blitt erklært kompetente til stilling som førsteamanuensis (ev. professor eller høyskoledosent), tilsvarende fremgangsmåten ved professoropprykk. Søkerens publikasjoner og kompetanse ellers danner da grunnlaget for vurderingen. Minst et av komitémedlemmene må ha kompetanse over førstestillingsnivå, og de øvrige må ha førsteamanuensiskompetanse, jf. § 2-3(4).[1]

Den norske stillingen førsteamanuensis er sammenlignbar med den amerikanske stillingsbetegnelsen Associate Professor og den tradisjonelle tyske außerordentlicher Professor (den som innehadde en lærestol ble betegnet som ordentlicher Professor eller Ordinarius). På engelsk brukes oversettelsen Associate Professor.

Universitetslektor/høyskolelektor er tilsvarende stillinger i Danmark og Sverige (i Norge er dette stillinger plassert under førsteamanuensis).

Førsteamanuensis II brukes noen ganger om førsteamanuenser med deltidsstillinger (som regel 20 %), tilsvarende professor II.

Den som har kompetanse som førsteamanuensis er også kvalifisert for stillingen forsker SKO 1109 (som tilsvarer førsteamanuensis).[8] Denne stillingen blir også betegnet som seniorforsker.

Personer som har kompetanse som førsteamanuensis, eller en vitenskapelig produksjon som reelt sett tilsvarer slik kompetanse, kan ikke ansettes som stipendiater.[9]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j FOR 2006-02-09 nr 129: Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger
  2. ^ «Nordre Trondhjems Amtstidende». 12. mars 1872. 
  3. ^ Innstilling fra Stillingsstrukturkomitéen. [Trondheim]: Tapir. 1967. 
  4. ^ Med viten og vilje. Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor. 1988. s. 167. ISBN 8258301322. 
  5. ^ Eric Iversen; m.fl. (2014). International and Sector Mobility in Norway (PDF). NIFU. 
  6. ^ Liv Helga Dommasnes, Else Johansen Kleppe, Gro Mandt og Jenny-Rita Næss (1998). «Women archeologists in retrospect – the Norwegian case». I Margarita Díaz-Andreu García og Marie Louise Stig Sørensen. Excavating women: a history of women in European archaeology. London: Routledge. s. 115. ISBN 0415157609. 
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. oktober 2012. Besøkt 18. august 2009. 
  8. ^ «Reglement for opprykk til forsker 1109 i statlige virksomheter». Statens personalhåndbok 2011. Fornyelses-, administrasjons- og kirkedepartementet. «Kompetansekravene for forsker 1109 er norsk doktorgrad, eller utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller førsteamanuensiskompetanse ved norsk virksomhet, eller dokumentert kompetanse på tilsvarende nivå gjennom vitenskapelig arbeid av tilsvarende omfang og kvalitet.» 
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. september 2005. Besøkt 23. september 2011.