Universitets- og høyskoleloven

Lov om universiteter og høyskoler av 1. september 2005, med kortnavnet Universitets- og høyskoleloven, regulerer virksomheten i statlige og private høgskoler og universiteter i Norge.

Loven omhandler institusjonenes fullmakter til å opprette og nedlegge høyere utdanningstilbud, kvalitetssikring av utdanningstilbud og studentenes rettigheter og plikter. Andre tema er lovfesting av gratisprinsippet, rektor som daglig leder for institusjonenes faglige og administrative virksomhet, samt at styret skal avgjøre om rektor skal rekrutteres ved valg eller gjennom ansettelse.

Loven var et resultat av Ryssdalutvalgets innstilling, og lovforslaget ble fremmet av Regjeringen Bondevik II gjennom Ot.prp. nr. 79 (2003–2004). I februar 2020 la Aune-utvalget fram NOU 2020:3 Ny lov om universiteter og høyskoler.

HistorieRediger

Den første loven om norsk høyere utdanning er Fundats for Det kongelige Norske Frederiks Universitet i Christiania, vedtatt i 1824. Denne loven ble endelig opphevet først i 1989. Ved etableringen av universiteter i Norge ble det vedtatt egne lover for hver institusjon, slik at universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim hadde egne lover. Universitetet i Tromsø ble likevel ikke regulert i egen lov.

En del vitenskapelige høyskoler hadde også egne lover. Høyskolene, som ikke var vitenskapelige høyskoler, var ikke regulert gjennom egne lover, men i forskrifter. I tillegg fantes det en lov for grader og eksamener ved universiteter og høyskoler, se kongelig resolusjon av 19. juni 1970.

Et intrikat system av flere lover og utfyllende forskrifter førte til at lov- og forskriftsverket ble stort og uoversiktlig. Det var behov for å rydde opp og samle særlovene. I første omgang ble det vedtatt å regulere universitetene og de vitenskapelige høyskolene i én lov. Denne loven, lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler, trådte i kraft i 1989.

Denne loven ble endret i 1995 da Stortinget vedtok en ny lov om høgare utdanning. Denne loven gjaldt også for distriktshøyskolene, og gjaldt derfor for all statlig høyere utdanning.

Våren 1998 oppnevnte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet et utvalg som ble ledet av daværende rektor ved Universitetet i Tromsø, Ole Danbolt Mjøs. To år senere la utvalget frem NOU 2000: 14 Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge. Utvalgets mandat var bredt, og ble fulgt opp av Regjeringen gjennom den såkalte Kvalitetsreformen av høyere utdanning i 2001. Denne reformen innebar blant annet ny finansieringsmodell, ny gradsstruktur og større selvstendighet for institusjonene.

Bondevik II-regjeringen satte i desember 2002 ned et utvalg som skulle «utrede forhold knyttet til den overordnede styringen av høyere utdanning i Norge, og legge frem forslag til et felles lovverk for statlige og private universiteter og høyskoler, samt utrede ny tilknytningsform for statlige institusjoner». Utvalget ble ledet av Anders Ryssdal[1].

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger