Åpne hovedmenyen

Lektor

lektor i bred forstand
(Omdirigert fra Universitetslektor)
Se også Lektor (liturgi).

Lektor (fra latin lector, foreleser) er i flere land tittelen på en person som underviser, særlig på gymnasnivå og innen høyere utdannelse. I alle de skandinaviske landene er lektortittelen den høyeste yrkestittelen for pedagoger ved gymnasene, i Norge kalt videregående skole fra 1980-årene. Bruken av tittelen er vanlig i Skandinavia, men med noe ulik betydning i Sverige og Danmark i forhold til Norge. Innen høyere utdannelse brukes tittelen i de skandinaviske landene i formene universitetslektor eller høyskolelektor/høgskolelektor (eller tilsvarende på dansk og svensk); i både Danmark og Sverige er dette stillinger som tilsvarer norsk førsteamanuensis, mens det i Norge er en stilling på nivået under førsteamanuensis. De norske stillingene uiversitetslektor og høgskolelektor oversettes til engelsk som assistant professor. På 1800-tallet var universitetslektor i Norge den lavere av to ordinære stillinger ved universitetet, under professor.

EtymologiRediger

Ordet «lektor» er avledet av det latinske legere (å lese) og betyr opprinnelig en person som leser eller leser opp tekst.[1]

NorgeRediger

I Norge brukes tittelen lektor om pedagogisk personale med mastergrad. Tradisjonelt ble det bare brukt ved de høyere skolene (latinskole, gymnas og videregående skole) og innen høyere utdannelse, dvs. ved universiteter og senere også ved høyskoler, men i dag brukes lektor om alle lærere med mastergrad. Ved de høyere skolene er lektor den høyeste yrkestittelen for lærere. Ved universitetene og senere ved høyskolene brukes tittelen i formen universitetslektor og høyskolelektor. Ved universitetet rangerte den opprinnelig under professor og rangerer i dag under førsteamanuensis. De akademiske kravene til lektorstilling ved høyere skoler og innen høyere utdannelse er i utgangspunktet de samme.

Tradisjonelt krevde lektortittelen minst embetseksamen, hovedfag eller tilsvarende, dvs. minimum 6 års universitetsutdannelse. Etter Kvalitetsreformen i 2003 kreves det minst mastergrad, dvs. minimum 5 års høyere utdannelse. I dag kreves det i tillegg praktisk-pedagogisk utdannelse for å bli lektor i skoleverket. Det er ikke noe formelt krav om pedagogisk videreutdannelse for lektorer i høyere utdannelse, men universiteter og høyskoler krever som regel at fast ansatte innen en toårsperiode tar et universitets-/høyskolepedagogisk kurs. Som hovedregel ansetter universiteter og høyskoler ikke lenger folk fast i universitetslektor-/høyskolelektor-stilling. Ved videregående skoler og i grunnskolen brukes det to stillingskoder for lektorer, SKO 7965 lektor og SKO 7966 lektor med tilleggsutdanning. Innen høyere utdannelse brukes stillingskodene SKO 1009 universitetslektor og SKO 1008 høgskolelektor. De to sistnevnte anses som likeverdige med hverandre og med stillingen amanuensis.

Lektorer i Norge ble kalt overlærer i perioden 19131919.

SverigeRediger

I Sverige kreves det doktorgrad eller lisentiatgrad som man kan oppnå etter 6,5 års studier for å få tittelen lektor. Antallet lektorer har blitt sterkt redusert med årene, i 1970 var det 1500 lektorer i den svenske gymnaset, i 2003 bare 400, hvorav halvparten over 60 år. Mange skoler har vært uvillige til å ansette nye lektorer, som har høyere lønn enn andre lærere. Lektorene blir ofte beskrevet som representanter for en utdøende dannelsestradisjon.

DanmarkRediger

I Danmark er lektor den høyeste tittelen for lærere ved gymnasene. Den brukes om lærere med lang ansiennitet som har bestått visse kvalifikasjonskrav. Det kreves minst høyere embedseksamen, magistergrad eller tilsvarende.

Høyere utdannelseRediger

Formene universitetslektor eller høyskolelektor brukes ved universiteter og høyskoler.

NorgeRediger

I Norge brukes tittelen innen høyere utdannelse i formen universitetslektor og den nå mindre brukte stillingen høgskolelektor. Historisk var kravene til stilling som universitetslektor og lektor i skolen de samme, dvs. hovedfag, embetseksamen eller tilsvarende. Formalkravet er i dag mastergrad eller tilsvarende utdannelse. Det er vanlig med en viss vitenskapelig produksjon utover dette. Fra årtusenskiftet har nyansettelser i faste stillinger på lektornivå blitt uvanlig ved forskningsintensive institusjoner, ettersom de fleste av disse institusjonene lyser ut nye faste stillinger på førsteamanuens-, eventuelt professornivå. Ansettelser i lektorstillinger forekommer i mindre omfang, særlig i vikariater for å dekke undervisningsoppgaver på mer grunnleggende nivå, og ved enkelte mindre forskningsintensive institusjoner.

Universitetslektor var ved siden av professor opprinnelig en av to akademiske stillinger ved universitetet; opprinnelig lignet stillingen mer på senere tiders førsteamanuensis. På 1900-tallet ble stillingene universitetslektor, amanuensis og høgskolelektor definert som identiske og likeverdige. Disse utgjorde da det laveste av tre ordinære faste stillingsnivåer både i den eldre kombinerte stigen og i den nyere undervisningsstigen. I praksis består arbeidsoppgavene som regel av 80% normert tid til undervisning og 20% normert tid til faglig oppdatering eller forskning og utvikling; tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høgskoler har vist at lektorer i gjennomsnitt bruker 15% av tiden på faglig oppdatering/FoU.[2] Lektorstillingene er derfor ikke egentlig forskningsstillinger i moderne tid. Amanuensisstillingen er under utfasing, mens høgskolelektorstillingen i stor grad har blitt erstattet av universitetslektorstillinger ettersom mange tidligere høgskoler har fått universitetsstatus.

Det er mulig å søke om opprykk til førstelektor basert på pedagogiske og/eller vitenskapelige kvalifikasjoner eller til førsteamanuensis basert på vitenskapelige kvalifikasjoner (doktorgrad eller tilsvarende kompetanse).

De norske amanuensis- og lektorstillingene oversettes til engelsk som assistant professor.[3][4] Stillinger med betegnelsen assistant professor har i European Framework for Research Careers blitt definert som stillinger på R2-nivå, mens den høyere stillingen førsteamanuensis (associate professor) har blitt definert som R3.[5] R2 brukes imidlertid også om postdoktornivået. Selv om det ikke ble krevd norsk doktorgrad for amanuensis- og lektorstillinger var utdanningskravet, lenge typisk på 6–8 år, høyere enn for stillinger i andre land på R1-nivå. Generelt er amanuensis- og lektorstillingene typiske for et eldre stillingshierarki i Norge som i stor grad fases ut ved forskningsintensive institusjoner.

Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[6]
Forskerstigen
(tradisjonelt
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(tradisjonelt
ved universiteter)
  Undervisningsstigen
(lektor–dosent-stigen)
(tradisjonelt
ved høgskoler)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I
(SKO 1183)
(Research Professor)
Professor
(SKO 1013/1404)
(SKO 8013/9301 – II-stillinger)
(Professor)
Dosent (2006–)
Undervisningsdosent (2003–2006)
(SKO 1532)
(Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Dosentkompetanse
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II/seniorforsker
(SKO 1109/1110)
(Senior Researcher)
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Førstelektor
(SKO 1198)
(Associate Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Førstelektorkompetanse
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
Utdanningsstilling
med doktorgrad
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Mellomstillinger Forsker III/forsker
(SKO 1108)
(Researcher)
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
Høgskolelektor (SKO 1008)
(Assistant Professor)
Felles kompetansekrav: Høyere grad
Utdanningsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019)
(Research Assistant)

Danmark, Sverige og FinlandRediger

I Danmark og Sverige er universitetslektor, høyskolelektor eller lektor stillinger som krever doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse. Disse stillingene har vanligvis hovedsakelig undervisningsoppgaver, gjerne i rundt 70–80% av stillingen, med den resterende tiden satt av til forskning eller faglig oppdatering.

Stillingen er langt på vei sammenlignbar med den norske førsteamanuensisstillingen, men lektorer i Sverige og Finland kan ikke veilede på doktorgradsnivå eller være medlem av bedømmelseskomiteer. For å kunne veilede på doktorgradsnivå kreves det dosentkompetanse, som i Sverige og Finland er en personlig tittel og ikke en stilling i seg selv.

Lecturer i engelskspråklige landRediger

Ved engelskspråklige læresteder finnes lektortittelen i formen Lecturer og Senior Lecturer. Denne tittelens plassering kan variere. I Storbritannia kan Lecturer tilsvare universitetslektor, mens Senior Lecturer gjerne står til førsteamanuensis. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, og tittelen Lecturer brukes ved noen universiteter, eksempelvis Cambridge og Oxford, om en høyere stilling.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Det norske akademis ordbok: Lektor
  2. ^ Gunnes, Hebe (2018). Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler (PDF). Oslo: NIFU. 
  3. ^ «Amanuensis / assistant professor». Universitets- og høgskolerådet. Besøkt 11. september 2019. 
  4. ^ «Universitetslektor / assistant professor». Universitets- og høgskolerådet. Besøkt 11. september 2019. 
  5. ^ «Tenure and Tenure Track at Leru Universities» (PDF). League of European Research Universities. 2014. 
  6. ^ Eric Iversen; m.fl. (2014). International and Sector Mobility in Norway (PDF). NIFU. 

Eksterne lenkerRediger